Bokfrokost lxxxiv

søndag

mango.
grønn te.
Folkelesnad av Agnes Ravatn.

Samtale på Café Sør

Jeg treffer to venner jeg sjeldent ser på en kafé, men først møtes vi på et torv, jeg har akkurat hoppet av det forsinkede toget (40 minutter grunnet dårlige signaler på strekningen Vegårdshei - Gjerstad), jeg har kjøpt en tjuepakning og en karamellsjokolade som jeg spiser og K sier oi sjokolade når vi sees på torvet og jeg sier ja? og spør (med karamellsjokolade i munnen) hvordan J har hatt det i Oslo (hun er på vei vekk, hun er på vei nordover), hun sier fint. Jeg kjøper en kopp svart kaffe (det billigste er også det beste) og tør ikke snakke om noe som helst, så jeg snakker om hvordan jeg ikke likte Spring Breakers helt, at jeg skjønte konseptet og det regissøren ville, på en måte, men at det ikke funket for meg, men at jeg liker Britney (her rister K på huet) og at jeg likte den scenen med pianoet og at Vanessa Hudgens er hot og at jeg aldri har tenkt på henne som det før nå og at den scenen med James Franco og Selena Gomez i garasjen var ubehagelig og føltes ut som noe jeg selv har opplevd på fest mange ganger (J er enig), og jeg sier at jeg forleden så The Place Beyond the Pines (den var ok) og at jeg skal til Finland i sommer, at jeg har fått et stipend, hele tiden en smule redd for at jeg snakker for mye om meg selv, og jeg spør hva K skal til sommeren; hun sier hun ikke skal jobbe og at det dermed blir den første sommeren siden hun var søtten at hun ikke jobber, at hun skal til Narvik og at hun skal på et mestringskurs, mens J, som ikke lever etter sesonger og hva sesongskiftninger innebærer, spør jeg ikke om hva hun skal til sommeren, for henne er året delt opp annerledes. Jeg sier jeg skal studere realfag til høsten, hvis jeg kommer inn, det kan jeg si, og vi begynner å snakke om realfag og det deilige med matematikk som innebærer klarer svar og løsninger (er det riktig så er det riktig), i motsetning til svevende humanistiske fag (som vi alle har mer eller mindre erfaring med). J tegner Pytagoras setning på en serviett for å komme på den igjen, jeg sier jeg sysler med algebra på fritiden og vi drikker opp kaffen og J må gå, hun skal rekke flytoget, så vi går alle sammen fra kafeen, går nedover gatene sammen; jeg røyker en sigarett og på et hjørne snakker vi litt til før vi skilles; J sier jakka mi er fin, jeg sier den er søsteren min sin, hun ler av meg og S, sier hun, dere, som om S er navnet på søsteren min, nei, det er det jo ikke, hva heter hun igjen. P sier jeg. Ja, det stemmer, sier J, men S er jo din egentlige søster. Så sier J at jeg må skrive brev til henne da, og jeg sier at jeg faktisk allerede har skrevet et halvt brev til henne som ligger i sekken min her og jeg heiser den ene siden av kroppen opp, liksom for å vise fram den grønne Fjällräven som jeg har hengende på ryggen, inni der ligger brevet som ikke er ferdig ennå. Så drar hun og K og jeg sier hadet til henne. Jeg spør hva K skal, hun skal på Subway og spise middag og hun skal ta trikken dit, men jeg vil heller at vi skal slå følge og gå sammen, kan vi ikke, det er jo samme retning, og hun sier jo og vi røyker sigaretter sammen mens vi går og snakker om hvor gamle vi har blitt, og vi føler oss virkelig som gamle damer, men det er helt greit, det er ikke som om vi ønsker noe annet. Deretter kommer vi til et veikryss, jeg sier her skilles våre veier, hehe, og så klemmer vi hverandre og jeg aner ikke når vi sees igjen, og så går jeg oppover Trondheimsveien og passerer dagligvarebutikker og kurver med frukt og grønt og engster meg for en rastløshet som jeg vet kommer til å slå til, og jeg tenker at livet er litt som et dataspill og at jeg har rundet alle levelsene på det og at jeg trenger et nytt et nå.

Bokfrokost lxxxiii

såå

vann.
grønn te.
mango.
Syngja av Lars Amund Vaage.

