Bøkene jeg leste i august

Jeg leste ikke så mange færre bøker i august enn jeg gjorde i juli, selv om jeg i august begynte på studiene igjen. Jeg tror det henger sammen med et mellomrom der, en uke mellom sommerjobben og studiene som var helt tom; jeg hadde akkurat ankommet Bergen, men her hadde jeg ikke noe å gjøre (ennå). Og så var det utrolig fint vær i en hel uke og alt jeg gjorde var å sykle til parken og lese bøker og vente på penger. Jeg tror over halvparten av bøkene jeg leste denne måneden ble lest i løpet av den uka.

Her er et bilde over det nye arbeidshjørnet mitt. I fjor delte jeg skrivepult med kjæresten min, og det var katastrofe. Det var siste og eneste gang jeg deler pult med noen. Uansett, på bildet er også nesten alle bøkene jeg planlegger å lese i høst.

























PROSA
1. OG ALT SKAL VÆRE KJÆRLIGHET av Kristian Lundberg
2. EKSIL av Jakob Ejersbo
3. FILOSOFI PÅ KAMMERSET av Marquis de Sade
4. GRAND MAL av Linda Boström Knausgård
5. HVORDAN SKRIVE OM SEG SELV UTEN Å KRENKE DEM MAN HAR RUNDT SEG av Kristian Lundberg
6. NOKTURNER av Kazuo Ishiguro
7. PÅ HØYE HÆLER OVER GRØNLAND av Siri Østli
8. PIPPA LEES HEMMELIGE LIV av Rebecca Miller
9. SELVPORTRETT av Édouard Levé
10. TRAMPOLINELAND av Vidar Kvalshaug
11. TREKKET MOT NORD av Tayeb Salih
12. UTVIDELSE AF KAMPZONEN av Michel Houellebecq
13. UTRO av Håkan Östlundh
14. VILLE VEIER av Annie Proulx

POESI
15. KÅTE DIKT av Christian Refsum
16. VEIEN BLIR TIL MENS DU GÅR DEG VILL av Dag Evjenth

ANTOLOGI
17. BRØDTEKST - FORTELLINGER OM MAT av Mattis Øybo (red.)

SAKPROSA
18. VEST FOR EDEN av Sindre Kartvedt
19. ICH BIN EIN AMERIKANER av Herman Willis

--

DEN BESTE BOKA
Eksil av Jakob Ejersbo var minst like bra som sin forgjenger Liberty. Jeg synes Aschehoug burde få oversatt den tredje boka i trilogien også. Kom igjen a'! (Dvs. jeg kan godt lese på dansk, bare se, jeg leste jo Utvidelse af kampzonen på dansk), men oversettes den til norsk kan jeg låne den på biblioteket (gratis). Ellers er jeg fornøyd med at all norsk litteratur før 2000 legges ut på nett. Gratis pensum til lesebrettet! Hurra! Ok, men den beste boka denne måneden: det må bli novellesamlingen Ville veier av Annie Proulx.

DEN KJIPESTE BOKA
Trampolineland av Vidar Kvalshaug synes jeg var dritkjedelig. Alle novellene gikk i ett. Og Utro av Håkan Östlundh var heller ikke noe særlig. Et dritkjedelig klisjéfylt utroskapsdrama. Godt gift kvinne får seg et forhold på si som tar henne med storm. Så finner hun siden ut at hun elsker jo egentlig han hun er gift med mest. De har jo bygget et liv sammen bla bla, og det er jo viktigste. Det er jo det som er kjærlighet, det traurige, uspennende, men stabile livsverket. Mulig det (javisst!), men det er jævlig kjedelig å lese om. Har lest hundre bøker som handler om det. Denne boka prøvde å lage en vri på dette standardplottet ved å plassere tredjeparten (som er politimann) i en drabantby utenfor Stockholm. Det gjorde det ikke noe mer spennende. Hvis man skal lese om en skitten drabantby i Sverige, les heller Jens Lapidus' Snabba cash. Der er det hardbaka narkodealere, ikke bare noen kids som bytter lommekniver for hundrelapper.

