Tjue pluss

Jeg kunne godt blitt sammen med en konduktør, men ikke en lokfører, sier K, og jeg skjønner ikke hva hun mener med det, har hun ikke sett den fantastiske filmen O'Horten, om en lokfører som nettopp har pensjonert seg og som alle synes er skikkelig heldig for nå kan han gjøre hva han vil, men det de ikke vet er at alt han jo vil er å kjøre toget, han vil kjøre toget fram og tilbake over Bergensbanen, det er jo dét han vil! Det er verdens søteste film, sier jeg, du vil ha en lokfører etter det, sier jeg, og så sier jeg at jeg generelt liker det når folk elsker jobben sin, og så forteller jeg om en mann jeg leste om en gang, som var trikkemekaniker og jobbet for Oslo Sporveier og som elsket jobben sin så mye at han hadde tatovert logoen til Oslo Sporveier på armen og jeg husker at jeg ble rørt av å lese det og at jeg sikkert har nevnt det før, mange ganger, det er noe jeg aldri glemmer, det er skikkelig fint, synes jeg, folk som elsker jobben sin. Og Ingrid Espelid Hovig sier at arbeid er en velsignelse, det leste jeg i avisen her en dag, fint, sant, for det er det, er jo helt jævlig å ikke ha en jobb (med mindre man går på skolen hele dagen). Bare ta den boka jeg leste nettopp, sakprosa, om en journalist i Klassekampen som hadde tatt permisjon i tre måneder for å handle med aksjer i stedet, et prosjekt støttet av Fritt Ord, ja, hvordan er det egentlig å leve av det, av å bare kikke på børsen hele dagen, for seg selv, ja, det var selvfølgelig vinklet på den måten, han var en Klassekampen-journalist, og uansett, sier jeg, så ble han rene alkisen og det ble slutt med dama, sånt skjer når man ikke har en jobb, man går til hundene. Ja, ikke sant, du skjønner greia. Ikke at hun var uenig, K, hun likte også å jobbe. Hadde akkurat fått seg ny jobb selv, hadde tilogmed nettopp flyttet inn på en hybel i en ny by pga. en jobb. Levanger. Jaha, sa jeg, visste ikke noe særlig om Levanger. Hun sa det var ved kysten. Jaha, sa jeg, men er ikke nesten alle steder i Norge ved kysten? Jeg tror kanskje jeg har hørt at det er fin natur der. Kanskje vi sees i Trondheim, sa jeg. Kanskje jeg må gå på NTNU. Hvis jeg ikke kommer inn på Ås. Why not, sier jeg. Har nesten aldri vært i Trondheim, maks to ganger, bare én gang som jeg kan huske. Jeg besøkte ei venninne som studerte der, filosofi. Det var kaldt og vi gikk på biblioteket, så på House og lagde falafel og boller fra scratch, og mens vi gjorde det banka det på døra, små kids i halloween-kostymer, jeg hadde ikke noe å gi, bare en boks Ifa-pastiller og en klementin. Husker jeg følte meg litt voksen. Se, så voksen er jeg, har ikke godteri på en fredagskveld.

K sier hun føler seg voksen nå, hun kom på det der hun stod og betalte for busskort til voksenpris, ikke studenprist; jeg sier at jeg følte meg mer voksen før, da jeg hadde heltidsjobb og bodde sammen med kjæresten min. Nå gjør jeg ingen av delene, har ikke en gang en kjæreste. Jeg snakket med ham tidligere den samme dagen og han hadde sluttet å drikke og røyke, nærmest blitt en straightedger, som han sa, og jeg hadde en nylig helkveld med påfølgende nachspiel på samvittigheten, og du og du. Det gjorde jeg også da jeg var femogtjue, sier han. Og tjueseks. Og tjuesju. Og så videre. Ikke at jeg hadde dårlig samvittighet, men jeg måtte likevel si at jeg er en skikkelig friskus, jeg også, for jeg løper nesten hver dag. Hvis jeg ikke rir, og det er også sprekt. Eller jeg går på spinning, men det ville jeg ikke si, for jeg ville ikke fremstå som en kjerring. Jeg vil være hun unge. Jeg spurte ham nemlig hvor gammel den nye dama hans var, før jeg avbrøt meg selv og sa at det kanskje var teit å spørre om det, men plis si at hun ikke er yngre enn meg. Nei, sa han, men etterpå fant vi ut at hun var like gammel som meg, jeg vet bare ikke hvor mange måneder eldre enn meg, kanskje bare en uke, for alt jeg vet én dag. Jeg påpekte det, klart, selvsagt, stalker jo alle jeg, hvem gjør ikke det. Han sa at det er jo sant. Jeg sa at hvis noen er interessert i å stalke meg, så er de jammen meg heldige; blogg, over tretusen bilder på instagram og like mange tweets, jeg er en gavepakke. Ja, sa han. Ja, sa jeg. Eller hvis folk er opptatt av deg, så kan de lese det jeg skriver. Hvem skulle det ha vært. Kanskje den nye dama di. Jeg var opptatt av dine ekser da vi ble sammen, nå er jeg også en eks.

