Litteratur i oktober: En psykopat, et museum av is og en irsk litteraturfestival

SAKPROSA
1. EN SANN SVIR! av Dag Solstad 
2. HJERTEFORELDRE av John M. Gottman
3. DET JEG VET OM KVINNER PÅ HESTER av Pernille Stensgaard 
4. THE ICE MUSEUM av Joanna Kavenna 

PROSA 
5. SPOR av Louise Erdrich 
6. OF MICE AND MEN av John Steinbeck 
7. PIRANESI av Susanna Clarke 
8. HAVET OG GIFTEN av Shūsaku Endō 
9. ADVENT av Gunnar Gunnarsson

POESI 
10. DET TRENGER IKKE VÆRE SÅ FINT FOR MIN DEL av Stian Johansen
11. ELEMENTENE av Morten Claussen 
12. DJUP REDSLE. DJUP RO av Karl Seglem 

Oktober ble en bra lesemåned. Avslutta alle streamingtjenester, kanskje det var en del av grunnen? Oktober begynte i hvert fall på hyttetur i Svelvik, hvor jeg leste Havet og giften, uten tvil månedens litterære høydepunkt, selv om jeg var sterkt uenig i mye av det oversetteren Magne Tørring skrev om skam i etterordet. Jeg er ikke så sikker på om skillet mellom ytre og indre skam er så skarpt som Tørring later til å mene. Hvis det var det, ville det da vært så mange selvmord i Japan? Jeg tenkte ikke på Dr. Toda som resultatet av en kultur med sterk kollektiv skam, men rett og slett at han var en vaskekte psykopat. Tenker jeg det fordi jeg er en vestlig leser? Jeg tror ikke det (men jeg kan selvfølgelig ta feil). Uansett, for en roman, med så mange ulike innganger til hvordan ondskap oppstår, noen utrolig banale, andre ikke. Hvis du skal lese én bok resten av året, les den. 

Ellers leste jeg flere bøker om hester, En sann svir! og Det jeg vet om kvinner på hester. Likte begge to på hver sin måte. Sistnevnte kjente jeg meg mye igjen i. Førstnevnte ikke så mye, faktisk veldig lite gjenkjennelse; jeg har, til tross for hesteinteressen, aldri interessert meg noe særlig for travsport. Likevel var det en interessant (og spesiell) leseopplevelse, umiskjennelig Solstad. Jeg deltok på irsk litteraturfestival i bruktbokhandelen Prismatic pages, hvorfra jeg dro hjem med et eksemplar av Habitat av Catriona Shine som jeg gleder meg til å lese. Shines tanker om hva et hus er og ikke er gav gjenklang i meg. Dessuten gøy at en engelskspråklig forfatter har skrevet om mennesker en boligblokk i Oslo. 

På en annen side ble jeg så irritert over Joanna Kavennas beskrivelser av Norge i The Ice Museum at jeg måtte skrive et par setninger om det på Goodreads. Jeg har aldri skrevet noe der før, og er i grunnen ikke noe særlig aktiv, men når jeg først var der for å lese om hva andre syntes om The Ice Museum, var ikke veien kort til å si i fra. Jeg leste en kommentar om at Kavennas fascinasjonen for Arktis og Thule i grunnen virket mest teoretisk, når hun først dro til de arktiske strøkene virket det mest som om hun ikke ville være der, og den beskrivelsen er jeg hundre prosent enig i. I tillegg var hun bemerkelsesverdig dømmende i beskrivelsene sine av folk og fe.

Likevel var det ikke så galt at det ikke var godt for noe, jeg kom på en idé til en nye lese-serie, nå som jeg har avslutta en annen (for denne gang), og i tillegg, til våren, kommer med en roman om Svalbard: Neste år skal jeg lese minst tolv bøker om eller med handling lagt til Arktis, og skrive om dem. Jeg har en liten liste over potensielle bøker, men tips tas i mot! Mer om dette prosjektet senere. Først er det allehelgensaften og medlemsmøte med Forfatterforeningen. Jeg skal være spøkelse. 

God halloween!

Boka i vinduskarmen er Mikkel av Tor Åge Bringsværd. 

Morsomt sitat fra En sann svir!

Ting jeg gjør når jeg ikke leser: Ser på barna som
rutsjer ned pukk. 

Ting jeg gjør når jeg ikke leser, del to: Ser på barna som
 hopper i høy. 

