Kristiansand - Trondheim

Grytidlig førstkommende torsdag morgen setter jeg meg på toget til Trondheim, hvor jeg ankommer over 12 timer og 3 togbytter senere. "At du gidder", tenker noen, "hvorfor ikke fly?". Jeg kan være så edel og si at jeg gjør det for miljøets skyld. Noen ganger er det det jeg sier til folk, men det er ikke sannheten. Ikke først og fremst. Greit nok at det er billig også (-Men til Trondheim da?, -Hundreognittini kroner, -Men til Stavanger da? -Jo, det koster ógså hundreognittini kroner.), men det er ikke det heller.

Jeg liker nemlig selve reisen. Å sitte 12 timer på buss eller tog gjør meg slettes ingenting. Jeg elsker det faktisk! Det er så digg å bare sitte der med god matpakke (mine matpakker er fantastiske, om jeg må få si det selv), lesetoff i forskjellige vanskelighetsgrader (blader og bøker), skrive ting (brev, dagbok, whatevvs), høre på musikk, tenke, ikke tenke, bare se ut. Jeg slapper av når jeg reiser med buss eller tog. Også blir jeg ekstra glad når jeg endelig er kommet frem.

Tidssparingen av å reise med fly fatter jeg alldeles ikke. Den veier ikke opp for hvor stressende flyplasser er. Jeg blir helt gal av flyplasser. Innsjekking og køer. Nivået på hvor stressende det er overgår selv kjøpesentre. Masse støy. Og man er jo ikke fremme når du hopper av flyet heller. Først må du vente på bagasjen, deretter drasse den med ut. Da er det enten å avtale med noen som kan hente deg, ta taxi eller ta bussen.

Og nei, det er ikke noen kamuflasjeforklaring på at jeg egentlig er dødsredd for å fly, for det er jeg ikke. Jeg synes take-off er riktig så gøy. Tivoli-gøy.

Å, og en jævla kjip ting til med å fly: propper i ørene. Det er vooondt!

"Hvor gammel er du egentlig?"

I går innså jeg at jeg -i en alder av 19 år- har blitt så gammel at det ikke er noe kult å se eldre ut lenger. Jeg skulle inn på et utested-hvis-navn-jeg-ikke-vil-nevne-fordi-det-er-så-flaut og treffe Vilde. Til tross for min veldig voksne ankledning (helt svart, ikke gother) ble jeg spurt om legg. Jeg tror det kan ha noe med at jeg stod utenfor en stund med mobilen og så fryktelig ukomfortabel ut, noe som er naturlig når man er på et sted man ikke hører hjemme (ja, Harveys Sportsbar for faen, I said it).

Uansett, jeg viste vakten legget mitt, og han sa jeg ikke var gammel nok, for det var 20-årsgrense. Greit nok, ikke noe big loss. Så var det en fyr ved siden av som sa: "HÆ? Er ikke DU gammel nok??? Hvor gammel er du egentlig?". Jeg svarte: "Nitten", og da sa han: "Nitten??? Seriøst? Du ser jo ut som du er GODT over tjue!".

Uæææææh, det hadde vært fett å høre da jeg var seksten, men jeg vil ikke se ut som jeg er "GODT over tjue" (som jeg selvfølgelig tolket som Hva? Ser jeg ut som jeg er tretti? Neineineineineinei.) nå som jeg er nitten-snart-tjue.

Hjelp til hukommelsen

I går lå jeg slengt i senga og hørte på Regina Spektor. Plutselig tenkte jeg på høsten for to år siden. Det er sånn med masse musikk, jeg begynner å tenke på hendelser på den tiden jeg pleide å høre på de og de sangene. Man trenger nesten ikke noe dagbok da.

Jeg tenkte på da jeg var i Bergen med Sofia i høstferien 2006 og vi ikke var særlig glad i hverandre på bussturen hjem og iPoden min døde midt i en Regina Spektor-sang før vi ankom Stavanger (til info: det er nesten 5 timer igjen fra Stavanger til Kristiansand). Og selvfølgelig tenkte jeg på Bergen i seg selv. En ganske kortvarig forelskelse. Jeg har jo bodd der nå. Ikke misforstå meg, jeg likte Bergen. Jeg liker Bergen ennå, men jeg trenger ikke bo der igjen.

