verdens største fersken

har du ikke hørt om verdens største fersken sier jeg
når jeg spiser fersken
(eller er det en nektarin jeg spiser?)
det er en barnebok av michael ende
han som har skrevet den utrolige reisen
nei, jeg mente den uendelige reisen
den med dragen
du vet
den som er blitt filmatisert og i filmen ser dragen visstnok ut som en hund
men jeg vet ikke
for jeg har aldri sett den, har bare hørt det

og senere tenker jeg meg om
michael ende?
verdens største fersken?
det var ikke roald dahl da?
har jeg tatt feil?
det er bare en måte å finne ut av det på
(nei, det finnes nok flere, men dette er den forteste måten)
søke det opp på internett

og jeg har tatt feil
for det er roald dahl

det må jeg si til ham når han våkner

Bøkene jeg leste i juli, del 1

Denne måneden har jeg lest kjempemange bøker, men akk, det er ikke så imponerende som det ser ut som, da en del av dem er chic lit. Men hei, det er jo sommer og for tiden steiker sola.

1. INNSIRKLING 2 av Carl Frode Tiller ¤ ¤ ¤ ¤
Det var da "alle" bokbloggerne skrev om denne på likt at jeg fant ut at jeg måtte lese noe Carl Frode Tiller, og selv om Innsirkling 2 er en frittstående oppfølger av Innsirkling, leste jeg likevel Innsirkling først, og det er kanskje derfor jeg synes den er bedre. Innsirkling 2 ble liksom bare en annen versjon av 1-eren. Jeg likte karakterene i 1-eren mye bedre, følte meg mer inn i dem enn karakterene i Innsirkling 2, selv om jeg synes kapitlene sett fra Rogers synsvinkel er fantastiske, og jeg kjenner meg igjen i mye av forholdet til Ole og Helene, og også der hvor Sara besøker sin kjæreste Jørgens familie. Likevel føles det som om jeg har lest dette før og min store begeistring for 1-eren forble der.

2. THE NEW YORK TRILOGY av Paul Auster ¤ ¤ ¤ (¤)
Denne boka består av tre bøker: City of Glass, Ghosts og The Locked Room. Jeg fikk den av ei jente i København i fjor sommer og har kviet meg fra å lese den helt til nå fordi jeg alltid har trodd at Paul Auster var tung å lese, men der tok jeg feil. Denne fløt jeg meg i gjennom. Sammen med Quinn i City of Glass (den boka jeg likte best) og siden gjennom samtaler mellom Black og Blue i Ghosts (jeg liker spesielt samtalen de har om Walt Whitman) og spenning og mysterier med Fanshawe i The Locked Room. Jeg må definitivt lese mer av Paul Auster.

3. JOURNEY TO THE CENTRE OF THE EARTH av Jules Verne ¤ ¤

I Indonesia gikk jeg tom for bøker og var derfor nødt til å lese de få engelske bøkene jeg fant i bokbutikken. En av dem var altså Journey to the Centre of the Earth. Jeg har alltid tenkt at Jorden rundt på 80 dager skulle bli den boken av Jules Verne jeg kom til å lese, men nei. For etter å ha lest Journey to the Centre of the Earth kommer jeg neppe til å siden plukke opp Jorden rundt på 80 dager. Jouney to the Centre of the Earth var nemlig jævla kjedelig og urealistisk, hvorfor Jules Verne er blitt så kjent er mer enn jeg kan fatte. Dette føles ut som en sånn gammeldags guttebok som det går hundre av på dusinet.

4. HARD TIMES av Charles Dickens ¤ ¤

Dette er også en sånn bok jeg fant i bokbutikken og leste fordi jeg ikke hadde noe annet å lese. Jeg hadde store planer om å lese A Christmas Carol, noe jeg skulle sist jul, men som ikke ble noe av fordi jeg ikke fant den på biblioteket (kanskje fordi den ikke er en bok i seg selv, men heller en novelle i en annen samling? Jeg vet ikke). Rett og slett fordi jeg liker filmversjonen de viser til jul og fordi Skrue McDuck er min favorittfigur hva angår Donald-tegneserier (da tenker jeg gjerne Carl Barks og Don Rosa). Dette er en plan jeg ikke helt vet om jeg gidder opprettholde, for Hard Times kjedet meg, takk og pris var det Dickens korteste roman (en fugl hvisket meg det i øret), så jeg trengte ikke holde ut lenge med denne. En ting til med denne var at jeg syntes det var irriterende å lese dialogene til visse karakterer, for Dickens hadde skrevet stemmene deres på dialekt og jeg hater jo engelsk aksent fra før av om jeg ikke skal måtte lese stygge dialekter i tillegg. Anyways, nå kan jeg i hvertfall si at jeg har lest Charles Dickens. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

