60 DAMER DU SKULLE HA MØTT av Marta Breen og Jenny Jordahl

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 4. oktober 2016. 

Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt
Ujevn sakprosa i tegneserieform.

Åtte av ti biografer som gis ut i Norge i dag, handler om menn. Dette syntes Breen og Jordahl var for ille, og derfor har de samarbeidet om å lage denne tegneserieboka om 60 norske kvinner. Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt, lyder undertittelen. Dette er virkelig for de som har det travelt. Hver kvinne får sine 2-4 sider. Det føles ut som en slags speed-dating. Ikke før man har rukket å lese litt om en kvinne, er det videre over på neste. Kanskje litt for fort etter min mening. Det er flere ganger jeg tenker at denne kvinnen skulle jeg gjerne lest mer om. Samtidig er man jo blitt advart: Dette er en bok for dem som har det travelt. Og kanskje er det nettopp en god ting at boka gir leseren en smakebit på alle de grepa kvinnene som har levd og gjort sitt for kvinnesaken i dette landet. Den evner å pirre nysgjerrigheten, så er det opptil leseren å oppsøke videre litteratur om kvinnene. Og om ikke, så har den i hvert fall gitt en oversikt.

Det er en spenstig og til tider morsomt bok, men boka mangler den snerten som forfatternes tidligere samarbeidsprosjekt, F-ordet, hadde. (Sammen med en tredje forfatter, Madeleine Schultz.) Det er som om 60 damer du skulle ha møtt prøver å være like kul, men ikke får det helt til. Hva man får vite om hver enkelte kvinne er dessuten ikke alltid like interessant. Enkelte ganger kan det nærmest virke som om det man får vite om en kvinne bare er fyllstoff fordi forfatterne ikke fant noe mer interessant å fortelle om vedkommende. Det er også kvinner jeg savner. Hvor er for eksempel Hanna Resvoll-Holmsen, Norges første kvinnelige naturverner og en pioner innenfor botanikk og realfag i akademia? Det er en skam at hun ikke er med! Det er klart det ikke er plass til alle, men enkelte av de omtalte kvinnenes meritter blekner i forhold til hennes. Dessuten virker det litt rart å bruke så mange sider på Sonja Henie når poenget med boken er å fremheve de som er tilsidesatt i historien. Alt i alt et spennende prosjekt, men med et ujevnt resultat.  

Demninger

Midt i en forelesning om et nytt kartleggingssystem for naturtyper i Norge kjenner jeg det. Det knyter seg i brystet, noe som minner om sommerfugler i magen kommer til, bortsett fra en viktig faktor, de er ikke knyttet til glede. Jeg er ikke forelska i noen, situasjonen jeg befinner meg i er vanlig, menneskene som omringer meg er de samme som alltid. I ukevis har jeg befunnet meg i dette klasserommet en gang i uka, det må være noe som kommer innenfra som utløser den klamme følelsen, hvis dette fortsetter kommer jeg ikke til å få puste, tenker jeg. Rekker jeg ut, tenker jeg. Kanskje jeg må spy, tenker jeg og kjenner en vag antydning til kvalme før det roer seg ned, men ikke uten at knuta i brystet forblir, følger med meg til lesesalen og forhindrer meg i å gå inn i kantinen og spise lunsj. Tanken på mat gjør meg kvalm, som i morges, i går og i forgårs. Dette kan ikke fortsette, sier den rasjonelle delen av hjernen. Jo, sier den andre som ikke klarer å håndtere alt sammen, det er altfor mye. Kanskje det går over, ok, sier den rasjonelle og slik møtes de på halvveien. Jeg gir deg noen dager til, sier den rasjonelle. Så får vi se. Likevel vet jeg hva som venter. På fredag er det fest, jeg har sett på attending-lista hvem som kommer og det var ikke behagelig. Jeg må ikke dra på festen, jeg kan la være, kan jeg ikke, det føles likevel ikke som et alternativ, jeg må gå. Jeg kommer til å drikke for mye og gjøre teite ting, også N tror det, hun mener det er typisk meg. Du gjør jo ganske drastiske ting, sier hun. Dramatiske ting. Jeg er en dramatiker, kanskje en drama queen, jeg liker ikke å tenke på at jeg kanskje er det, vil ikke være det, kan du ikke bare drikke mindre, sier N stadig vekk, men det er lettere sagt enn gjort, jeg har ikke kontroll, mister den, ser for meg hvordan det kommer til å skje. Jeg kan jo ikke ikke dra, det er å sluntre unna, jeg ville gått på denne festen hvis livet var alminnelig, altså dersom jeg befant meg i en tilfreds væren så å si, jeg skal vel ikke flykte heller. Dessuten er det F som skal ha festen og jeg gleder meg til treffe ham. På fredag, sier han. Jeg får ikke ikke komme.