Nå er København neste. Jeg må bare finne ut av studier. Jeg har lyst til å bo der hvor syklene eier trafikken og man passer på seg selv (ikke loven). Også er det så koselig og fint der - og større! Dessuten synes jeg dansk er fint, i motsetning til hva de fleste andre nordmenn synes.

Det var egentlig ikke byer jeg skulle skrive om nå. Jeg skulle skrive om sanger. Albumet til Fiona Apple som har det sykt laaaaaaange navnet When the pawn hits the conflicts he thinks like a king / What he knows throws the blows when he goes to the fight / And he'll win the whole thing before he enters the ring / There's no body to batter when your mind is your might / So when you go solo, you hold your own hand / And remember that depth is the greatest of heights / And if you know where you stand, then you know where to land / And if you fall it won't matter, cuz you'll know that you're right får meg til å tenke på da Sofia og jeg ble kjent. Noen Gang of Four-sanger får meg til å tenke på tequilashots jeg ikke drikker lenger (rart med tanke på at jeg var THE Tequila Queen og kunne ta knekken på helflasker uten å få så mye som et snev av skallebank dagen derpå) og da jeg ble 18 år og ødela en lyspære på Challa. Manu Chao får meg til å tenke på da vi kjørte rundt i hvite vans med dumme portugisere sommeren 2006. Ja, det var faktisk i Portugal, og det er en av de gøyeste feriene jeg noensinne har vært med på. Keane, faktisk, minner meg om sommeren da jeg var 15 og var på Quart for første gang i mitt liv, selv om jeg faktisk ikke så Keane som spilte der det året. Det var sommeren før jeg begynte på vgs, og jeg var dritlei meg for at jeg ikke kom inn på linja jeg hadde som førstevalg, men siden jeg stod som nr.1 på ventelista, kom jeg inn to dager etter skolestart likevel. Beaten til Queens' Another One Bites the Dust får meg til å tenke på i fjor sommer. Beiruts album The Flying Club Cup kommer for alltid til å minne meg om peisstua på Fana Folkehøyskole og at folk ble utvist fra skolen grunnet alkohol på skolens område og den gangen jeg var på Hulen og så 1990s, et helt annet band. Jokke & Valentinerne bør du helst ikke sette på, for det får meg til å tenke på kjipe folk, men ok da, også litt om et veldig hyggelig vors i Oslo hvor jeg reiv ned hele medisinskapet og senere hoppet inn vinduet på Spasibar fordi jeg hadde dritet meg ut for vakten (Vakt: "Ja, når er du født da?" Jeg, veldig skråsikker: "1968!" Vakt: "Ok, du slipper ikke inn" Jeg: "Å. Nei! Jeg mente 1986! Nitten-ÅTTI-seks!!! Du skjønner, jeg tenker bare på sex hele tiden, det var derfor jeg sa nitten-SEKSti-åtte først!"). Også har vi alle de veldig veldig veldig flaue bandene jeg hørte på da jeg gikk på ungdomsskolen som jeg ikke tørr å nevne ennå fordi jeg faktisk fortsatt er tenåring. 2 months to go. Nesten.

Jeg holder forresten en knapp på at M.I.A.s Jimmy kommer til å få meg til å tenke på sommeren 2008 - selv om jeg for lengst har blitt gammel og grå.

Jenteklisjéen

Jeg skal nå se om jeg fyller jenteklisjéen eller ikke (egentlig vet jeg svaret, jeg bare liker å drøfte). Det som brakte meg på idéen var en tekst om jentemagasiner som Kjersti skrev og ba meg lese.

Senest i går så jeg Sex and the City -filmen. Det var første gangen jeg så den. Jeg "oppdaget" ikke serien før i vinter faktisk. Du ser, jeg trodde alltid det var noe teite greier, men jeg tok feil, for det er moro-moro! Det samme er alle disse lette high school-filmene, spesielt Mean Girls og New York Minute. Jeg må ha sett dem tuuusen ganger og det er like moro hver gang! Første gangen jeg så den førstnevnte syntes jeg den var dritteit, men da var jeg ennå i uuuuæh-jeg-ser-ikke-andre-filmer-enn-de-som-er-listet-opp-i-den-boka-med-Jack-Nicholson-på-forsiden-alderen.

