Før vi drar til California setter jeg plantene like ved vinduet. Jeg snur det store treet, slik at det kan strekke seg motsatt vei, mot lyset. Det er lite lys som kommer inn i leiligheten, selv om den er sørvendt, det har med vinkelen å gjøre, tror jeg, og trærne som er utenfor. Når vi kommer hjem har ikke treet strukket seg motsatt vei, som de andre plantene, de to monsteraene, vindusbladene som de heter på norsk, treet står som før. Det er egentlig tre trær, tre stammer som er flettet sammen. Jeg vet ikke hvilken art det er , hvilken kultivar, tok vekk merkelappen da jeg tok det med inn i hus, det er over to år siden. Planten kommer fra Madagascar, er det jeg vet. Den liker ikke sterk sollys, det vet jeg fordi jeg en gang satte den på verandaen og da ble bladene gule. Den ble rett og slett solbrent. Som nakken min etter en tur i Point Lobos State Reserve i California. Nakken ble rød og merkelappen inni t-skjorta irriterte veldig, jeg rev den av. Merkelappen inni genseren irriterte veldig, jeg rev av den også.
Det var varmt om dagen og kaldt om kvelden og om nettene. På hendene fikk jeg solutslett, det har jeg aldri hatt før. Jeg kjøpte en tube med aloe vera og solkrem i en kiosk i Malibu, like ved Zuma Beach. Noen dager etterpå, da vi hadde forlatt Sør-California, leste jeg om Zuma Beach og Malibu i The Year of Magical Thinking av Joan Didion. Jeg beveget meg rundt i San Francisco mens jeg leste i boka, jeg gråt nesten på banen, BART, til Berkeley. Jeg begynte på boka om morgenen før jeg forlot hostellet i 6th Street, jeg gikk til BART-stasjonen i Powell Street, det tok ti minutter, forbi alle uteliggerne. Jeg satte meg på den røde linja til Richmond, linje to. I Berkeley hadde jeg et ærend, jeg skyldte en restaurant femten dollar for et måltid fisketaco og en øl, som jeg ikke hadde penger til, plutselig hadde jeg ingen penger på bankkortet. Don't worry, go and sit and we will figure it out, sa mannen som jobbet der. Etterpå gav han meg en lapp hvor summen stod skrevet, bare kom innom en annen dag. Det var denne dagen. Jeg kom innom, gjorde opp for meg. Så satte jeg meg et annet sted ute i solskinnet for å spise frokost - bagel med kremost og kaffe. Det er en ypperlig frokost, jeg elsker bagel med kremost. Folk får si hva de vil om amerikansk mat, de har i hvert fall god frokost. Noe annet enn egg, bønner, pølser, croissanter og andre søtsaker.
Siden jeg allerede var i nabolaget, dro jeg på Aftel Archive of Curious Scents i enden av Walnut Street. Jeg hilste på en ung mann i vest i døra, luktet på musk og cedarwood, peach og oakmoss, rose og pear, bergamot og sage, ylang ylang og pine, forskjellen på jasmin og syntetisk jasmin, tok med meg lukten av citronellol, cade og choya loban i veska, på papirstrimler som jeg dyppet oppi flasker og la inni skriveboka. Senere, da luktene hadde blandet seg inni skriveboka, minnet lukten meg om det å sitte i skaprommet i stallen og pusse rideutstyret, lukten av læret og den spesielle såpa, det var akkurat den lukten. Lukten av å være tolv år og ha en egen ponni, av sand og støv og fremtidsplaner og hinderbaner, av lyset over ridebanen en vårkveld. Hver eneste helg pusset jeg utstyret.
Jeg fikk kjæresten min opp på en hest for første gang i sitt liv. I utkanten av Santa Barbara, i Los Padres National Forest, satte vi oss i salen og red opp i fjellet. Splash het hesten min, det var en quarterhest, en amerikansk hesterase, den mest populære hesterasen i USA, en svært stødig type. Todd het hesten til kjæresten min, som ikke var en quarterhest, men noe annet som jeg har glemt. Etterpå kunne jeg kjenne at jeg ikke hadde ridd på en stund, det var to år siden jeg satt på en hest forrige gang. Tiden går så fort, så fryktelig fort. I fjor vår skrev jeg på debutromanen min, nå holder jeg på med den neste boka, den vanskelige andreboka, skriver og forkaster, skriver og forkaster. Våren før det lyttet jeg på fuglesang, jeg lærte meg de ulike sangene, nå er de fleste glemt igjen, jeg kan gulspurv og bokfink, de letteste, munk er det bare å glemme, jeg hadde sangen til munken som ringelyd på den gamle mobiltelefonen min, men nå husker jeg den ikke lenger.
Vi så belted kingfisher, Steller's jay og California scrub jay, blå fugler alle sammen. Jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med meg kikkerten til California, men fikk låne en kikkert av reservatet i bytte mot bilnøklene, nøklene til leiebilen, en stor, hvit truck. Leiebilen mot en kikkert. Utenfor det lille museet i utkanten vokste vill stuekala. Calla lily. Jeg lurte på om det var det som var lily of the valley, og hadde i et øyeblikk altså glemt at jeg skrev om lily of the valley i Grunnleggende plantediversitet, det er jo det som er liljekonvall. Lily of the valley, som Francesca Lia Block skriver om i bøkene sine, om lily of the valley og jacarandatrær, som vi passerte mens vi kjørte gjennom Los Angeles, deler av Los Angeles, Sunset, Mulholland Drive, Beverly Hills, på vei til Culver City og Santa Monica. Jeg fortalte kjæresten min om Francesca Lia Block, om Weetzie Bat og Dirk og Duck og My Secret Agent Lover Man og at jeg hadde lest et essay om Francesca Lia Block før vi dro, hvor skribenten mente at Block var rasistisk, siden hun kalte en av karakterene sine for Cherokee, en av stammene i California, hvilket var feil, mente jeg, at en av karakterene i en roman kaller datteren sin for Cherokee forteller heller, om noe, at det er karakteren som er rasistisk, ikke forfatteren. Forfatteren skriver jo om alle slags mennesker med alle slags hudfarger og opprinnelser i bøkene sine, i tillegg til at hun skriver om mennesker med alle slags seksuelle legninger, i Francesca Lia Blocks California finnes alle, og de er alle skrevet om med stor omtanke.
Jeg så etter bøkene hennes i bokhandlene i San Francisco, bare for å se. Jeg fant henne ikke. Det plager meg at jeg ser på henne som en slags guilty pleasure, at jeg ikke nevner henne når folk spør hvilke forfattere jeg liker bedre enn andre. Kanskje fordi noen ville si at det er ungdomsbøker, men jeg synes bøkene hennes er gode, langt bedre enn noen YA-romaner jeg har vært borti, kjedelige, lettleste bøker uten substans. Francesca Lia Block hører ikke til der.
Da vi landet på flyplassen i San Francisco, tok vi shuttlebuss til Marina Monterey Bay, hvor vi ble satt av på en parkeringsplass ved en bensinstasjon. Mens kjæresten min gikk inn på bensinstasjonen for å bestille en taxi til Airbnb-verten i Salinas, så jeg på den lilla himmelen mot de grønne trærne, solnedgangen i California, solnedgangen i vest. Å, lyset i California. Solen i California. Lukten av California, trærne, plantene. California er akkurat som Francesca Lia Block beskriver det. Er det et sted i verden jeg kunne tenke meg å bo som ikke er hjemme, er det California. California var levende for meg lenge før jeg kom dit, et sted som hadde bygget seg opp hos meg gjennom ett titalls romaner og dikt, musikk og filmer. Kanskje du får Parissyndromet, bare med California i stedet, sa kjæresten min før vi dro. Nei, sa jeg, for jeg har vært i California før, og jeg elsket det da og. Vi tok toget fra San Diego til the city of movie stars and swim pools, og fra en stopp skuet vi over San Fernando Valley hvor så mange skikkelser jeg har lest om går på high school.
Jeg elsker veiene som aldri tar slutt, at man i USA bare kjører og kjører uten å se noe annet enn ørken og landskap. Kjæresten min påpekte det, han måtte innrømme at han var overrasket over at så mye var øde, at vi befant oss på en strand i verdens mest kapitalistiske land helt for oss selv, ingen hus, ingen bygninger, ingen veier, ingen kiosker. Ja, sa jeg, nasjonalparker og naturvern er en amerikansk oppfinnelse. Verdens aller første nasjonalpark ble opprettet i USA i 1872: Yellowstone nasjonalpark i Idaho, Montana og Wyoming. Sistnevnte er et annet sted jeg har lyst til å reise til, etter å ha lest novellene til Annie Proulx. Jeg plukket forresten opp et litteraturmagasin på Green Apple Books i Clement Street i San Francisco, hvor Proulx fortalte om et skriveopphold hun hadde hatt i Sheridan i Wyoming på slutten av 80-tallet. Der skrev hun sin første roman, og hun ble så betatt at hun ble i Wyoming i over tjue år. Det overrasket meg, fordi jeg etter å ha lest Proulx trodde at hun var fra Wyoming, at Wyoming alltid hadde vært hjemstedet hennes, slik som hun skrev om stedet, men så var det altså ikke slik. Hun dro dit, hun kom utenfra og bestemte seg for å bli værende, og slik ble Wyoming bakteppe i novellene.
Wyoming er større enn hele Storbritannia i areal, men har bare litt i overkant av fem hundre tusen innbyggere, færre enn antall mennesker som bor i Oslo. Hvis jeg føler jeg kan kjøre i en liten evighet uten å se spor etter mennesker (annet enn veien) i California, som har en befolkning på nesten førti millioner mennesker, tenk da på Wyoming!
