Sånn kan det være å skrive på heldige dager

Står opp før klokken ringer fordi jeg var så utmattet dagen før og bare sovnet med boka oppslått, fikk såvidt i meg den siste brødskiva med hjemmelaga peanøttsmør og selvplukka blåbær på før jeg sovnet. Jeg spiser frokostblanding med havremelk og banan og blåbær, leser avisen, noe som går betydelig raskere på mandager enn fredager og lørdager når det kommer tredobbelt opp med aviser i postkassa + helgebilager og man blir sittende i timesvis og lese i avisen, drikker mer enn én kopp kaffe, men ikke på en mandag, da holder det med én. Skjenker igårsgammel traktekaffe i en kopp med mummitroll på og varmer den i mikroovnen, noe jeg med et utenforblikk tenker er ganske ekkelt, men det smaker ikke så verst, godt nok, skal jo bare ha noe kaffe til frokosten, lese avisen, så skal jeg gå og skrive, noe jeg gjør i timesvis, får en flow, uten å være helt sikker på om jeg liker det jeg skriver, men maser på meg videre, beskriver perioder av et liv og et rom som er helt hvitt, lett, det er jo helt hvitt; beskriver så et annet rom hvor veggene er blå og sengetøyet grønt, hvor det ligger stabler av kasser og en skrivepult som får mennesket i teksten til å føle seg klaustrofobisk, bare fordi det ligger i dette rommet, det er meningen hun skal arbeide der, men hun foretrekker kjøkkenet hvor hun kan se ut på menneskene på vei til busstoppet. Hun skal legge merke til en mann med en skulderveske hengende på skulderen, en mann som ofte går forbi, på de samme tidspunktene, men det har jeg ikke skrevet ennå, det er bare noe jeg tenker på mens jeg står og lager lunsj, bestående av hummus som jeg lager selv i blenderen; åpner en boks hermetiserte kikerter som jeg skyller i springen og legger oppi blenderen sammen med sesamfrø, vann, sitronsaft, noen skiver tomater (tomathummus), persille jeg henter fra en potte i hagen, salt og pepper, paprikapulver; to brødskiver, en grov vegansk blåbærmuffin jeg bakte for noen dager siden, etter en annen blåbærtur, hvor mange blåbærturer har jeg ikke vært på i det siste, begitt meg inn i skogen med flasker og bokser, fylt dem opp, glemt å se på klokken, vært i skogen hele dagen, fått slitne ben og blå hender, stupt til sengs, hver dag jeg ikke er på jobb. Det slo meg en morgen jeg leste ferdig en bok at dette var den første boka jeg hadde lest ferdig på veldig lenge, og at jeg i grunnen nesten ikke hadde lest noe i det siste, sommeren er ikke en god sesong for lesning, tok meg i å glede meg til høsten, regnvær og lesning under ulltepper, samtidig så jeg for meg kantareller i skogen og at lukten av våt grunn, lukten av en annen type hummus på bakken, våte røtter med sklifare og meg selv i regnjakke i skogen, så deilig det er å være ute, alltid.

Funderte også på hvem hun skulle møte nå som hun hadde dratt sin vei til en ny by, forestilte meg at hun skulle møte en mann som leste flere bøker enn henne selv, og at de skulle bli venner og snakke mye sammen på et soverom, men aldri bli sammen som kjærester, det var viktigst at hun skulle bli seg selv. Hun kunne forresten ikke møte ham riktig ennå, jeg ville at hun skulle møte noen andre først, kom jeg fram til mens jeg tygget brødskiver med tomathummus og lurte på om de to skivene skulle telle som én av de fem om dagen; først skal hun møte noen som ikke betyr for mye, hun kan godt møte en av dem på biblioteket, kanskje noen synes det høres ulogisk ut, man blir ikke kjent med noen på biblioteket, kan de komme til å tenke, de som skal lese denne teksten, men jo, det gjør man. Jeg har opplevd å bli kjent med noen på biblioteket. Og uansett om jeg har opplevd noe selv eller ikke, jeg burde være i stand til å skrive om ting som ikke har skjedd slik at folk likevel tror at det kunne ha skjedd, alt skal ikke være helt sant så lenge det virker sant. 