Det er logisk for meg

T ringer og spør om jeg er i Kristiansand mens jeg står og venter på en buss som skal ta meg til IKEA sånn at jeg kan kjøpe en kontorstol. Jeg sier jeg er i Bergen og har vært det i to uker. Hun sier at det er så vanskelig å følge med meg på siden jeg ikke har Facebook. Jeg sier at livet er mer spennende på den måten, og at hvis hun hadde visst at jeg var i Bergen og ikke i Kristiansand, så hadde hun neppe ringt meg. Hun sier at det er sant det, og siden jeg har henne på telefonen spør jeg hvordan det går med han hun har, eller kanskje hadde, noe på gang med. Hun forteller meg at det blir ikke noe, det står på stedet hvil. Hun forteller at hun skal møte ham i kveld. Hun forteller at hun skal på en date senere i uka, med en annen. Jeg har aldri vært på date, jeg forstår ikke greia, men jeg har heller aldri ønsket meg en kjæreste. Jeg levde hele livet uten å ønske meg en før jeg møtte han jeg er sammen med nå, som jeg ble sammen med uten å egentlig ønske meg en kjæreste. Det bare ble sånn. Jeg forstår at man setter seg mål og ønsker i verden, som f.eks. at man vil få en A på eksamen eller ta en doktorgrad, skrive en roman eller løpe maraton, men jeg forstår ikke at man setter seg som mål å finne seg en å leve sammen med. Som T. Det er ofte det som blir snakket om når jeg snakker med T. Det er hun som snakker om å ha mann, barn og hus med stakittgjerde rundt. Hun er også den som bor i hjembyen vår og alltid har bodd der.

Det er ofte sånn med folk jeg er venner med at jeg ikke har kontakt med dem i mange måneder, og så treffer dem. Det er ofte sånn at jeg, eller de, plutselig ringer en dag og spør om vi skal ta en øl. Selv med de beste av dem. Jeg har aldri vært særlig flink på å ringe dem som er langt unna og spørre om hvordan det går. Når jeg flytter på meg, så flytter hele jeg. Jeg glemmer bort dem og det jeg la fra meg bak. Jeg er helt til stede i her og nå. Enda verre har det blitt etter at jeg slettet meg fra Facebook.

Så du har slettet deg, er det det du har gjort, sa B. Hun hadde prøvd å tagge meg på et bilde. Jeg spurte hvilket bilde, og hun sa det var fra ukulelekonserten i sommer. Den, ja, sa jeg. Jeg hadde kommet litt sent, etter konserten. Da jeg kom hadde det blitt allsang i stedet. Jeg fikk en gul ukulele i hånda og følelsen av at jeg var med på noe gladkristent. Selv om det ikke var det, jeg har bare en generell avsmak for en sånn type fellesskapsfølelse. Den har mange navn. Folkehøyskole-ish. Sitte rundt bålet og synge mens en fyr sitter og spiller på kassegitar. Nå gjør vi noe sammen! Ja, nå har vi det koselig dere! Ugh. Jeg liker det ikke og synes som oftest at det er kleint og at det virker kunstig. Også denne gangen, der jeg satt med en gul ukulele i hånda og mest gledet meg til hele opplegget var ferdig sånn at vi kunne dra til I og drikke rødvin. Jeg lurer på om jeg så skeptisk ut på bildet. Antagelig, jeg klarer jo ikke å lyve.