Bøkene som ble liggende, 10/10

Av alle bøkene jeg har lest i serien Bøkene som ble liggende, er Spor en av de jeg har hatt liggende kortest (sammen med Hannah Arendts Makt og vold, Thomas Bernhards Utslettelse og Kalles kopier av Bjarne Benjaminsen). En ting jeg liker å gjøre er å gå inn på nettsiden til bruktbokhandlere og plukke med meg "random" bøker. Litt som å gå langs hyllene på biblioteket og se om noe fanger interessen min, uten noen annen mål og mening. Hvem vet, kanskje leser jeg noe som viser seg å være kjempebra og som jeg ellers aldri ville ha funnet frem til. Spor la jeg i handlekurven en gang jeg klikket meg gjennom bruktbøkene til Bingen Bok, den gang de ennå het Gullberg & Bostadløkken. Jeg tror det var under covid at jeg tenkte: En over tretti år gammel roman om urinnvånere i et reservat i USA, interessant!

Imidlertid kjedet boka meg så mye at jeg den gang la den fra meg omtrent halvveis. Jeg klarte verken å henge med eller engasjere meg i noen av karakterene. (Kanskje skyldtes det ene det andre.) Av en eller annen grunn klarte jeg å engasjere meg litt mer da jeg nylig plukket opp boka på nytt, særlig i hun som bor sammen med nonnene og er så overdrevent from at hun syr seg underbukser av vadmel som rasper mot huden slik at hun hele tiden skal minnes Kristus' lidelser. Jeg synes det var ganske fornøyelig å lese de mange samtalene hun har, med både overnonnen og den gamle mannen Nanapush som forteller henne en grov historie om vannet for å understreke hvor latterlig kyskheten hennes er. Jeg synes også det var vemodig å lese kapittelet der Nanapush selv kommer til ordet, hans beskrivelser av familien og hvordan datteren valgte å gi fra seg sin datter igjen, som jeg tror er hun som ender opp med å bli en nonne, men det er vanskelig å si siden første halvparten av boka ligger et annet sted for meg, i tåken? 

En kan jo spørre hva som er vitsen med å lese sånn som dette, å ta opp igjen en bok jeg har lagt fra meg og glemt så mye av, av ulike grunner. I dette tilfellet, hvorfor ta opp igjen Spor når den kjedet meg så mye forrige gang? For å finne ut noe har forandret seg, om grunnen til at den ikke lot seg leses da hadde mer med min sinnsstemning å gjøre enn selve boka? En lignende opplevelse fikk jeg da jeg tok opp igjen Beckomberga, den var mer leselig for meg nå enn sist. Hva er grunnene til slike forandringer? Hva er grunnen til at Spor var mer leselig nå, var hjernen min kanskje litt for bløt den gangen jeg tok fatt på den, var jeg kanskje litt for trøtt, ukonsentrert? Godt mulig, for etter et litt kjapt søk finner jeg fram til at jeg var gravid da jeg først startet Spor og jeg husker at det var en tid hvor jeg var veldig sliten og trøtt. Rett og slett ikke i form til å utsette meg selv for noe jeg ikke kunne henge på en knagg. 

Er det ikke også litt gøy å lese bøker over tid, å lese litt her og litt der, uten å få med seg en sammenheng, omfavne kaoset, mangelen på en klar sammenheng? Er det nødvendig å få med seg absolutt alt? Hvor mye i livet går egentlig opp? Veldig lite. Så moro synes jeg det var at nå som dette lille prosjektet i er i mål, har jeg bestemt meg for å gjøre det samme til neste år, med ti (?) nye bøker. Fortsatt er det mange halvferdige bøker å ta av. Hva vil de fortelle meg om hva jeg har tenkt før og hva jeg tenker nå? 

Mer mann i monitor 2.8

Snart er det bare to måneder igjen av året og til jeg skal være i mål med mitt manneprosjekt. For et par uker siden tok jeg en liten opptelling, ble litt stresset av det og bestemte meg for å ta i et lite tak. Hvordan? Jo, jeg bestemte meg for å få opp tallet litt kjapt ved å lese et par diktsamlinger. Er det juks, sier du? Ikke i følge mine regler, jeg har aldri sagt noe om at bøkene jeg leser må være romaner, så jeg leste følgende: 

Djup redsle. Djup ro av Karl Seglem
Kjente på økosorgen, likte jeg-personens beskrivelse av å komme hjem fra en reise i Asia uten å ha sett blå himmel: eg skal heim / eg skulle heim / utan å ha sett / blå himmel i austen. Det er også noe jeg har tenkt under og etter en reise i Asia, sist jeg var i Indonesia tilbrakte jeg tre uker i Jakarta uten å se en eneste flik av blått. 

