Litteraturåret 2025

I 2025 leste jeg 85 bøker. Det er omtrent som det pleier å være. Nytt av året var at cirka halvparten av bøkene var skrevet av menn! Dermed klarte jeg alle lesemålene jeg satte meg for et år siden. Ikke verst. I år skal jeg lese ti nye bøker i serien Bøker som ble liggende, og dessuten lese og blogge om minst tolv bøker om Arktis, i anledning at min tredje roman, Adventfjorden, slippes til våren. 2025 var med andre ord et godt skriveår. Jeg håper det fortsetter i år. 

Ting jeg gjør når jeg ikke leser: Besøker
gruver. 

Utkast til en roman som kommer i april. 

Årets norske roman
Shit! Jeg leste ingen norske romaner som jeg virkelig lot meg begeistre av. Ikke en gang Carl Frode Tiller. 

Årets beste oversatte bok
Havet og giften av Shūsaku Endō. 
Bobler: Tarantell av Eduardo Halfon.

Årets debutant 
De jordbundna av Emma Kanckos, fordi jeg elsker tittelen (selvfølgelig) og tilbragte så mye tid med den da jeg oversatte deler av samlingen til tidsskriftet Mellom. 
Bobler: Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten av Gina Tandberg. 

Skrivepulten i Berlin. 

Året vi oppdaget noen merkelige
vesener i dammen i hagen. Vi fant ut
at de var dronefluelarver. Spennende! 

Årets skuffelse 
Arendal av Karl Ove Knausgård. Elsker tittelen, men det er alt.

Årets novellesamling 
Antologien Furies av Sandi Toksvig (red.). Elsket den ikke, men den er verdt å nevne siden jeg brukte mye tid på å tenke over den. 

Liten fashionista spaserer i
Kensington Gardens, åsted for den mest
minneverdige novellen i antologien Furies.

Årets barnebok 
Den fantastiske bus av Jakob Martin Strid.

Årets dårligste bok

The Ice Museum av Joanna Kavenna. 
Boblere: Fars rygg av Niels Fredrik Dahl, De få utvalgte av Peter Høeg, Mørke. Stjerner, redsel og fem netter på Finse av Sigri Sandberg. 

Årets skjønnlitterære bok skrevet av en mannlig forfatter 

Havet og giften av Shūsaku Endō. 

Boblere: Amongst Women av John McGahern, Tarantell av Eduardo Halfon. 

En artisjokkblomst jeg så i Yorkshire. 

Årets sakprosa
Eichmann in Jerusalem av Hannah Arendt. 

Boblere: Makt og vold av Hannah Arendt, The Sirens of Mars av Sarah S. Johnson, Having and Being Had av Eula Biss. 

Årets klassiker 
Døden i Venedig av Thomas Mann.

Årets pageturner 
Kick the Latch av Kathryn Scanlan. 

I år som i fjor hygget vi oss med
 stallarbeid. 

Årets poesibok
Vi er bønnene som Gud ber av Jon Ståle Ritland. 
Bobler: De jordbundna av Emma Kanckos. 

Årets oppdagelse
Tror dette er året jeg virkelig forstod hvor fint det er å delta i en skrivegruppe. 

Årets engelskspråklige 
My Brother av Jamaica Kincaid.
Boblere: Kick the Latch av Kathryn Scanlan, Orbital av Samantha Harvey, The Bookshop av Penelope Fitzgerald. 

Årets skandinaviske (og utenom-norske) roman
Farväl till Panic Beach av Sara Stridsberg. 
Bobler: Kometen kommer av Tove Jansson. 

Årets roman 
Havet og giften av Shūsaku Endō. For en roman, jeg anbefaler den til ALLE. 

Året endte med frost
og minusgrader likevel, hurra!

Bøker lest i desember: Is, og en komet

SAKPROSA
1. PYRAMIDEN av Kjartan Fløgstad
2. JEG ER IKKE MIN MORS DATTER av Julia F. Klausen 

FOLKLORE
3. SKRØMT OG SYNSKHET I NORD-NORGE av Roald Larsen 
4. MIKKEL av Tor Åge Bringsværd

PROSA
5. KOMETEN KOMMER av Tove Jansson
6. SMADRA av Brynjulf Jung Tjønn 

Godt nytt år! Jeg foretrekker å oppsummere ting som har vært når de faktisk er over, ikke et minutt før, så her kommer oppsummeringen av fjorårets siste måned før jeg går i gang med å kåre leseårets bøker. Det ville aldri falt meg inn å gjøre det før året faktisk var over. En vet aldri hva man finner på å lese på nyttårsaften. Selv leste jeg Hardråde av Tore Skeie, men jeg ble ikke ferdig. I timene før midnatt prioriterte jeg å lese om isvett på nettsidene til Redningsselskapet. I det hele tatt har jeg lest masse om is de siste dagene. Fyttikatta så gøy det er å være ute på isen. Det er nesten så jeg ikke har lyst til at det skal snø i morgen. 