Først skal hun treffe noen på biblioteket og lese Helle Helle og ikke like det i det hele tatt fordi det ikke sier noe om henne. Så skal hun lese Helle Helle igjen og like det mye bedre den neste gangen fordi hun har innsett noe om livet som hun ikke gjorde sist. Sånn som meg selv. 

Deretter skal hun få en større verden. 

Jeg skal tenke på henne hele tiden, jeg skal ikke slippe henne, jeg skal tvinge meg selv til å skrive om henne hver dag, ikke alltid så mye kanskje, jeg har jo en jobb og neste uke setter jeg meg på skolebenken igjen, men litt. 

Etterpå skriver jeg et brev, ikke et håndskrevet, men en lang e-post hvor jeg skriver om noe jeg har lest og mine tanker om det. Jeg skriver også litt om sommeren og noe så trivielt som hva jeg gjorde i går og hva jeg hører på akkurat nå (Hole). Jeg skriver at jeg har vært på utendørs opera, at jeg muligens må gi opp det der med å like opera, jeg kommer aldri til å like opera. Jeg setter pris på teater & ballett, men opera, nei, det går ikke. Men jeg liker at jeg har vært på et utendørs amfi og sett en forestilling, for det får meg til å tenke på Dionysos, som jeg ofte tenker på, når jeg tenker meg om. En morgen var jeg i hagen og plukket solbær til frokosten, skulle ha det oppi frokostblandingen, da jeg begynte å tenke på Dionysos. Koblingen var slik: Da jeg var liten forestilte jeg meg at vin kom til å smake som solbær, jeg begynte derfor å tenke på dem som vinbær, og det gjør jeg fortsatt. Varmt var det også, tørt. Skogbrannfare, leste jeg i avisen. Kanskje fikk det meg også til å tenke på Hellas. 

Jeg tenker generelt mye på Hellas og det gamle Grekenland.

Deretter sender jeg brevet avgårde og snart blir det lest på en helt annen side av kloden, i Sør-Korea. 

Går og lager veganske blåbærbananpannekaker og lurer på om det er noe hun jeg skriver om også skal kunne, men er egentlig ikke up for at hun skal være veganer, for det betyr at hun tenker for mye på egenhånd og det tror jeg ikke at hun gjør, på en annen side har jeg allerede skrevet at hun lager peruansk quinoagryte til middag, og hvor mange gjør egentlig det, hun er jo oppvokst med en mor som bare varmer opp fiskegrateng i ovnen. Dette må jeg tenke mer på. 