ATEN

Jeg ligger på den hvite sengen min og skriver i den svarte notatboken min.

Det er ikke nok å skrive, men det er det eneste jeg kan. 

Og det er bedre enn å gråte (som Brodsky sier). 

- Utdrag fra Tolv måneder i skygge av Lukas Moodysson

HISTORIEN OM FRU BERG av Ingvild H. Rishøi

Historien om Fru Berg er en novellesamling jeg ofte har tenkt på at jeg vil lese. Med jevne mellomrom har jeg sett den på bokblogger eller liggende framme på biblioteket eller etc. og tenkt på alle de gode anmeldelsene av den som jeg leste da boka kom ut for så lenge siden som i totusenogelleve. Samtidig har jeg kviet meg fra å lese den. Det sier seg jo selv, når jeg så mange ganger har sett den ligge på biblioteket uten å ta den med meg. Jeg har kviet meg fordi jeg har lest så mange norske samtidsnovelleforfattere som suger. Eller verre: Som er middelmådige. Som kanskje har én god novelle blant alle de ti som er i samlingen. Derfor har jeg kviet meg fra å lese Ingvild H. Rishøi, til tross for alle de gode anmeldelsene.

Så fikk jeg norske Granta i hendene og i den var det en novelle av Ingvild H. Rishøi. "Vi kan ikke hjelpe alle", den siste novellen i denne perla av at litteraturmagasin. Der står novellen, sammen med tekster av bl.a. Alice Munro, Ian McEwan og norske Morten A. Strøksnes (som jeg er så fan av). Så jeg leste den. Og jeg likte den svært, svært godt. Noen dager senere gikk jeg på biblioteket og lånte novellesamlingen Historien om Fru Berg. Baksideteksten kunne fortelle meg at Fru Berg er en hamster, og det fikk det til å skurre for meg, for jeg har sett coveret til denne samlingen så mange ganger, av et par ben og en kjolekant, så jeg har alltid tenkt at det er hun som er Fru Berg. En dame som snurrer rundt med en kjole. Sånn fungere hjernen min.

Men altså, nå var Fru Berg en hamster. 

Og denne hamsteren er det det handler om i den første novella i samlingen, tittelnovellen.

Men selvsagt handler det jo ikke egentlig om en hamster. Det handler om ei jente. Og en pappa og en mamma og en litt eldre jente som jeg tror er søsteren, eller er det stemoren, det er jeg sannelig ikke så sikker på lenger, men det har ikke noe å si. (Eller jo, kanskje, hvis man vil legge vekt på det.) Det handler om familierelasjoner, som alle av de fem novellene samlingen består av gjør (bortsett fra om muligens "The life and death of Janis Joplin"). Ofte skjer det at jeg er usikker på relasjonene. Et sted begynner jeg å lure på om gutten jeg nettopp har lest om kanskje ikke er en gutt likevel, men en hundevalp. Jeg mener, Fru Berg er jo en hamster.

Så er det en usikker kvinneskikkelse hvis utseende beskrives som "hun så ut som en indianer, hun var tynn og liksom fjern, hun var yngre enn meg, og håret hennes hang foran fjeset." Jeg tror lenge at jeg vet hvor jeg har henne, før novellen plutselig slår om og det blir underlig og ting skurrer; jeg tenker hjelp, nå er det noe galt. Noe kommer til å skje nå. Og det som skjer, vet jeg aldri på forhånd hva er. Jeg blir overrasket. Først er det som om novellene flyter, jeg leser, før jeg møter motstand. Jeg møter en motstand og denne motstanden er velkommen, det er en motstand som er en kvalitet i en novelle. Og alle de fem novellene har det. Selv om det må sies at to av sluttene kanskje skuffer meg litt, i to av dem dabber motstanden av på slutten, og så munner de bare ut i intet, å, er de over? Og da får jeg følelsen av at her er slutten for enkel. Men to av fem, det er under halvparten, og jeg er likevel imponert.Dette er solide saker, solide noveller.  Jeg tenker: Hva var det jeg grudde meg til, Ingvild H. Rishøi er jo bra. 