Det finnes en første gang for alt.
Det er første gang jeg betaler voksenpris for et busskort, sier K. Hun er tjuefem, snart tjueseks. Og nå skal jeg få ordentlige kolleger, sier hun, men det skjønner jeg heller ikke, for hun har da jobbet masse, hun, hatt sommerjobber siden hun ble gammel nok, det har ikke jeg, jeg hadde somre hvor jeg lå på verandagulv og hørte på musikk, spiste avokado og syklet litt, leste bøker fra morgen til kveld. K har jobbet på gamlehjem og museer og i butikker og jeg vet ikke hva. Men det blir bra å jobbe, altså. Selv skal jeg begynne å studere noe helt nytt noe, det er lenge til jeg kommer til å jobbe fulltid igjen. Det gjør da ikke noe, sa mamma en gang vi drakk kaffe ved spisebordet, du som uansett ikke skal ha verken mann eller barn. Hun har jammen meg et poeng der.

Senere snakker jeg med E. Hun sier hun kjeder seg sånn når hun ikke er på jobb. Hun hater å ha fritid. Å ha ferie er oppskrytt. Bortsett fra hvis man er på en hytte i fjellet. Eller utenlands. Jeg skjønner litt hva hun mener, men jeg er ikke helt enig. Jeg elsker å gå på fjellet, men jeg synes ikke det er noe spesielt stas å være på en hytte. Jeg kan gå fem timer, seks timer, sju timer, gjerne mer, men så kjeder jeg meg på hytta. Hva gjør man der?  Etter at man har spist? Man bare venter på at det skal bli neste dag så man kan gå ut igjen. For det andre synes jeg heller ikke det er så gøy å dra til en by i utlandet og bare være der. Det kjeder meg. Storbyferier kjeder meg. Man blir til slutt lei av sitt eget løp av museer, av å spise på restaurant hver dag og få beslutningsvegring i dagligvarebutikkene. Hva er alle disse produktene? (Sydenferie snakker jeg ikke en gang om, for det har jeg aldri vært på.) Man blir lei av fortauskafeer og å ta en øl, ta en kaffe her og der. Det er ikke særlig givende. Selv om det er mange folk å se på. E sier at hun er enig i det, det kan bli svært ensformig, men så forteller hun at hun koste seg da hun var i Athen tidligere i år. Der var hun i ti dager. Det var gøy fordi hun jobbet med et skoleprosjekt mens hun var der. Hun hadde en mening med å være der, et mål, og at det er den beste måten å reise på. Jeg sier meg enig i det. Selv var jeg i Helsingfors i tre uker i juni og hadde et svært fint opphold, noe som sikkert også skyldtes at jeg hadde en annen grunn til å være der enn å ha ferie. Hver dag var vi jo på universitetet og studerte. Samtidig så jeg jo en ny by og et (relativt) nytt land, og det liker jeg jo, jeg liker å reise, jeg bare er skeptisk til å reise på ferie. Fra nå av skal vi bare reise på den måten, sier vi, og så er vi fornøyde med at yrkene vi har valgt oss lett lar seg kombinere med å reise.

Men det finnes jo flere måter å reise på. Man trenger ikke ta et fly og dumpe ned i en by og bli der i mange dager før man tar flyet og drar igjen. Man kan reise fra sted til sted, enten man tar toget eller kjører bil. Så ser man alt i mellom også, og det er gjerne svært interessant. Jeg opplever dessuten at det å reise, ja, altså selve reisen, det å bevege seg fra et sted til et annet, er et slags rom det er lett å tenke i. Reflektere. Skrive. Lese. Se. Høre. Snakke. Bare være. Og det har en mening i seg selv. Når jeg reiser setter jeg like mye pris på reisen som målet. Faktisk liker jeg det så godt at jeg kunne reist konstant, kanskje bare med noen få stopp. Altså som en interrail, bortsett fra at jeg aldri har vært på interrail. Men jeg har ofte reist fra sted til sted. Jeg kunne godt tenke meg å reise med den transsibirske jernbanen f.eks. En annen venn av meg skal snart reise med den. Hun skal reise med den i vinter, hun gruer seg litt, tenk så kaldt det blir, er hun helt gal!