Jeg søker ly på lesesalen, prøver å lese artikler om hogst i Amazonas, det er heldigvis lenge til neste forelesning, eller uheldigvis, jeg har lyst til å løpe en mil, enten det eller kjøpe sigaretter, en av de tingene. Jeg skal kaste ut matrestene fra forrige uke når jeg kommer hjem, ikke fordi det er gammelt og uspiselig, eller jo, det er uspiselig, tacolefser og brød, det skal jeg ikke ha. Og nøttene, rester fra fjellturen vi var på i helga, da vennene mine hentet meg tidlig fredag morgen, jeg hadde sovet én time, de måtte hjelpe meg å pakke sekken, jeg satt i baksetet og skrev ferdig en litteraturanmeldelse som jeg ikke hadde gjort ferdig dagen før fordi jeg ikke klarte å konsentrere meg, denne hjernen, denne hjernen, og så lite kapabel til å bli sittende og skrive ferdig, denne uroen som slo inn, som har blitt liggende, ikke en gang på fjelltur forsvant den, kanskje var det fordi vi så høyspentmaster og demninger - en form for uro på Hardangervidda, ledningene som vibrerte og den skarpe streken som demningen lagde midt i landskapet, en klar avgrensning: her er natur, her er kultur - her er mennesket. Ikke noen forandring langs en gradient, lik kalken gjesteforeleseren snakker om uten at jeg egentlig får så mye med meg, konsentrerer meg om å puste rolig, ok, dette går bra, dette går bra, sant.

Jeg vet hva som er i veien, det er ingenting mystisk. Jeg forteller det til N, jeg forteller det til S. Jeg ler når jeg forteller det, som om det er morsomt, lol, en morsom historie. Og det er ikke løgn noe av det jeg sier, men ingenting av det jeg sier samsvarer med slik jeg opplevde det, og etterpå angrer jeg på at jeg sa tingene, kunne jeg ikke heller beholdt dem for meg selv, jeg trodde kanskje det skulle hjelpe, men det gjør det ikke, det får tingene til å virke så små, er det ikke bare å kvinne seg opp, gå videre, men hvis ikke dette, hva da?

Under en søndagsmiddag sier M at han ikke forstår hvorfor det ikke bare er å riste ting av seg. Man lever slik man vil, sier han. Jeg nevner ikke at han brukte mer enn et år på å slutte på det forrige studiet som han hatet, har han helt glemt det? Det var ikke bare å gjøre det. Han synes jeg befinner meg på et tenåringsstadium, voksne mennesker vet bedre, sier han. Men jeg hører ikke på en person som synes skjønnlitteratur er unyttig.

