Noen meninger om dikt

Jeg skjønner meg ikke på dikt. Jeg vet jeg nettopp postet et, men jevnt over skjønner jeg meg ikke på det. André Bjerke er fint. Hvorfor det? Fordi jeg forstår hva han prøver å si, i motsetning til så mange andre poeter? Jeg har ikke noe til overs for analyse av litterære verk, men analyse av dikt er garantert det verste. Jiisuz kraist, så mange sammensurringer av ord kan jo tolkes på hvilkensomhelst måte man vil. Det blir som horoskop for dem som så gjerne vil tro på det. "I dag skal du treffe en gammel kjenning", "Å, joda, jeg hørte på en plate jeg ikke har hørt på på ti år, og da var jeg dødsforelska i vokalisten altså!" Eller som å se filmen Nummer 23 og plutselig se tallet 23 overalt etterpå. "Øøøy, jeg har bursdag 20.12.1988, hvis jeg plusser 2+0+1+2+1+9+8+8 er det lik 31, og hvis jeg svitsjer på dem, sånn at det blir 13 og plusser på 10, så blir det 23!!!!!!!".

Jeg skjønner ikke hva som gjør et dikt bra eller hva som gjør det dårlig. Jeg kan ikke fordra de greiene til Shakespeare, og å lese lange epos i diktform - nei takk! Derimot elsker jeg mange av poetene i musikkbransjen. Men jeg skjønner jo ikke alt der heller, og hvis jeg forstår ting som noe, forstår jeg det ut av mine forutsetninger. Det kan hende de mente noe annet. Uansett, det er de store ord og det pompøse jeg ikke liker, tror jeg.

Av og til når jeg venter på noen nede i byen og jeg er litt tidlig ute, går jeg opp i diktavdelinga og leser tilfeldige dikt (enten det eller så leser jeg en novelle i Francesca Lia Blocks Drager på Manhattan. Jeg tror jeg har lest alle novellene fem ganger hver - minst). Jeg synes jeg leser tull hele tiden. Jeg vil heller at tiden skal gå litt fortere sånn at jeg slipper å lese dem.

Unnskyld, kall meg lavkulturell, men det hjelper meg ikke til å like flere dikt.

PS: Apropos, her er et av mine yndlingsdikt (ja, jeg sa jo ikke jeg mislikte alt):


If I Can Stop One Heart From Breaking
av Emily Dickinson

If I can stop one heart from breaking,
I shall not live in vain;
If I can ease one life the aching,
Or cool one pain,
Or help one fainting robin
Unto his nest again,
I shall not live in vain.

Tegneseriekonkurranse

Jeg er med i denne tegneseriekonkurransen og tenkte derfor at jeg i den anledning skulle tegne en tegneserie av meg selv, men jeg er visst altfor utålmodig til sånt. Jeg liker å tegne (av og til), men å tegne meg selv med samme klær og samme bakgrunn om igjen i flere ruter gikk ikke. Det ble for langvarig og for kjedelig. Så dere får nøye dere med et selvportrett (jeg har ikke så mye hårspray i håret i virkeligheten. Ikke emoluggen heller), en hest (hallo, jeg elsker jo hester!) og Jesper Pusekatten.

Mjau.

Foruten Jesper Pusekatten og en hest burde jeg ha tegnet dette inn på selvportrettet: Matusalemrom (verdens beste rom! Nei, verdens beste alkoholholdige drikk!), stabler med Rocky-tegneserier (jeg er verken særlig kred eller sær på tegneseriefronten), bøker (sammen med hesten! Hva blir det? Lesehest! Høhø. Nei, herregud, så teit jeg er), skrivesaker (data, skrivemaskin, notatbøker, papir og blyant? Whatever, bare jeg får skrive), trolig også mobiltelefonen hvis det skulle vært et ærlig selvportrett, og jeg skulle egentlig ha sittet i en svær seng (dobbel med hvite laken) på et kjøkken fylt av de dyreste matoljer (jeg ønsket meg det til bursdagen min nå nylig, og fikk det!), all verdens krydder, veganerkokebøker, nøtter av alle sorter, lønnesirup, spinat og brokkoli (yndlingsgrønnsakene mine!), tonnevis av avocaodo og fancy kjøkkenutstyr. Ja, for kjøkken (og soverom) er de beste stedene i et hus, til tross for at jeg er den verste kløna jeg vet om. Litt sånn som Donald faktisk, men det gjør ingenting, for til tross av å være gjeldsslave, klønete, ofte arbeidsløs og ulykkesfugl, har han det jo ganske greit likevel. Og siden vi har så mye til felles, burde jeg også få en tegneserie om meg. :)