Ikke så lenge etterpå endte jeg med Mary-Kate Olsen som stilikon og jeg fulgte med som faen på hva som var hipt og kult. Jeg la nøye flid i hvert antrekk. Jeg kjøpte minst ett plagg i uka. Jeg var litt sånn som jeg ser på alle disse mote-bloggene nå til dags (å, disse ungdommene!). Nå synes jeg det er gørrkjedelig og målet mitt er at alle plagg i garderoben skal være svarte, slik at jeg bare kan grabbe tak i hva som helst som ligger nærmest meg og det kommer til å se ok ut uansett. For svart passer svart, det vet jo enhver (eks-)(wannabe?-)fashionista. Nå kjøper jeg klær ol. ca. 2-3 ganger i året. Ja, jeg synes det er G-R-U-S-O-M-T å shoppe. Det er noe av det verste jeg vet, jeg kan ikke fordra det! Hvilket har resultert i at jeg må gå i bikinitopper istedet for bh-er fordi jeg ikke har så mange av sistnevnte som er brukelige lenger og jeg kvier meg fra å handle nytt. For ikke å snakke om alle de opprevne skoene jeg har holdt ut i! Heller det enn å shoppe nye. Jeg blir helt tullerusk i hodet av denne torturaktiviteten.

Mens vi snakker om sko: Jeg har heller ikke skjønt det. Hva er greia med sko? Er det ikke nok med et par Vans/Converse/Nike/Adidas/whatever, et par stiletthæler og noen ballerinasko? I svart eller hvitt selvfølgelig. Kan noen fortelle meg hvorfor så mange jenter har skodilla??? Også vesker da. Samme greie. Er det ikke nok med én? Man går da ikke rundt med flere om gangen heller.

Også dette med sjokolade og bøtter med iskrem. Det verste er at jeg kjenner mange jenter som eeeelsker sjokolade. Det står ikke bare i bladene, det er sant. Jo, det er vel godt det, men jeg skjønner ikke avhengigheten. Og hadde jeg hatt kjærlighetssorg hadde jeg heller handla på polet enn på nærmeste kiosk.

Det som og plager meg litt er denne jeg-elsker-sjokolade-men-klager-stadig-vekk-over-at-jeg-ikke-er-tynn-nok-mentaliteten. Hold kjeft, du har deg selv å takke. Hvorfor tenker jenter så mye på det uansett? Og hallo, alle vet jo at lett-produkter smaker kjeeedelig i forhold til ekte vare. Og btw, karbohydrater er IKKE FIENDEN. Hvorfor tror de på Atkins og ikke det de selv leste i naturfag? Og hva skjer med å få dårlig samvittighet hvis man dropper treninga én dag? Øh. Generelt virker det som om jenter, i følge jenteklisjéen, går rundt med kjempedårlig samvittighet og lav selvtillit hele tiden. Og trang etter konstant bekreftelse. Også overanalyserer de alt, og det er her jeg føler meg truffet. Jeg overanalyserer absolutt aaaaaallt. Det er helt vilt! Det er skikkelig klisjé, men det er sant, og jeg vet at jeg ikke burde det. Jeg holder faktisk på å bli flinkere til å la være.

Og bryllupsdrømmen? Det er noe av det mest absurde jeg vet om. Blødkagekjoler og 276 gjester, for noe sprøyt! Se-alle-andre-kvinner-jeg-har-funnet-mannen-i-mitt-liv-og-det-skal-jeg-SKRYTE-av-fest burde det heller hete. Å, de er nå rare.

Ikke kan de noe om tekniske saker og duppeditter heller, og der rekker jeg opp hånda igjen. Jeg er helt blank på det. Til tross for at jeg var med i den tekniske komitéen på folkehøyskolen. Jeg tror øynene mine var tallerkenrunde den gangen jeg ble satt foran et lydbord for første gang og skulle ha styringa for hele første akt av en teateroppsetning. Jeg kjente angeren (og jeg angrer sjeldent!) bre seg, hvorfor meldte jeg meg på dette?

