Bøker om Arktis 1/12: Ultima Thule

Det er mars, og jeg har ikke (før nå) begynt på litteraturmålene jeg satte meg like ved årets begynnelse. Det vil si at jeg har lest i bøker om Arktis, men ikke skrevet noe om det her, slik jeg lovet. Imidlertid leste jeg tegneserieromanen Ultima Thule av Didrik Magnus-Andresen i helga, om gruveabeidere som havner i trøbbel etter at de sprenger seg inn i et underjordisk rom som tilhører en eldgammel, tapt sivilisasjon. Året er 1939. På kontorene til Store Norske jobber en geolog og en sekretær. Geologen er medlem i en hemmelig orden, den russiske geologen i Barentsburg likeså. Sekretæren, som har et godt øye til geologen, er møkkalei av at det ikke skjer noe på Svalbard. Hvor er et store arktiske eventyret hun lengter etter? Må hun ta til takke med å få slibrigheter slengt etter seg av arbeiderne i kantinen? Nei, selvfølgelig ikke. En gruppe tyskere kommer til Longyearbyen for å lete etter en utømmelig energikilde som allerede nevnte tapte sivilisasjon er kjent for. Høres noe av dette kjent ut? Ultima Thule er Indiana Jones på Svalbard. Det sies ikke, men først tenker jeg at det er tidlig mørketid på Svalbard når jeg leser, før snøen har lagt seg skikkelig, siden det snør, men likevel føles mørkt, men kanskje er det bare et resultat av at tegningene er i svart/hvitt? Kanskje er det egentlig litt senere på vinteren, siden våre helter kjører med hundespann til Barentsburg? Eller var det snø hele veien dit så tidlig på vinteren før, før global oppvarming? Jeg er usikker. 

Her får dere se Longyearbyen i mørke og snøfall: 

Men hei, så lyst det ble når vi kom oss til Barentsburg: 

Jeg tolker at det er så lyst i Barentsburg som at geologen & co øyner et håp der, siden det er den russiske geologen bor. Han er, som sagt, også med i den hemmelige ordenen og kan være til hjelp. Eller? Nei, for alt som foregår utendørs etter at vi kommer oss til Barentsburg er lyst, som om bare Longyearbyen ligger i mørke. Er det kanskje midten av mars? September? Eller er det ingen mening bak? 

Både dolkhaler og isbjørner er med, Svalbard kirke også. Ultima Thule er en ålreit utgivelse som fanger opp Longyearbyens atmosfære, men har, etter min mening, altfor mange slåss-scener. Slåssing er noe av det kjedeligste som finnes på film, og det er akkurat likedan her. Jeg kjøper heller ikke at Kolbein snakker høyt om hvorfor han tok de valgene han tok, det var rett og slett altfor inderlig. Jeg tror det ville vært bedre dersom følelsene hans heller ble visst via handling, eller at noen (leseren?) oppdager noe om ham som han selv ikke er klar over at han viser frem. Slutten åpner forøvrig for en fortsettelse, men etter et raskt Google-søk kan jeg ikke se at det finnes. Det kommer kanskje en gang i fremtiden?