Skriveøvelser #4

Romjul

Jeg sitter på en av kaféene i sentrum og drikker kaffe med Morten (endelig! Jeg har ikke truffet ham siden i mai). Han forteller om hvordan det er å bo der i Paris (han flyttet dit i sommer) og jeg skulle ønske jeg også bodde der. Istedet bor jeg i dette hølet hvor alle kjenner alle, jeg kan ikke gjemme meg bort, jeg kan ikke gå på kaféer og spise croissanter uten at jeg møter noen jeg kjenner. Det er spesielt irriterende nå i jula hvor gamle kjente som ikke lenger bor her er hjemme til jul. "Å, hei, hvordan går det? Ja, hva driver du med for tiden?", og jeg må dikte opp noe fordi jeg er lei av å si at jeg jobber i en bokbutikk, for det har jeg allerede sagt i tre juler, og at jeg bor i en leilighet på feil kant av byen. Morten snakker og om studiet sitt, han går på en fotoskole, og selv om jeg er glad på hans vegne, dør jeg litt inni meg fordi han er på vei mot noe, mens jeg fortsatt er her og ikke en gang vet hva jeg vil. Hvis jeg hadde vært fornøyd med det, hadde det ikke gjort meg noe, jeg kjenner flere folk som er fornøyd med å bo her og sånt, men jeg har en konstant følelse av at jeg egentlig burde gjøre noe annet. Det er derfor jeg aldri får møblert leilighetene jeg bor i før jeg flytter inn i en ny en. Jeg gjør det aldri fordi jeg vil være klar til å flytte meg med en gang om det skulle dukke opp noe annet.

Jeg nikker og smiler og later som jeg hører godt etter på hva Morten har gjort på skolen (og jeg må komme og se på noe av det han har fotografert, sier han), men jeg klarer ikke å konsentrere meg. Tankene mine er et annet sted og jeg ser mer på ham enn jeg hører. Jeg legger merke til at han kaster litt på hodet hver gang panneluggen faller over øynene hans - jeg hadde helt glemt det. Ubevisst strekker jeg hånda mi etter røykpakken min på bordet, og han spør "Skal du ha en?" og rekker sin røykpakke til meg før jeg selv rekker å ta notis av at min pakke er tom. Jeg ser på han og det er som tiden står stille i noen deler av et sekund (det føles lengre!) før jeg sier "Ja, takk!" og fisker ut en røyk av pakken han rekker meg.

"Det kommer nok", sier Morten bare når jeg har fortalt at jeg ikke vet ennå hva jeg skal (det var jeg som sa hva jeg holdt på med for tiden - uten at han spurte meg først). Servitøren dukker opp ved bordet vårt og spør om vi skal ha noe mer og jeg bestiller en kaffe latte med hasselnøttsirup, mens Morten bare skal ha påfyll av kaffen, men jeg angrer i det hun går sin vei og det er for sent å rope etter henne der hun (og den blonde hestehalen hennes) spretter inn i kaféen (Morten og jeg sitter ute selv om det er desember, og vi fryser ikke, det er som om våren kom med en gang solen snudde), jeg vil be om en meny for jeg er sulten. Jeg pleier sjeldent å spise ute, jeg har ikke råd til det, men jeg synes det er hyggelig å sitter her med Morten og jeg vil nødig dra hjem allerede for å spise.