Jeg har forresten aldri vært på en skikkelig jentekveld, tror jeg. Så jeg kan forresten ikke svare på om jentene driver med putekrig eller ikke. Jeg var heller aldri en sånn jente som måtte gå på do sammen med veninnene mine på skolen, men jeg lurer på om jeg ikke har blitt litt skyldig i den i mine eldre dager... Men til tross for det tror jeg (som jeg tenkte) at jeg trygt kan konkludere at jeg grunnet bl.a. ikke-eksisterende behov for shopping, bryllupsavsky og minimal garderobe ikke passer særlig inn i klisjéen, og det gjør heldigvis ikke så mange andre jenter jeg kjenner heller.

Glimt fra barndommen

Jeg tenkte jeg skulle gjøre sånt som "alle" gjør på Facebook: vise bilder av da jeg var liten. For jeg synes faktisk det er ganske morsomt å se bilder av vennene mine da de var små. Jeg tenker litt sånn "Oi, de har også vært barn!" (bortsett fra de vennene jeg har kjent siden jeg var liten da, men dem er det få av). Det er litt rart å tenke på, for det har jo skjedd så mye mellom da og nå.

Akebakken på Lund. Meg til venstre, min søster Kamilla til høyre. Jeg kan huske den taggen bak der. Jeg husker jeg tenkte at jeg ikke visste hvem Karl Marx var, men jeg visste at Carl Barks var den beste Donald-tegneren noensinne (jeg kunne ikke fordra Don Rosa da jeg var liten).

Min ene bror, Adrian, og jeg. Jeg tror vi spiller dataspill, for jeg kan ikke huske at internett var noe særlig på den tiden (det var bare for å finne informasjon, gørrkjedelig).

På hytta.


Jeg tror dette er i Sverige, men jeg er ikke sikker.


Kameraet funka ikke, jeg bare lekte med det.

Ca. nyfødte Kamilla og jeg på sykehuset. Rart å tenke på at jeg var enebarn i et par år før det.


Da vi fortsatt hadde vegg-til-vegg-teppe i stua. Ugh!

Her er jeg mye eldre. 11-12 år? I sovekupéen på toget.


Hva jeg har på hodet? Jeg aner ikke.

Mamma (med Kamilla i magen) og jeg.

Jeg var visst like glad i vatere da som nå.

På sykehuset.

Når en som tenker for mye tar bussen

Har du noen gang tenk på hvor mange akwarde situasjoner du kan havne opp i når du tar bussen?

F.eks., du vet alle de folka du kjenner bittelitt, eller, du kjenner dem egentlig ikke, de er bare venner av venner av venner? Du går inn på en buss med ikke for mange folk på og ser denne bekjente. Hva gjør du da? Jeg pleier å tenke noe sånt som dette: "Shit, skal jeg sette meg ved siden av ham eller ikke? Hvis jeg setter meg der blir det sikkert en pinlig stillhet for vi har ikke noe å si hverandre, men hvis jeg ikke setter meg der er jeg uhøflig? Kjenner jeg ham godt nok til å sette meg der? Vil han ha selskap? Vil han ikke? Skal jeg late som jeg ikke ser ham? Å, nei, han ser at jeg har sett ham!" . Det er uansett no chance på at jeg ikke skulle ha sett ham, for det er altfor få folk på bussen til det. For meg bli utfallet forskjellig. Noen ganger setter jeg meg ved siden av og som oftest må jeg lide meg gjennom en anstrengt samtale, eller jeg setter meg lengre bak for meg selv - etter å ha gått forbi den bekjente og sagt et 'hei!' eller gitt et smil eller et nikk.
Men når bussen er full og den bekjente sitter på sete nærmest midtgangen og du må stå eller sette deg ved siden av noen andre, da kan du trygt bare si 'hei' eller noe sånt. Og hvis det er fullt på bussen, men likevel skulle være et sete ved siden av den bekjente, da kan du faktisk late som du ikke har sett ham. Da jeg hadde en iPod som fortsatt levde var det enda lettere. Da kunne jeg og late som om jeg var i min helt egen verden. Eller, nei, jeg trengte ikke å late som en gang.