Da jeg var på et seminar i det ene faget mitt her en dag, klarte jeg det ikke da heller. Jeg hadde skrevet meg opp på gruppe B fordi jeg hadde lyst til å fordype meg i emnene som nettopp den gruppa skulle presentere. Da seminarlederen spurte om vi kunne ta et annet emne enn det ene vi hadde, siden det var en annen gruppe som ikke kunne da og da, og trengte å gjøre det en annen dato, en dato som vi hadde, og de andre på gruppa mi sa at det ikke var noe problem, og da jeg ble spurt om det samme, er det greit?, sa også jeg: Ok, det er greit. Jeg sa Ok, det er greit selv om  det ikke var greit. Jeg hadde jo meldt meg på denne gruppa nettopp fordi jeg ville ha det emnet, ikke fordi gruppe A tilfeldigvis var full allerede. Jeg hadde gjort et bevisst valg. Seminarlederen kunne se at jeg ikke mente det jeg nettopp hadde sagt. Han sa at de skulle spørre en annen gruppe, og uansett var det jo ikke vårt problem. En av de andre på gruppa mi syntes jeg var vanskelig, men sånn er det blitt, jeg har blitt vanskelig. Ting er ikke bare greit lenger.

Jeg har også sluttet å komme med forklaringer på alt. Før måtte jeg alltid komme med en forklaring på hvorfor jeg gjorde sånn og sånn for at folk ikke skulle tro noe annet, at jeg var rar eller noe som gjorde sånn og sånn. Tenke sitt. Jeg måtte forsikre meg om at alt jeg gjorde var klart og logisk. Nå gjør jeg ikke det lenger. Jeg bare rister det av meg, stuer det vekk, glemmer det. Det er ikke lenger viktig hva folk tror. Det er det samme for meg. De får bare synes at jeg er rar. Jeg synes ikke noe av det jeg gjør er rart, alt jeg gjør er logisk for meg.

32

I think I could turn and live with animals, they are so placid and
     self-contain'd,
I stand and look at them long and long. 

They do not sweat and whine about their condition,
They do not lie awake in the dark and weep for their sins,
They do not make me sick discussing their duty to God,
Not one is dissatisfied, not one is demented with the mania of owning
     things,
Not one kneels to another, nor to his kind that lived thousands of
     years ago,
Not one is respectable or unhappy over the whole earth.

So they show their relations to me and I accept them,
They bring me tokens of myself, they evince them plainly in their
     possession. 

I wonder where they get those tokens,
Did I pass that way huge times ago and negligently drop them?

- Utdrag fra 'Song of Myself' av Walt Whitman

Instagram

Jeg har endelig fått meg en smarttelefon. Har gått rundt med en Nokia som man kjøper for 299 på Clas Ohlson i flere år. Litt fordi jeg alltid enten mister telefonene mine, de blir ødelagte eller jeg blir frastjålet dem. Den jeg hadde nå hadde jeg ødelagt dekselet på ved å kaste den i bakken fordi jeg var så sint på kjæresten min. Dessuten valgte den selv hvilke anrop den ville motta og hvilke meldinger den ville sende. Nå har jeg imidlertid fått meg en iPhone, og med det også Instagram. Der heter jeg romvesen, akkurat som på Twitter. Følg meg gjerne! (Men jeg bare advarer dere, altså, jeg er veldig opptatt av mat. F.eks. bildet over er tatt av min nye presskanne.)

Bokfrokost li

Vest for Eden av Sindre Kartvedt.
grønn te.
vann.
frokostblanding, banan og kulturmelk.

Elvi burtanum fjorden

av Olav H. Hauge

Ho dett og dett

i dag som i går,

dett i berg

der berre ørn

fyk -- 

dett i eino,

dett tungt mot fjell

utan ljod,

utan song,

strævar og dett --

velt fram

or giljar og gjøttor,

bullar

i kvitskjegget,

stoggar

og heng --

dett 

i tidløyse,

dett 

i marebunden draum --

fær ikkje ord fram,

ikkje ljod...

Snart drar vi til Amsterdam

Bildekilde. 