Vi drar ned fra fjellet tidligere enn tenkt fordi vi ser på værmeldingen at det skal begynne å snø og O har ikke byttet til vinterdekk. Det er sent når vi kommer hjem, jeg legger meg til å sove med en gang. Ennå vet jeg ikke at det skal bli verre, at uroen skal vokse seg større, som en snøball. Vent! Så flåsete sagt, som i Donald, jeg klarer ikke å la være å forestille meg en snøball som ruller nedover en bakke og tar med seg grantrær, bare tøys, når har det skjedd i virkeligheten, liksom, prøver å le av meg selv, prøver å bagatellisere det som har skjedd, prøver å si til meg selv at universet er gammelt og at jeg uansett skal dø, get a grip, men det funker ikke denne gangen, det som skjer føles altfor stort og uhåndterlig og jeg klarer ikke å slippe det, når jeg skriver meldinger til E utelater jeg ord, mister jeg ordene, det jeg skal si fragmenteres. Setningene blir kortere, mangler ord. Ikke forsvinn helt da, skriver han.

Kneika

Vi drar til hytta og setter opp et viltkamera på et furutre. Jeg har kjøpt en dyr blanding med macademianøtter til fuglene, det er ikke lett å finne usaltede nøtter. Jeg håper viltkameraet skal fange opp nøttekråke, han spør om det da vil telle som et kryss i fugleboka. Har jeg sett nøttekråka dersom jeg ser det på viltkameraet jeg har satt opp? Det må jeg tenke på, sier jeg. Ihvertfall vil jeg da vite at den finnes der, og at jeg kan se etter den. Nøtteskrika har jeg sett, den flakset i trærne over veden en tidlig morgen forrige påske. Jeg så de skinnende blå fjæra. 

Om natten drømte jeg at jeg fanget en hel ulveflokk på viltkamera. Om morgenen var det lørdag og første dag med ulvejakt. For noen uker siden gråt jeg, jeg trodde det var på grunn av fellingstillatelsen, men hvem vet, det var så mye som skjedde på én gang. Det er ikke godt å si hva jeg var så lei meg for, var det mest det ene eller det andre? Vi hadde vært ute i skogen og plukket sopp og jeg ble stående ved kjøkkenbenken og rense den etter at kveldens gjester hadde kommet. O tilbød hjelp, så gikk det fortere. Jeg drakk rødvin og ble full, sendte dramatiske meldinger og glemte helt at det meste finnes i nyanser. Jeg gikk for å legge meg før de siste gjestene dro, jeg ble så trøtt. Av den friske skogluften eller det dramatiske, jeg vet ikke. 

Noen dager etterpå skrev jeg et brev som ble liggende. Å skrive det gjorde det bedre et par dager. Det skulle egentlig gis til noen, men jeg lot være. Etter en stund var det ikke så viktig lenger, det kunne være det samme. Eller? 

Jeg ble gående og vende følelsene innover. Først var det bare tungt, jeg mistet matlysten og sov da jeg kom hjem. Men den følelsen har jeg hatt før, og jeg vet at det er feil. Ikke gjør det, sa jeg til meg selv. Slutt med det, sa jeg til meg selv. Hvordan skal jeg vende dem utover?, spurte jeg tilbake. Det er ikke noen som kan ta dem i mot. Jo, sa en venn. Hun forstod hva jeg mente uten at jeg måtte si det. Bare vend dem ut, og hvis de ikke godtas, så er det leit, men da er de ihvertfall ute. Alt må ut i det åpne. Bare sånn blir man fri. 

Det er vanskelig å vende seg utover når man ikke er flink til å snakke. Da må man gjøre noe annet. Skrive for eksempel. Jeg tenkte på det en stund før jeg ble sittende på hytta og lese i Om sommeren, et avsnitt hvor Knausgård skriver at skriving kan erstatte nærværet av andre mennesker. Å skrive er også med på å rettferdiggjøre det å være alene. Det krever å være alene. Jeg prøver å fortelle til E i bilen mens vi kjører hjemover: Jeg vet ikke om jeg liker å være alene fordi jeg faktisk liker det eller om det bare er en unnskyldning fordi jeg ikke er i stand til å ha et mer sosialt liv. Skriver jeg fordi jeg er alene eller er jeg alene fordi jeg skriver? 