God bless, Amerika.
Rebecca Solnit skriver i essayet "The Red Lands" (2003): A year ago I was at a dinner in Amsterdam when the question came up of whether each of us loved his or her country. The German shuddered, the Dutch were equivocal, the Tory said he was "comfortable" with Britain, the expatriate American said no. And I said yes. Driving across the arid lands, the red lands, I wondered what it was I loved. The places, the sagebrush basins, the rivers digging themselves deep canyons through arid lands, the incomparable cloud formation of summer monsoons, the way the underside clouds turn the same blue as the underside of a great blue heron's wings when the storm is about to break.
Helst vil jeg sitere hele essayet, men det kan jeg jo ikke. (Det finnes i essaysamlingen Storming the Gates of Paradise. Landscape for politics.)
Men reisefølget mitt, kjæresten min, bygutten, han kan ikke kjøre bil. Han har ikke lappen. Han er navigatør under reisen, forteller hvor jeg skal kjøre, sier fra når det kommer et sted hvor vi kan kjøpe bensin og kaffe, gå på toalettet. Det er han som vet hvor vi skal, han som vet hvor alle Airbnb-vertene bor. Selv om det er vanskelig noen steder, vi kjører opp og ned en av bakkene i Carmel Valley, nummerskiltet er kryptisk, før vi skjønner det. Her er det! Vi blir møtt av Bill som nok har både røyket og drukket litt, det lukter marihuana hos nesten alle Airbnb-vertene vi besøker i California. Hos Bill og Brenda kan man sitte på en plattform ute i hagen og se ut over hele dalen, over hele Carmel Valley, et sted hvor det dyrkes vindruer og lages vin, men Bill har ingen tips, han er en ølmann i et vindistrikt. Selv har vi mange intensjoner om å drikke vin, men det er utenfor sesongen, når vi dukker opp nede ved vinhusene er det altfor sent på dagen for vinsmaking. Vi forsøker å drive vår egen vinsmaking, men som alt annet i statene, er vinglassene vi får svære, det blir umulig å drive vinsmaking når det er slik. Etter et glass drar vi for å spise.
Det blir ofte ikke slik vi hadde tenkt oss, men det går fint.
Et engelsk ektepar bor også hos Bill og Brenda, de har fløyet til California for å besøke datteren som nettopp har begynt på doktorgraden sin i filosofi på Stanford. Nå er de på en liten avstikker til Carmel Valley. Tidligere har de vært i Oakland. En kveld spiser vi middag med dem nede i dalen. De bor i London, et sted som også kjæresten min har bodd. Han er vanvittig god på snakke med folk, det helt motsatte av meg. Jeg krysser fingrene for at barna våre får sin fars sosiale egenskaper og ikke mine. Vi drikker rødvin og deler to forretter på fire, hvitløksbrød, salat med pære, blåmuggost og ristede nøtter. (Blåmuggost er noe helt annet i USA enn hjemme, først syntes jeg det smakte helt forferdelig, antagelig fordi jeg forventet den samme smaken som hjemme. Etter at jeg hadde slått meg til tåls med at blåmuggost er noe helt annet i USA enn hjemme, begynte jeg å like det, jeg begynte å like det så godt at jeg flere ganger i løpet av reisen spiste salat med pære, nøtter og blåmuggost.) Vi snakker mye om akademia, eller det vil si at de andre gjør det, jeg gjør det ikke. Mastergraden jeg holder på med føles ut som en bigeskjeft, noe mindre viktig enn det egentlige, som er å skrive. Masteroppgaven føles ut som noe jeg holder på med på siden, en slags dyr hobby. Det er interessant, jeg liker faget, jeg forsømmer det ikke, men jeg blir irritert når den stjeler tid fra skrivingen. Det skjer ikke så ofte, heldigvis. Noen ganger er det fint å sysle med andre ting, det hender jo man blir litt gal av å skrive også, eller av å forsøke, er kanskje det riktige.
Hos Bill og Brenda dekkes det på til en helt fantastisk frokostbuffé, tre ulike typer bagels, yoghurt, frisk frukt og friske bær, kaffe, fem ulike juicer, ti ulike granolablandinger og ti ulike smøreoster. Vi tar med frokosten ut på plattformen og spiser den mens vi ser ut på Carmel Valley. Fra Carmel Valley kjører vi til Paso Robles, hvor vi leverer inn trucken og spiser lunsj, før vi setter oss på Amtrak Coast Starlight til Santa Barbara, en by bygd i spansk stil. Det visste jeg fordi jeg hadde lest Francesca Lia Block, men jeg husker ikke hvilken karakter det er som bor i Santa Barbara. Kanskje Cherokee og kjæresten hennes, jeg kan ikke huske navnet hans, men han er en surfer. Han har en bil som han fester surfebrettet på. Cherokee er blond og pen, en populær jente, det kan virke som om ting er mye lettere for henne enn for søsteren Witch Baby som har mørkt trollhår med floker i, som ikke har så mange venner og ble forlatt av sin mor da hun ble født. Men det er ikke så lett å være Cherokee heller, hun er en tenåring hun og, også hun må gjøre alt for første gang. Det er dessuten ikke lett for Cherokee å se at søsteren hennes ikke har det så bra. Witch Baby. Witch Baby, som egentlig heter Lily.
Hun drar til New York City, til den gamle leiligheten til bestefaren sin, Charlie. Han er død, så vidt jeg husker, hun snakker med spøkelset hans. Charlie er faren til Weetzie, men Weetzie er ikke den biologiske moren til Witch Baby. Witch Babys mor er en heks som Weetzies store kjærlighet, My Agent Lover Man, lå med en gang han var opprørt over noe Weetzie gjorde. Familierelasjonene er intrikate i Francesca Lia Blocks verden. Her er ingen tradisjonelle kjernefamilier, det kan man bare glemme.
Forøvrig er det slik at når noen i familien Bat drar til New York City, lengter de alltid tilbake til California. Dette er fra Pink Smog (2012): I stayed for two weeks but I missed Monroe and my city and my mom and so even though I was sad to leave Charlie I was ready. I had started counting off the time until my return on the second day when the garbage smells rose up like monsters while we went to buy oranges, milk, and conrflakes at the corner market. My father's appartment felt cramped and hot and I longed for Los Angeles with its smog and flowers.
Et annet sted i samme bok står dette: To cheer myself up about not owning a dog, I went to Will Wright's and got a pistachio, chocolate, and strawberry ice-cream-cone – my own Neapolitan mix.
Hunder, altså. Jeg leste forresten Nortons filosofiske memoarer tidligere i vår, hvor forfatteren, Håkan Nesser, og kona tar med seg hunden og katten til USA for at de skal kjøre rundt i en campingbil i tre måneder. Det kunne jeg også tenke meg å gjøre, å ta med hundene dit og bare kjøre fra sted til sted. En gang, kanskje.
I California lurte jeg på om jeg skulle skrive noe om Francesca Lia Block når jeg kom hjem, denne forfatteren som tydeligvis har betydd så mye for meg. Nok til at jeg i høst forhåndsbestilte en av bøkene hennes, i november gjorde jeg det, forventet leveringstid er en eller annen gang i slutten av mai, i begynnelsen av juni, antagelig kommer den ikke før jeg har dratt herfra, nordover denne gangen, ikke vest, så langt nord som til Svalbard, en øy midt i mellom Norge og Nordpolen beskrev jeg det som til dosenten ved UC Botanical Garden på Berkeley da jeg satt på i bilen hennes etter å ha vandret rundt i hagen i noen timer og endelig røpte at jeg skulle gjøre feltarbeid på en plante. Rødsildre, Saxifraga oppositifolia. Veilederen min sendte meg en e-post mens jeg var i California, at vi hadde fått støtten på femti tusen kroner til oppgaven, det var en gladnyhet. Vi avtalte å møtes to dager etter at jeg kom hjem, vi snakket om hva jeg skulle gjøre. Etter at møtet var over bestilte jeg flybilletten opp dit. Det er mindre enn to måneder til. I et halvt år skal jeg leve med midnattssol og mørketid. Det er to steder som har vært levende i bevisstheten min, som jeg med jevne mellomrom i løpet av livet har tenkt på, som jeg ofte tenker på, som jeg tydeligvis vender tilbake til, og det er Svalbard og California.
Ikke spør hvorfor, de er vidt forskjellige.
Eller, litt av grunnen til at jeg er så fascinert av Svalbard er at det er så unorsk. Longyearbyen er en slags sivilisasjon i villmarken, og det er absurd og fascinerende. Det er det motsatte av å ta med seg en plante fra Madagascar inn i stua, å bringe noe fra villmarken inn, noe som også er ganske absurd. Tenk det, å frakte en plante fra Madagascar inn i stua mi. Det kan selvfølgelig hende at det er en plante som opprinnelig kommer fra Madagascar, men som siden har blitt dyrket i drivhus, at akkurat min er dyrket i et drivhus, men for ikke så veldig lenge siden kom den fra Madagascar.