WALKING HOME av Simon Armitage

En gang da jeg var liten, eller yngre, jeg var femten år, var vi på biltur Storbritannia rundt, eller det vil si at på et tidspunkt et sted i Sør-England lot vi bilen stå og satte oss på toget til Cardiff i Wales. Der dro vi på Waterstones, det var min første gang og jeg var helt henrykt, gikk etasjer på etasjer på etasjer langs hyllemetre fulle av bøker, det var helt vilt, min pappa og jeg var der kjempelenge (mens de andre i familien gjorde andre ting, sånn er det alltid), til slutt gikk vi ut derfra, jeg med noen nye bøker; alle sammen om Nirvana og Kurt Cobain (bl.a. biografien Heavier Than Heaven); det var sommeren jeg var femten og nettopp hadde oppdaga bandet, den våren, siste semester av ungdomsskolen; begynte å kle meg i stripete gensere, tømmerhoggerskjorter, fillete jeans og Converse-sko (som fortsatt, når jeg tenker meg om, nesten ti år etterpå, er fritidsklærne mine) og satt heller å hørte på Nirvana enn å ta skolen for seriøst (det var på nippet jeg kom inn på førstevalget mitt på videregående den høsten, først var jeg nr. 1 på venteliste, kom ikke inn før tre dager etter skolestart). Jeg var helt hekta på det, slukte alt; alle platene, all musikken hørte jeg på, alle bøkene jeg kunne komme over leste jeg. På Waterstones måtte jeg begrense meg, det er sånn der, man kan ikke ta med alt man finner og vil lese, det går ikke, ikke bare den gangen jeg vandret i musikklitteraturavdelingen som altoppslukende femtenåring, men også nylig, da jeg var en uke i London og svippet innom flere ulike Waterstones på mine gåturer i London. Men heldigvis kan man nettopp vandre, vandre i butikken blant hyllemetrene og se, og det var nettopp det jeg gjorde da jeg fikk øye på Walking Home av Simon Armitage. Jeg hadde gått på vandring i bokbutikken, men nå nærmet det seg slutten, stengetid, det var bare jeg i butikken og vaktene stod tålmodig ved kassen og snakket med butikkens ansatte, jeg visste ikke da at det var meg de ventet på der de lot meg vandre litt til, greit, hun er siste kunde hun må få lov, en bok under armen har hun jo også (en bok om Nord-Korea, what else), hun har tenkt til å kjøpe noe; jeg så på klokken, kvart på, det er ikke en tid å stenge på, tenkte jeg, men likevel hadde jeg en vag anelse om at jeg burde skyndte meg litt --og snart skulle jeg dessuten treffe vennene mine og spise middag; det var da jeg så Walking Home, en memoarisk bok om en gåtur langs en kjent vei i Storbritannia. Umiddelbart tenkte jeg at den handlet om kystveien langs Wales, en tur jeg nylig hadde lest en artikkel om i D2, og siden jeg ikke hadde god tid til å undersøke det nærmere, tok jeg med boken til kassa og kjøpte den, what a coincidense tenkte jeg, tenk det, at jeg skulle få øye på nettopp denne boka når jeg nettopp har lest om denne veien et annet sted!

Siden skjønte jeg jo at jeg hadde tatt feil, der jeg satt på terrassen i Brick Lane og inspiserte mine nye bokanskaffelser. Walking Home handler ikke om en tur langs kystveien i Wales, den handler om turen på the Pennine Way i England/Skottland, slettes ikke langs kysten, men i høylandet. Men en bok om å gå, det leser jeg gjerne uansett, for hva setter tankene mer i sving enn det å gå (Montaigne, Montaigne!), særlig når det faktisk er en poet som har gått denne turen, det må kunne gi noen fine refleksjoner mellom permene. Og som om det ikke er nok, hadde forfatteren tenkt å holde en diktopplesning på hvert av kveldens stoppested, noe han hadde fått stelt i stand ved å legge ut en liste over hvor han hadde tenkt til være på ruten da og da ut på nett på forhånd, hvor så (fremmede) folk hadde tilbudt overnattinger og steder for poesiopplesning, altså (sum summarum) lovet det godt for at forfatteren kom til å treffe en masse ulike og ikke minst insteressante mennesker på sin vei. Men akk, nei, hvor blir de av? Jeg leser boka og venter på dem. Hvor er de? Hvor er alle samtalene han skal ha? Skal han ikke ha noen? Forfatteren treffer folk, men han skriver ikke om dem, nærmest ikke noe. Menneskene er bare noen mennesker i en crowd som sitter på pub og hører på diktene hans, eller noen han passerer på veien som skikkelser, det eneste han beskriver er hvordan de ser ut; en gang beskriver han en far og en sønn som går på veien, en litt småtjukk far med fiskerhatt og en ung, lystig gutt, og det forfatteren forteller er hvem han tror de er, etter utseende av dem å dømme, ikke etter å ha snakket med dem, vekslet et ord med dem. Forfatteren bor også gratis mange steder, det er folk som ta ham inn i husene sine, gir ham gratis kost og losji på veien, heller ikke dem skriver han noe særlig om. Hvem er de? Hvem er de som tar inn en poet på hans vei og sender med ham fruktkake i folie dagen etterpå? Hvem er de? Det får vi ikke vite. 