Uansett, den aller beste boka jeg leste i desember var Kometen kommer. En gjenlesning. Burde jeg kanskje heller ha lest den som handler om vinteren i Mummidalen? Kanskje, hvis det ikke var for at kuldegradene kom til jul likevel. O, fryd! 

Jeg forstod med en gang hvilken kjeks
dette var. (Fra Jeg er ikke min mors datter.)

Mer mann i monitor 2.11

Jeg klarte det! Jeg leste ferdig Mikkel av Tor Åge Bringsværd i dag, og med det nådde jeg målet mitt om, i løpet av 2025, å lese førtifire bøker skrevet av menn. Yess! Noe bilde av den siste boka har jeg ikke, siden et mobilhotell nylig ble innført her hjemme, i god tid til det nye året. Imidlertid la jeg ut et bilde av boka tidligere i år. Jeg har altså brukt lang tid på å lese den, men grunnen til det er at boka er en samling fortellinger, myter og eventyr om rever fra hele verden, jeg får liksom nok av å lese en eller to fortellinger om gangen, hvis ikke de skal gli over i hverandre og ende opp med å bli noen få, vage fortellinger. I begynnelsen leste jeg høyt fra boka til barna mine, men jeg skjønte fort at de nok var for eldre mennesker. En av de siste fortellingene i boka, Revesøster, var en historie fra Sør-Korea, hvor det er tradisjon for at reveskikkelser er onde. En skikkelig grusom og blodig fortelling. Mikkel Rev er en helgen i forhold til revesøsteren. 

Gråbein har jeg også liggende, men jeg tror jeg skal vente litt før jeg går i gang med den. En ting jeg skal gjøre først, er å kåre årets bøker. Uansett, hurra for meg, jeg klarte det jeg satte meg i fore. Hva skal jeg gjøre neste år, mon tro? 

Mer mann i monitor 2.10

Her kommer jeg, i romjulen, for å si at jeg har lest Skrømt og synskhet i Nord-Norge av Roald Larsen, en samling spøkelseshistorier. Jeg må si jeg stusset en del over hvilke ord som fikk fotnoter og hvilke som ikke fikk det, f.eks. fikk ordene skur og ritual en fotnote, mens f.eks. ordet fembøringstida ikke får noen. Ordet joike får en fotnote, men ikke før slutten av boka, under en av de siste historiene, selv om joik har forekommet flere ganger tidligere. Noen stedsnavn og nordnorske uttrykk får forklaringer, andre ikke, uten at jeg forstår hvorfor noen får og andre ikke, utvalget virker helt arbitrært for meg. 

Det aller merkeligste er likevel historien "De mystiske soldatene på Engnesveien på Skjervøy", hvor en fyr opplever en merkelig hendelse som inkluderer skikkelser i militære klær. Etterpå forteller han om det til sin onkel, som er veldig opptatt av militærhistorie. Nevøen har et håp om å forstå mer av hva han har opplevd. De møtes på en kafé for å diskutere hendelsen, hvor det dukker opp et avsnitt om hvordan nevøen og onkelen foretrekker biffen sin, de foretrekker den på hver sin måte, en lang utlegning følger så om hvordan biffene skal stekes for å bli slik de to liker dem, bare sånn apropos ingenting, ingenting annet enn at de møtes på en kafé. Deretter fortsetter samtalen mellom de to slektningene. Veldig, veldig rart, og kanskje det jeg kommer til å huske best fra denne boka. Men var det kanskje ikke det jeg var ute etter da jeg plukket opp denne? Det ustriglete, rare, noen utenfor allfarvei? 

Mer mann i monitor 2.9

Stod opp i otta for å spise lussekatter og høre hvitkledde barn synge. Senere leste jeg ferdig Pyramiden av Kjartan Fløgstad, en liten bok om den nedlagte, russiske gruvebyen på Svalbard. Jeg lærte om Pachamama, at gruver og fjell i flere kulturer blir beskrevet som en kvinne og at det i Hollywood en stund var forbudt å fremstille tog inne gruveganger. Se her:

Jeg lærte også at dagåpning og innslag er to ord for det samme (den ytre delen av en gruve). Takk, Fløgstad, for jeg jobber med min egen Svalbard-bok og slet med å finne riktig ord. 

Hva mener Fløgstad med "industrialismens brutale møte med dei økologiske grensene for vekst"? Jeg ser nemlig bare business as usual.

Ja, men hvorfor ikke? To fluer i en smekk. 