Om noen uker drar jeg på firmatur til Amsterdam. Jeg har vært i Nederland før, men aldri i Amsterdam. Vi skal kjøre båt på kanalen og jeg skal se på kunst, det er det jeg vet. Jo, også vet jeg at de sykler en masse, og at det er mange indonesiske restauranter der, og det liker jeg. Så mye mer vet jeg ikke (jeg vet at de har coffee shops og Red Light District, men hva skal jeg med det?), og poenget mitt er: er det noen av leserne mine som vil gi oss noen tips? Vi er glad i museer og mat, spesielt kake. Og siden jeg er så opptatt av litteratur, kanskje noen har noen (skjønnlitterære) boktips relatert til byen?

Ungdomsskolen

[...]

Da jeg var enda yngre enn femten år, circa tretten-fjorten år, deltok jeg med et dikt på Ungdommens kulturmønstring. I stedenfor å bidra med diktet ved å lese det opp høyt på en scene, skrev jeg det heller pent på et rosa ark som jeg ramte inn. Det fikk stå på utstilling sammen med de som hadde malt og hva enn de gjorde, jeg gikk ikke på utstillingen selv for jeg var så redd for at noen skulle se meg der og komme på at de nettopp hadde lest diktet mitt og så kommentere det til meg. Jeg leverte det bare i skranken før mønstringen, og hentet det i skanken etter mønstringen. Likevel slapp jeg ikke unna. En litt tjukk fyr med rødt hår kom bort til meg på skolen og sa han hadde lest diktet mitt og at han syntes det var bra. Jeg vet ikke om jeg sa takk eller hva jeg gjorde. Selv så tidlig i livet som da, hadde jeg en paranoia for at alt det folk sier til meg egentlig er ironisk. Det er som om det er en grunnleggende skepsis hos meg. Kanskje trodde jeg at han drev gjøn med meg, eller så ble jeg så smigret at jeg ble helt rød i fjeset og flau. Ingen av delene var noe jeg ville oppleve.

Jeg husker den gangen norsklæreren skulle lese opp et eksempel på en stil som var noe å etterfølge for alle de andre, ja, dette var en stil alle i klassen burde få høre. Allerede ved de tre første ordene skjønte jeg at den var min. Hun sa aldri hvem som hadde skrevet den til klassen, men jeg ble likevel flau, for jeg var helt sikker på at alle kunne lese på kroppsråket mitt under høytopplesningen at det var min stil. Som om alle var levende detektorere, kroppsscannere. Og muligens hadde jeg delvis rett, for da det ble friminutt kom ei jente i klassen bort til meg og sa: Det var din stil, var det ikke? Så jeg var altså synlig! Det var altså synlig at det hadde vært min stil! Ja, sa jeg. Hun sa så at den var bra. Jeg var litt flau, men også i grunnen veldig stolt over det hele. Ikke bare hadde læreren lest teksten opp høyt i klassen, men hun hadde også villet ta en prat med meg, og det denne praten inneholdt, var at hun ville sende inn teksten til en nynorsk skrivekonkurranse (teksten var på nynorsk), om det var greit for meg. Og senere videreformidlet hun meg om et skrivekurs i Tvedestrand, og hun skulle gjerne melde meg på der hvis jeg ville det. Det ville jeg, og også ei annen jente i klassen som hadde seksere i alt og som jeg den dag i dag husker best som "jenta som var for dødsstraff", etter en opphetet samfunnsfagtime. Hun hadde nemlig ment at det var det eneste riktige. Jeg husker jeg syntes det var helt forkastelig.

Ingen av de jeg kjente på ungdomsskolen har jeg holdt kontakten med etter at jeg sluttet der. Da jeg begynte på videregående, begynte jeg på helt ny frisk. Derfor ble jeg overrasket da jeg i voksen alder gikk inn på en kaffebar og bestilte en cappucino og en scones, og det var hun som kom og serverte meg den mens hun sa: Værsågod, Kathleen! Jeg hadde forestilt meg at mitt navn skulle være borte vekk for de fleste av dem nå, men det var det altså ikke. Jeg besøkte denne kaffebaren flere ganger etter det, og det har vært hyggelig, og av og til har det hendt at jeg har lurt på om hun er for dødsstraff ennå, eller om det bare var noe en fjortenåring sa.