5. A RUSSIAN AFFAIR av Anton Tjekhov ¤ ¤ ¤

Dette er en samling av noen av novellene til Tjekhov. For en stund siden leste jeg novellen The Lady with the Little Dog og jeg elsket den og skulle definitvt lese mer av Tjekhov, noe jeg av en eller annen grunn ikke fikk gjort før nå (det blir ofte sånn, for det er så mange nye forfattere å sjekke ut hele tiden!). Slik kunne det derimot likegodt ha forblitt. At The Lady with the Little Dog hadde forblitt den ene Tjekhov-novellen jeg hadde lest. For alle novellene i A Russian Affair er av samme ulla som The Lady with the Little Dog. Bare dårlige kopier. Jeg henger meg på Leo Tolsjov: «You know, I hate your plays. Shakespeare was a bad writer, and I consider your plays even worse than his.»*  (Men ps: elsker tittelen A Russian Affair – jeg har jo et nesten like romatisk bilde av Russland som av Frankrike.)

6. OF MISTRESSES, TIGRESSES AND OTHER CONQUESTS av Giacomo Casanova ¤ ¤ ¤

Ja, det er den Casanova. Of Mistresses, Tigresses and other Conquests er utdrag fra memoarene hans og i disse utdragene handler det om affærer i Venezia, som seff er sykt vakkert og alle klisjéene som går ann. Alt Casanova og elskerne hans gjør er å spise sykt god mat og pule hele natta lang. Det er det, liksom. Skrevet i et svulstig språk som får meg til å tenke på dagens sør-europeiske gutter og jeg bare ugh, nei takk.

7. CHESS av Stefan Zweig ¤ ¤ ¤ ¤

Denne boka handler om sjakk (i hvertfall tilsynelatende) og hvem trodde det kunne være spennende?** Det var nemlig denne, jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg (bra for alle jeg omgikk meg med da jeg leste denne, at den bare er en liten flis av en bok). Den var skikkelig fascinerende. Og så tenkte jeg, mens jeg leste den, at denne burde Lukas Moodysson lese (om han ikke har lest den da), for nylig leste jeg Døden & Co. og der er jo hovedpersonen skikkelig opptatt av sjakk uten at han spiller sjakk selv.






*Artikkel om Tolstoj og Tjekhov
**Faktisk: jo, jeg kunne trodd det. Da jeg var liten (ti-elleve år-ish) leste jeg en bok som het Sjakk matt på en sommer, eller Caissa snører nettet (av Gerd Eva Lillo) flere ganger, for den var så sykt spennende og jeg fortalte sjakkanekdoter til folk i lang tid etterpå.

slik sommeren er 2

fersken er det beste jeg vet
blåbær er det beste jeg vet (sier jeg på skogstur og når vi lager pannekaker)
vaniljeyoghurtnøtter er det beste jeg vet (sier jeg på kiwi når jeg tar meg en i smug lik jeg så folk spise en drue eller to i fruktavd. da jeg var liten)
kysten havet skjærgården fjorden strendene er det beste jeg vet
å stå på en fjelltopp er det beste jeg vet

iskrem er det beste jeg vet (limefudge yoghurt, kirsebær & sjokolade, lakris, pistasj, pinneis med tjukt sjokoladetrekk som man brekker store flak av med tennene)
kjæresten min er det beste jeg vet (tenker jeg når vi sitter på bussen på vei hjem)
å se på alle jentene som går med fine kjoleantrekk når det er sommer er det beste jeg vet
husj vekk med buksene og alle de tunge skoene og kåpene

å skrive er det beste jeg vet
(eller, nei, mere følelsen etterpå, av å ha gjort det)
makrell er det beste jeg vet:
stekt
med agurksalat poteter en skvett rømme og persille
og reker loff majones sitron
(sørlandssommer er det beste jeg vet tydeligvis)

å bli bergtatt av bøker er det beste jeg vet
(det er ikke det beste min kjæreste vet)
kokosmelk er det beste jeg vet
(jeg skulle nesten ønske det var kokosmelk i all mat i hele verden)
å drikke kaffe/grønn te ute på trappen om morgenen er det beste jeg vet
faktisk...
morgener er det beste jeg vet
frokoster er det beste jeg vet
denne stillheten

utsikt er det beste jeg vet
jeg samler på dem

lys er det beste jeg vet
alt slags lys
(men jeg er ikke redd for mørket)