Jeg spør ham når han skal tilbake til Paris, kanskje han vil være med på nyttårsfesten til Silje, men han sier at han skal tilbake til Paris før det, faktisk sier han at han skal hjem til Paris. "Å", sier jeg, "Ja, da så" og det kommer en meldingslyd på mobiltelefonen hans som ligger på bordet. Han tar den opp og begynner å lese. Jeg ser ut på gaten og ser folk gå og gå, jeg synes ikke folk ser mindre stresset ut nå i romjula enn før. Kanskje de har fått gavekort de vil bruke opp, kanskje de skal bytte noe de fikk som de enten absolutt ikke vil ha eller i noe de vil ha mer.

Han legger fra seg mobiltelefonen på bordet igjen og tar seg en ny røyk. Jeg snur ansiktet vekk fra gaten og ser på han. "Nyttårsaften i Paris, så gøy", sier jeg og nikker, jeg vet ikke hva annet jeg skal si.

I anledning solsnu som var på søndag

På jorden et sted
av André Bjerke

Tro ikke frosten
som senker en fred
av sne i ditt hår.
Alltid er det
på jorden et sted
tidlig vår.

Tro ikke mørket
når lyset går ned
i skumringens fang.
Alltid er det
på jorden et sted
soloppgang.

Et lite innlegg om livet (hvor jeg ikke klarer å ytre de ord det rettmessig fortjener)

Hallo, alle lesere (men mest dere som liker det jeg skriver og er innom fast), jeg har fått et lite snev av prestasjonsangst (mest pga. dere som liker det jeg skriver og er innom fast). Det, kombinert med selvsensur, kunne jo vært grunnen til at jeg har vært så slapp med bloggen nå i det siste. MEN nei, mest av alt er det fordi: om ikke alle hjerter gleder seg, så gjør ihvertfall mitt det, og det gjør at jeg ikke klarer å sette meg ned å skrive. Jeg har rett og slett ikke konsentrasjon nok. Jeg tenker på andre ting! Eller, jeg tenker ikke så mye, jeg bare flyter rundt i den verden som er min og synes at alt er godt og fint (det mangler bare at det begynner å regne glitter) og jeg er sikker på at når enda tyve år har gått (jeg fyller tyve på lørdag) at jeg kommer til å se tilbake på tenårene og tenke "Tenårene, ja... Ikke hadde jeg jobb, ikke hadde jeg studiekompetanse i boks, ikke tok jeg ansvar for noen ting, og sist, men ikke minst: maken til urealistiske drømmer! Men akk og å, så deilig likevel. Den som kunne være nitten år igjen!".

Fremmede mennesker

Dette er innlegg nr. 100 og jeg tenkte det skulle dreie seg om det stedet hvor jeg oftest legger merke til andre mennesker. Nemlig på busstopp og på bussen.

Senest i går, da jeg ventet på bussen selvfølgelig, så jeg ei jente som var dødspen. Hun var så pen at jeg ble helt paff. Kanskje var hun så pen fordi hun hadde lagt sminken sin så fin som sminkørene backstage på moteshow gjør det, det er godt mulig det, men uansett så spiller det ingen rolle hva som gjør noen pene, for ser man pen ut er man jo pen (selv om det finnes dem som riktignok blir mindre pene når de åpner kjeften). Hun her var nemlig så pen at jeg måtte smugtitte, men det er jo ikke så lett når man står rett ved siden av noen som sitter og man ikke kjenner dem.

Sist jeg ble helt paff over noen jeg så var på togstasjonen i København i august. Midt oppi ståheien med null penger og en forsvunnet lommebok, gikk jeg rundt og lette etter en australier (nei, ikke hvilkensomhelst, det var en vi hadde blitt kjent med) mens Sofia satt ved en utleid datamaskin med internett og prøvde å fikse ting, så jeg pluteselig enda ei dødspen en. Hun hadde akkurat det håret jeg alltid har ønsket at jeg hadde (noe alá Jane Birkin på yngre dager), akkurat de svarte støvlettene jeg skulle ønske jeg hadde (jeg har dem nå), akkurat de klærne som passet henne (det var egentlig ikke så veldig spesielt, men de bare så spesielle ut på henne), en holdning og måte å gå på som sikkert ville virket bare arrogant og stygt på andre, akkurat passe slank og høy, og mens hun jeg så i går var pen på en type russisk modell-måte så var hun her i København penere enn selveste Jane Birkin (ja, hun er på min fem på topp-liste over peneste damer noensinne)! Jeg ble nesten litt forelsket der og da (eller kanskje jeg er det litt ennå, for hun har jo tydeligvis svidd seg fast i hjernen min).