Det er også en rekke mennesker som følger Simon på veien, som blir med på noen av strekningene, heller ikke dem får vi vite noe særlig om. På et stedene i boka møter forfatteren en fyr som spør om han kan være med på en strekning dagen etter, noe forfatteren svarer ja til, selvsagt, det er mye bedre ("merrier!") å gå sammen med noen enn alene. En skulle tro at forfatteren kom til å ha noen interessante samtaler med sine medvandrere, men om de er det, så får vi ikke lesere vite noe særlig. Den eneste medvandreren Simon gidder å fortelle oss litt om, er han som er vegetarianer, konvertert buddhist og poet, som om et menneske må være så "spesielt" for at vi lesere skal finne det interessant. Hva med lokalbefolkningen? De som sitter på puben og blir med på tur? De som bor på stedene som passeres? De som lever langs høylandet? De som ikke er poeter og litterater, men som kanskje passer høylandsfe (det er knapt en skildring av dyrelivet å finne heller)? Engelskmenn som bare er engelskmenn og spiser cheddar cheese og shepherd's pie, som lager bønnestuing til buddhist-medvandreren likevel, fordi de er greie og gjestfrie? Hvem er de? Er de ikke verdt å skrive om? 

Mer enn jeg tror de er uinteressante, tror jeg heller at fraværet av disse menneskene i boka sier mer om forfatteren enn dem. Uteblivelsen av andre mennesker. Enten er forfatteren så arrogant og høyt på strå at han ikke finner mennesker annerledes enn ham selv interessante nok til å skrive om, eller så evner han ikke å få noen god kontakt med dem, i stedet lukker han seg innover mot seg selv, en annen mulig retning ved det å gå. Å gå er en aktivitet som lokker frem refleksjoner, tenkning, klarner opp sinnet. At forfatteren ikke skriver om menneskene han møter, kunne vært tilgitt om boka hadde gått i den retningen at han heller hadde skrevet en bok med sine egne, indre refleksjoner, men heller ikke dét gjør han. Jeg leste Tomas Espedals bok Gå. (Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv) for en stund tilbake, en bok jeg ikke likte, men som jeg tar fram som et eksempel nå på en bok som er nettopp en bok hvor forfatteren går og reflekterer, han har noe han tenker på og får fram, det skal Espedal ha (det er selve tankene og det som inngår i det han får fram, jeg ikke liker). Gå har den formen en bok om å gå bør ha. Walking Home har ikke det. Den er overfladisk, har ikke noe dypt, sier meg ingenting. Det er som i et av kapitlene i boka hvor forfatteren og medvandreren bestemmer seg for å ta en snarvei fordi landskapet er 'boring' og gå og drikke øl på en pub istedet. Hvordan kan man si at miles på miles av naturlandskap er 'boring', når det er nettopp en langtur gjennom dette naturlandskapet man har begitt seg ut på? Da kunne man jo likegodt ha latt være å begi seg ut.

Jeg sliter med å forstå hvorfor forfatteren har begitt seg ut på turen i det hele tatt. Hva er egentlig motivasjonen? Det virker som om hele turen er en plikt. Det virker ikke som om han har noen glede av den whatsoever. Ja, ok, det kan være slitsomt å gå og gå og gå, på et tidspunkt blir man lei, men så, etter et varmt måltid og kanskje en natts søvn, bør jo lysten være der igjen. Turen er ikke en gang lang, den varer bare i tre uker. Det er noe annet enn f.eks. Norge på langs (som jeg nettopp har lest en artikkel om i Fjell og Vidde), en tur som tar tre-fire måneder. 

