The role of the artist is exactly the same as the role of the lover. If I love you, I have to make you conscious of the things you don't see. 
- James Baldwin

Bøkene som ble liggende, del 4/10

Jeg husker ikke når det var jeg leste første halvdel av denne, bortsett fra at det var en gang jeg bar med meg veske og ikke ryggsekk, jeg husker jeg tenkte at jeg ikke ville drasse med meg så mye tungt, det betyr at det må ha vært på kveldstid, antagelig, at jeg skulle treffe noen for å spise en middag eller drikke vin (eller begge deler), likevel hadde jeg en ferjereise på tjue minutter foran meg, så jeg måtte ha med meg noe å lese, og det ble denne, et lite hefte, som jeg nylig hadde fått tilsendt av forfatteren selv, altså en novelle, mer spesifikt en kyberpønk-novelle, som det står på omslaget. 

Da jeg nå plukket den opp igjen, i dag, kunne jeg ikke huske så mye av det jeg hadde lest, men jeg kan si at tankene mine gikk til smuss, er dette cyber-sex, tenkte jeg, kort tid etter å ha fulgt litt med i debatten om sjangerlitteratur og kvalitet. Jeg forstår ikke helt hvorfor det å skrive sjangerlitteratur skulle gå på tvers av å skrive kvalitet, jeg har lest både dårlig og bra sci-fi, spennet er stort, og ikke minst må det være lov til å si at noen bøker bare er dritt. 

Litteratur i februar: Verdensrommet

POESI
1. ORIGO av Anne-Maren Hammerbeck 

PROSA
2. IKKE MENNESKER JEG KAN REGNE MED av Kyrre Andreassen 
3. ORBITAL av Samantha Harvey 
4. DU LURER IKKE MEG av Marie Kinge

SAKPROSA 
5. THE IMPOSSIBLE STATE. NORTH KOREA, PAST AND FUTURE av Victor Cha
6. DIALOGER 2 av Alf van der Hagen

Februar begynte i Lillehammer, med hele to besøk på Norsk vegmuseum. Dagen etter at vi kom hjem hørte jeg ulyder i bilen, er det det man kaller å ha hell i uhell? Bør jeg være glad for at ulydene ikke kom da vi stod i saktegående kø hjemover på E6, fremfor å okke meg over at jeg nok en gang må på verksted? Hvis svaret er ja har jeg veldig mye hell i uhell. Kanskje ble jeg også mindre lei meg siden det var den samme dagen jeg fikk skrive kontrakt for en ny roman, med arbeidstittelen Nord i havsbotn. Det føltes på tide, for den har jeg holdt på med i nesten sju år, helt siden jeg var på Svalbard. (Og det var bilproblemer der også, skal jeg si deg.) 

Leste i en kjempeinteressant bok under
et besøk på Norsk vegmuseum,
Hestekrefter av Svein Magne Olsen.

Ny roman i emning. 

Det er mye bil for tiden, også fordi jeg skriver en annen roman parallelt med Nord i havsbotn, hvor biler og veier (og hester) er sentrale. Jeg blir overrasket over meg selv, hvem hadde trodd jeg noen gang skulle skrive en roman om biler, men her er jeg altså. En annen ting som er overraskende, er mengden litteratur jeg har lest om verdensrommet i det siste. Jeg har lest om planetene til barna, jeg har lest The Sirens of Mars av Sarah S. Johnson, som jeg ble ferdig med tidligere i dag, etter å ha hørt en forelesning med forfatteren på et seminar om astrobiologi for et par uker siden, og jeg har lest den helt nydelige, lille romanen The Orbital, som, ved å handle om astronauter i en romsonde, egentlig handler om jorda. Jeg tror jeg er veldig svak for historier om rommet som egentlig handler om jorda. Ja, veldig svak. Eller, når jeg tenker meg om, finnes det egentlig en eneste fortelling om rommet som ikke egentlig handler om jorda? Jeg bare spør, for selv om jeg lærte masse om Mars av The Sirens of Mars, så handlet den jo egentlig om menneskets søken etter Mars, altså jordboernes søken etter liv andre steder. 

Før jeg leste boka var jeg redd for at den skulle være noe ala Hope Jahrens Lab Girl, full av kvalmende, akademisk selvskryt (og klassisistiske spark nedover), bare med astronomi istedenfor botanikk, men nei! Selv om The Sirens of Mars delvis er en memoar om en forskers liv, var jeg-et tilbaketrukket og beskjedent. Hun var der, men lot Mars skinne. Hun var der, men det var også veilederne hennes, kollegene hennes, forskerne før henne, vennene hennes, familien hennes. Det er nesten så jeg stusser over bruken av ordet memoar, siden boka var så forfriskende lite selvsentrert. Nydelig. I tillegg refererte Johnson til mye skjønnlitteratur, noe Hope Jahren nærmest gjorde narr av i sin bok (noe om at folk som studerer litteratur ikke bedriver ekte forskning). Jo mer jeg tenker på hva som gjorde The Sirens of Mars til en bra bok, jo mer liker jeg den. 