Av og til lurer jeg på hva disse menneskene hadde tenkt om jeg sa til dem at de var så utrolig pene. Er de vant til å høre det, kanskje? Eller tenk om de ikke vet det selv, kanskje de tilogmed går rundt og ønsker at de hadde sett annerledes ut (tror jeg egentlig faen meg ikke på) og hadde blitt kjempeglade hvis noen sa det til dem?

Off-topic, jeg vet. Jeg skulle jo skrive om folk jeg ser på busstopp og på bussen. Jeg legger ikke bare merke til pene folk, altså. Jeg legger merke til andre også. Jeg tenker ofte på hvor folk er på vei til og hva de skal (når jeg tar M1 - Sørlandsparken skjønner jeg jo etterhvert som bussen kjører forbi Hånes at de fleste skal svi av penger de neste timene). Skal de besøke noen de gleder seg til å se etter en stressa dag på skolen? Hva har de i handleposen, er det til middagen når de kommer hjem? Skal de spise sammen med noen? Alene? Er det mandag kan jeg for eksempel lure på om de til tross for det klarte å gjøre dagen fin likevel (jeg er ram på det)? Eller skal de bare se på TV i kveld? Pleier de å ta bussen eller tar de bussen akkurat i dag fordi bilen er på verkstedet?

Ofte hender det og at jeg kjenner folk igjen, folk jeg bare har sett på bussen. Å, det er hun, tenker jeg, hun som kjeftet på bussjåføren sist uke fordi han begynte å kjøre før hun hadde satt på bremsene på barnevogna. Å, eller han som stinker så jævlig fra håret (han kan umulig vite hva en dusj er) at folk flytter seg når han setter seg i nærheten av dem. Han tar bussen ned til byen fra samme busstopp som meg når jeg er på vei hjemmefra. Han kommer nesten alltid løpende til bussen, enten med en sportsbag eller en skinnbag. Han har grønn jakke, jeg tror det er cordfløyel.

På bussen i dag satt to kjempesøte unger foran meg (jeg hater jo egentlig barn, jeg har jo vært det selv og vet hva de driver med, men jeg har tydeligvis ikke et hjerte av is heller), den minste pelte seg litt i nesa, men han var så søt likevel, han hadde trillrunde, brune øyne, og da vi kom til byen holdt de på å gå ut av bussen, men mora, som gikk i hijab og var kjempetynn, spurte bussjåføren om ikke bussen kjørte videre, joda, den gjorde det, så de ble i bussen, og nå skjønner jeg ikke noe av hva jeg prøver å si ved å fortelle dette. Jeg la ihvertfall merke til det.

En annen jeg la merke til for ca. en måneds tid siden var ei jente som kikket på bussplanen og ropte til vennene sine. Jeg husker hvordan hun så ut og at hun hadde på seg en knæsjgul jakke (eller var det hettegenser?), men det som var så spesielt var at hun hadde en dødsrå stemme.