"Kjenner jeg ham godt nok?" er en setning som går igjen og igjen når man akkurat har begynt på ny skole eller i ny klasse og havner på en buss med bare ukjente bortsett fra den ene personen. Noen er jo slik at de kjenner mange på den nye skolen og da er man jo reddet fra slike situasjoner, for som oftest når man tar bussen til og fra skolen er det flere kjente på den, men det har aldri jeg gjort. Altså, jeg har aldri begynt på en skole hvor jeg kjenner folk veldig godt fra før av (og til tross for akwarde bussituasjoner, takk gud for det!).

La oss snu situasjonene. Nå er det du som sitter i en ganske tom buss og det kommer en bekjent inn. "Uæh! Han? Skal jeg flytte bagen min for å gjøre plass her? Eller skal jeg la den være? Å, jeg kan stirre stivt ut av vinduet sånn at han tror jeg ikke har sett ham!". Sistnevnte går lettere med musikk på øret, men egentlig kan du jo bare la den andre personen bestemme. Hvis han setter seg ved siden av deg og dere må ha en anstrengt samtale, er det jo ikke din skyld. Det er hans skyld. Altså føles det litt bedre, selv om det ikke er noe gøy heller. Men hør nå: Daniel hadde løsningen på dette! Sett deg på setet RETT BAK BUSSJÅFØREN. Det blir dritvanskelig for de som kommer inn på bussen å se deg. De ser deg ikke før de allerede har satt seg. Smart, hva?

Men jeg har ennå ikke sagt noe om hvordan det er å avslutte slike samtaler. Hvis dere skal av på samme busstopp er jo det greit, men hvis samtalen har gått i stå og dere er stille og så skal du av først, hva sier du da? "Nå skal jeg av, hyggelig å snakke med deg! Hadet!". Det var jo ikke noe hyggelig, det var bare pinlig!!!

Vi dropper de bekjente nå. Du sitter på bussen. Den er stappfull og det er bare ståplasser igjen. Det kommer en middelaldrende dame inn. Skal du reise deg og gi henne plassen? Skal du bli sittende og se om noen andre gjør det? Normal høflighet er å reise seg opp, sier du det? Det er bare det at du IKKE VET OM HUN ER GAMMEL NOK!!! Tenk om hun er en spreking og blir DØDSFORNÆRMA av at du vil gi henne plassen din! Hadde jeg vært en litt eldre, sprek dame som noen hadde tilbudt setet sitt for, da hadde jeg syntes det var ganske frekt. Hallo, jeg er ikke så gammel! Ser jeg sånn ut?! Å, skrekk og gru! Men tenk om dama er skrøpelig og vil sitte og du reiser deg ikke opp og alle synes du er skikkelig uhøflig? Dilemma!

Ok, nytt scenario: Du sitter ved siden av en fremmed fordi bussen var stappfull, men nå er den ikke full lenger og du sitter fortsatt ved siden av den fremmede. Skal du flytte deg til et setepar som er ledig? Hvis du gjør det tenker den andre personen kanskje "Lukter jeg ekkelt? Er det derfor hun flytter seg?" eller blir han bare letta? Eller tenk om du ikke flytter deg og den andre personen tenker "Herregud, her er plenty av ledige seter, kan hun ikke bare flytte seg?".

Eller når du sitter nærmest vinduet og du skal av og den fremmede ved siden av ikke skjønner at du skal av. Jeg pleier å sørge for at det er JEG som trykker på stoppknappen før det busstoppet, så skjønner den fremmede at jeg skal av der. Men det er ikke alltid du rekker det før noen andre kommer deg i forkjøpet. Eller, å, det kan hende du ikke har en stoppknapp tilgjengelig!!! Og det er ingen andre som trykker på stoppknappen. Da må jeg satse på at det er noen som skal på på det busstoppet. Det skjer ikke alltid, hvilket fører til at jeg noen ganger bare sitter der og kjører forbi det busstoppet jeg egentlig skal av på, sitter rett og slett på til noen skal av fordi jeg ikke tør å be den fremmede ved siden av meg om å trykke på stoppknappen for meg.

Også de gangene jeg trykker på stoppknappen, men bussjåføren glemmer seg bort og bare kjører forbi!!! Da må jeg rope ut over hele bussen "Du må stoppe her, jeg skal aaaav!". Å, flaut ass. Men det er enda flauere å ikke si noe, for alle ser jo at du var på vei ut for du står der jo, rett ved døra klar for å hoppe av bussen.

