En sommer jeg tilbragte på Svalbard deltok jeg på et kurs for master- og doktorgradsstudenter. Kurset handlet om økologiske forhold basert på høyde, altitude, og folk fra hele verden hadde fløyet(!) inn for å delta. En av de første dagene av kurset, før jeg bestemte meg for at det ikke var noe for meg, spurte en av mine medstudenter meg: So, which latitude are you from? Etter å ha lest novelleantologien Glass and Gardens: Solarpunk Winters (2020), kan jeg konstatere at medstudenten like godt kunne ha vært en karakter derfra.
Menneskene snakker om jorden på en annen måte, er mer bevisste på miljøet rundt seg – og nasjonaliteter, bortsett fra urfolkenes, er passé. Noe som derimot ikke strømmer gjennom antologien, er jordens jetstrømmer, og som et resultat av det beskrives vintrene i flere av novellene som arktiske og ekstreme. “[T]he jet streams had shifted, and cold Arctic air had whipped its way into their mountains, bringing colder winds and more snow than any of them had seen, even before the days of the Drought”, heter det f.eks. i novellen Wings of Glass av Wendy Nikel. Mer enn hvordan somrene ble beskrevet som vanskelige i forgjengeren Glass and Gardens: Solarpunk Summers (2018), er det påfallende hvor mye vintrene i G&G: Solarpunk Winters beskrives i negative vendinger: Vintrene er noe forferdelig som menneskene har påført seg selv og må holde ut. Felles for flere av novellene er at miljøkatastrofen har skjedd, og at det nå er noe menneskene lever i etterkant av. I The Fugue of Winter av Steve Toase, en av de bedre novellene i antologien, er vinteren helt klart en dystopi. Her ser vi gradene synke faretruende ned til minus åttiseks etter at varmeanlegget i bygningen skrus av fordi noen ønsker å gjøre et opptak av fiolinmusikk uten at det skal være støy i bakgrunnen. For hva er vitsen med å leve dersom vi ikke tar vare på kunsten, det unyttige? Videre beskrives to ingeniører i Wings of Glass som nærmest heltemodige når de beveger seg ut av det forhenværende skihotellet for å fikse på en glasskuppel som dekker et drivhus: “She was eager for the hot cocoa that’d be waiting for them today—a small indulgence for those willing to brave the cold for the good of the whole community.” I andre noveller, som i Viam Inveniemus Aut Faciemus av skrivekollektivet Commando Jugendstil og i Recovering the Lost Art of Cuddling av Tessa Fisher, må hovedpersonen(e) forsere en snøstorm. Når jeg kommer meg til en av de siste novellene, Snow Globe av Brian Burt, er det både til samlingens n-te snøstorm og n-te kuppel. Kupler er populære, uten at det sies så mye om hvordan de driftes. Hvilke energikilder har de, tenker jeg, uten at jeg nødvendigvis ønsker det forklart i detalj. Når Rosita i The Things That Makes It Worth It av Lex T. Lindsay tar opp gjenbrukbare matbokser fra en tøyveske og det følges av forklaringen “[t]he bag is a Bureau product from the Consumer Division. The kinetic energy of every jostle and zip gets collected, stored, and output as heat which allows any food inside to be kept hot for an extended period of time”, fremstår det som kunstig. Likeså er samtalen som følger på neste side:
“Someone should have overridden her. You came up with the ice seeding method that’s slowly bringing the caps back to the poles, and what was that grass thing you did last year?”
“Genetically cross-engineering native grasses with more drought-tolerant species to slow soil erosion,” Tessa says.
“Which was brilliant. You’re the best mind in Major Restoration, and they know it,” Rosita says. “Not having you on the team was a waste.”