Da jeg ventet på bussen hjem i dag sa hun som satt på busstoppet fra før av at jeg kunne sette meg ned på benken, det var ikke vått altså, og at boken hun holdt på å lese i en gang hadde kostet 2,25 kr, så den måtte være kjempegammel, og så plutselig i et kvarter sitter jeg og venter på bussen mens vi har en hyggelig samtale om hvor teit NAV er, at rullings er stygt (selv om hun røyker det selv, men bare fordi det er billig), hvor i byen man kan kjøpe bra bruktbøker, om katter og grevlinger og piggsvin og hun gratulerer meg på forskudd fordi jeg har bursdag på lørdag, og jeg legger merke til at jeg faktisk ikke er skeptisk (jeg er som nordmenn flest, jeg synes som regel at fremmede som plutselig snakker til meg må være sprø), men bare synes det er hyggelig (i motsetning til sist gang jeg hadde vært ute på byen og var ca. 150 meter fra hjemme da en full fyr plutselig løper over veien, prater med meg og begynner å gå samme vei som meg og jeg tenker Æææh, dette var jo ikke den veien han gikk mot i sted, jeg må si noe og sier "Du, jeg bor sammen med noen", og han snur på rappen, ja, på femøringen, og jeg får gå i fred hjem mens jeg tenker Herregud, hva er det enkelte folk tror, tror de at de kan få være med meg hjem bare fordi jeg er en jente som går alene hjem fra byen midt på natten?).

Et sted jeg også legger merke til folk på er i køen i dagligvarebutikken. Jeg ser på hva de foran meg legger på rullebåndet og maker up livet til vedkommende bare utifra hva de handler - helt til det er min tur til å betale for røyk, øl og Sørlandschips. Men det emnet får jeg utbrodere om en annen gang.

Hallo, Paranoia

Jeg ser at jeg egentlig ikke har skrevet noen særlig personlige innlegg i det siste. Jeg fikk plutselig noia over at folk skal få vite too much. Hvorfor det? Det bor jo en fryktelig oppmerksomhetshore inni meg. Hun har riktignok tonet seg en god del ned siden den gangen hun spilte luftgitar på bordene i kantina på videregående og satt i et halvt døgn i kø inne på et Thon-hotell for å få drite seg ut foran Idol-dommerne (jeg kom til køen rett fra en hard natt, hadde grorudpalme på hodet, cowboyboots og en t-skjorte med en kjærlighetserklæring til en fyr jeg slettes ikke likte, nynnet en Crazy Frog-sang mens jeg danset fugledansen, og da jeg hadde blitt dømt nord og ned dro jeg av meg cardiganen, snudde meg og synliggjorde teksten "FUCK OFF" på baksiden av t-skjorta). Nå har jeg istedet begynt å skrive igjen, men man må jo ikke være oppmerksomhetssyk for å gjøre det. Når man skriver med fullt navn så er man kanskje litt det. Det kan jo være litt skummelt, synes sikkert noen, men det er ikke det jeg ikke liker. Det jeg ikke liker er at... jeg vet ikke helt. Kanskje det at folk skal tro de kjenner meg bedre enn de egentlig gjør (en gang holdt jeg på å dø av at en jeg akkurat hadde truffet sa at han kunne se på meg at jeg var sånn og sånn, som stemte såpass passe (verken for mye eller for lite) at jeg ble helt frika ut, men så viste det seg at han hadde snakka med vår felles kompis, den slasken). At folk som kjenner meg godt skal få vite ting om meg her på bloggen FØR jeg har fortalt dem det selv. Det har sikkert skjedd et par ganger, men jeg fant ut at jeg ikke liker det. Stort sett har det vel vært uviktige ting, men... tenk om jeg ikke tenker meg om en gang! Hm. Jeg er faktisk mer bekymret for det enn at potensielle arbeidsgivere skulle finne denne bloggen.

Fra nå av skal jeg bli mystisk.

Trivia om peanøtten som du kanskje får bruk for (men bare kanskje) når du deltar i en spørrekonkurranse og er på vei til å vinne to millioner kroner

Har du noen gang lurt på hvordan peanøtter vokser? Det har jeg og her er svaret: Planten vokser opp av jorda og når peanøttknoppene begynner å komme på grenene, blir grenene så lange at planta stikker dem ned i jorda hvor peanøttknoppene får fortsette å vokse - derifra ordet "jordnøtt" på veldig mange andre språk. Og hvis du trodde at en peanøtt er en nøtt i den biologiske termen, så er det ikke det. Det er mer en bønne, faktisk. Akkurat som at bananen egentlig er et bær. Mm-hm. En ting til: mesteparten av peanøtter som dyrkes i verden blir til peanøttsmør og peanøttolje.