Jeg husker en gang jeg brukte det som en flukt. Det var før han jeg en gang ble sammen med og jeg var i en situasjon hvor vi hadde vært med på noe og var på vei til å diskutere hva vi skulle gjøre senere. Vi hadde vært med på en demonstrasjon. Det var ettermiddag, hva skulle vi gjøre resten av denne lørdagen? Jeg var så redd for at han skulle si at han ville noe som utelukket meg at jeg skyndte meg å komme ham i forkjøpet: Jeg sa jeg skulle hjem og skrive. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til det, kunne egentlig tenkt meg å henge mer med ham, men var redd for å risikere å høre et nei. Plutselig måtte jeg bare løpe til bussen. 

Det hende med E i bilen også. Han spurte hva jeg skulle om kvelden. Jeg sa jeg skulle være hjemme og jobbe litt, det var fint å være alene. Jeg sa jeg hadde truffet så mange mennesker denne uka at nå ville jeg være alene. Det jeg egentlig ville si var: Jeg har ingen planer, kanskje jeg skal være hjemme og jobbe litt, jeg skal ihvertfall ikke ut på noen fest, men hvis du vil henge, så kan vi godt det. Men det var umulig å si. Å være hjemme og skrive var en unnskyldning for at jeg ikke bare kunne si: Jeg skal være hjemme fordi jeg ikke har lagt noen sosiale planer. 

Hva kom først, høna eller egget? 

Å skrive er en slags trøst, fordi det er umulig å leve på noe annet vis. Å være utpreget sosial passer meg ikke. Jeg kommer ikke fram ved å snakke. Det er utilstrekkelig. Om det hadde vært en fest og jeg hadde gått på den, er det ikke sikkert det hadde blitt noe bedre av den grunn. Jeg kan godt anstrenge meg for å være sosial, og få det til rent overfladisk, men det ville ikke ha føltes så bra inni meg. Det fungerer bedre å skrive seg utover. 

--

Jeg fikk bare lest noen avsnitt før vi gikk ut i solen og ned til vannet. Jeg fikk følelsen av at jeg burde si noe, så jeg begynte å fortelle små ubetydelige ting. Etterpå lurte jeg på hvorfor jeg hadde sagt alle disse tingene, det var bare for å si noe. Egentlig ville jeg jo bare være stille. Jeg tenkte at det kunne jeg ha vært, dersom jeg hadde vært alene. Likevel var det ikke det jeg ville, jeg ville at han skulle være der. Jeg tenkte at han kanskje syntes jeg var teit som sa alle disse tingene, kunne jeg ikke si noe mer intelligent. Det tenkte jeg samtidig som jeg tenkte på at jeg bare burde være meg selv, men å si alle disse små, ubetydelige tingene var jo ikke akkurat meg selv, det heller. Å være meg var å gå ut i solen og sette seg på bryggekanten og se opp på himmelen.

En av dagene satt jeg inne på en bar og drakk drinker med to yngre venninner. Jeg sa til dem at med alderen var det så mye lettere å bare gjøre ting, uten å tenke så mye over det, for man hadde gjort verre ting før. Det er kanskje slik med noen ting, men med andre ting ikke. Jeg tenkte at dersom jeg ikke bare gjør alt jeg føler for, kommer jeg til å angre når jeg blir gammel. Når jeg blir gammel kommer jeg til å sitte der og tenke: Hvorfor sa jeg det bare ikke? Hvorfor gjorde jeg det bare ikke? Men så kommer man til det, og det er som man stivner fast. Det er ikke bare å si det, det er ikke bare å gjøre det. 

--

Jeg fulgte den ene venninnen til stasjonen. Hun skulle ta flytoget til Gardermoen. Selv skulle jeg hjem. Dagen etter fortalte hun at hun skulle ha blitt på Svalbard en dag lenger, for det hadde vært spektakulært nordlys der kvelden like etter at hun dro, mens hun drakk drinker med oss i Oslo, et mellomstopp på vei hjem til London. Man kan ikke alltid vite hva som kommer til å skje. Jeg så selv bilder av det på Facebook. Håper det blir nordlys når jeg skal dit neste gang. 