Favorittene mine er novellene "Historien om Fru Berg" og "Jentene mine." Den siste der minner meg om noe jeg har lest før, men jeg kan ikke huske hva, uansett er den svært god om den så skulle minne meg om noe annet jeg kanskje har lest før, noe med stemningen i den. Faktisk skjærer den på et tidspunkt et hakk i hjertet mitt, jeg synes den en vond å lese. Det er trist. Denne følelsen får jeg flere ganger når jeg leser Historien om Fru Berg, men kanskje aller sterkest i "Jentene mine."

Ingvild H. Rishøi har ikke gitt ut mange bøkene, men jeg håper hun kommer med flere gode noveller av like høy kvalitet som disse. I mellomtiden kan jeg jo lese den andre samlingen  hennes, La stå, og håpe at den ikke er noe dårligere. (Men jeg kvier meg litt igjen, debutsamling liksom, det er jo sjeldent dét er noe tess. På en annen side vet jeg jo nå at denne kviingen min kan være svært ubegrunnet.)

Bokfrokost lxxxii

bli
Fædrelandsvennen.
Sannheten av Riikka Pulkkinen.
eple med kanel.
kaffe.
vann.
müsli og cottage cheese med smak av vanilje, eple og pære.

I dag er det fredag! Selv skal jeg ta toget til Oslo og kanskje gå på utendørskino på Schous plass i regi av Deichmanske bibliotek. Uansett et tips! God helg og #bokfredag!

LEVE POSTHORNET! av Vigdis Hjorth

På tiden det tar mellom å entre flyet og sette seg ned på setet til det letter, rakk jeg å lese novellen "Tidlig høst" av Vigdis Hjorth, et av bidragene til det første nummeret av norske Granta (som er et magasin jeg allerede har rukket å rose opp i skyene ved flere anledninger). I det flyet lettet, endelig på vei til å ta meg med fra Bergen til Kristiansand, tenkte jeg at jeg sannelig måtte lese mer av Vigdis Hjorth, og hvorfor har jeg egentlig ikke lest mer Vigdis Hjorth, allerede? Jeg lagde en kort liste over Vigdis Hjorth og meg inne i hodet mitt: jeg har lest Fransk åpning, og den tror jeg skremte meg, for den skjønte jeg ikke noe av, men det er lenge siden jeg leste den, jeg må ha lest den da jeg var en mye mindre erfaren leser; og så har jeg lest den som hun har skrevet sammen med Arild Linneberg, den var jo morsom, javisst, men det er jo en tullebok; og så har jeg lest Jørgen + Anne = sant, det må jeg ikke glemme, selv om det er en barnebok, en god barnebok, og jeg hørte henne kåsere sammen med Demian Vitanza på litteraturfestivalen i Lillehammer i fjor, det var kleint, men morsomt, ja, Vigdis, det er jo hun som klarer å være klein og morsom på likt, på en god måte, uten at jeg bare blir flau; og så har jeg jo lest den faste spalten hun hadde (har?) i Bokvennen. Det er alt, og det er synd, konkluderte jeg og noterte meg bak øret det jeg allerede har sagt: jeg må lese mer av Vigdis Hjorth.