Jeg føler meg ikke hjemme på Svalbard, det er ugjestmildt og vilt, altfor vilt. Likevel vil jeg dit, og så vil jeg hjem, jeg lengter hjem. Slik er det ikke med California, der kunne jeg vært lenger. Ikke at jeg vil si at jeg føler meg hjemme der, det gjør jeg nok ikke. Joan Didion hører derimot til, født i Sacramento, studerte på Berkeley. Slik avsluttes South and West (2017): Part of it is simply what looks right to the eye, sounds right to the ear. I am at home in the West. The hills of the coastal ranges look "right" to me, the particular flat expanse of the Central Valley comforts my eye. The place names have the ring of real places to me. I can pronounce the names of the rivers, and recognize the common trees and snakes. I am easy here in a way that I am not easy in other places.
torsdag 12. april 2018
mandag 9. april 2018
Bøker lest i mars: California, insekter, podcast og park
 |
| Livets mann leser Transit av Rachel Cusk i nærheten av Thousand Oaks i California. Trygt nok unna klapperslanger. |
PROSA
1. KRAFTEN av Naomi Alderman
2. MANN, TIGER av Eka Kurniawan
3. FRESH COMPLAINT av Jeffrey Eugenides
4. FOLK JEG HUSKER av Joakim Kjørsvik
5. HAR DØDEN TATT NOE FRA DEG SÅ GI DET TILBAKE av Naja Marie Aidt
6. HÅPET av Mich Vraa
7. TRANSIT av Rachel Cusk
POESI
8. VAK av Bendik Vada
9. JENTA MED DØDNINGEHODE av Mona Høvring
SAKPROSA
10. INSEKTENES PLANET av Anne Sverdrup-Thygeson
11. WHERE I WAS FROM av Joan Didion
Litt sen oppdatering fra denne kanten, men de som følger meg på Instagram vet sikkert at jeg har befunnet meg i California. På et tidspunkt mistet vi dessuten den amerikansk-europeiske adapteren, jeg tror vi kjørte fra den hos Airbnb-verten vår i Carmel Valley. (At det faktisk går an å kjøpe en ny var ikke noe som falt oss inn, å gå ens ærend for å kjøpe ting er heller ikke noe jeg har lyst til å bruke tid på, med mindre det er for å kjøpe kaffe og bagels til frokost.) Det var en fin tur, vi tok en roadtrip langs kysten fra San Francisco til Los Angeles (ikke bare med bil, men også tog på deler av strekningen - Coast Starlight Train).
Tilbake til San Francisco kjørte vi langs Pacific Coast Highway og så innlands gjennom Los Padres National Forest. Deretter hadde vi noen dager i San Francisco hvor jeg stort sett var for meg selv siden kjæresten deltok på en konferanse. Jeg leste, gikk rundt i bokhandler, besøkte Beat-museet, spiste måltider for meg selv mens jeg skrev i notatboka.
Men tilbake til mars, den første vårmåneden (det var snø da vi dro, og mange minusgrader). Kvelden før vi dro var jeg på Radio Nova og snakket om debutboka mi. Det kan nå høres på podcast her.
Den beste sakprosaboka jeg leste var Insektenes planet av Anne Sverdrup-Thygeson. I slutten av april møtes Sverdrup-Thygeson og jeg til Bok i parken på Vitenparken i Ås, hvor vi skal samtale om litteratur og natur.
Den beste skjønnlitterære boka jeg leste i mars må være Transit av Rachel Cusk og Mann, tiger av Eka Kurniawan. Fresh complaint av Jeffrey Eugenides gjorde også sitt inntrykk.
Nå sitter vi faktisk på flyplassen og drikker mimosa. Har tenkt til å lese Storming the Gates of Paradise. Landscape for politics av Rebecca Solnit på flyet. Når vi kommer hjem er det ikke så lenge til jeg skal reise igjen, om mindre enn to måneder skal jeg til Svalbard for å gjøre feltarbeidet til masteroppgaven min. Der skal jeg være i et halvt år. Det er noe helt annet enn California. For å være helt ærlig gruer jeg meg mest, og lurer egentlig på hvorfor jeg har satt meg selv i denne situasjonen. Jeg vil jo helst bare være sammen med livets mann og hundene (og jeg har levd alene i mange år, så jeg vet at jeg klarer det helt fint), men samtidig vet jeg at jeg stadig må sette meg i utfordrende situasjoner, for hvis jeg ikke gjør det, så blir det kanskje ikke noe å skrive om. Eller det vil si, det er fint å være i bevegelse, det setter liksom tankene i gang. Som Rebecca Solnit er inne på i Storming the Gates of Paradise: Å krysse grenser fysisk og i tankene henger sammen, landskapene man befinner seg i er ikke likegyldige, ting henger sammen, både det som er utenfor mennesket og det som er inni mennesket, og steder henger sammen, det finnes ikke noen ekte grense noe sted. Jeg tror ikke det trenger å være stedsmessig, det handler kanskje mest om å gå utover det vante, hele tiden.
Jeg antar at det for noen er ekstremt lett å gjøre slike ting, reise til fremmede steder og gjøre nye ting hele tiden, jeg kjenner mange mennesker som gleder seg til slikt, men jeg synes ikke det er lett i det hele tatt, jeg kjenner et viss ubehag, vil på en side bare gjøre det jeg pleier å gjøre, men vet vet også at jeg kommer til å kjede meg om jeg holder på med det samme for lenge - det er både det ene og det andre, det motsatte.
Jeg må skrive mer om det en annen gang, nå skal vi ombord på flyet.
tirsdag 27. mars 2018
Gjennomreise
Har vært en liten tur til Kristiansand og besøkt familien. Både på veien ned og på veien hjem igjen fikk jeg sete i motsatt kjøreretning, jeg gjorde begge ganger et forsøk på å lese, men akk, jeg måtte gi meg. Jeg hadde forestilt meg at jeg skulle lese hele Transit på vei hjem, men jeg kom meg bare en tredjedel inn i den før jeg måtte legge den vekk. Det er noe nytt i det, før kunne jeg sitte i hvilken som helst kjøreretning og bare lese. Det gjorde ingenting. Det må være alderen, slik forfaller altså kroppen.
En annen ting jeg også skulle gjøre, var å forberede hvilke utdrag jeg skal lese fra boka mi når jeg besøker Tekstbehandlingsprogrammet på Radio Nova i kveld. Det fikk jeg heller ikke gjort på toget. (Men etterpå fant jeg ut at jeg skal lese om våren og gressplener.)
I stedet hørte jeg på musikk og så på skaren og trærne. Rådyr så jeg også, og solen. I morgen reiser vi igjen, heldigvis sitter man alltid riktig vei på flyet.
God påske!
torsdag 22. mars 2018
Tove Ditlevsen og begynnelsen av tjueårene
I går var jeg på Tove Ditlevsen-kveld hos Forlaget Oktober, hvor Nina Lykke, Eline Lund Fjæren og Tove Nilsen samtalte om forfatteren, ledet av Ellen Sofie Lauritzen. Jeg kom litt over sju og da var samtalen allerede i gang og det var stappfullt. Etterpå snakket jeg litt med folk og fikk flere ganger spørsmålet Har du lest noe av Ditlevsen? hvor så jeg svarte noen noveller og dikt.
.
Jeg visste at noe skurret, det kunne ikke være sant. På vei hjem tenkte jeg: har ikke jeg lest masse av Tove Ditlevsen? Da jeg kom hjem gjorde jeg et søk etter Tove Ditlevsen på bloggen min og da dukket det opp masse om Tove Ditlevsen. Jeg hadde bare glemt det, hvor stor interesse jeg hadde for henne i begynnelsen av tyveårene. Stadig når jeg skrev tenkte jeg på henne, og stadig må jeg ha gjenkjent mye av Tove Ditlevsen i mitt eget liv. For eksempel skrev jeg dette for noen år siden, om novellen "Angst 2":
Når kvinnen i "Angst (2)" venter til mannen hennes sover med å gå ut i gangen og ta på seg skoene for å dra på besøk til sin søster, er det bare fordi hun tror det er den eneste måten å være stille på; når hun passer på å holde besøket hos sin søster på under en time og skynder seg tilbake til leiligheten når tiden har gått, er det ikke av noen annen grunn enn at hun tror hun må være hjemme hele tiden, at hun må være der når han kanskje våkner, mens det som egentlig er, er at han gir faen og gjerne kunne vært for seg selv, at han bare kunne fått sovet ut i fred etter nattevakten og egentlig ikke bryr seg om han må koke kaffe til seg selv når han våkner; alt det hun tror hun må befinner seg bare inne i tankene hennes. Hun aksepterer ikke at han ønsker å være alene, at han ikke trenger henne, at han gjør henne ulykkelig, men i stedet for å gjøre noe med det, istedenfor å dra sin vei, ta en jobb og skaffe seg en katt, forblir hun i livet sammen med ham og lager sine egne grunner til at han er som han er, og skynder seg hjem, ikke fordi han ønsker at hun skynder seg hjem, men fordi det å skynde seg hjem skaper en illusjon for henne om at hun lever et liv med en ektemann som vil ha henne hjemme når han våkner, fordi det på mange måter er mer verdt, gjør henne mer verdt, ønsket. Som, hvis det var sant, ville gjort henne til et lykkeligere menneske, men som i sannhet ikke er sånn, og derfor gjør henne til et ulykkelig menneske i fornektelse, som når søsteren hennes konfronterer henne med dette, svarer: [...] hvis jeg bare hadde en katt--.
.
Da var det ikke så lenge siden jeg hadde gjort det slutt med en eks-kjæreste, mannen jeg hadde vært sammen med i fem år. I løpet av den tiden leste jeg mye av Tove Ditlevsen. Var det en slags trøst? Kjærligheten er aldri slik man vil den skal være. (Det er kanskje ikke kjærlighet, man bare tror det, eller vil at det skal være det, men man tar feil.) Karakterene til Ditlevsen er ulykkelige, jeg er også ulykkelig, sånn er det bare? Var det kanskje litt sånn jeg tenkte? Kanskje forklarer det litt hvorfor jeg ble så irritert senere, på Tove Ditlevsen, over alle disse menneskene som bare fant seg i det. Det ser nemlig ut til at mitt forhold til Ditlevsen gikk opp og ned, i blant elsker jeg henne, i blant blir jeg trist, andre ganger bare irritert. Videre i innlegget tar jeg for meg flere av novellene hennes, som jeg nylig leste på nytt i norsk oversettelse. Jeg kjente dem igjen, visste jeg hadde lest dem før, men det var fint å lese dem på nytt igjen. Jeg leste Noveller i utvalg, med forord av Vigdis Hjorth. Da jeg var kommet halvveis måtte jeg imidlertid legge den bort, jeg orket ikke mer dysterhet for nå.