å være barbeint er det beste jeg vet
men raggsokker er jo også det beste jeg vet
(du vet, kakao og ullteppe og sånt når det hyler ute)

snø er det beste jeg vet
men jeg får dårlig samvittighet av å si det
(og dårlig samvittighet er ikke det beste jeg vet)
siden det er juli
i dag

slik sommeren er

i hagen til mamma og pappa har de
solbær
bringebær
moreller (men nesten alle er spist opp av fuglene)
røde stikkelsbær
grønne stikkelsbær
rips
jordbær
tilogmed blåbær
og cherrytomater (de er nesten bær)
og jeg går rundt der og smaker på dem alle sammen
etter ristede brødskiver med klam ost fordi norvegiaen har stått på benken siden de spiste frokost
jeg kom ved lunsj satte meg i hagen og leste chic lit i ræserfart
sånn at søstera mi også kunne få lese den
akkurat den boka
(og hun spør meg hæ, leser du det?!
og jeg sier jeg har kredibiliteten i orden
det er greit
jeg skal jo snart begynne på lit.vit.)
og katten har blitt tjukk
sier mamma
og jeg treffer ham under parasollen mens jeg leser
og joda
han har blitt litt lubben siden sist

Det er dette som er leilighetsjakt, sier han

Kjæresten min finner grå hår på hodet mitt og teorien min er at de har kommet pga. en kombinasjon av denne helgen (twitter, twitter, twitter, dagbladet, twitter, aftenposten, twitter, twitter, vg, twitter, nrk, twitter, tv2, twitter, guardian, twitter, foxnews, twitter osv 24/7) og etterfølgende leilighetsjakt i en by vi befinner oss tolv timer unna med tog/buss. Jeg er helt ukapabel til å lyve, klarer ikke si nei når utleier spør om vi røyker, jeg sier ja, hele kroppen min nekter å si nei og etterpå tenker jeg faen faen faen hvorfor sa jeg ikke bare nei hvor vanskelig er det? Jeg avtaler visninger, men høres tydeligvis så desp ut at utleier endrer på annonsen på finn.no rett at jeg har ringt og tror at det er helt ok å plutselig ta vekk inkludert strøm, men nei, selvfølgelig er det ikke det, det er bare jævla frekt. Og vi kikker på kart og sender mailer og ringer og jeg hater fururom, jeg vil ikke bo i en leilighet som ser ut som en hytte; og vi måler gåavstander og vi sjekker bussholdeplasser og busstabeller (herfra går det buss bare én gang i timen, herfra går det buss hele tiden), vi ser på kjøkkenbilder og baderomsbilder og gidder vi kjøpe seng eller ikke, hva med kollektiv (nja, tja), og jeg forelsker meg i fasilitet: turterreng og glemmer alt annet (jeg tenker at jeg skal gå opp et fjell hver uke, det er det jeg skal gjøre i Bergen) og jeg blir helt stressa og ønsker meg et hus ved fjorden som er altfor dyrt, men jeg faller helt i andre tanker; om å padle rundt i kano hver morgen etter frokost, glemmer byliv og forelesninger på Sydneshaugen, og så krangler vi, vi krangler og stresser oss og innser at sånn skal det ikke være, vi gleder oss jo til å flytte, nå må vi roe oss, og jeg innser at grunnen til at jeg stresser er fordi jeg vil ha trygghet og et sted å ha alle tingene mine i, og jeg skammer meg, for jeg skal ikke være altfor attached til tingene mine (jeg vil jo være fri og klar til å bare dra - nårsomhelst), og var det ikke jeg som nettopp fikk angst av ordet boligkjøp (å, herregud, etablerthet  - altså en litt grundigere form for trygghet - er noe jeg absolutt ikke lengter etter), jeg kan godt bo på en sofa eller et gulv en periode med en ryggsekk ved siden av, det er greit det, jeg har ikke noe i mot det, kan godt leve et lite nomadeliv, jeg, og så driter vi i leilighetsjakten, kaster den over borde, den får vente til august, kanskje september, nå er det sommer (og vi har tilbragt nok tid foran internett - av andre grunner - de siste dagene allerede), vi går og spiser litt is ved bryggekanten i stedet, jeg bestemmer meg for at min neste bekymring skal være om jeg skal ha limefudge og vanilje eller bringebærsjokolade og pecan.