Jeg stiller meg i tvil om hvorvidt nordmenn er mer bofaste enn f.eks. russere, bare for å ta et nærliggende eksempel. Og jeg tror ikke dette er ment som tøys heller, for Fløgstad bruker det som argument for hvorfor nordmenn, og ikke russere, synes det er viktig å ta vare på bygningene i Pyramiden. (Men jeg måtte sjekke, for det er jo mye tøys i denne boka også.) 

Litteratur i november: Havet og skipet

SAKPROSA
1. STEERING THE CRAFT av Ursula K. Le Guin 
2. HAVBOKA av Morten Strøksnes 

POESI 
3. VI ER BØNNENE SOM GUD BER av Jon Ståle Ritland 

Leste nesten ingenting i november, sykdom herjet i hjemmet, i stedet stoppet jeg hull i bukser og luer mens jeg hørte på podcaster, bl.a. den nystartede Fantastiske bøker med Tharaniga Rajah og Monica Bjermeland. Veldig gøy, gleder meg til fortsettelsen! (Det hører forresten med at jeg i tillegg til å reparere klær så smått har begynt å hekle, så nå står ikke verden til påske.) Før jeg ble syk rakk jeg imidlertid å delta på forfatterforeningens medlemsmøte, og bra var det, for der traff jeg mange hyggelige folk, i tillegg til at jeg bevitnet korrekturlesing i plenum. Herlig! 

Jeg likte hver eneste av de få bøkene jeg leste denne måneden, og til tross for at det bare ble tre, har jeg karet meg fremover i mannsprosjektet mitt. Nå mangler jeg bare fire bøker skrevet av menn for å nå målet mitt. Det klarer jeg i løpet av desember, bank i bordet! 

Litteratur i oktober: En psykopat, et museum av is og en irsk litteraturfestival

SAKPROSA
1. EN SANN SVIR! av Dag Solstad 
2. HJERTEFORELDRE av John M. Gottman
3. DET JEG VET OM KVINNER PÅ HESTER av Pernille Stensgaard 
4. THE ICE MUSEUM av Joanna Kavenna 

PROSA 
5. SPOR av Louise Erdrich 
6. OF MICE AND MEN av John Steinbeck 
7. PIRANESI av Susanna Clarke 
8. HAVET OG GIFTEN av Shūsaku Endō 
9. ADVENT av Gunnar Gunnarsson

POESI 
10. DET TRENGER IKKE VÆRE SÅ FINT FOR MIN DEL av Stian Johansen
11. ELEMENTENE av Morten Claussen 
12. DJUP REDSLE. DJUP RO av Karl Seglem 

Oktober ble en bra lesemåned. Avslutta alle streamingtjenester, kanskje det var en del av grunnen? Oktober begynte i hvert fall på hyttetur i Svelvik, hvor jeg leste Havet og giften, uten tvil månedens litterære høydepunkt, selv om jeg var sterkt uenig i mye av det oversetteren Magne Tørring skrev om skam i etterordet. Jeg er ikke så sikker på om skillet mellom ytre og indre skam er så skarpt som Tørring later til å mene. Hvis det var det, ville det da vært så mange selvmord i Japan? Jeg tenkte ikke på Dr. Toda som resultatet av en kultur med sterk kollektiv skam, men rett og slett at han var en vaskekte psykopat. Tenker jeg det fordi jeg er en vestlig leser? Jeg tror ikke det (men jeg kan selvfølgelig ta feil). Uansett, for en roman, med så mange ulike innganger til hvordan ondskap oppstår, noen utrolig banale, andre ikke. Hvis du skal lese én bok resten av året, les den. 

Ellers leste jeg flere bøker om hester, En sann svir! og Det jeg vet om kvinner på hester. Likte begge to på hver sin måte. Sistnevnte kjente jeg meg mye igjen i. Førstnevnte ikke så mye, faktisk veldig lite gjenkjennelse; jeg har, til tross for hesteinteressen, aldri interessert meg noe særlig for travsport. Likevel var det en interessant (og spesiell) leseopplevelse, umiskjennelig Solstad. Jeg deltok på irsk litteraturfestival i bruktbokhandelen Prismatic pages, hvorfra jeg dro hjem med et eksemplar av Habitat av Catriona Shine som jeg gleder meg til å lese. Shines tanker om hva et hus er og ikke er gav gjenklang i meg. Dessuten gøy at en engelskspråklig forfatter har skrevet om mennesker en boligblokk i Oslo. 

På en annen side ble jeg så irritert over Joanna Kavennas beskrivelser av Norge i The Ice Museum at jeg måtte skrive et par setninger om det på Goodreads. Jeg har aldri skrevet noe der før, og er i grunnen ikke noe særlig aktiv, men når jeg først var der for å lese om hva andre syntes om The Ice Museum, var ikke veien kort til å si i fra. Jeg leste en kommentar om at Kavennas fascinasjonen for Arktis og Thule i grunnen virket mest teoretisk, når hun først dro til de arktiske strøkene virket det mest som om hun ikke ville være der, og den beskrivelsen er jeg hundre prosent enig i. I tillegg var hun bemerkelsesverdig dømmende i beskrivelsene sine av folk og fe.