Bøker lest i september

Hadde en følelse av å ha lest mer enn følgende denne måneden, men nei. Det var vel mer det at jeg fikk en haug med bøker som nå ligger i stabler på stuegulvet. Leselysten er absolutt der, men ikke tiden! Og siden jeg jobber som øvingslærer i matematikk i tillegg til å være bokanmelder: 71, 4 % av bøkene jeg leste var jobb. Bare de svenske bøkene var ren lystlesing. Stanna var hyggelig å lese, men ikke så mye mer enn det, selv om den hadde helt riktig moral. Oppbyggelig. Ung kvinne finner kjærligheten, men innser at det finnes viktigere ting i livet enn én mann, som f.eks. vennskap, å være fri og å utforske verden.

En annen bok om kjærligheten var Hålke av Helene Uri. Fin den óg, og fornøyelig, som Uri (nesten) alltid er. Men den beste boka jeg leste var Gull eller grønne skoger?, fordi den var interessant og spekket av forskning og forslag om hva som utgjør et godt liv. (Og nei, penger utelukkes ikke. F.eks. det nokså opplagte i at mennesker i rike land sjeldnere inngår ekteskap av økonomiske grunner enn i fattige land. Er ikke det en god ting vi har fått til, nettopp pga. penger?)

Ingen av bøkene jeg leste var dårlige, men jeg synes Sauebondens liv var den kjedeligste. Man må være et ganske bakpå bymenneske for å la seg overraske av hva James Rebanks har å si om livet tett på naturen.

Nå er det fredag ettermiddag og jeg skal på hytta og drikke vin og sette opp viltkamera. Kanskje lese litt Arne Næss også. God helg!


PROSA
1. OFFERET av Torborg Igland og Amund Hestsveen
2. HÅLKE av Helene Uri
3. ARV OG MILJØ av Vigdis Hjorth
4. DAGAR UTAN HUNGER av Delphine de Vigan
5. STANNA av Flora Wiström


SAKPROSA
6. SAUEBONDENS LIV av James Rebanks
7. GULL ELLER GRØNNE SKOGER? av Eivind Hoff-Elimari

Hanna Resvoll-Holmsen - Norges første grønnstrømpe

Leste Marta Breen og Jenny Jordahls 60 damer du skulle ha møtt: Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt for noen helger siden. En kul bok, men jeg savnet en dame, nemlig Hanna Resvoll-Holmsen. En pioner innenfor botanikkfaget og Norges første grønnstrømpe. Så jeg tok saken i egne hender og tegnet en egen tegneserie om henne. Mine damer og herrer, la meg presentere en av norgeshistoriens kuleste damer: 

Faksimile fra Klassekampen 31. august 2016: Reproduksjon i klimakrisens tid

Faksimile Klassekampen 31. august 2016.

Reproduksjon i klimakrisens tid

Som biologstudent må man på et eller annet tidspunkt velge hvilken retning man vil gå. Det aller første valget der jeg studerer, er å velge mellom å bli hvit eller grønn biolog. Kort sagt innebærer det å være hvit biolog at man sysler med små deler av den levende verden på laboratoriet, mens det å være grønn biolog vil si å sysle med den verden som er ute. Selv syntes jeg det var et vanskelig valg. Til slutt forstod jeg at det riktige for meg ville være å velge den grønne biologien, den som tar for seg økologien, det biologiske mangfoldet og livsgrunnlaget vårt. Skrekkscenarioet jeg så for meg om jeg hadde valgt den andre veien var å ende opp i en jobb hvor jeg måtte hjelpe ufrivillige barnløse mennesker med å skaffe seg barn ved hjelp av prøverørsmetode. Heller ville jeg være arbeidsløs enn å bidra til økt befolkningsvekst.