Da jeg gikk fra forlaget fikk jeg med meg flere bøker av Tove Ditlevsen, men hjemme i bokhylla har jeg allerede flere av bøkene hennes. Kjøpt på loppemarkeder og bruktbutikker. Det var også noe jeg var mye på før, i begynnelsen av tyveårene. Nå er jeg snart tretti og kanskje passer det å tenke litt på tyveårene, hvordan var de? Begynnelsen av tyveårene var slik: jeg hadde en eldre kjæreste, jeg ble dratt med på loppemarkeder i helgene, motvillig, i det hele tatt gjorde jeg masse som jeg ikke egentlig hadde så veldig lyst til i de årene, jeg bare fant meg i det (kanskje fordi jeg ikke visste hva alternativet kunne være, hva var det jeg hadde lyst til?), men jeg leste også veldig mye, til hans irritasjon. Jeg leste og leste og leste. Jeg leste mer da enn nå, tror jeg. Selv om jeg leser mye nå også, leste jeg mye mer da. Blant annet Tove Ditlevsen. Og jeg skrev så mye forskjellig, noen ganger uten retning, i blant med selvtillit (jeg skal få det til), andre ganger med liten selvtillit, om noe (burde jeg bare gi opp?). Jeg trodde at alt kom til å bli lettere når jeg endelig fikk publisert noe, men det er ikke blitt det. Jeg bekymrer meg ennå, nå har jeg endelig skrevet en roman, men tenk om jeg ikke får til noe mer? Akkurat når det gjelder det, er alt som før, egentlig.
Siden det var så fullt på forlaget i går, ble jeg stående mot en bokhylle bak en søyle og så ingenting. Men jeg hørte alt, og det var det viktigste. Siden jeg ikke så noe, er jeg usikker på hvem som sa dette, men noen sa i hvert fall at Tove Ditlevsen hadde sagt at hadde det ikke vært for bøker, hadde ingen blitt forelsket. Det ble snakket om at det var kynisk, men jeg vet ikke helt om jeg er så enig i at det er så kynisk. Det er ikke så lenge siden jeg ble sammen med mannen i mitt liv, og jeg husker at da det var helt nytt tenkte jeg mye på at det var akkurat så vilt og stort som i bøkene, som jeg før bare hadde lest om og som jeg før trodde bare fantes der, at jeg aldri kom til å oppleve det, og nå var jeg midt i det selv og det var en overraskelse. Man kan jo også si at det er selvsagt, selvsagt er det slik som i litteraturen, når den er god beskriver den jo tingene slik de er, snarere enn å beskrive et ideal som aldri oppnås i virkeligheten. Men før jeg opplevde denne store forelskelsen selv, visste jeg at den fantes, for jeg hadde lest om den, andre mennesker opplevde den jo, men trodde jeg på den? Ja, kanskje, men ikke for meg. Mine forhold var bare mer som hos Tove Ditlevsen, så fylt av ulike viljer, mennesker som ikke møtes, ensomhet blant andre. Tove Ditlevsen er fryktelig god på å skildre dette, og derfor gjør det så vont å lese henne i blant, at jeg må legge henne vekk. I begynnelsen av tjueårene var det en slags trøst å lese henne, nå mer en påminnelse om noe annet.
En av bøkene jeg fikk med meg var Vilhelms værelse. Jeg kunne ikke huske om jeg hadde lest den eller ikke, men etter bloggsøket så jeg at jeg hadde det. Jeg leste den på dansk, for sju år siden. Slik beskrev jeg den:
Vilhelms værelse er sterk og jeg får tak i alle de forskjellige karakterene. Jeg ser for meg leiligheten til Lise/Tove, ja, jeg får sågar fornemmelsen av å kunne lukte den og høre lydene fra Københavns gater gjennom de åpne vinduene. Jeg satt forøvrig med en notatbok mens jeg leste denne, hvor jeg skrev ned hele avsnitt fra boken som jeg bare var nødt til å ha med meg videre. Denne kommer jeg til å lese igjen [...]
Dette 'igjen', er det kanskje nå? Eller skal jeg vente litt til? Jeg lurer på hvor jeg skrev ned sitatene, kommer jeg til å stoppe opp ved akkurat de samme stedene som forrige gang? 2011 er ganske lenge siden. Det føles ut som Tove Ditlevsen har havnet inn i mitt liv igjen uten noen vilje fra min side, liksom tilfeldig, i og med at det er hundreårsjubileum for henne og bøkene hennes gis ut på nytt. Det er ikke hun jeg ville ha gått til nå, av meg selv.
Ikke misforstå, det er ikke slik at jeg unngår å lese noe fordi jeg er redd for hva det skal gjøre med meg, det er mer slik at til visse tider er det en slags dissonans mellom meg selv og det jeg leser, det passer bare ikke å lese akkurat den boka eller den forfatteren akkurat nå. Noen bøker treffer en akkurat på riktig tid og det er fantastisk. Å lese Tove Ditlevsen i begynnelsen av tjueårene var en slik opplevelse. Hun gjorde stort inntrykk, hun var med meg lenge på veien (og er fortsatt med, men altså mer i underbevisstheten). Tenk at jeg kunne svare så kort i går, noen noveller og dikt. Kanskje blir det slik på stående fot, jeg rekker ikke å tenke, vet ikke hva jeg skal si. Tiden går, man glemmer litt. Så kan det hende man dukker ned i det igjen.
Jeg har brettet eselører ved (til nå) to noveller i Noveller i utvalg. "Svake mennesker" og "Gullregn". "Gullregn" er bare fem sider lang, men likevel så mye på en gang. Den er morsom, men også trist og vemodig. Tove Ditlevsen er virkelig skarp. Og diktene hennes, for ikke å snakke om diktene. Les bare dette og se, "Ensomme menneske".
.
Jeg visste at noe skurret, det kunne ikke være sant. På vei hjem tenkte jeg: har ikke jeg lest masse av Tove Ditlevsen? Da jeg kom hjem gjorde jeg et søk etter Tove Ditlevsen på bloggen min og da dukket det opp masse om Tove Ditlevsen. Jeg hadde bare glemt det, hvor stor interesse jeg hadde for henne i begynnelsen av tyveårene. Stadig når jeg skrev tenkte jeg på henne, og stadig må jeg ha gjenkjent mye av Tove Ditlevsen i mitt eget liv. For eksempel skrev jeg dette for noen år siden, om novellen "Angst 2":
.
Da var det ikke så lenge siden jeg hadde gjort det slutt med en eks-kjæreste, mannen jeg hadde vært sammen med i fem år. I løpet av den tiden leste jeg mye av Tove Ditlevsen. Var det en slags trøst? Kjærligheten er aldri slik man vil den skal være. (Det er kanskje ikke kjærlighet, man bare tror det, eller vil at det skal være det, men man tar feil.) Karakterene til Ditlevsen er ulykkelige, jeg er også ulykkelig, sånn er det bare? Var det kanskje litt sånn jeg tenkte? Kanskje forklarer det litt hvorfor jeg ble så irritert senere, på Tove Ditlevsen, over alle disse menneskene som bare fant seg i det. Det ser nemlig ut til at mitt forhold til Ditlevsen gikk opp og ned, i blant elsker jeg henne, i blant blir jeg trist, andre ganger bare irritert. Videre i innlegget tar jeg for meg flere av novellene hennes, som jeg nylig leste på nytt i norsk oversettelse. Jeg kjente dem igjen, visste jeg hadde lest dem før, men det var fint å lese dem på nytt igjen. Jeg leste Noveller i utvalg, med forord av Vigdis Hjorth. Da jeg var kommet halvveis måtte jeg imidlertid legge den bort, jeg orket ikke mer dysterhet for nå.
Da jeg gikk fra forlaget fikk jeg med meg flere bøker av Tove Ditlevsen, men hjemme i bokhylla har jeg allerede flere av bøkene hennes. Kjøpt på loppemarkeder og bruktbutikker. Det var også noe jeg var mye på før, i begynnelsen av tyveårene. Nå er jeg snart tretti og kanskje passer det å tenke litt på tyveårene, hvordan var de? Begynnelsen av tyveårene var slik: jeg hadde en eldre kjæreste, jeg ble dratt med på loppemarkeder i helgene, motvillig, i det hele tatt gjorde jeg masse som jeg ikke egentlig hadde så veldig lyst til i de årene, jeg bare fant meg i det (kanskje fordi jeg ikke visste hva alternativet kunne være, hva var det jeg hadde lyst til?), men jeg leste også veldig mye, til hans irritasjon. Jeg leste og leste og leste. Jeg leste mer da enn nå, tror jeg. Selv om jeg leser mye nå også, leste jeg mye mer da. Blant annet Tove Ditlevsen. Og jeg skrev så mye forskjellig, noen ganger uten retning, i blant med selvtillit (jeg skal få det til), andre ganger med liten selvtillit, om noe (burde jeg bare gi opp?). Jeg trodde at alt kom til å bli lettere når jeg endelig fikk publisert noe, men det er ikke blitt det. Jeg bekymrer meg ennå, nå har jeg endelig skrevet en roman, men tenk om jeg ikke får til noe mer? Akkurat når det gjelder det, er alt som før, egentlig.