Man kan også besøke folk. Det er også en god grunn til å reise på, noe som fyller reisen med mening. En gang dro vi til London for å besøke en venn, det er den beste turen jeg har hatt til London. Jeg har vært der ganske mange ganger, flere ganger enn veldig mange andre byer, men ingen gang slår den gangen vi dro for å besøke noen. Det var fint. Hun bodde i Bethnal Green; vi drakk rom og cola i stua hennes, røyka ut vinduet, spiste frokost sammen som vi handla på Sainsbury's og i matboder langs veien, dansa og gikk, lo masse, krangla litt, kjøpte sandwicher i kiosker på vei hjem og syntes det var kjipt å forlate hverandre. Når man skal besøke noen man er glad i, er det forresten det samme hvor i verden det er, man gleder seg uansett. Hvor man skal er underordnet hvem. Hun vi besøkte i Bethnal Green har jeg også reist til Lillehammer for å besøke, et helt annet sted, men det var like fint å treffe henne der og sitte på et gress og drikke butikkøl og se ut over Mjøsa.

En gang sa jeg det til han jeg var sammen med. Jeg kommer ikke til å ville reise på storbyferie for fornøyelsens skyld mer, jeg synes det er dritkjedelig. Han syntes det var idiotisk, men ville fortsatt være sammen med meg. Jeg sa at det kjedet meg å bare gå rundt og kikke på ting uten å gjøre noe, at jeg kan godt se på ting altså, gå rundt i en by, det er ikke det, men da må jeg gjøre det alene og kunne ha muligheten til å bare sette meg ned uten å ta hensyn til andre, sånn at jeg kan skrive f.eks.. Han sa jeg var lite samarbeidsvillig, det må da gå an å ta hensyn til andre. Jeg sa at det ikke er min sterkeste side. Jeg tror han trodde jeg bare tøffet meg, at jeg egentlig er en skikkelig myk person som ikke har noe i mot å inngå kompromisser, egentlig. Men det gjør jeg. Jeg hater kompromisser. Jeg kan ikke fordra å gjøre noe jeg ikke vil bare fordi noen andre vil og jeg liksom skal være grei. Det byr meg rett og slett i mot. Nei, sa jeg.

En gang da vi ikke var sammen ennå, men holdt på å bli sammen, og jeg satt og spiste frokost hjemme hos ham på en lørdag sa jeg plutselig: Jeg er nødt til å gå nå, jeg må hjem og skrive. For ham virket det nok som veldig plutselig, men jeg hadde tenkt på det i over minst to brødskiver med avokado og en kopp kaffe. Jeg kledde meg og gikk ut døra, sa vi sees og tok bussen hjem.

Det er mye man godtar i begynnelsen, men så: ikke mer.

Jeg hadde ei venninne som het Anja en gang, det var på barneskolen, hun klagde en gang på det. Vi vil ikke ha deg med på leken, Kathleen, for du bare plutselig går når du ikke gidder mer. Jeg tror ikke jeg tenkte noe over at det var noe galt i det, har egentlig aldri tenkt over det, bør kanskje det; men vet ikke, gidder ikke det heller. Jeg fikk uansett bli med på leken fordi min venninne som snart skal reise med den transsibirske jernbanen, som også var min venninne den gang, var høyere oppe i hierarkiet i skolegården og sa at jeg skulle få være med.

Anja har ikke snakket med på hundre år, jeg ser henne av og til, hun jobber på 7-11, men vi er ikke lenger på hilsern, har ikke snakket med hverandre siden femte klasse. Jeg vet hun har en unge (eller to) for det har jeg hørt. Hun som sa jeg kunne bli med på leken traff jeg senest i helga, vi stod i et gatekryss søndag morgen etter et nachspiel og sa hadet til hverandre, sees snart.

Nå også på papir!

avis
Til vanlig bokblogger jeg på nett. I dag debuterte jeg som bokspaltist i Fædrelandsvennen!