Samme dag som jeg leser ferdig Vi lager barn av Eivor Andersen Oftestad, en bok om reproduksjon fra reformasjonen til i dag, leser jeg også at Oslo universitetssykehus strammer inn reglene for hvem som skal få behandling for ufrivillig barnløshet. Den øvre aldersgrensen for hvem som skal få hjelp settes ned, og de som allerede har barn fra før havner bakerst i køen. Foreningen Ønskebarn reagerer og mener det vil skape klasseskiller blant folk. Skillet går mellom de som har råd til å gå til privatklinikk og de som ikke har råd. Ufrivillig barnløshet fremstår som en sykdom, som om et livsløp for et menneske skal inneholde barn, og at avvik fra dette er feil.

Debatten om etikken rundt de bioteknologiske hjelpemidlene for å få barn er som oftest preget av hva enkeltmenneskene føler og om et barns egenverdi. Samtalen er preget av kristenmoral, selvrealisering, frykt og lengsel. Mange uttrykker sin bekymring for hva slags samfunn vi vil få dersom vi åpner opp for at foreldre skal få kunne designe sine barn. Med Vi lager barn ønsker Oftestad å lage en debatt rundt bioteknologi og barn. Spørsmålet er om den tilfører debatten noe nytt.

Oftestad retter søkelys på hva som kan skje med samfunnet dersom summen av enkeltindividers behov blir for stor. Fortsatt handler altså debatten om enkeltindividers lengsler og behov versus sorteringssamfunnet, og er komplett ignorant ovenfor det faktum at vi befinner oss midt i en økologisk krise. Den verden vi alle er født inn i deler vi med 7, 3 milliarder andre mennesker. Den verden som vi alle er født inn i, som gir oss vann og mat, er begrenset, og vi deler den med et uvisst antall millioner andre arter. Et stort antall av disse trues i dag av årsaker som alle springer ut fra menneskelig aktivitet. Den største årsaken er fragmentering og degradering av areal. Jo flere mennesker vi blir, jo mer areal trenger vi. Dette er areal som vi tar fra våre medarter.

Andre viktige grunner til den sjette masseutryddelsen er overbeskatning (for stor høsting av arter), globale klimaendringer og fremmede arter. Jo flere mennesker vi er, jo større blir trykket på de andre som lever. Eksponentiell vekst kan ikke fortsette inn i evigheten inne i et lukket system. Det vet vi som har dyrket bakterier i petriskåler. Det er noe riv ruskende galt når disse fakta ignoreres i en debatt om bioteknologi og barn. Vi lager barn streifer ikke en gang innom dette. Når man leser om den industrielle revolusjonen i boken, kan man tvert imot nærmest få inntrykk av at menneskebefolkningen ble holdt nede – i og med at forfatteren ensidig fokuserer på en gryende aksept for familieplanlegging og prevensjon. Vi som har fulgt med i timen, vet derimot at det var under den industrielle revolusjonen at befolkningsveksten i verden virkelig tok av – til tross for familieplanlegging og prevensjon i ørsmå deler av verden.

Riktignok nevner Andersen Oftestad Thomas Malthus, som i 1799 besøkte kvinneforkjemperen Katti Anker Møllers morfar og mormor i Fredrikshald. Malthus’ teori om at matproduksjonen ikke ville holde tritt med befolkningsveksten har vi ennå ikke erfart. Det er kanskje nok areal til å produsere mat til en stadig voksende befolkning, men dette går på bekostning av våre medarter.