Siden det var så fullt på forlaget i går, ble jeg stående mot en bokhylle bak en søyle og så ingenting. Men jeg hørte alt, og det var det viktigste. Siden jeg ikke så noe, er jeg usikker på hvem som sa dette, men noen sa i hvert fall at Tove Ditlevsen hadde sagt at hadde det ikke vært for bøker, hadde ingen blitt forelsket. Det ble snakket om at det var kynisk, men jeg vet ikke helt om jeg er så enig i at det er så kynisk. Det er ikke så lenge siden jeg ble sammen med mannen i mitt liv, og jeg husker at da det var helt nytt tenkte jeg mye på at det var akkurat så vilt og stort som i bøkene, som jeg før bare hadde lest om og som jeg før trodde bare fantes der, at jeg aldri kom til å oppleve det, og nå var jeg midt i det selv og det var en overraskelse. Man kan jo også si at det er selvsagt, selvsagt er det slik som i litteraturen, når den er god beskriver den jo tingene slik de er, snarere enn å beskrive et ideal som aldri oppnås i virkeligheten. Men før jeg opplevde denne store forelskelsen selv, visste jeg at den fantes, for jeg hadde lest om den, andre mennesker opplevde den jo, men trodde jeg på den? Ja, kanskje, men ikke for meg. Mine forhold var bare mer som hos Tove Ditlevsen, så fylt av ulike viljer, mennesker som ikke møtes, ensomhet blant andre. Tove Ditlevsen er fryktelig god på å skildre dette, og derfor gjør det så vont å lese henne i blant, at jeg må legge henne vekk. I begynnelsen av tjueårene var det en slags trøst å lese henne, nå mer en påminnelse om noe annet.
En av bøkene jeg fikk med meg var Vilhelms værelse. Jeg kunne ikke huske om jeg hadde lest den eller ikke, men etter bloggsøket så jeg at jeg hadde det. Jeg leste den på dansk, for sju år siden. Slik beskrev jeg den:
Vilhelms værelse er sterk og jeg får tak i alle de forskjellige karakterene. Jeg ser for meg leiligheten til Lise/Tove, ja, jeg får sågar fornemmelsen av å kunne lukte den og høre lydene fra Københavns gater gjennom de åpne vinduene. Jeg satt forøvrig med en notatbok mens jeg leste denne, hvor jeg skrev ned hele avsnitt fra boken som jeg bare var nødt til å ha med meg videre. Denne kommer jeg til å lese igjen [...]
Dette 'igjen', er det kanskje nå? Eller skal jeg vente litt til? Jeg lurer på hvor jeg skrev ned sitatene, kommer jeg til å stoppe opp ved akkurat de samme stedene som forrige gang? 2011 er ganske lenge siden. Det føles ut som Tove Ditlevsen har havnet inn i mitt liv igjen uten noen vilje fra min side, liksom tilfeldig, i og med at det er hundreårsjubileum for henne og bøkene hennes gis ut på nytt. Det er ikke hun jeg ville ha gått til nå, av meg selv.
Ikke misforstå, det er ikke slik at jeg unngår å lese noe fordi jeg er redd for hva det skal gjøre med meg, det er mer slik at til visse tider er det en slags dissonans mellom meg selv og det jeg leser, det passer bare ikke å lese akkurat den boka eller den forfatteren akkurat nå. Noen bøker treffer en akkurat på riktig tid og det er fantastisk. Å lese Tove Ditlevsen i begynnelsen av tjueårene var en slik opplevelse. Hun gjorde stort inntrykk, hun var med meg lenge på veien (og er fortsatt med, men altså mer i underbevisstheten). Tenk at jeg kunne svare så kort i går, noen noveller og dikt. Kanskje blir det slik på stående fot, jeg rekker ikke å tenke, vet ikke hva jeg skal si. Tiden går, man glemmer litt. Så kan det hende man dukker ned i det igjen.
Jeg har brettet eselører ved (til nå) to noveller i Noveller i utvalg. "Svake mennesker" og "Gullregn". "Gullregn" er bare fem sider lang, men likevel så mye på en gang. Den er morsom, men også trist og vemodig. Tove Ditlevsen er virkelig skarp. Og diktene hennes, for ikke å snakke om diktene. Les bare dette og se, "Ensomme menneske".
søndag 18. mars 2018
Litt litteratur, planter og ymse
Jeg leser for tiden Kraften av Naomi Alderman og tenker på at jeg aldri har lest Gert Brantenbergs Egalias døtre. Den har jeg hatt på leselisten siden jeg var ungdom, med andre ord i en liten evighet. Jeg må se og skaffe meg den.
I går var det Splittet Kjerne i et atelier i trettende etasje i Rådhuset i Oslo. Da Mikkel en gang i vinter spurte meg om jeg ville bli med på Splittet Kjerne 71 i mars, forestilte jeg meg at det skulle være vår, fortsatt litt kaldt kanskje, men i hvert fall bart. Plussgrader i det minste. Slik ble det ikke, vinteren er her ennå. Jeg bestemte meg for å lese et utdrag om våren fra Grunnleggende plantediversitet, om pollenallergi og andunger. Hovedpersonen er jo ikke så glad i våren. Jeg gleder meg derimot til den. Jeg er så lei av å skli hele tiden, faller nesten stadig, alt går så sakte.
 |
| Drikker kaffe og finner ut hva jeg skal lese før vi drar på Rådhuset. Hva han gjør vet jeg ikke. |
Ja, og så finnes det et hefte fra Splittet Kjerne 71 som det går an å få tak i på Tronsmo, Schous bøker og Cappelens forslag. Der har jeg en tekst med tittelen "I ran into the professor".
Ellers har jeg skrevet en tekst om skjønnlitteratur og økologi på Oktoberjournal.no, eller om mitt litterære prosjekt, kan jeg kanskje si.
Så også Annihilation på Netflix her en dag, og syntes det var en veldig bra film. Synd den ikke blir vist på kino. Jeg likte det rare, den mystiske stemningen, jeg fikk akkurat den samme følelsen som da jeg leste boka til Jeff VanderMeer for et års tid tilbake. Fikk lyst til å lese videre i Southern Reach-trilogien, jeg husker ikke helt hvorfor jeg ikke gjorde det allerede den gangen. Kanskje fordi det føles litt mye å lese flere bøker av en serie på rappen, jeg vet ikke. (Ikke at jeg leser så mange serier, det er svært sjeldent faktisk.)
Og så leste jeg i Morgenbladet om Stefano Mancuso som mener planter har intelligens og fronter det koko begrepet plantenevrobiologi, og det er noe av det dummeste jeg har hørt (planter har ikke nevroner og nervesystem). Stefano Mancuso sier i intervjuet at folk er så opptatt av å studere forskjellen på arter, forskjellen mellom oss og planter, mens han er mer opptatt av å finne likhetene. Vel, Mancuso, sier jeg, det har jo sin naturlige forklaring at de fleste biologer er opptatt av hvorfor vi er forskjellige, det er jo fordi vi har oppstått fra det samme, det merkelige og interessante i evolusjonsbiologien er jo nettopp hvordan vi ble forskjellige og hvorfor vi er forskjellige. Utgangspunktet er jo likhet - og fra det utgangspunktet beveger vi oss utover for å se hvorfor vi er forskjellige. Så sier han et annet sted at forskerne (som ikke er ham) er antroposentriske når de avviser planters intelligens. Jeg vil jo heller si at det er nettopp Mancuso som er antroposentrisk som er nødt til å beskrive planter med begrep som tilhører dyrene, for å få plantene til å fremstå interessante. Hvorfor det? Planter er interessante uten at de trenger å inneha de samme egenskapene som dyrene (oss). Men jeg skal innrømme at han sa noe fornuftig, han nevnte planteblindhet, hvordan folk flest ikke legger merke til planter, de havner alltid i bakgrunnen dersom man ser et landskap hvor det også er et dyr. Det er sant. Men likevel, plantenevrobiologi? Nei, vet du hva.
Nå skal jeg avgårde på vegansk søndagsmiddag. Planter, nam! (Stefano Mancuso tviholder på begrepet plantenevrobiologi, men sier likevel at planter ikke føler smerte. Hvordan er det mulig?)
mandag 12. mars 2018
Noen noveller
Jeg likte ikke novellene til Marie Aubert, skriver en venn til meg som jeg har lånt bort Kan jeg bli med deg hjem til. Hvorfor ikke? spør jeg, og hun svarer at hun likte riktignok noen av dem, men at de ikke fikk henne til å tenke så mye etterpå. Jeg forteller henne at jeg nylig leste en novelle som jeg ikke likte, men tenkte mye på i ettertid, "Baster" i novellesamlingen Fresh Complaint av Jeffrey Eugenides. Den handler om en singel kvinne i førtiårene som er desperat etter å bli gravid, hun bestemmer seg for å få tak i sperm for å bli det og inviterer i den anledning til en fest. Ikke før litt inn i novellen forstår man fra hvem sin synsvinkel alt sees fra, en eks-kjæreste, en ganske kjip fyr, og jeg forstår ikke at han er så opptatt av eks-kjæresten sin, tingene han tenker og gjør provoserer seg. Det er ikke første gang jeg legger i vei om novellen, like etter at jeg hadde lest den fortalte jeg om den til kjæresten min, jeg var, skal jeg innrømme, nærmest opprørt over novellens jeg-person. For en dust, tenkte jeg. Hvem gjør sånt?! Det hørtes ut som den gjorde inntrykk, skriver vennen min. Ja, det gjorde den vel, og det slo meg at det var nesten to uker siden jeg hadde lest novellen, men fortsatt tenkte jeg på den. Jeg hadde tidligere tenkt på den som dårlig, men der og da måtte jeg revurdere det hele: novellen var jo god, den hadde ikke opprørt meg fordi den var dårlig, men fordi den hadde klart å skildre personer så godt og realistisk at jeg virkelig tenkte at jeg-personen var en dust, jeg klarte ikke å forholde meg likegyldig til menneskene i novellen, novellen hadde klart å få meg til å bry meg om dem, og det er jo nettopp det den skal.