Novellen skal imidlertid ha ros for at den er en av de få hvor vinteren beskrives som noe godt og positivt: Vinteren er noe folk vil ha, og heldigvis fortsatt har, takket være at menneskene i god solpønk-stil samarbeider om at den ikke skal bli borte: “They had called themselves the Winter Legion, a loosely formed union of individuals and small businesses whose livelihoods relied on cold weather and the snow it brought. At first, they’d gone to Congress and asked them what they planned to do to fix what had been broken. When that hadn’t worked, their union had become a movement.” Samarbeid er nøkkelen til hva som utgjør solpønk, men noen ganger blir det overtydelig, som i allerede nevnte Wings of Glass: “This man was like the robber in the woods; they wouldn’t win him over by appealing to any sense of community, for obviously, at some point, the community had failed him. But maybe if they could help him—and in the process, demonstrate that they understood the value of his ideas—he might return the favor…” Kan ikke leseren få lov til å tenke seg frem til dette poenget selv? Den samme hangen til overtydelighet gjelder for flere, i f.eks. Glâcehouse av R. Jean Mathieu, en av de andre vinterpositive novellene, ytrer Dr. Corriveau følgende setning til sin mørkhudede datter: “When I said you take after your mother, I never meant your melanin.” Hvem i all verden sier noe sånt til barnet sitt? Ingen, tenker jeg, og leser dermed setningen som forfatterens overivrige ønske om å vise oss at hovedkarakteren er farget, noe vi allerede vet fra beskrivelser tidligere i historien. Likevel er ikke Glâcehouse den verste i så måte, i både A Shawl for Janice av Sandra Ulbrich Almazan og Oil and Ivory av Jennifer Lee Rossman, som foregår på Grønland, gjøres det stadig et poeng ut av menneskenes seksualitet og mindre vante former for samliv. I sistnevnte får vi vite at hovedpersonen er datter av et mannlig, homofilt par, deretter får vi vite at hun selv er gift med en kvinne, før vi kort tid etter blir servert følgende avsnitt: “Our family is big and confusing and polyamorous. Qai and I are married, Nan is the biological father of our two children that Qai birthed, and I used to date Nan’s girlfriend, whose boyfriend is Malina’s biological father. People come in and out of our inner circle, but we’re all connected as a close community, and it’s generally accepted that children will be raised by as many parents as possible.” Ok, got it, men det stopper ikke der, litt senere får vi nemlig vite at hovedpersonen er aseksuell: “Being asexual, I’ve never totally understood the concept of “hot,” but I guess he could be considered handsome, if you’re into skinny guys.” Ffs. Her skal vi innom alt.
Gjennom alt skal også den ekstremt macho hovedpersonen i Black Ice City av Andrew Dana Hudson, eller: han skal i hvert fall reise gjennom hele det arktiske kontinentet. Tittelen er navnet på en by på Svalbard, hvor han finner sine likemenn: “To join the winter party, one must bring ice, and to wrangle ice of any consequence one needs more than a single boat. So I hobnob in Barentsburg hostels, buying drinks and trading planktonspice until I win the favor of seven rough men out of Yuzhny. They’re Irish and Icelandic, Spanish, Dutch and Saharan, all drawn north to seek their fortunes in one unlikely way or another.” En av dem heter Mateo og blir elskeren hans. Mateo forteller at han er på Svalbard fordi hans imaginære muse på mystisk vis har lokket ham dit, noe jeg kjenner meg litt igjen i. Hva er det som er så tiltrekkende med Svalbard? Rasjonelt sett ingenting. En dag forsvinner plutselig Mateo, noe jeg-fortelleren antar skyldes musen. Et annet gledelig gjensyn fra min tid på Svalbard, er rødsildren som beskrives i Halp’s Promise av Holly Schofield, selv om novellen riktignok finner sted i Rocky Mountains. Plantens søte kronblader samles inn for å spises, akkurat som jeg har lest at inuittene i Arktis gjør. Novellen for øvrig har en tendens til å forklare for mye, jeg-et vet altfor mye om en fortid hun ikke selv har førstehåndskunnskap om til at det blir realistisk, samtidig som jeg ikke kjøper at teksten liksom skal være jeg-ets søknadstekst til et universitet, bl.a. på grunn av den overdrevne bruken av det muntlige ordet duh. Rødsildrer til tross, min favoritt blant novellene er en helt annen: Rules for a Civilization av Jerri Jerreat, som også hadde en minneverdig novelle i G&G: Solarpunk Summers. Her fortelles historien også fra et jeg-perspektiv, i en stil som får meg til å tenke at jeg-et fører en slags loggbok. Ting forklares, men på en måte som fremstår dagligdags og sømløst. Jeg-et er lærer på en skole, hvor hun ber elevene om å se for seg at de skal lage et samfunn. Hva må til for å få samfunnet i stand? Elevene har mange forskjellige svar, uten at forfatteren vil fortelle meg hva som er riktig og hva som er galt. En liten detalj jeg setter pris på er at noen av fagene de er innom, er Indigenous Language time og Nature Nurture Class, hvor elevene bl.a. dyrker og tar vare på bonsaitrær.
Verdt å nevne er også de fine ordene earth-scraper og iglo-hick, som dukker opp The Healing av Sarah Van Goethem, hvor folk utenfor storbyen bor i igloer, samt novellen The Roots of Everything av Heather Kitzman, som skildrer et kjærlighetsforhold som er både komplisert og sårt. En gledelig forandring i værbildet er det også når det i stedet for snø, regner giftige maneter i On the Contrary, Yes av Catherine F. King, en novelle som for øvrig bare er en av to av samlingens noveller som leker med myten om byen Ys. (Den andre er Glâcehouse.) Siden jeg innledningsvis nevnte Svalbard, og fordi jeg skriver under fanen “Bøker om Arktis”, kan jeg heller ikke la være å nevne at Orchidacea av Thomas Badlan handler om frøbanken på Svalbard. Passende nok blir Svalbard der beskrevet som hermetisk lukket, noe jeg – til tross for at det er mye å kritisere – ikke vil beskrive G&G: Solarpunk Winters som.