Turen kan ihvertfall ikke være at han ønsker å få sitt daglige liv på avstand for en liten stund heller, noe som jeg ofte forbinder med det å gå langt. Å gå langt er for å få hverdagen og de korte turene fra hjemmet til jobb på avstand, på en avstand som kan innby på refleksjon; lever jeg det livet jeg vil, bør jeg forandre på noe, trives jeg, har jeg det godt slik det er? Simon Armitage har ikke noe ønske om det. Han er ikke en ensom vandrer. Etter fire-fem dager på veien savner han sin kone og datter så mye at de kommer kjørende i bil og følger ham et stykke på veien (i to dager!). Ikke bare én gang blir de med, med også et par uker senere svipper de innom og slår følge med Simon. I det hele tatt er det sjeldent Simon går alene, og når han går alene, innrømmer han, tenker han ofte på hva han skal lese av dikt når kvelden kommer, eller på tingene han har i sekken og på om den virkelig store sekken, den han ikke har på ryggen, men som ankommer stedene han skal overnatte på, med følgebil kommer til å komme fram eller ikke. Jeg må si det er lite imponerende at han har med seg ting i en følgebil. Det er pinglete. Han overnatter ikke en gang ute, han overnatter i senger i varme hjem. Hva skal han med følgebilen? Han trenger verken å bære på telt eller sovepose. Har han med seg bøker på veien? De er ganske tunge. Men ingenting tyder på dét heller. Om han leser noe på veien, så vil han ikke si til oss hva det er han leser. Det gjør Tomas Espedal. 

Så hva er det egentlig Simon Armitage skriver om? Han skriver bl.a. om noen av stedene han stopper ved. F.eks. Brönte-land, et sted hvor skiltene står på både engelsk og japansk pga. alle turistene. Og de som går rundt der med Kate Bush på øret, eller Wuthering Heights under armen. Ikke noe særlig mer, vet ikke en gang om han har lest Brönte, det er kanskje ikke akkurat den litteraturen som står ham nærmest, mulig det er derfor han ikke skriver noe mer om det. Da skulle man i så fall tro at han ville skrive mer om byen hvor Wordsworth ligger begravet, eller enda bedre: sitt forhold til nettopp denne poeten, men det gjør han heller ikke. Han nevner at Wordsworth betyr mye for ham, men ikke så mye mer. Heller ikke Ted Hughes skriver han noe særlig om, annet enn at han en gang hadde en opplesning i det huset Ted Hughes levde sine seks første leveår, og som han under denne reisen skal overnatte i. Han gjør riktignok en kort (og overfladisk) refleksjon over hvor stor innflytelse stedet man lever sine første år har på ens diktning, men jeg tror ikke noe særlig på hypotesen hans. Han kunne for eksempel nevnt et eksempel. (Eller ville dét kanskje ha blitt litt nerdete, bare for oss litteraturinteresserte? Men det skulle da bare mangle at leserne er det, bokas undertittel er jo tross alt 'Travels With a Troubadour on the Pennine Way'.)

Til slutt: Når Simon Armitage sitt mål? Nei. Etter å ha tatt snarveier og kjørt bil deler av turen, fullfører han den ikke. Han gidder ikke gå den siste delen av turen. Han skriver at han heller vil hjem. Til kona og datteren. Så kommer det et kapittel hvor han oppsummerer hvor mye han tjente på diktopplesningene, på hvor mye folk la i sokken ved inngangen. Deretter beregner han hvor mye dette har gitt ham i timelønn på hele turen, noe som viser seg å være litt over minstelønn. Usjarmerende spør du meg. Som om pengene har noe å si og at han har gjort et stort offer, noe edelt, ved å bruke tiden sin på noe så ulønnsomt som å gå. Burde ikke det å gå en slik tur være en verdi i seg selv? Må han gjøre et så stort nummer ut av det, et så uinteressant et i tillegg? Han spør også seg selv om han ville gått turen om igjen. Forbløffende svarer han ja på dette; ikke skjønner jeg hvorfor. Om turen gav ham noe, skjuler han det godt; at dette er skrevet av en poet er nesten ikke til å tro. 

Bokfrokost cv

kaffe.
müsli, havremelk og blåbær.
Walking Home. Travels with a troubadour on the Pennine Way av Simon Armitage.