Noen dager senere fullførte jeg novellesamlingen, det var en novellesamling jeg hadde brukt tid på, lest i her og der, det passet meg fint. Flere av novellene hadde satt seg i meg, de var svært forskjellige fra hverandre. Kanskje ikke så rart, siden boka er en samling av noveller Eugenides har skrevet over flere tiår, de fleste publisert tidligere. I flere av dem gjenkjente jeg tematikk, til og med scener, fra noen av Eugenides senere romaner, som i "Air Mail" (The Marriage Plot) og "The Oracular Vulva" (Middlesex). Det var en tilfeldighet at jeg kom på å lese samlingen, jeg gikk rundt i bokhandelen en kveld jeg hadde en halvtimes tid før jeg skulle treffe noen, og der stod den i hylla, jeg visste ikke at Eugenides var ute med en ny bok, men mange ganger det siste halvannet året har jeg tenkt på The Marriage Plot, tankene har, av gode grunner, stadig vandret hen til denne boken. I blant har jeg lurt på om jeg skulle lese den på nytt, men aldri kommet til det, delvis fordi jeg liker å tenke på den som den er, hva om jeg finner ut at den ikke er slik som jeg tenker nå at den er? Og delvis fordi det har vært så mye annet å lese, så mye jeg ennå ikke har lest. Da var det kanskje best slik som det ble, at jeg fant Fresh Complaint i hyllene på Norli i Universitetsgata.
Fresh Complaint er ikke den eneste novellesamlingen jeg har lest i det siste. Tove Ditlevsens Noveller i utvalg leser jeg også i, her og der. Nå har den ligget oppslått med omslaget opp en stund i vinduskarmen på soverommet. Det kan være så forferdelig trist å lese Ditlevsen i blant, jeg har tydeligvis hatt behov for en pause. Men jeg skal ikke glemme den bort, at den ligger der. Neste uke er det Tove Ditlevsen-kveld på forlaget, kanskje jeg skal lese den ferdig innen da.
En annen novelle som gjorde sterkt inntrykk, var "Roy Spivey" av Miranda July. Leserne, eller skal vi heller si lytterne, av The New Yorker's Fiction Podcast kåret episoden hvor David Sedaris leser Miranda Julys "Roy Spivey" som den beste episoden i løpet av podcastens første tiår. Forståelig, det er en rivende god episode, novellen er både morsom og trist. Jeg har - det stemmer - tenkt masse på den i ettertid. Livet ble litt rikere etter å ha hørt denne episoden.
(Det hører forresten med at Jeffrey Eugenides var redaktør for en fantastisk antologi, My Mistress's Sparrow is Dead, og at en av novellene i den er skrevet av Miranda July.)
Gode noveller er så bra, men når noveller feiler går det liksom ekstra dårlig. En dårlig roman er én dårlig roman. En dårlig novellesamling er en samling mange dårlige noveller - grusomt.
PS: Hvis det skulle være av interesse, i dette intervjuet med bok365.no anbefaler jeg enda flere noveller.
Noen dager senere fullførte jeg novellesamlingen, det var en novellesamling jeg hadde brukt tid på, lest i her og der, det passet meg fint. Flere av novellene hadde satt seg i meg, de var svært forskjellige fra hverandre. Kanskje ikke så rart, siden boka er en samling av noveller Eugenides har skrevet over flere tiår, de fleste publisert tidligere. I flere av dem gjenkjente jeg tematikk, til og med scener, fra noen av Eugenides senere romaner, som i "Air Mail" (The Marriage Plot) og "The Oracular Vulva" (Middlesex). Det var en tilfeldighet at jeg kom på å lese samlingen, jeg gikk rundt i bokhandelen en kveld jeg hadde en halvtimes tid før jeg skulle treffe noen, og der stod den i hylla, jeg visste ikke at Eugenides var ute med en ny bok, men mange ganger det siste halvannet året har jeg tenkt på The Marriage Plot, tankene har, av gode grunner, stadig vandret hen til denne boken. I blant har jeg lurt på om jeg skulle lese den på nytt, men aldri kommet til det, delvis fordi jeg liker å tenke på den som den er, hva om jeg finner ut at den ikke er slik som jeg tenker nå at den er? Og delvis fordi det har vært så mye annet å lese, så mye jeg ennå ikke har lest. Da var det kanskje best slik som det ble, at jeg fant Fresh Complaint i hyllene på Norli i Universitetsgata.
Fresh Complaint er ikke den eneste novellesamlingen jeg har lest i det siste. Tove Ditlevsens Noveller i utvalg leser jeg også i, her og der. Nå har den ligget oppslått med omslaget opp en stund i vinduskarmen på soverommet. Det kan være så forferdelig trist å lese Ditlevsen i blant, jeg har tydeligvis hatt behov for en pause. Men jeg skal ikke glemme den bort, at den ligger der. Neste uke er det Tove Ditlevsen-kveld på forlaget, kanskje jeg skal lese den ferdig innen da.
En annen novelle som gjorde sterkt inntrykk, var "Roy Spivey" av Miranda July. Leserne, eller skal vi heller si lytterne, av The New Yorker's Fiction Podcast kåret episoden hvor David Sedaris leser Miranda Julys "Roy Spivey" som den beste episoden i løpet av podcastens første tiår. Forståelig, det er en rivende god episode, novellen er både morsom og trist. Jeg har - det stemmer - tenkt masse på den i ettertid. Livet ble litt rikere etter å ha hørt denne episoden.
(Det hører forresten med at Jeffrey Eugenides var redaktør for en fantastisk antologi, My Mistress's Sparrow is Dead, og at en av novellene i den er skrevet av Miranda July.)
Gode noveller er så bra, men når noveller feiler går det liksom ekstra dårlig. En dårlig roman er én dårlig roman. En dårlig novellesamling er en samling mange dårlige noveller - grusomt.
PS: Hvis det skulle være av interesse, i dette intervjuet med bok365.no anbefaler jeg enda flere noveller.
onsdag 28. februar 2018
Bøker lest i februar + San Francisco
 |
| Gjennomvåt "Autumn" av Ali Smith. |
PROSA
1. NYMPH av Francesca Lia Block
2. KVELANDE KJÆRLEIK av Elena Ferrante
3. AFTONLAND av Therese Bohman
4. NORTONS FILOSOFISKE MEMOARER av Håkan Nesser
5. EN SEPARASJON av Katie Kitamura
6. LIKE LIFE av Lorrie Moore
7. AUTUMN av Ali Smith
8. OUTLINE av Rachel Cusk
SAKPROSA
8. JEG HAR LEVD I DETTE LANDET I TUSEN ÅR av Kristin Brandtsegg Johansen
9. EN HYLLEST TIL SAUEN av Anna Blix
10. BIG MAGIC av Elizabeth Gilbert
Som vanlig dårlig på å lese menn, ser jeg, men til mitt forsvar holder jeg for tiden på med novellesamlingen Fresh Complaint av Jeffrey Eugenides (novella "Find the Bad Guy" er den beste til nå, mens "Baster" synes jeg var direkte teit, og fullstendig urealistisk). I tillegg var det altså en Nortons filosofiske memoarer som fikk meg til å gråte i måneden som gikk. Jeg har tydeligvis blitt et ekte hundemenneske.
Kvelande kjærleik og En hyllest til sauen anmeldte jeg for Fædrelandsvennen. Førstnevnte en ålreit debut (visste dere at den ble oversatt til bokmål allerede i 1994?). Forresten kan det jo hende at det er en mann som står bak pseudonymet Ferrante.
Nymph gjenleste jeg. Jeg synes ikke jeg leste noe dårlig denne måneden. Den beste boka må ha vært Like life av Lorrie Moore, det var fint. Det var så lenge siden jeg hadde lest henne sist, og gleden var stor over at hun rørte meg som før. Jeg var også veldig begeistret for både En separasjon og Outline, begge om kvinner på reise til Hellas. Jeg klarte å legge Autumn på baderomsgulvet, slik at den ble klissvåt da kjæresten min skulle vaske, men jeg klarte ikke å vente til boka ble tørr igjen før jeg måtte lese videre, og nå skal jeg snart begynne på Winter. Om jeg bare får summet meg til å kjøpe den. (Omslaget er så fint at jeg gjerne vil ha den i fysisk eksemplar, ikke som e-bok. Ja, sånn er det faktisk blitt nå.)
Jeg hadde planer om å lese Undset, men fikk bare lest om Undset, i Jeg har levd i dette landet i tusen år. Det var fint det, da. Dere visste at Undset ikke bare var forfatter, men også botaniker?
Aftonland likte jeg også, men kanskje ikke like mye som Den andra kvinnan.
