Hittill i år har jeg lest femten bøker skrevet av menn. Den siste var De få utvalgte av Peter Høeg, som jeg endelig leste ferdig i går, her avbildet ved siden av en nydelig bukett tulipaner som vi plukket på arbeidernes dag. Jeg plukket romanen opp fordi en annen mann (Donald Maass) skrev om den i The Emotional Craft of Fiction. Jeg tror han nevnte De få utvalgte som et eksempel på hvordan tiden er en antagonist, men nå som jeg har lest den forstår jeg ikke helt det. Jeg tror jeg må ha husket feil, han må ha sagt noe annet.
De få utvalgte bestod av melodramatisk jabbing fra ende til annen, om hvor løgnaktig tiden er, at den kanskje ikke er lineær, bla bla bla. Ikke at jeg er fremmed for tanker om at tiden er noe annet enn det den utgir seg for å være, det var bare ikke spesielt interessant eller intelligent tatt opp her. Bortkasta tid, men som jeg har lest flere steder i det siste, hva blir livet til hvis man hele tiden skal styre unna alt som er dårlig.