Og en ubehagelighet: Folk som tror de bare kan breie seg med beina. "Hvorfor MÅ du ha låret ditt så nærme mitt?! Merker du det ikke? Merker du ikke at du sitter så nær meg at du kan føle pulsen min, du randomme menneske på bussen?". Det er nemlig noe annet når veldig feite folk setter seg ved siden av deg, men det er akward det og. I say no more!

Andre stressmomenter:
-hylebabyer.
-bråkeunger.
-stressa, sinna mammaer.
-folk som er dødstreige på å betale når du har det jævla travelt.
-folk som går på et busstopp og hopper av det neste. DERE KASTER BORT TIDEN MIN JÆVLA LATSABBER!!! HÅPER DERE BLIR SÅ FEITE AT DERE IKKE KLARER Å GÅ NOENSINNE!!! "#¤#&/pu)pt%/e&u¤es
-når Metro-bussen har begynt å kjøre og det kommer noen løpende og banker på ruta. Hallo, neste buss går om 5 minutt for faen! Ta den!!! (Øh, jeg innrømmer det, jeg er skyldig i denne selv, men du vet, man ser bare splinten i andres øyne, aldri bjelken i sine egne eller noe sånt).
-når jeg er den eneste på bussen bortsett fra bussjåføren (hender som oftest sent på kvelden på hverdagene). Det er bare... rart.
-folk som stinker som sitter rett ved meg.
-når noen jeg ikke er god venn med setter seg ved siden av meg på det setet som er str. 1 og 1/2 menneske (finnes i en del Kristiansands-busser).
-å få giga-hosteanfall på bussen som jeg ikke klarer å stoppe fordi jeg ikke har noe vann med meg.
-sure mennesker som klager på bussjåføren når det ikke er han/hun sin skyld i det hele tatt.

Til tross for alt dette elsker jeg å ta bussen. Ja, jeg tar den jo tilogmed for gøy noen ganger! Selv om det etter å ha skrevet dette virker helt uforståelig.

Hallooo-o,

jeg skulle bare si at verden er kjempefin og fantastisk!

Jeg vet i hvertfall hvorfor jeg er veganer

I dag er det akkurat et halvt år siden jeg ble veganer. Jeg satt på flyet på vei hjem til Bergen fra Dublin med en avisartikkel om overdreven kjøttkonsum i Vesten, i tillegg til at jeg hadde tilbragt 8 dager i vi-spiser-bare-kjøtt,-gjerne-tre-ganger-om-dagen-land. Det siste kjøttet jeg spiste var en overpriset kyllingsandwich på flyplassen. Med egg- og melkeprodukter gikk det gradvis (jeg kjøpte fudge på flyplassen, den måtte jo spises opp først!), og det skjer ennå at jeg av og til får i meg sånt når jeg ikke tenker meg om.

Ok, selvfølgelig var det ikke en avisartikkel alene som klarte å omvende meg. Jeg visste jo alt som stod der fra før av. Det var jo grunnen til at jeg ble pescetarianer julen 2006*. Man kan på en måte si at jeg hadde helt glemt det og fikk en reminder. Jeg hadde og tenkt på å bli veganer en stund før. Lenge da jeg var pescetarianer tenkte jeg på at det var veldig halvveis å være både det og vegetarianer.

Det som stod var altså miljøargumentene til å ikke spise kjøtt. I starten var det hovedgrunnen til at jeg ble pescetarianer og veganer. Sa jeg, i hvertfall. Kanskje fordi det var den minste du-er-så-bløt-i-hjerte-grunnen. Når folk spør nå har jeg vendt meg litt fra å fortelle om denne, selv om den er veldig aktuell. Fordi, unnskyld meg liksom, det er ikke noe galt i at jeg skal synes at det er uetisk å lage industri på levende vesener. I prinsippet synes jeg jo ikke at det å spise kjøtt er noe galt. Hadde vi vært huleboere og jaktet på villdyr, hadde alt vært fryd og gammen. At vi nå avler dyra, setter dem i bås og bur, forer dem til de brekker sine egne bein, stjeler deres "varer" (egg og melk) for deretter å slakte dem og selge kjøttstykker for 10kr på McDonalds synes jeg er skrekkelig galt og viser en totalt mangel på respekt for hva naturen tilbyr oss (jeg høres ut som en hippie-faen, men det driter jeg i). Kjøtt burde være dyrt og vanskelig å få tak i, slik at man lærer å sette pris på det hvis man først skal spise det.