Bokfrokost civ

hekleduk





Alice av Judith Hermann.
kaffe (som forøvrig er lagd på kaffepulver jeg fant etter en svært innbringende dumpsterdive).
havre- og quinoagrøt med kanel og blåbær etter skogsturen i går, nam!

Finlandbonanza 1

For noen dager siden postet jeg et innlegg om en tur til Österbotten. Men hva med resten av Finlands-oppholdet? Jeg skrev og postet litt bilder mens jeg var der, men det var mye jeg ikke fikk sagt. Da. Så jeg sier det nå.

Noe av det første jeg gjorde da jeg kom til Finland var å spise lakris-is.

svart

En annen ting jeg gjorde ganske raskt etter ankomsten var å sjekke ut dagligvarebutikkene. Det er en av de tingene jeg liker best å gjøre i utlandet. Det er sykt spennende. F.eks. hadde de et utrolig stort utvalg av ulike havregrøter i Finland. Jeg tror kanskje Norge er det landet i verden med minst utvalg i butikkene, og jeg har alltid tenkt at det er litt kjedelig, men nå har jeg funnet ut at det egentlig er veldig bra, for så mye tid som jeg bruker i dagligvarebutikken på å bestemme meg for hva jeg skal ha, så trenger jeg ikke enda flere valgmuligheter. Til slutt ble det egentlig ganske slitsomt å gå i butikken. Jeg kunne være der i timevis. Trår jeg inn i en dagligvarebutikk er det gjort.

F.eks. tok jeg her et bilde av grapefrukten fordi jeg ble så glad for at jeg endelig hadde funnet en grapefrukt som ikke kom fra Israel. Det tok to uker før jeg fant den.

Her tok jeg bilde av at jeg endelig kunne prøve islandsk yoghurt. De eneste som lager det i Norge er jo Q-meieriene og jeg er skikkelig i mot Q-meieriene, har aldri kjøpt et Q-produkt i mitt liv, så hadde aldri prøvd skyr før.

masikka

Slik tilbragte vi formiddagene. På Nordica - nordisk institutt på Helsingfors universitet.

Edith Södergran.

En dag anbefalte vi (nye) forfattere fra hjemlandene våre. Jeg står bak anbefalingen av Ingvild H. Rishøi.

(Ble forøvrig skuffet over at ingen av danskene ropte ut "Helle Helle!!!" Det hadde jeg gjort hvis jeg var dansk.)

På instituttet var det en haug med bøker av nordiske forfattere som vi bare kunne plukke med oss hjem. Jeg tok med dette. Rett vest av Morten A. Strøksnes har jeg lest før, men jeg digger den og en dag en passende venn har bursdag skal denne vennen få denne boka i gave.

En elsker livet, men også intet er det noe godt ved. 
- Voltaire

VAREOPPTELLING av Erlend Loe

Nina Faber er en aldrende lyriker, har aldri jobbet noe særlig, bor i en kolonihage (året rundt, selv om det ikke er lov, men hun har ikke noe annet sted å bo) og er bitter på at hun aldri vant noen Nordisk Råds litteraturpris. Vareopptelling handler om dagen Nina skal gi ut en ny bok, noe hun ikke har gjort på mange år, en ny diktbok full av dikt hun har skrevet mens hun har vært i Istanbul. Om Istanbul og mannen hun var sammen med der. Og jeg ler. Jeg ler inni meg mens jeg sitter på bussen og leser, av det tåpelige, JA, det tåpelige som dikt kan være, noe det ikke er rent sjeldent. Nei, ofte. Hvor mange teite dikt har man ikke lest, eller selv skrevet, mens man har vært ute og reist, betraktet, sett, skrevet i skriveboka man har med seg, kanskje til et glass lokalt, inkludert meg selv. Spesielt når hun leser dem opp på Litteraturhuset, hvor bare en håndfull av mennesker har dukket opp for å se Nina Faber lese opp sine nye dikt, drita på vin. Hun er jo en lyriker, har levd et vilt liv, nå gjenopptar hun det siden det ikke er bare bare å være ute med en ny bok. Og i salen nede, i Wergelandssalen, er det stappet med folk, flust, der skal Karl Ove Knausgård snakke. Uten ironi spør Nina Faber i det hun ankommer Litteraturhuset om alle disse menneskene har kommet for å se henne, jøss, det tror hun virkelig. Nina Faber er full av seg selv, setter sitt virke som lyriker høyt, men vi lesere får en anelse om at den nye boka er utgitt bare pga. "gamle dager." (Ikke at mitt inntrykk er at hun var noen bedre lyriker før enn nå, det må ha vært alle liggene med de rette folka, som Nina Faber mer eller mindre antyder, som står bak utgivelsene.)