Elementene av Morten Claussen 
Tja, jeg vet ikke helt. Jeg tror jeg skjønner hva diktene prøver på, å koble sammen det lille og det store i verden, et liv i en bydel i Oslo med fjellene, vindene, himlene, månen. Jeg følte meg temmelig likegyldig mens jeg leste, helt til jeg kom til følgende strofe: Tro ikke / det er mørket / når jeg snakker / om sorg / ikke si fugler / når du mener / flukt. Kanskje fordi første linje (og delvis andre) straks bragte tankene mine til André Bjerkes "På jorden et sted", for så, ganske overraskende, når fuglene kommer inn, å være noe helt annet. Å, tenkte jeg, hva skjedde nå? Hvem sier fugler når de mener flukt? 

Det trenger ikke være så fint for min del av Stian Johansen 
Jeg er svak for premisset å skrive om noe annet ved å skrive om mat, og jeg likte det også her. Mitt favorittdikt var den med tittelen "kyllingsalat i barnehagen / Kongo-Brasil-dagen". Følte meg truffet, for å si det sånn. I et annet dikt blir jeg-et instruert i hva han skal gjøre på kjøkkenet av ei kvinne som insisterer på at potetene skal være kokte, fordi norsk husmannskost er å mose /      kokte poteter i sausen, sier hun, hvilket høres ut som noe jeg sier hver gang min livspartner heller vil lage fries, potetmos eller gratinerte poteter, med ost i eller på. Hvorfor kan ikke potetene for en gangs skyld bare være kokte? Kokte og kjedelige!

Nå har jeg bare ti bøker igjen før jeg når målet. En gylden anledning til å endelig lese John Steinbecks Of Mice and Men!*

*En veldig tynn roman, for dere som ikke vet det. Omtrent hundre sider lang, bare – er det kanskje derfor den har ligget i stabelen så lenge, den har simpelthen forsvunnet mellom tjukkere bøker?

Litteratur i september: En fjord her og en fjord der

I mangel av bokbilder, her er et bilde av barna som
varmer opp før Storplena Rundt i NMBU-parken.

Mange flaggspetter å se i helga. 

Ny roman til våren! Gjett hva den skal hete? 

Akk, en av årets fineste måneder er snart forbi. Jeg gikk tur i Vigelandsparken og så RØD HØST På Grusomhetens Teater, et teaterstykke om Ragnhild Jølsen. Vi tente bål i skogen, reddet en blåmeis ut av huset, og De Grønne kom endelig over sperregrensen. Jeg løp Årungen Rundt og Solidaritetsløp for Palestina, hvis 10 km-løp var på godt over elleve. Jeg leste en roman om Svalbard, og den var slettes ikke verst, bedre enn de andre bøkene av Meyer Kroneberg som jeg har lest tidligere. Månedens favoritt var imidlertid Amongst women av John McGahern – en mann, tenk det!

Nå har jeg forøvrig bare fjorten bøker igjen til jeg når målet mitt, og tre måneder til å gjøre det på. Jeg begynner med Havet og giften av Endō Shūsaku, som jeg har pakket med meg i sekken. I morgen skal vi nemlig på hyttetur til den andre siden av fjorden. Jeg gleder meg!

PROSA
1. THE BOOKSHOP av Penelope Fitzgerald 
2. AMONGST WOMEN av John McGahern 
3. SVALBARDNOTATENE av Benedicte Meyer Kroneberg 

SAKPROSA

4. SE BLOMMAN av Kerstin Ekman og Gunnar Eriksson 

TEGNESERIE 
5. PIKETTY PÅ 1-2-3 av Esben S. Titland 
6. DØDEN I TRIESTE av Jason 

Bøkene som ble liggende, 9/10

I 2018, året jeg debuterte, leste jeg mye av Kerstin Ekman. Jeg leste Hunden, Herrarna i skogen og Gubbas hage. Jeg tror også det var omtrent da jeg begynte på Se blomman, som Kerstin Ekman har skrevet sammen med professor i idéhistorie Gunnar Eriksson, før jeg la den vekk. Kanskje fordi vi på tampen av året reiste til England for å være der et halvt års tid, og jeg ikke ville ta med meg for mange tjukke bøker. Jeg plukket den imidlertid opp igjen nå nylig, mens jeg finpusset på et romanutkast om en forskningsgruppe som forsker på planter på Svalbard, jeg tenkte kanskje er det noe her om de samme plantene, de samme slektene, og det var det. I Se blomman skriver forfatterne f.eks. om Fru Draba, Elisabeth Ekman, som var den første til å beskrive en haug med planter i rublomslekta, og som solgte et perlesmykke for å få penger nok til å reise til Grønland. I samme kapittel, ved navn Fruntimren, stod det om hvordan populærvitenskap trolig ble til: 

Jeg må le, for jeg må innrømme at jeg i blant har tenkt at en populærvitenskapelig bok mest er blitt skrevet for at forfatteren skal vise seg fram. 