Noen vil kanskje si at det er mye å be mennesker som ønsker prøverørsbarn om å avstå fra å få barn for å «redde verden.» Disse barna utgjør bare en brøkdel av alle barna som blir født i denne verden. Men i motsetning til de fleste andre er de laget av middelklassen i stater med god velferd – altså i familier og i land hvor forbruket er høyest. At disse barna lages må også sees i sammenheng med befolkningsveksten og barnepolitikken for øvrig. Vi er altfor mange, og i mange deler av verden er det fortsatt status med så mange barn som mulig. Selv i Norge går politikere med jevne mellomrom ut i media og oppmuntrer folk til å få barn. Høyres likestillingsutvalg med Tina Bru i spissen gikk ut tidligere i år og sa at kvinner burde få barn tidligere for å spare statens kostnader til prøverørsbehandlinger (Aftenposten, 10. mars). Her var premisset at kvinner i løpet av livet skal ha barn. Enten tidlig eller sent. Hvor ble det av alternativet aldri? Hvis staten virkelig vil spare penger, burde sterilisering av kvinner være gratis. I dag må man betale over sekstusen kroner for et slikt inngrep. Viktigst av alt sparer man også naturen, kloden, økosystemene for ytterligere belastning.

Hvert eneste nye menneske som kommer til er nemlig en belastning for denne kloden. Når foreningen Ønskebarn går ut og sier at restriksjonene til Oslo universitetssykehus er «uheldige» og at dette tydeligvis er en sak som mange blir opprørt over, tenker jeg at disse menneskene heller burde være glade for at prøverørsbarn i det hele tatt er tillatt. Hvordan det har blitt det, og ikke minst forblir tillatt, er for meg ufattelig. At det offentlige bruker ressurser, kompetanse og økonomi på å lage nye mennesker i en verden hvor det allerede bor altfor mange – og at ikke flere reagerer og er villige til å diskutere det, er i bunn og grunn merkelig. Hvis man ønsker seg en minkende befolkningsvekst, sender det å bruke ressurser på å lage prøverørsbarn ut motstridende signaler. Hvorfor skal man velge et barn mindre, det som er så lett å lage for de fleste, når andre stadig går på barneverksted?

Det er viktig å huske på at man ikke gjør et ufødt barn noen tjeneste ved å velge at det blir født. Ingen barn trenger å bli født. Det som skjer er at man fødes inn i en verden man aldri har bedt om. Her befinner man seg i et kort blaff av jordens alder – i alt dette vakre, fantastiske, nydelige og fascinerende. Noen av oss vil være i stand til å glede seg over det, andre ikke. Andersen Oftestad skriver om reproduksjon under reformasjonen, hvordan alle ble ansett født med arvesynd gjennom seksualakten. I dag snakker vi ikke så mye om den. Men jeg våger å påstå at det finnes en annen slags «arvesynd»: Skylden over å være et menneske i denne verden. Det er vanskelig å vandre på jorden i dag uten å bære med seg en sorg, en sorg over at det biologiske mangfoldet er i ferd med å gå tapt for oss.

Det finnes også et mer humanistisk argument mot prøverørsbarn: I denne verden finnes det allerede mange barn som ikke har noen foreldre. Å lage et barn på laboratorium når disse foreldreløse barna allerede finnes fremstår for meg som fullstendig grotesk. Sammen med det nevnte presset på vår jord utgjør dette argumenter mot bioteknologi som sjeldent diskuteres, men som tydelig viser hvordan det å lage barn på laboratorium er menneskearten på sitt verste og mest dekadente.

Kritikken mot bioteknologien i seg selv finnes allerede. Det jeg savner er en større diskusjon om etikken rundt bioteknologi og barn, en som sees i lys av vår jords økologiske krise og som tar vårt levesteds tilstand på alvor. Jeg sier ikke at frykten for et sorteringssamfunn ikke er verdt å ta på alvor – men at det finnes andre aspekter ved reproduksjon og det Andersen Oftestad kaller «barneavl» som er minst like alvorlige.

I denne verden ønsker alt som lever å bli mange og å fortsette livet i verden gjennom å spre genene sine – også mennesket. Det ligger i vår biologi. Gir det oss retten til å ture fram som vi vil Det er mange ting vi gjør og ikke gjør som er fjernt fra vår natur. Hva med hjernen vår og vår evne til å reflektere, er ikke den verdt å lytte til? Hva har skjedd med menneskene, som skal ha alt de ønsker seg, for enhver pris? Hvor ble det av ydmykheten? 