Kritikerne er ikke nådige. Spesielt får kritikeren i Universitas gjennomgå, og det er en riktig morsom seanse hvor Nina driver utspørring av den unge studentens diktkunnskaper (og jeg selv blir litt kry, der jeg sitter på bussen og klarer å svare på alle). Likeså er det med hele situasjonen i Akademia-bokhandelen på Blindern, hvor den innkjøpsansvarlige for humanistiske fag, Bjørn Hansen(!), har avlyst en diktopplesning med Nina Faber pga. en vareopptelling. Det som skjer der minner meg om det som skjer i Dag Solstads Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, muligens er det navnet på den innkjøpsansvarlige for humanistiske fag som allerede har gitt meg et pek til andre av Dag Solstads romaner. Og slike litterære referanser er det mange av i Vareopptelling. Erlend Loe driver et harselas, det er ironisk (bombe?), men ofte tidligere har jeg ikke likt dette hos Erlend Loe, ja, jeg har tenkt at ironien har vært for usympatisk og ugrei. Ikke at fremstillingen av Nina Faber, eller andre deler av litteraturbransjen, er særlig sympatisk fremstilt i Vareopptelling heller, men det synes som om denne fremstillingen er fortjent. Erlend Loe gjør ikke narr av en ung mann som ikke vet hva han skal med livet, eller en mann i førtiårskrise, det føles bedre når det er Nina Faber det gjelder. For ikke er hun særlig sympatisk selv, som jeg tidligere skrev setter hun på en arrogant måte sitt liv og virke svært høyt, høyere enn andres, men samtidig setter hun spørsmålstegn ved livet hun valgte: kunne hun ikke tatt seg en skikkelig utdanning, fått seg en bedre jobb, en ordentlig jobb, som elektriker for eksempel, alle har alltid bruk for elektrikere, hver dag kunne hun ha jobbet som elektriker og fått en lønnslipp en gang i måneden og fått halv skatt i desember. Som andre folk, folk flest. Flere pensjonspoeng også. I stedet ble hun lyriker. Og ikke en særlig god en heller. Var det verdt det?

Romanen, som er liten (jeg leser den i løpet av en busstur tur/retur jobb), svarer ikke på det, den munner rolig ut i slutten, selv om det som faktisk skjer i romanens slutt jo er ganske dramatisk. Det er bare det at jeg venter på noe annet, mer, ja, ikke nødvendigvis på en løsning, men kanskje på noe mer angående en sak, ja, hva skjer egentlig videre med alt som tidligere har blitt åpnet i romanen, den kunne godt vært litt lengre, samtidig som det ikke føles galt at den slutter der den slutter heller. Som om boka i utgangspunktet ikke må taes for høytydelig, uten at det på noen måte har noe å si for det (seriøse) sparket mot hva lyrikk (kanskje for ofte) kan være. 

A man who can destroy illusions is both beast and flood. Illusions are to the soul what atmosphere is to the earth. Roll up that tender air and the plant dies, the colour fades. The earth we walk on is a parched cinder. It is marl we tread and fiery cobbles scorch our feet. By the truth we are undone. Life is a dream. 'Tis walking that kills us. He who robs us of our dreams robs us of life -- (and so on for six pages if you will, but the style is tedious and may well be dropped).
- Fra Orlando av Virginia Woolf