Sørlandske bokdager 2013

I går var jeg på Sørlandske bokdager på Pir6 i Kristiansand, i regi av Norsk Forfattersentrum Sørlandet. Det var rene speeddatingen. I løpet av tre bolker oppleste et knippe sørlandske forfattere fra sine nyeste bøker, bl.a. Bjarte Breiteig, Cornelius Jakhelln, Helga Flatland og Gaute Heivoll. Jeg er ikke særlig glad i opplesninger, men dette var fint og interessant. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje skyldtes det at jeg hadde noen øl innabords. I hvertfall ble jeg nysgjerrig på å lese mer om Camilla Collett da Line Baugstø presenterte sin biografi om nevnte forfatter Camilla Collett, født Wergeland. Hun har det jo vært mye snakk om i år i forbindelse med stemmerettsjubileet, men jeg har aldri interessert meg noe særlig i henne. Jeg har alltid vært mer opptatt av Henrik. 

Ellers leste Liv Anny Sæterdal noen av sine dikt og det var jammen meg fint. Stas! Spesielt det første diktet hun leste, om angsten. Angsten sitter der på trappa. Agate Øksendal Kaupang, som jeg nylig har lest, var også der og leste fra debutboka si Å holde pusten. Den jeg ble aller mest nysgjerrig på var Benedicte Meyer Kroneberg. Hun hadde skrevet en roman om et tvillingpar. Det fascinerer meg veldig, men nå spørs det om en opplesning er nok til å få meg til å gidde å lese en roman. Sånn er det. Navnet er ihvertfall notert. 

I tillegg spilte General Forsamling innimellom opplesningene. Det var også kult. 

Sum summarum: Bra arrangement, synd det var så få der. Men jeg hadde ikke akkurat forventa mer, Kristiansand er ikke Bergen.

(Forresten er det ikke rette kjeften som snakker. Sørlandske bokdager hadde også en paneldebatt noen dager før, hvor sørlandsk litteratur skulle diskuteres. Hadde lyst til å gå, men det kræsja dessverre med et kurs i dataprogrammet Geogebra som jeg behøvde å gå på.)

Take a Walk on the Wild Side

..

---

Lou Reed (02.03.1942- 27.10.2013)

I fordøyelsessystemet

Jeg blar bakover i fotoalbumet på iphonen, på leting etter et bilde, trenger det til noe, ble bedt om å sende over et bilde i høy oppløsning, kunne ikke bruke facebookbildet selv om det var det jeg hadde mest lyst til; jeg må altså scrolle bakover, og ikke bare er det bilder jeg scroller bakover i, men også tiden, tiden, jo lengre bak jeg kommer, jo mer tenker jeg på ting jeg ikke har tenkt på på kjempelenge, jeg blir påminnet om noe jeg ikke vil tenke på, eller jeg tenker at jeg burde tenke på det igjen, men hvorfor orker jeg ikke, vil ikke, tenker at er det noe galt nå, siden jeg ikke bryr meg om det samme som jeg brydde meg om da; av og til tenker jeg at jeg må skjerpe meg, er det ikke bare det, men så slutter jeg, fordi jeg tenker at jeg tar bare det første og beste bildet, hvorfor må jeg lete meg bakover, jeg tok jo noen for et par uker siden, de burde vel holde, trenger ikke gå så langt bak som jeg gjør vel, hva gjør jeg det for? En slags selvpining. Se her, K, se her, sånn så du ut før, kan du ikke se sånn ut igjen nå; slik mat spiste du før, kan du ikke spise den samme maten nå, og jeg sier nei og jeg blar framover, nærmere. Helt til slutt kommer jeg til de siste bildene, de jeg tok i dag, jeg tok noen bilder av hesten jeg har fått på delfôr, han har krøllete man og er fuks (rød), vi var ute i skogen i dag, oppe i Jegersberg red vi forbi en gjeng med barnehagebarn som vinket og sa at hesten var fin, jeg sa hallo tilbake og takk tre ganger, de lo og jeg lo; og så er det en video jeg tok av hestene som løp på jordet, og noen screenshots, jeg pleier av og til å ta screenshots av artikler eller twitterstatuser om bøker jeg vil lese sånn at jeg kan huske på dem, som om jeg ikke lenger stoler på det å skrive ting bak øret, eller screenshots av innleveringsfrister, ikke bare viktige, men også mindre viktige, som f.eks. fristen til å sende inn spørsmål til Vigdis vet-spalta i Bokvennen-magasinet, for jeg digger Vigdis Hjorth og vil gjerne ha et svar fra Vigdis Hjorth; og så, apropos, når jeg egentlig har andre planer, ser jeg at det nyeste nummeret av Bokvennen ligger i postkassa og jeg river av plasten, uventet fordi jeg ikke kunne huske at jeg har abonnement på det; setter meg ned, bare litt, skal jo egentlig gjøre noe annet, men blir sittende, og sittende, leser den ene artikkelen etter den andre, om J. M. Coetzee (som jeg aldri før har fått sansen for, men får lyst til å prøve meg på nytt nå) og poeten Seamus Heaney som er død og skrivebordet til Lars Ramslie som ikke er et skrivebord, men en stein inni en grotte, og skjønnlitteratur om autistiske barn og en tekst av fantastiske Sara Stridsberg, og før jeg vet ordet av det er det for sent å gjøre det jeg egentlig skulle, og det skjer alltid når jeg får Bokvennen i posten, jeg bare leser hele greia på en gang, selvsagt har jeg abonnement på et magasin som får til dét; og sånn, sånt, jeg har ikke tid til å bla meg langt bak og dvele, jeg vil jo helst ikke det, samtidig tenker jeg på et scenario hvor alt på pc-en og alt på iphonen bare forsvinner, da kommer jeg ikke lenger til å ha bevis på hvordan livet en gang var, var i går, selsagt kan jeg jo huske det selv, føle det når jeg tenker på det, men da må jeg finne en annen måte å formidle det på, og så tenker jeg at det er en god plan, det er jo nettopp det jeg vil, er jo det jeg alltid har villet, men ikke enda fått til, kanskje den beste måten ville vært å slette alt sammen, så jeg ble tvunget til å si det, skrive det, la det ta form i teksten i stedet, sant, men tanken er skremmende, det kommer aldri til å skje, ikke på mitt initiativ.