Jeg må og få si at jeg aldri i mitt liv har likt kjøtt noe særlig. Jeg ble alltid sittende og pirke i kjøttstykkene til slutt. Bein og knokler på tallerkenen har aldri vært noe tiltalende**, og i heimkunnskapstimene gjorde jeg alt for å unngå å måtte skjære i kjøtt. Altså har det ikke vært noe stort offer. Jeg har nevnt det før, men jeg sier det igjen: jeg savner ingenting. Ikke iskrem, ikke vaniljefudge, ikke Thousand Island-dressing, ikke sveitserost, ingenting. Jeg innrømmer at litt fisk nå og da hadde vært noe, men savnet er såpass lite at jeg likegodt kan la være.

Over til noe annet. I dag er det også nøyaktig 5 måneder siden folkehøyskolen slutta og jeg satt på bussen hjem til Kristiansand med matpakke, diverse lesetoff, bl.a. Fana Folkehøgskule Årbok 07/08. I den anledning har jeg tenkt til å fortelle dere hva som ble trykket om meg:

Kathleen
En fyllefant og en hobbyalkis, som sjeldent går glipp av Bunnpris-fester og vet å lage liv der. Kathleen er veldig glad i folk når hun er beruset, og selv om hun kan virke stille ellers, er det vanskelig å ikke legge merke til henne når hun har drukket. Hun er alltid i godt humør, bortsett fra de dagene da alt er gæærnt.

Det var Anette og jeg som skrev om hverandre, og siden hun ikke var så snill med meg, kan jeg likegodt fortelle dere hva jeg skrev om henne:

Anette
Anettes rom egnet seg godt som pub før hun bestemte seg for å ta bilde av stamgjestene. Hun er den som hater å få klemmer, men antageligvis den som får flest. Første gang jeg så Anette trodde jeg at hun var emo, og mange gjør det enda, men egentlig er hun bare en gamling som røyker Prince og vil bli trailersjåfør.

Her ser dere hvor glade Anette og jeg var i hverandre.

Også stod det en liste over alle på skolen om hvor de var å finne nå til høsten og hva de skulle gjøre. Ved mitt navn stod det: Veit ikkje kva ho skal. Og det slår meg at jeg liksom-vet ikke, vet ikke, vet ikke hele tiden. Da jeg skulle begynne på vanlig skole til 5.klasse (gikk på Steiner'n før det) og læreren spurte hva jeg het svarte jeg "Vet ikke". Å svare 'vet ikke' er så lett, du trenger ikke å si noe om deg selv (denne episoden var riktignok ekstrem) og dine planer. For da jeg svarte 'vet ikke' til årbok-komitéen så visste jeg jo egentlig hva jeg skulle. Jeg er bare så lei av å høre på råd jeg slettes ikke vil ha og som bare gjør at jeg virkelig mener 'vet ikke'.
Dessuten skjer det så mye overraskende på veien som tuller med planene uansett.


*Jeg begynte å spise kjøtt igjen november 2007. Hvorfor? Lørdagskveld: jeg har aldri vært så full, jeg gjorde mange jævla flaue ting, spydde ut alle involler --> Søndag ettermiddag: ei venninne jeg ikke skal nevne navn på søker tilflukt på rommet mitt, ingen av oss tør å gå i matsalen for å skaffe mat, vi har ikke penger til pizza på døra, det er 2,5 km til nærmeste butikk og det er snøstorm ute og vi har ingen krefter i kroppen (vi prøvde på å gå, men kom ikke langt). Den eneste muligheten vi har er å stjele en frossenpizza på elevkjøkkenet. Den er det selvfølgelig kjøtt på, men jeg spiser likevel. Etter det følte jeg at jeg likgodt kunne spise kjøtt.
**Det var noe annet med kjøttdeig og burgere.