I slutten av mars reiser kjæresten min og jeg til mitt litterære favorittland. Det var faktisk forrige gang jeg var i USA at jeg leste Lorrie Moore for første gang. Gikk inn på et antikvariat i New Orleans og kjøpte Birds of America. Leste den på toget gjennom sørvest-statene og følte at reisen ble større. Denne gangen skal vi stort sett være i California. California, en av verdens hotspots for biologisk mangfold. Ingen amerikansk stat har flere trær enn California, med unntak av Alaska. Vi skal i nasjonalparker, ta Coast Starlight til Santa Barbara, kjøre bil gjennom ørkenen (jeg elsker å kjøre bil) og ende opp i San Francisco. Tar gjerne mot tips til San Francisco, for der skal jeg henge en del for meg selv mens kjæresten er på konferanse. Å, gleder meg!
mandag 19. februar 2018
Halvleste bøker: En tur gjennom leiligheten (del 2)
5
For mye lykke av Alice Munro er ikke min. Det er en god venn som har lånt den til meg. Jeg har lest noen av novellene i den, men ikke alle. Det er nok fordi jeg tenkte at jeg heller burde lese Munro på engelsk. Jeg er veldig glad i Alice Munro, hun rører meg dypt. Det er altså ikke av manglende interesse at jeg har lagt fra meg en av bøkene hennes halvferdig. Jeg burde levere den tilbake, men det blir slik at når man har hatt noe veldig lenge og glemt å levere det tilbake veldig mange ganger, så blir den tingen nesten en del av inventaret.
Det er nemlig ikke lenge siden jeg traff eieren. Jeg treffer henne stadig vekk. For noen dager siden var vi på restaurant og spiste en fire-retters. Over rødvin og små kokospannekaker fylt med biff, agurksalat, benmarg og karamelliserte reddiker, diskuterte vi virkelighetslitteratur. Hun mente at det aldeles ikke var irrelevant om litteraturen var basert på virkelige hendelser eller ikke, hun mente at Arv og miljø alene ikke var noen særlig bra roman, det var alt rundt den som gjorde den interessant. Jeg var uenig, og hvor skulle uansett grensen gå, man vil jo alltid skrive fra sitt ståsted. Ved å påberope at det man har skrevet har skjedd, setter man andre mennesker i en ubehagelig situasjon, fordi ens egen fremstilling av det som har skjedd er subjektiv, for den andre kan det ha foregått på en annen måte - hvorfor ikke bare si at det er litteratur og at spørsmålet om det har skjedd eller ikke er irrelevant? Det viktigste er om teksten kan si noe sant.
Det var en betent diskusjon, følte jeg, jeg ville heller snakke om noe annet.
Restauranten vi befant oss i har navn etter en av karakterene til Knut Hamsun. Utenfor var St. Olavs plass. På vei dit hadde jeg gått gjennom en bokhandel. Jeg kikket gjennom Mammut-salget, men fant ikke noe jeg virkelig ville ha. Jeg kjøpte i stedet noen bøker som ikke var på salg. En av dem var Autumn av Ali Smith. Jeg begynte på den noen dager senere. Nå ligger den oppå en stabel klær på badet, oppå vaskemaskinen. Der ligger det til enhver tid en stabel med klær, for i det Hagenske/Beaumonske hjem er det aldri særlig ryddig. I hvert fall ikke noe særlig lenge om gangen.
6
Andre halvferdige bøker i vinduskarmen inkluderer: 2084 av Boualem Sansal, I skyggen av piker i blomst av Marcel Proust og The Origin of Species av Charles Darwin. Førstnevnte er halvferdig, den var helt ålreit, men jeg må ha blitt distrahert da jeg leste den, av noe annet, og så glemt denne romanen. Ålreit, men altså ikke like fengende som 1984, lest i et strekk på en dag. Marcel Proust ble jeg bare lei av. Jeg orket ikke å lese mer om dette høyborgerlige livet. The Origin of Species er faktisk nydelig, Darwin er ikke bare en mann av naturvitenskapen, han kan også skrive. Så, hvorfor har jeg ikke lest den ferdig? Kanskje fordi jeg begynte på den samtidig som jeg traff han jeg nå bor sammen med, å være veldig forelska tar så mye tid og oppmerksomhet. Jeg husker at hunden til han jeg ble så forelska i fikk tak i boka, bokmerket falt ut og nå husker jeg ikke hvor jeg sluttet å lese og hvor jeg burde begynne igjen. Boka har et bitemerke, kjeven fra en hund pynter passende opp omslaget.
Helt øverst i stabelen ligger Hunden av Kerstin Ekman. Den er ikke halvferdig, jeg kjøpte den nylig, har ikke en gang begynt. Jeg var egentlig ute etter en annen bok av Ekman, men bokhandleren hadde den ikke, jeg tenkte at jeg kan vel lese om hunder i stedet for trær, sånn med det første. Ekman har nemlig skrevet en stor bok om trær, som jeg siden fikk tak i, den ligger i stuebordet, på den hylla som er under selve bordet, der man legger bøker man leser for tiden, og magasiner.
Tilfeldighetene skulle ha det til at mens jeg satt og skrev om alle de halvferdig leste bøkene i leiligheten, begynte kjæresten min å vaske leiligheten. Han ryddet ut av alle hyllene på kjøkkenet og spurte om jeg kunne hjelpe å sortere. Det kunne jeg ikke si nei til, siden det er sjeldent han begynner å vaske av seg selv, og attpåtil skulle rydde i hyllene, noe jeg selv aldri gjør, i hvert fall kan jeg ikke huske sist jeg gjorde det.
Det var tilfredsstillende å gå gjennom alle matvarene i hyllene, noen ting var det to av - bokser med valnøtter, rosiner, vaniljesukker. Man kjøper ting man har, fordi man ikke vet hva man allerede har. Nå vet vi det. Kjæresten foreslår vi skal skaffe oss middelklasseglass til pastaen. Nei og nei, sier jeg, men kanskje det er praktisk. Kaffen ligger jo i metallbokser. Det er mye lettere å porsjonere ut kaffe etterpå, når kaffen ligger i en boks og ikke i posen som man kjøper på butikken.
Etter å ha ryddet i kjøkkenskapene går han til stuebordet, tar ut alle de uleste bøkene og magasinene som ligger der. Der er til og med tidsskrifter med plast rund, som jeg ikke har pakket opp ennå. Jeg har ikke hatt tid til å lese dem. De har ligget der siden i forfjor, uåpnede. Det er altfor mange ord i verden, man rekker ikke å lese alt. Jeg åpner den ene, nummeret har jo mye interessant, jeg lar den bli liggende under stuebordet, det kan jeg lese ganske snart. Andre blader legger jeg i bokhylla. Uleste bøker havner også i bokhylla, mens de halvferdige får bli. Nå som jeg har blitt påminnet om dem, kommer jeg kanskje til å fortsette å lese dem. Hvetekornet av Ngugi wa Thiong'o. Den begynte jeg på, men la vekk ganske fort. Den gikk tregt, og den var ikke slik jeg hadde håpet at den skulle være, jeg la altfor stor vekt på tittelen. Jeg ville lese om hvetekornet, ikke sinte menn. Andre halvleste bøker i stua inkluderer: Økologi, samfunn og livsstil av Arne Næss, Life everlasting av Bernd Heinrich (igjen! der ser dere!), Beckomberga av Sara Stridsberg og To the Lighthouse av Virginia Woolf.
7
Altså, jeg elsker Sara Stridsberg. Jeg har lest nesten alt av henne, men Beckomberga ble jeg altså ikke ferdig med. Kanskje fordi jeg var litt lei, litt lei av å lese om alle disse plagede, hjelpeløse menneskene til Stridsberg. Da jeg var kommet halvveis, ville jeg bare ut av dette mørket. Noen ganger lurer jeg på hvordan det er å være Stridsberg. Det er så utrolig mørkt det hun skriver om, og likevel skriver hun om det igjen og igjen. Det passer ikke for meg å lese Beckomberga akkurat nå, derfor ligger den halvlest under stuebordet og samler støv. Jeg kommer kanskje tilbake til den senere.
Det er slik at jeg tenker jeg vil lese en bok. Derfor kjøper jeg den, men når den ankommer, har jeg ikke så lyst til det likevel. Sånn var det med Beckomberga. Jeg så at Stridsberg hadde skrevet en bok jeg ikke hadde lest, tenkte at jeg den måtte jeg selvsagt lese. Men tiden var altså ikke inne. Da den kom til meg ble den liggende lenge i vinduskarmen før jeg begynte på den, og da jeg omsider begynte, tok det ikke lang tid før jeg la den vekk.
8
Et sidespor: jeg leste nettopp Like life av Lorrie Moore. Det tok en dag, jeg leste med stor glede. Det var en glede som lignet den jeg hadde da jeg første gang leste Lorrie Moore, den gang Birds of America. Det er ganske mange år siden nå. Forrige gang jeg leste henne er også lenge siden, men da var jeg ikke så begeistret. Da var jeg nesten skuffet, lurte på om Lorrie Moore hadde forfalt, eller om jeg hadde forandret meg på en slik måte at jeg ikke lenger satte pris på det jeg hadde elsket i novellene til Lorrie Moore tidligere. Så gikk det enda noen år og jeg leste Like life, og både Lorrie Moore og jeg var den samme, selv om en viss tid hadde gått. Det var nesten så jeg følte meg mer hjemme i novellene hennes nå, som om det var noe der jeg hadde ant noe om tidligere, men som jeg nå hadde bedre kjennskap til. Ja, sånn er det. Eller var det kanskje slik at jeg mistet meg selv litt på veien, vendte meg vekk fra dette jeg alltid hadde visst?
Hva leser du nå? spør kjæresten min. Jeg svarer at jeg leser Lorrie Moore, som jeg ikke har lest på lenge. Han er en leser, men beveger seg kanskje i en litt annen sfære enn min. Fullstendig adskilte er de ikke, det hender de overlapper. The Sympathizer av Viet Than Nguyen ligger oppå verktøykassa. Jeg hadde den med til Vietnam, og da vi kom hjem hadde kjæresten min lest den, mens jeg ikke ble ferdig. Da vi kom hjem, glemte jeg den. Den ble liggende et sted ute av syne. Den er bare noen kapitler fra å være ferdiglest, men når skjer det? Jeg vet ikke.