En bok om Mars fulgte meg altså inn i måneden mars. Jeg tror det neste jeg skal lese er Eula Biss' Having and Being Had, eller kanskje noe på norsk, siden jeg nå har lest så mye på engelsk. Amy og Isabelle, oversatt til norsk av Hilde Rød-Larsen, kanskje? Vi får se, stabelen av muligheter er høy. 

Bøkene som ble liggende, del 3/10

Bare dødt gress ute nå, men snart er det vår.

Jeg har endelig kommet meg gjennom Walt Whitmans Leaves of Grass, som jeg begynte på sommeren 2015, da jeg var på botanikkfeltkurs, hadde hjertesorg og skrev førsteutkastet til debutromanen min. Det er nesten ti år siden. Jeg var veldig begeistret på den tiden, husker jeg, og siterte Whitman i Grunnleggende plantediversitet. 

Når jeg de senere år har plukket opp boka og lest litt, også i år, de tretti siste sidene eller så, har jeg vært mindre begeistret. Ikke sånn at jeg har vært negativ, bare mindre engasjert. Jeg tror jeg kom til et punkt i boka hvor jeg følte at Whitman bare gjentok seg selv, jeg tenkte ok, I get it, du trenger ikke å forklare mer, jeg skjønner hva du vil. Kanskje det er hundre sider siden, eller til og med mer. (Boka er nesten fire hundre sider lang.) Nå er jeg i hvert fall ferdig, mens han jeg hadde hjertesorg over nettopp har reist til USA (vi er faktisk gift nå, så det endte jo godt), og det døde gresset er i ferd med å bli synlig under snøen som tiner, i likhet med alle hundebæsjene som hundeeierne har unnlatt å ta opp i vinter. Ugh, er det ekstra mye av det i år, eller er det bare jeg som husker feil? 

Apropos Amerika og Whitman, her kan dere lese et dikt om begge deler av Allen Ginsberg. 

Bøkene som ble liggende, del 2/10

Jeg leste mesteparten av Dialoger 2 (1996) under koronatiden. Hadde fått for meg, da som nå, at jeg skulle lese flere av de uleste bøkene som stod i hyllene. Vi hadde nylig flyttet, så jeg hadde god oversikt over bøkene mine. Alf van der Hagens fantastiske samtalebøker fikk jeg i hendene mye tidligere, ja, jeg kan bare ha vært noen-og-tjue da jeg fikk dem i gave. Bøkene er en samling dyptgående intervjuer med norske forfattere. Hvorfor jeg lot disse bøkene stå ulest gjennom et helt litteraturstudium kan jeg jo bare lure på. Jeg er i hvert fall glad for å ha lest dem nå. Intervjuet med Jan Kjærstad har jeg tenkt på siden jeg leste det han sa om årsak-virkning, det var mens bibliotekene stort sett var stengte. 

Nå er bibliotekene ikke lenger det, jeg leste det siste intervjuet, med Tor Ulven, som allerede var død da boka ble utgitt, på nettopp biblioteket. Jeg har skrevet en tekst om Emma Kanckos De jordbundna, men jeg trenger å la den hvile litt før jeg kan sende den avgårde. Så jeg har lagt den vekk og i mellomtiden, mens jeg venter på distansens kjølige blikk, fått lest det eneste intervjuet Tor Ulven noensinne gjorde. Han sier i intervjuet at avanserte ting kan sies med et enkelt og klart språk, jeg har ingen grunn til å ikke la noen få lese noe bare fordi det er enkelt. Dere, på den annen side, skal få noen utdrag fra intervjuboka som dere kan lese. Jeg må bare si det: Dialoger-bøkene til Alf van der Hagen er en bokskatt. 

Fra intervjuet med Tove Nilsen. 

Fra intervjuet med Tor Ulven. 

Fra intervjuet med Jan Kjærstad. 

Bøkene som ble liggende, del 1/10

Som jeg skrev tidligere i år, er et av de litterære målene mine i år å fullføre minst ti bøker som jeg, etter å ha begynt å lese i dem, av ulike grunner har latt bli liggende. 

Den første boka ut er The Impossible State: North Korea, Past and Future av Victor Cha, professor ved Georgetown University og tidligere rådgiver for George W. Bush. 

Jeg hadde en periode i livet hvor jeg var veldig opptatt av Nord-Korea, jeg skal ikke late som jeg har dårlig hukommelse, det var rundt år 2013 jeg pløyde meg gjennom en haug av bøker om Nord-Korea. Sommeren det året var jeg på ferie i London, jeg gikk inn i en bokhandel i Kensington og kjøpte med meg blant annet nettopp denne boka. Jeg husker ikke hvilken bok jeg satte meg i parken for å lese like etterpå, med en medbragt salat fra Whole Foods Market, kanskje var det denne, kanskje var det en av de andre bøkene jeg kjøpte. Uansett, så leste jeg mesteparten av The Impossible State i løpet av det året, det var omtrent bare tjue sider igjen av over fem hundre før jeg av en eller annen grunn lot den bli liggende. Kanskje ble jeg litt mettet av å lese om Nord-Korea? De siste tjue sidene ble uansett liggende uleste i nesten tolv år, helt til nå nylig. Og hva gav det meg å lese dem? Jeg ble kastet tilbake til en tid hvor det det var Bush og Obama som styrte, og USA ennå var en av våre allierte. Akk, det var tider, det. 