Likevel var det ikke så galt at det ikke var godt for noe, jeg kom på en idé til en nye lese-serie, nå som jeg har avslutta en annen (for denne gang), og i tillegg, til våren, kommer med en roman om Svalbard: Neste år skal jeg lese minst tolv bøker om eller med handling lagt til Arktis, og skrive om dem. Jeg har en liten liste over potensielle bøker, men tips tas i mot! Mer om dette prosjektet senere. Først er det allehelgensaften og medlemsmøte med Forfatterforeningen. Jeg skal være spøkelse. 

God halloween!

Boka i vinduskarmen er Mikkel av Tor Åge Bringsværd. 

Morsomt sitat fra En sann svir!

Ting jeg gjør når jeg ikke leser: Ser på barna som
rutsjer ned pukk. 

Ting jeg gjør når jeg ikke leser, del to: Ser på barna som
 hopper i høy. 

Bøkene som ble liggende, 10/10

Av alle bøkene jeg har lest i serien Bøkene som ble liggende, er Spor en av de jeg har hatt liggende kortest (sammen med Hannah Arendts Makt og vold, Thomas Bernhards Utslettelse og Kalles kopier av Bjarne Benjaminsen). En ting jeg liker å gjøre er å gå inn på nettsiden til bruktbokhandlere og plukke med meg "random" bøker. Litt som å gå langs hyllene på biblioteket og se om noe fanger interessen min, uten noen annen mål og mening. Hvem vet, kanskje leser jeg noe som viser seg å være kjempebra og som jeg ellers aldri ville ha funnet frem til. Spor la jeg i handlekurven en gang jeg klikket meg gjennom bruktbøkene til Bingen Bok, den gang de ennå het Gullberg & Bostadløkken. Jeg tror det var under covid at jeg tenkte: En over tretti år gammel roman om urinnvånere i et reservat i USA, interessant!

Imidlertid kjedet boka meg så mye at jeg den gang la den fra meg omtrent halvveis. Jeg klarte verken å henge med eller engasjere meg i noen av karakterene. (Kanskje skyldtes det ene det andre.) Av en eller annen grunn klarte jeg å engasjere meg litt mer da jeg nylig plukket opp boka på nytt, særlig i hun som bor sammen med nonnene og er så overdrevent from at hun syr seg underbukser av vadmel som rasper mot huden slik at hun hele tiden skal minnes Kristus' lidelser. Jeg synes det var ganske fornøyelig å lese de mange samtalene hun har, med både overnonnen og den gamle mannen Nanapush som forteller henne en grov historie om vannet for å understreke hvor latterlig kyskheten hennes er. Jeg synes også det var vemodig å lese kapittelet der Nanapush selv kommer til ordet, hans beskrivelser av familien og hvordan datteren valgte å gi fra seg sin datter igjen, som jeg tror er hun som ender opp med å bli en nonne, men det er vanskelig å si siden første halvparten av boka ligger et annet sted for meg, i tåken? 

En kan jo spørre hva som er vitsen med å lese sånn som dette, å ta opp igjen en bok jeg har lagt fra meg og glemt så mye av, av ulike grunner. I dette tilfellet, hvorfor ta opp igjen Spor når den kjedet meg så mye forrige gang? For å finne ut noe har forandret seg, om grunnen til at den ikke lot seg leses da hadde mer med min sinnsstemning å gjøre enn selve boka? En lignende opplevelse fikk jeg da jeg tok opp igjen Beckomberga, den var mer leselig for meg nå enn sist. Hva er grunnene til slike forandringer? Hva er grunnen til at Spor var mer leselig nå, var hjernen min kanskje litt for bløt den gangen jeg tok fatt på den, var jeg kanskje litt for trøtt, ukonsentrert? Godt mulig, for etter et litt kjapt søk finner jeg fram til at jeg var gravid da jeg først startet Spor og jeg husker at det var en tid hvor jeg var veldig sliten og trøtt. Rett og slett ikke i form til å utsette meg selv for noe jeg ikke kunne henge på en knagg. 

Er det ikke også litt gøy å lese bøker over tid, å lese litt her og litt der, uten å få med seg en sammenheng, omfavne kaoset, mangelen på en klar sammenheng? Er det nødvendig å få med seg absolutt alt? Hvor mye i livet går egentlig opp? Veldig lite. Så moro synes jeg det var at nå som dette lille prosjektet i er i mål, har jeg bestemt meg for å gjøre det samme til neste år, med ti (?) nye bøker. Fortsatt er det mange halvferdige bøker å ta av. Hva vil de fortelle meg om hva jeg har tenkt før og hva jeg tenker nå?