For mye lykke av Alice Munro er ikke min. Det er en god venn som har lånt den til meg. Jeg har lest noen av novellene i den, men ikke alle. Det er nok fordi jeg tenkte at jeg heller burde lese Munro på engelsk. Jeg er veldig glad i Alice Munro, hun rører meg dypt. Det er altså ikke av manglende interesse at jeg har lagt fra meg en av bøkene hennes halvferdig. Jeg burde levere den tilbake, men det blir slik at når man har hatt noe veldig lenge og glemt å levere det tilbake veldig mange ganger, så blir den tingen nesten en del av inventaret.
Det er nemlig ikke lenge siden jeg traff eieren. Jeg treffer henne stadig vekk. For noen dager siden var vi på restaurant og spiste en fire-retters. Over rødvin og små kokospannekaker fylt med biff, agurksalat, benmarg og karamelliserte reddiker, diskuterte vi virkelighetslitteratur. Hun mente at det aldeles ikke var irrelevant om litteraturen var basert på virkelige hendelser eller ikke, hun mente at Arv og miljø alene ikke var noen særlig bra roman, det var alt rundt den som gjorde den interessant. Jeg var uenig, og hvor skulle uansett grensen gå, man vil jo alltid skrive fra sitt ståsted. Ved å påberope at det man har skrevet har skjedd, setter man andre mennesker i en ubehagelig situasjon, fordi ens egen fremstilling av det som har skjedd er subjektiv, for den andre kan det ha foregått på en annen måte - hvorfor ikke bare si at det er litteratur og at spørsmålet om det har skjedd eller ikke er irrelevant? Det viktigste er om teksten kan si noe sant.
Det var en betent diskusjon, følte jeg, jeg ville heller snakke om noe annet.
Restauranten vi befant oss i har navn etter en av karakterene til Knut Hamsun. Utenfor var St. Olavs plass. På vei dit hadde jeg gått gjennom en bokhandel. Jeg kikket gjennom Mammut-salget, men fant ikke noe jeg virkelig ville ha. Jeg kjøpte i stedet noen bøker som ikke var på salg. En av dem var Autumn av Ali Smith. Jeg begynte på den noen dager senere. Nå ligger den oppå en stabel klær på badet, oppå vaskemaskinen. Der ligger det til enhver tid en stabel med klær, for i det Hagenske/Beaumonske hjem er det aldri særlig ryddig. I hvert fall ikke noe særlig lenge om gangen.
6
Andre halvferdige bøker i vinduskarmen inkluderer: 2084 av Boualem Sansal, I skyggen av piker i blomst av Marcel Proust og The Origin of Species av Charles Darwin. Førstnevnte er halvferdig, den var helt ålreit, men jeg må ha blitt distrahert da jeg leste den, av noe annet, og så glemt denne romanen. Ålreit, men altså ikke like fengende som 1984, lest i et strekk på en dag. Marcel Proust ble jeg bare lei av. Jeg orket ikke å lese mer om dette høyborgerlige livet. The Origin of Species er faktisk nydelig, Darwin er ikke bare en mann av naturvitenskapen, han kan også skrive. Så, hvorfor har jeg ikke lest den ferdig? Kanskje fordi jeg begynte på den samtidig som jeg traff han jeg nå bor sammen med, å være veldig forelska tar så mye tid og oppmerksomhet. Jeg husker at hunden til han jeg ble så forelska i fikk tak i boka, bokmerket falt ut og nå husker jeg ikke hvor jeg sluttet å lese og hvor jeg burde begynne igjen. Boka har et bitemerke, kjeven fra en hund pynter passende opp omslaget.
Helt øverst i stabelen ligger Hunden av Kerstin Ekman. Den er ikke halvferdig, jeg kjøpte den nylig, har ikke en gang begynt. Jeg var egentlig ute etter en annen bok av Ekman, men bokhandleren hadde den ikke, jeg tenkte at jeg kan vel lese om hunder i stedet for trær, sånn med det første. Ekman har nemlig skrevet en stor bok om trær, som jeg siden fikk tak i, den ligger i stuebordet, på den hylla som er under selve bordet, der man legger bøker man leser for tiden, og magasiner.
Tilfeldighetene skulle ha det til at mens jeg satt og skrev om alle de halvferdig leste bøkene i leiligheten, begynte kjæresten min å vaske leiligheten. Han ryddet ut av alle hyllene på kjøkkenet og spurte om jeg kunne hjelpe å sortere. Det kunne jeg ikke si nei til, siden det er sjeldent han begynner å vaske av seg selv, og attpåtil skulle rydde i hyllene, noe jeg selv aldri gjør, i hvert fall kan jeg ikke huske sist jeg gjorde det.
Det var tilfredsstillende å gå gjennom alle matvarene i hyllene, noen ting var det to av - bokser med valnøtter, rosiner, vaniljesukker. Man kjøper ting man har, fordi man ikke vet hva man allerede har. Nå vet vi det. Kjæresten foreslår vi skal skaffe oss middelklasseglass til pastaen. Nei og nei, sier jeg, men kanskje det er praktisk. Kaffen ligger jo i metallbokser. Det er mye lettere å porsjonere ut kaffe etterpå, når kaffen ligger i en boks og ikke i posen som man kjøper på butikken.
Etter å ha ryddet i kjøkkenskapene går han til stuebordet, tar ut alle de uleste bøkene og magasinene som ligger der. Der er til og med tidsskrifter med plast rund, som jeg ikke har pakket opp ennå. Jeg har ikke hatt tid til å lese dem. De har ligget der siden i forfjor, uåpnede. Det er altfor mange ord i verden, man rekker ikke å lese alt. Jeg åpner den ene, nummeret har jo mye interessant, jeg lar den bli liggende under stuebordet, det kan jeg lese ganske snart. Andre blader legger jeg i bokhylla. Uleste bøker havner også i bokhylla, mens de halvferdige får bli. Nå som jeg har blitt påminnet om dem, kommer jeg kanskje til å fortsette å lese dem. Hvetekornet av Ngugi wa Thiong'o. Den begynte jeg på, men la vekk ganske fort. Den gikk tregt, og den var ikke slik jeg hadde håpet at den skulle være, jeg la altfor stor vekt på tittelen. Jeg ville lese om hvetekornet, ikke sinte menn. Andre halvleste bøker i stua inkluderer: Økologi, samfunn og livsstil av Arne Næss, Life everlasting av Bernd Heinrich (igjen! der ser dere!), Beckomberga av Sara Stridsberg og To the Lighthouse av Virginia Woolf.
7
Altså, jeg elsker Sara Stridsberg. Jeg har lest nesten alt av henne, men Beckomberga ble jeg altså ikke ferdig med. Kanskje fordi jeg var litt lei, litt lei av å lese om alle disse plagede, hjelpeløse menneskene til Stridsberg. Da jeg var kommet halvveis, ville jeg bare ut av dette mørket. Noen ganger lurer jeg på hvordan det er å være Stridsberg. Det er så utrolig mørkt det hun skriver om, og likevel skriver hun om det igjen og igjen. Det passer ikke for meg å lese Beckomberga akkurat nå, derfor ligger den halvlest under stuebordet og samler støv. Jeg kommer kanskje tilbake til den senere.
Det er slik at jeg tenker jeg vil lese en bok. Derfor kjøper jeg den, men når den ankommer, har jeg ikke så lyst til det likevel. Sånn var det med Beckomberga. Jeg så at Stridsberg hadde skrevet en bok jeg ikke hadde lest, tenkte at jeg den måtte jeg selvsagt lese. Men tiden var altså ikke inne. Da den kom til meg ble den liggende lenge i vinduskarmen før jeg begynte på den, og da jeg omsider begynte, tok det ikke lang tid før jeg la den vekk.
8
Et sidespor: jeg leste nettopp Like life av Lorrie Moore. Det tok en dag, jeg leste med stor glede. Det var en glede som lignet den jeg hadde da jeg første gang leste Lorrie Moore, den gang Birds of America. Det er ganske mange år siden nå. Forrige gang jeg leste henne er også lenge siden, men da var jeg ikke så begeistret. Da var jeg nesten skuffet, lurte på om Lorrie Moore hadde forfalt, eller om jeg hadde forandret meg på en slik måte at jeg ikke lenger satte pris på det jeg hadde elsket i novellene til Lorrie Moore tidligere. Så gikk det enda noen år og jeg leste Like life, og både Lorrie Moore og jeg var den samme, selv om en viss tid hadde gått. Det var nesten så jeg følte meg mer hjemme i novellene hennes nå, som om det var noe der jeg hadde ant noe om tidligere, men som jeg nå hadde bedre kjennskap til. Ja, sånn er det. Eller var det kanskje slik at jeg mistet meg selv litt på veien, vendte meg vekk fra dette jeg alltid hadde visst?
Hva leser du nå? spør kjæresten min. Jeg svarer at jeg leser Lorrie Moore, som jeg ikke har lest på lenge. Han er en leser, men beveger seg kanskje i en litt annen sfære enn min. Fullstendig adskilte er de ikke, det hender de overlapper. The Sympathizer av Viet Than Nguyen ligger oppå verktøykassa. Jeg hadde den med til Vietnam, og da vi kom hjem hadde kjæresten min lest den, mens jeg ikke ble ferdig. Da vi kom hjem, glemte jeg den. Den ble liggende et sted ute av syne. Den er bare noen kapitler fra å være ferdiglest, men når skjer det? Jeg vet ikke.
Abonner på:
Innlegg (Atom)