Nostalgi til side, så leste jeg et avsnitt som fikk meg til å stusse, nemlig et avsnitt om flyktninger fra Nord-Korea, hvor Victor Cha påstår at de fleste kvinner som flykter, flykter for purely økonomiske, og ikke politiske, grunner. Det synes jeg var en pussig påstand. Se bare her: 

Kan ikke det å flykte fra et diktatur være en politisk handling, selv om man ikke tidligere har vært aktivist? Å flykte fordi man ønsker et bedre, økonomisk liv er jo et fuck you til regimet i landet man forlater? Veldig rart å skrive ordet purely. Merkelig. 

Apropos merkelig, så husker jeg også at det var et bilde av forfatterens sønn (en guttunge på den tiden) sammen med Bush i et rom i det hvite hus et sted i boka. Jeg opplevde det som skrytete og malplassert på den tiden jeg leste mesteparten av boka, nå synes jeg ikke det like mye. Det er jo kanskje litt gøy for barn å se seg selv i en bok, så hvorfor ikke?

Neste ufullførte bok ut kommer trolig til å være enda en amerikansk, nemlig Leaves of Grass av Walt Whitman. Den har jeg holdt på med siden det herrens år 2015, og nå har jeg bare tjue sider igjen eller noe. Om jeg blir ferdig, vil tiden vise!

Life is nothing but an electron looking for a place to rest.

– Albert Szent-Györgyi

Litteratur i januar: Podcaster og kaskelotter

I januar tapetserte jeg huset mens jeg hørte på podcaster om bøker. Jeg hørte på flere podcaster i løpet av av én uke enn jeg gjorde i hele fjor, tror jeg. Jeg hørte Rachel Cusk i samtale med Jessica Gedin, noen uker etterpå plukket jeg opp Parade, den gjenstår å lese ferdig. Jeg hørte to psykologfyrer snakke om litteraturens verdi for psyken, ja, velkommen etter, tenkte jeg. Jeg hørte Bjørn Vatne snakke med Theis Ørntoft om Jordisk. Jeg hørte Vigdis Hjorth snakke med Lars Ramslie, fikk lyst til å lese Fjellet, geværet, vannet. Jeg hørte Dua Lipa snakke med Olga Tokarczuk, senere løp jeg så godt jeg kunne på hålken uten å skli mens jeg hørte på Dua Lipas Radical Optimism. (Er jeg veldig tøff eller bare veldig dum?)  Jeg har nemlig løpt ganske mye i januar, etter noen måneders pause, og krysser fingrene for at jeg blir klar for Birken i juni. 

Apropos Gudbrandsdalen, så var vi på hyttetur i Gausdal i helga, jeg leste litt i Kyrre Andreassens Ikke mennesker jeg kan regne med. Og forresten så er det nettopp Kyrre Andreassen som har oversatt Ørntofts Jordisk til norsk, hvor jeg la merke til at han lot noen av karakterene bruke ordet kaskelot om noen dyr de skulle se i Nord-Norge. Jeg ante ikke hva det var for noe, det viser seg at kaskelot er det danske ordet for spermhval, som Andreassen altså ikke hadde tatt seg bryet med å oversette, jeg vet ikke helt hva jeg synes om det, men det er i hvert fall gøy å vite at spermhvalen heter noe så morsomt på dansk. Kaskelot, bare smak på det ordet. Og apropos dansk, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest Den fantastiske bus av Jakob Martin Strid siden jul. Tjue, tjuefem ganger? Hele tiden mens jeg simultanoversatte fra dansk til norsk. Det var ikke populært da jeg, for å få litt variasjon, forsøkte å lese på dansk til barna, for det var helt uforståelig. (Nå har jeg imidlertid, like før vi dro til Gausdal, gjemt boka under senga, og det ser ut til at den er glemt. Der, i glemselen, kan den gjerne forbli litt til, selv om det er en vidunderlig bok, den er jo det.)

Andre gledelige, litterære hendelser å melde fra januar er at jeg har fått meg en skrivegruppe, og det er helt nydelig. For en fantastisk skrivemåned det har vært! Håper det fortsetter slik, bank i bordet!

PROSA

1. JORDISK av Theis Ørntoft
2. DA VI VAR YNGRE av Oliver Lovrenski
3. HALVA MALMÖ BESTÅR AV KILLAR SOM DUMPAT MIG av Amanda Romare

SAKPROSA

4. HOLD ME TIGHT av Dr. Sue Johnson

POESI
5. DE JORDBUNDNA av Emma Kanckos 
6. KASKADER AV OKSER OG ASKE av Eirik R. Røkkum 

Et av tapetene jeg fikk på plass mens jeg hørte
Dua Lipa og Olga Tokarczuk snakke om Før
plogen din over de dødes knokler.