Å HOLDE PUSTEN av Agate Øksendal Kaupang

Å holde pusten handler om et søskenpar med en fraværende mor. En mor som enten bare ligger i senga inne på soverommet eller er så manisk at hun ikke ser hva barna hennes trenger; en mor som kan begynne å rope som en hval eller knuse glass; Mamma er i Bagdad, som den ene av barna selv beskriver det. Barnevernet kommer på besøk. Før det vasker barna hele huset, det er jeg-ets idé, det er hun som er storesøsteren. Seksten år og på vei til å bli voksen. Atferdsproblemer sier de at hun har. Hun skulker skolen og er kjæreste med en fyr mest fordi hun er redd for å ikke være sammen med han, hva da? Hun kjøper lucky strikes til seg selv og favorittmüslien til Emilie, lillesøstera, selv om cornflakes fra FirstPrice er billigere. De flytter sengene sine inn på samme rom, lager seg en hule under dyna, spiser smågodt og lager en liste over ting de skulle ønske seg. Emilie skulle ønske at Maud fikk guttetiss. Maud er en pest og en plage, men Emilie går på skolen likevel, for søstera hennes får henne til å gå dit. Du må, sier hun.

Samtidig som de lever sine liv får vi tilbakeblikk til hvordan det har vært tidligere. En gang hadde de en far, men han bor et annet sted nå, han bor i Kristiansand, sammen med den nye dama si og barna hennes. De to søsknene drar på besøk til ham, men han oppfører seg annerledes, og de andre barna er ikke greie, man blir sånn når man hele livet har fått alt man ønsker seg. Jeg-et finner en måte å hevne seg på, og det er litt fælt, men også fikst og fortjent. Øksendal Kaupang beskriver jeg-et med sindighet, det bikker aldri over til å bli sentimentalt, det er ikke store følelser i sving. Skildringen av livet hos den dysfunksjonelle familien er nøktern, men ektefølt. Ofte mens jeg leser griper jeg meg selv i å lure på hvor mammaen deres er. Søsknene er nemlig ofte hjemme, forfatteren skildrer situasjoner hjemme hos dem, men moren er aldri der. Hun griper aldri inn. Jeg-et tar med seg gutter hjem når Emilie ikke er hjemme, hun bryr seg om hva Emilie måtte tenke og føle, men at moren er hjemme er ikke noe å bry seg om i det hele tatt. Hun eksisterer liksom ikke utenfor rommet sitt, det er der hun er. Øksendal Kaupang makter å skrive fraværet hennes naturlig. Bare en gang skildres hun i romanens nåtid, det er når jeg-et tar med seg et brett med mat inn til moren. Knekkebrød med gulost, et glass melk. Hun angrer etterpå, tenker at nå kommer det til å være knekkebrødsmuler i senga som moren må ligge på, skulle ha smurt brødskiver i stedet. Det tenker hun på.