Kjæresten min ringer fem minutter etter at det har skjedd, forteller meg at en bombe er sprengt i Oslo mens jeg står midt i en gate og leser Morgenbladet og venter på S. Han legger på og jeg får lyst til å si til alle som går forbi, vet dere hva som har skjedd, dere kan ikke bare gå rundt sånn som dette, men jeg gjør det ikke; jeg sier det til S under en paraply når jeg møter henne og vi sitter og drikker kaffe, for det synker ikke helt inn, dette skjer ikke i lille Norge, ingen bryr seg om oss, og så ringer han igjen og forteller mer, og S og jeg spør alle vi kjenner som går forbi om noen har radio på mobilen, men ingen har det og vi drikker øl, for fortsatt skjønner vi det ikke helt, dette er Norge, sant, men vi kan ikke ikke vite og jeg ringer mitt private nyhetsbyrå igjen og han forteller om Utøya og jeg begynner å gråte på en uteservering i Kristiansand og stemmen min brekker og vi legger på og jeg forteller det til S. Vi ber om regningen sporenstreks og prøver å finne oss en pub med tv, det har jo nettopp vært fotballkamp, vi må da klare å finne en tv, og vi finner en tv og vi samler oss, vi ser på nyhetene på storskjerm på en pub helt til siste buss går hjem, og jeg kjenner at jeg er så sliten, hele meg er sliten, jeg har vondt i kroppen og hjertet og når jeg legger meg ønsker jeg meg at jeg skal våkne til at det hele bare var en vond drøm.

Mye skrevet sitat fra kladdebokomslagene mine anno 1996: I love horses

Kilde: weheartit

Om å spise gado-gado

Gado-gado er en av mine favorittretter i hele verden. Den består av forskjellige grønnsaker (det kan være agurk, tomat, mais, spinat m.m.), bønnespirer, tofu, gjerne noe kokt egg (ikke for min del siden jeg hater egg), en spesiell peanøttsaus og ofte også krupuk. I løpet av de nesten tre ukene jeg har vært her har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har spist denne retten, men jeg har orden på hvilken som var den dårligste og hvilken som var den beste.

Den dårligste gado-gadoen spiser jeg i nærheten av Kuta Beach på Bali. Peanøttsausen er fullstendig fri for biter av peanøtter, min mamma mener de har brukt potetmel i den (det er juks), konsistensen er helt feil, men hva kan jeg forvente på et turiststed som dette; de tjener sikkert det fleste pengene sine på eksotiske drinker og Bintang-øl.

Den beste gado-gadoen derimot, får jeg på bygda utenfor Yoyakarta, hvor vi kommer til etter en åtte timers natttogtur fra Jakarta (dette landet er så himla stort, mye større enn jeg alltid har trodd, jeg antar jeg kan skylde på det vesten-sentrerte kartet) for å besøke gravstedet til min morfar og andre slektninger jeg aldri har møtt. Etter at vi har vært både der og på en liten gåtur på en vulkan som hadde utbrudd i totusenogti (jeg skal si det gror raskt grønt igjen etterpå), stopper vi ved et skur ved veien hvor vi setter oss ved et bord fult av maur og drikker kaffe og te fordi vi ikke tør drikke annet, men som for min del er et paradoks siden jeg tydeligvis synes det er helt greit å be om en rett med så mange rå grønnsaker i, og venter på maten. Den eldre og søte damen er helt overbegeistret for min lillebror (som noen skolejenter i uniformer ved et gammelt buddhisttempel litt senere på dagen kommer til å kalle Justin Bieber, haha*) som er er så rar og ikke sitter nede ved bordene som oss andre fordi han er så redd for maur. Så får jeg gado-gadoen mikset sammen i en smørje av grov peanøttsaus og med peanøttplanteblader (i tillegg til grønnsakene jeg nevnte i sted), oppi et bananblad i en kurv, og jeg spiser og det er er til tider så sykt sterkt at jeg nesten dør og mamma tar kurven fra meg og sier hun kan bestille en ny som ikke er like sterk, og jeg sier, nei, jeg har jo nesten spist halve, jeg kan jo ikke spise en helt ny en, dessuten må jeg jo takle middels sterk, og jeg får den tilbake og spiser litt til uten at det er så sterkt, det var bare jeg som fikk i meg et chillipepperkorn for mye, ellers er det den beste gado-gadoen. Etter at vi har spist opp maten (min bror stående fordi han ikke kom til å ha mindre i mot maur i løpet av tiden vi ventet på maten), plukker vi salak-frukt rett fra trærne på jordet ved siden av, ja, vi er i den rene salak-frukttreskogen og jeg prøver å unngå alt av pissemaur (jeg vet ikke om det er pissemaur, men de er gule i hvertfall) og edderkopper som kravler og kryr mens mamma tar opp blackberry-en (alle indonesere som har mobiltelefon har blackberry) for å ta bilde før vi sier hadet til den gamle damen i skuret og igjen setter oss i bilen og drar av sted.




*Noen dager senere, ved et annet tempel, er det noen engelskspråklige som kommer til å kalle ham akkurat det samme og jeg må bare snu meg for å prøve å kvele en lættis