Noen ganger, når jeg noterer meg slike ting bak øret, hender det at jeg ikke bryr meg om disse notatene (eller husker dem) før det har gått lang tid (ja, noen av disse bak-øre-notatene har jeg fortsatt ikke gjort noe med), mens andre ganger, som denne gangen, ordnes de ganske raskt. For bare et par dager etter at jeg landet på Kjevik flyplass, lånte jeg Leve posthornet! på biblioteket og leste den. Leve posthornet! handler om noen-og-tredve Ellinor som har kjørt livet inn på et kjedsommelig spor, noe hun innser når en av kollegene rømmer til Frankrike og hun finner en av dagbøkene sine fra årtusenskiftet. Lammestek på søndager og navn på menn hun har glemt, reiser hun har tatt til hvor, ja, samma det. Ellinors liv er monotont. Noen ganger får betraktningene hennes på verden og livet meg til å tenke på Camus' Den fremmede, denne distanserende holdningen hun har til det (verden og livet), som f.eks. i dette utdraget: Det satt en far og datter ved bordet. Jeg gjettet at det var far og datter. Datteren hadde fått vaffel. Faren stirret i peisen og lengtet et annet sted. Det er ikke lett å være i nået, tenkte jeg. Men kanskje de var det på sin måte. Også når Ellinor gjør seg tanker om døden: Men hva så? På kirkegården ender det før eller siden, hva betyr et år eller ti fra eller til når vi skal være døde så lenge, når alt strevet ikke er annet enn fluens når den surrer i edderkoppnettet og bare håper å komme ut fordi den stadig er i live. Så lenge det er liv er det håp, sa Margrete, om hva da? Liv? Når du lever i dag er det riktignok sannsynlig at du lever i morgen, så døden er litt utsatt, så man som ung har et stort håp og som voksen et mindre og i alderdommen et enda mindre og på dødsleiet et bittelite, hva slags håp er det som nedskrives time for time? Hvorfor ikke gjøre som Dag? Hvorfor holde på til jeg ikke holdt ut, hastende uten mål og mening, mett, trett, lei av alt og likevel sulten, dugde til ingenting eller hva som helst, overgitt til en tilværelse jeg ikke ble klok på. Dag død, hvorfor? Og hvorfor ikke? Drukne deg eller drukne deg ikke, død ender du uansett så hvorfor ikke legge på svøm i dag like gjerne som i morgen eller i overimorgen hvis det ikke var for at vannet var kaldere her enn i Frankrike og jeg allerede var kald på bena? Fordi det fantes et faktum jeg ikke kunne rasjonalisere bort; en urolig lengsel i kroppen, som en ulykkelig forelskelse jeg ikke kom over., hvor de siste linjene likevel innrømmer jaja, jeg lever nå jo, men hva skal jeg gjøre med det, og det Ellinor gjør, er å engasjere seg i motstanden mot det tredje postdirektivet som EU prøver å presse på Norge og som kan føre til at flere postansatte får fyken til fordel for vikarer fra ansettelsesbyråer.* Som baksiden av omslaget sier: Vi følger livet hennes gjennom et halvår fram til Arbeiderpartiets landsmøte i april 2011. 

Og dette halvåret er både morsomt og alvorlig. Ellinors ironiske distanse er alvorlig, det er sånn hun lever og det er ikke alltid ønskelig: Igjen hadde jeg gått glipp av samtalen, den dreide seg vel om mors hofte. Ikke vær ironisk, arresterte jeg meg, det er slutt på ironien, sa jeg, det har vært nok ironi nå! Jeg ville ikke være distansert, jeg ville være involvert og til stede, men hvordan komme dit uten å forstille seg. Forstille meg, tenkte jeg, det er ikke man eller seg lenger, men jeg! Samtidig får den meg til å le, jeg må jo le i blant, nei, flere ganger, av Vigdis Hjorths treffende blikk, jeg tenker flere ganger, hva har jeg gått glipp av? Vigdis Hjorth. For på Twitter lirer de unge journalistene og de "kule" mediekidsa 140 tegn lange setninger med ironisk distanse fra seg konstant, og jeg blir matt av det. Jeg synes ikke det er noe morsomt og til slutt blir det så mye distanse at jeg ikke lenger skjønner hva de mener, hva mener de egentlig, ikkeno? Ellinor finner ut av ting. Hennes ironiske distanse rommer også et alvor. Og denne balansen mellom det morsomme og det alvorlige er noe jeg liker hos Vigdis Hjorth; sammen med stilen hennes, skrivestilen, som jeg må ha lest (og også hørt fra henne selv, i kåserier) men ikke riktig forstått og kanskje likt så godt før jeg så den igjen nå, i Leve posthornet! Det er den samme, men annerledes. 

For Vigdis Hjorth er skarp, og jeg liker henne, såpass vet jeg nå, den tidligere usikkerheten er borte. Snart skal jeg foreta meg en ny reise, en lengre reise denne gangen; i morgen setter jeg meg nemlig på toget til Oslo og jeg ser ikke bort i fra at f.eks. Snakk til meg eller Tredve dager i Sandefjord blir reiselektyre denne gangen. Det blir i så fall noe jeg gleder meg til. 

*Passende nok leste jeg Leve posthornet! på første mai, og selv om jeg ikke har et lidenskapelig forhold til denne arbeidernes dag, så må jeg innrømme at vikarbyråer er en uting og at jeg også ønsker dem til livs. 

Bokfrokost lxxxi

sik


Fædrelandsvennen.
novellesamlingen Historien om fru Berg av Ingvild H. Rishøi.
müsli, skummet kulturmelk, klementin og physalis.
kaffe.