Hvem vil si følgende til sine barn: Det finnes ikke store pattedyr og regnskog lenger, vi lengtet sånn etter deg.

Bøker lest i august

PROSA
1.ER HUN DIN? av Nils-Øivind Haagensen
2. KAN JEG BLI MED DEG HJEM av Marie Aubert
3. ALLTID TILGIVELSE av Anne B. Ragde
4. OM VÅREN av Karl Ove Knausgård

SAKPROSA
5. VI LAGER BARN av Eivor Andersen Oftestad
6. SPRING FOR LIVET av Kristin Roset
7. SULTEN OG SKJØNNHETEN av Erland Kiøsterud
8. 60 DAMER DU SKULLE HA MØTT av Marta Breen og Jenny Jordahl

DEN BESTE BOKA

Om våren av Knausgård. Det er langt mellom litteratur som verdsetter livet så høyt som hos Knausgård, og særlig gjelder dette Om våren. Jeg siterer: "Visst finnes ondskapen. Visst finnes mørke, men bare som nålestikkstore punkter i lyset. Visst gjør det vondt å leve, men det vonde er bare en slags usynlige kanaler vi følger i det ellers nøytrale eller gode, og som vi før eller siden kommer ut av." For det er sant og det er godt å lese.

Men jeg må nevne Sulten og skjønnheten også. Essays om litteratur skrevet i en verden som befinner seg i en økologisk krise. Den stiller spørsmål ved fortellingene som fortelles i en verden i vanskeligheter. Kan man skrive som før? Temaet er interessant og er noe jeg har tenkt på i årevis. Jeg synes Kiøsterud har kommet med et godt bidrag til samtalen om dette.

DEN KJIPESTE BOKA

Spring for livet var enda en bok som handlet om å bli reddet fra spiseforstyrrelser ved å lene seg til andre mennesker. Jeg tror ikke på den fortellingen. Jeg vil så gjerne at den skal til livs. Å være frisk, og generelt det å være et menneske som klarer å leve et godt liv, er noe man må klare av seg selv. Selvfølgelig er andre mennesker viktige, men jeg tror ikke at man kan ha andre mennesker som en grunn til noe som helst. Det er tungt for andre mennesker å bære den byrden - og til syvende og sist lever vi for oss selv. Tror jeg da.

Bøker lest i juli

PROSA
1. CHIMERA av Gert Nygårdshaug
2. PERSONAR DU KANSKJE KJENNER av Synnøve Macody Lund
3. VENNSKAPETS PRIS av Kjell Askildsen
4. KJÆRLIGHETSHISTORIE; ELLER UTENOM OG HJEM; ELLER ET EPOS: EN ROMAN I TO AKTER av Gine Cornelia Pedersen
5. ALLE UTLENDINGER HAR LUKKA GARDINER av Maria Navaoor Skaranger
6. ELSKEREN av Marguerite Duras
7. NULL av Gine Cornelia Pedersen
8. BIOGRAFI. BREV. DAGBOK av Tomas Espedal

SAKPROSA
9. FRA EVIG VEKST TIL GRØNN POLITIKK av Svein Hammer

DEN BESTE BOKA
Fra evig vekst til grønn politikk, men av prosa: Elskeren av Duras. Leste den i solveggen på en hytte i Jotunheimen. Ellers fikk jeg sansen for både Skaranger og Pedersens debutromaner. 

DEN KJIPESTE BOKA
Biografi. Brev. Dagbok av Espedal. Den var fullstendig uinteressant. Etterpå lurte jeg på hvorfor jeg var så begeistret for Espedal i fjor sommer. Var tiden den rette, men feil nå? Jeg la den igjen på Svalbard da jeg dro. Jeg tenkte det ikke er verdt å ha den i bokhylla mi.