Boka var sjarmerende rotete, litt som en hage som har fått gro uten for mye stell, full av forfatternes egne skildringer om hvordan det var å finne den og den planten ute i skogen eller på fjellet (de er drevne hobbybotanikere begge to), særlig Erikssons og hans brors lange søken etter de sju artene i marinøkkelslekta (eller låsbräknar, som de heter på svensk), og vemodet som kommer etter at man har klart å finne alle; betraktninger om artskunnskap og diktene til Hölderlin; historier om Goethe og Linné; om hvordan de første floraene ble skrevet; og ikke minst referansene til planter i litteraturen, blant annet et morsomt utdrag fra August Strindbergs og Claes Lundins bok Gamla Stockholm, hvor forfatterene skildrer myndighetenes krig mot ugresset. Slike mundane ting er ikke akkurat det jeg forbinder med Strindberg. 

Noe annet gøy var et dikt om solsikken av den svenske dikteren Per Daniel Amadeus Atterbom: 

Tokig? Nei! Solsikken er kjempekoselig, og nå springer det ut en på verandaen. Forøvrig har den ingenting med rosefamilien å gjøre, til tross for dens svenske navn. 

Litteratur i august: Veddeløpshester og hager

September er her, snart er det valg og i forrige uke leverte jeg et romanutkast til redaktøren min. Det er bare å bestemme seg og begynne å skrive på noe annet, men først kan jeg fortelle at jeg i august leste to prosabøker om veddeløpshester: Kick the Latch var knakendes god, Hest litt mer meh. 

Jeg leste og deltok på litterær salong under Hagelarm i Etterstad kolonihager, det var fint og hyggelig. Marte Wulff og jeg gjorde et lite mini-bokbad på sparket. Forøvrig anbefaler jeg romanen hennes, Dyr i byen, som handler om et menneske med angst for hvordan det skal gå med jordkloden. Veldig gjenkjennelig på mange plan. Barna hadde apropos med seg hjem en fuglebok som hadde et kapittel om fugler i byen, og som her i huset har blitt veldig populær. Anbefaler den også. 

Ellers i august leste jeg, som i juli, bare én mann. Der må jeg altså skjerpe meg. 

Opplesning på Den snille slamscenen. 

PROSA 
1. HEST av Geraldine Brooks 
2. KANELBUTIKKANE OG ANDRE FORTELJINGAR av Bruno Schulz 
3. BECKOMBERGA av Sara Stridsberg 
4. THE DEATH OF THE HEART av Elizabeth Bowen 
5. KICK THE LATCH av Kathryn Scanlan 

Poetisk praksis, Bokmagasinet 30.08

Bøkene som ble liggende, del 8/10

I januar 2018 skrev jeg her på bloggen om hvorfor jeg forlot Sara Stridsbergs Beckomberga halvlest. Jeg husker godt hvor vanskelig det var å lese i den, hvor tungt og seigt den føltes, boka passet ikke med sinnsstemningen jeg var i på den tiden, jeg ser jo nå at det var rundt utgivelsen av debutromanen min, det er mulig det hadde noe med det å gjøre. Var jeg kanskje for oppspilt til å synke ned i Stridsbergs melankolske univers? 

Jeg skriver melankolsk og ikke deprimerende fordi jeg noen ganger spør meg om Stridsberg fremstiller de ulykkelige familiene i et litt vel vakkert lys; ikke det skinnende dagslyset, og slettes ikke under de grelle institusjonslysrørene som Jim så ofte befinner seg under, men ettermiddagslyset, når sola er på vei ned og gir rommene en glød av oransje? Eller, gjør hun det? Jeg er ikke sikker. Jeg never det likevel fordi jeg endelig har lest ferdig Beckomberga, som denne gangen, over sju år senere, verken var seig eller tung å komme inn i, men overraskende lett, kanskje fordi jeg leste Farväl til Panic Beach i våres og allerede var akklimatisert? For å tre inn i Beckomberga var jo som å lese Farväl til Panic Beach; stemningen er den samme, familiekonstellasjonene er de samme, byen er den samme, problemene er de samme, alkoholismen er den samme. Jeg tenkte er dette to versjoner av samme roman? Er Matti den samme som Jim, er Siri den samme som Lone, og er Nina den samme som Jackie? 

Om det så er, så irriterte det meg likevel ikke, jeg tenkte bare ok, jeg blir gjerne likevel her, i den melankolske stemningen. Å lese de to bøkene inngav litt av den samme følelsen som å se på havet: Havet forandrer seg jo ikke grunnleggende fra gang til gang man står og betrakter det, men man blir jo ikke lei det av den grunn. En kan alltid komme tilbake til havet, og sånn føltes det å lese den siste halvdelen av Beckomberga. Alt strev jeg kjente da jeg forsøkte å lese romanen den første gangen, var som forduftet.