At boka er skrevet slik, nøktern og enkel, ikke bare i det som blir skrevet, men også i selve språket, er bra. Den overdramatiserer ikke. Nettopp derfor er det jeg tror på historien deres; at livet deres er vanskelig, for både moren og de to søsknene som gjør så godt de kan. Verken mer eller mindre. Og det gjør den verdt å lese.

Alice Munro om å skrive

SUPERLANGSOM av Kristian Bergquist

Tidligere i år leste jeg Dette er det vi gjør med hverandre av Kristian Bergquist. Jeg husker at den var fin, men mest husker jeg Kristian Bergquist som astrofysikeren Kjersti A. Skomsvold treffer i Monstermennesket og det han sier til henne om livet, etter det måtte jeg bare lese ham. Nå har jeg lest ham igjen, og jeg siterer

du, jeg har tenkt ganske mye på en
ting, russerne hadde evakuert et helt
museum, de hadde redda de fineste
malerier unna, de hadde kjørt dem ut
på bygda et sted, gjemt dem, for at
ingenting skulle komme til skade,
nakne vegger sto igjen, tomheten,
de forlatte, mørklagte rommene

og så tenker jeg, som kjærlighetssorg, 
er det ikke sånn, du finner ingenting
å såre her, jeg beskytter meg mot deg,
og rigger ned, det er ingenting for deg
å tulle til, det er veldig tomt, ikke sant,
jeg flytter alt ut, av alle rommene våre,
og forsvinner med det, de bildene av oss

og først tenker jeg når var det russerne gjorde det, men så glemmer jeg at jeg spør, for jeg tenker bare på diktet og de to menneskene, og siden om de enda flere menneskene som det diktes om, blant annet en far som rammes av parkinson, eller er det jeg-et selv, av og til er det liksom som om de flyter over i hverandre.

jeg tror kanskje angst er sånn, sa du,
kanskje er den litt som telefonlinjer,
du vet, kabler som fugler sitter på, i
sånne slake buer, i lufta mellom tremaster,
som nerver, som henger utsatte bortover,
og om angst er når et tre faller over dem
ligger over, hva om det er sånn, det skjer
jo hele tida, det, et tre blåser over ende,
over et utspent nervesystem,
kan det være sånn, sa du

og også du-ene flyter over i hverandre, eller rett og slett bare skifter, noe som skaper en åpen og omgjengelig følelse, jeg-et er ikke innelukka, er ikke et ensomt menneske i sitt eget rom som (fåfengt) prøver å dikte uten å få det til. Kristian Bergquist får det til.

jeg har øvd meg på å være sammen, å være
i nærheten, du er sosialt drilla, du satt ikke
alene, du var på fest, du leste ikke bøker, du
rota bak butikken, du så ikke på tv med familien,
du var jo ute og fikk liv i deg, derfor stilte vi ulikt

Og så er det en en strofe som handler om en samtale på en fest, og jeg ser det for meg, kanskje også litt fordi det samme skjer når jeg hører på den nye plata til Lars Vaular, han synger om noe som skjer på en fest, og jeg ser for meg hvordan man kanskje står der på en fest og snakker med en og du prøver å engasjere deg, være med, gi av deg selv, men så er det så vanskelig for du tenker egentlig mest på en som ikke er der, og så unnskylder du deg, går på kjøkkenet og skal liksom hente en ny øl, eller man går på do --ikke for å gå på do, men bare for å få en pust i bakken, tenker kanskje hva gjør jeg her, stopper litt opp; eller man fortsetter som om det ikke er noe og skriver dikt om det etterpå. Noen ganger sakner man nemlig ikke farten der og da, man bare lever, og så kanskje etterpå leser man og kommer på: hva var det som hendte. Det er det som skjer når jeg leser Superlangsom.

Og det er godt.

Et siste utdrag:

for du ser andre, for du skjønner dem,
du lever deg inn, du vet hvor tungt, hvor
dumt, hvor ensomt det er når noen sier skjønner
og når ingen skjønner, så du anstrenger deg, sa du