Om å (ikke) være alene

En av de tingene jeg setter mest pris på, og som jeg er avhengig av, er tid til å være alene. Jeg elsker å være alene og gjøre ting på egenhånd. Jeg går gjerne på kafé alene, jeg går på kino og på cinemateket alene, det hender jeg går på konserter alene, jeg går på foredrag alene, jeg går på muséer alene, jeg sykler på tur alene, jeg har piknik for meg selv og en bok, jeg går gatelangs alene, jeg reiser alene, jeg drar på hyttetur alene, jeg drar til Paris alene og spiser is alene i Versailles, jeg går og bader i sjøen alene, jeg går hjem alene midt på natten (jeg har en enorm tro på at adrenalinet skal redde meg hvis det skjer noe); jeg har ingenting i mot det når kjæresten min, som jeg bor med, er bortreist, ja, jeg kan knapt vente med å få ham ut av døren så jeg kan benke meg med en helt ny bok og et nett med blodappelsiner. Hvis jeg vil noe og ingen vil bli med, stopper det meg ikke fra å gå og gjøre det (unntaket som bekrefter regelen: fornøyelsesparker). Men sånn har det ikke alltid vært. Da jeg var tenåring var jeg redd for å gjøre ting alene. Sure, jeg likte å være alene, men ikke i offentligheten. Å gå på kafé alene var utenkelig, jeg var helt sikker på at folk kom til å se på meg og tenke der sitter viggo venneløs. Å gå på kino alene var også utelukket. Gå på konserter alene, aldri i livet! Så skjedde det for ofte at jeg gikk glipp av dem bare fordi jeg ikke fikk noen til å bli med og bestemte meg for at det var teit, jeg bare drar. Og så øvde jeg meg. Kom på nye ting stadig vekk som jeg sa til meg selv at jeg skulle klare å gjøre alene til jeg ble komfortabel med det.

Men det jeg egentlig skulle si var at uansett hvor mye jeg elsker å være alene, uansett hvor mye jeg liker å gjøre ting alene, så er det noen ting som er umulig å gjøre alene. For eksempel er det helt umulig å være alene når jeg er fyllesyk. Å være fyllesyk alene er å høre stemmer i hodet som forteller meg hvor teit jeg er annethvert minutt. Å, herregud, Kathleen, sa du virkelig dét? Alle kommer til å synes at du er patetisk! eller Nå kom jeg på enda en ting du gjorde, husker du hva du gjorde etter at du hoppet av bussen? Faen, du er klein ass! Sånt sier hodet mitt og jeg skulle ønske jeg hadde en TV likevel som jeg kunne skru på slik at den kunne overdøve lyden av mitt eget hode, noe som uansett sikkert ikke hadde hjulpet altfor lenge, på et eller annet tidspunkt hadde hodet klart å overdøve programmene. Kanskje kunne jeg ha hørt på høy musikk i stedet, men jeg tviler egentlig på at det ville ha hjulpet, dessuten er ikke høy musikk noe særlig dagen derpå. Det jeg trenger er å ikke være alene, jeg trenger å snakke med noen. Når jeg er fyllesyk er det å være alene ikke noe særlig. Jeg blir konstant pepret av kommentarer fra et sted i hodet mitt som skal analysere absolutt alt jeg har sagt og gjort, og jeg får ikke fred. Jeg forestiller meg at det er slik det må være å ha angst (bare at de som lider av angst har det slik hele tiden). Det jeg trenger er noen å være sammen med. Jeg trenger en cola eller en kaffe, og en kjæreste eller en venn eller flere. Det nytter ikke å være alene.

Eller når jeg reiser hjem alene. For jeg reiser ut alene og jeg elsker det, men å reise hjem alene, å reise tilbake alene, det er noe av det tristeste jeg vet. Jeg snakker ikke om å reise hjem til hjembyen min, eller å reise fra hjembyen og hjem til min kjæreste i leiligheten vi bor i, alt innenfor landets grenser. Jeg snakker om å reise ut og så hjem, hjem til Norge. Det er noe av det tristeste jeg vet. Å sitte på flyet alene på vei tilbake til Norge er så jævla trist. Enda jeg har noe og noen å komme hjem til, så er det så trist. Enda jeg faktisk liker Norge, ja, det har ikke noe med dét å gjøre, det bare er så trist å dra tilbake. Det er en slags følelse av å forlate selve verden, den virkelige verden. Jeg synes vel egentlig alltid det, om jeg drar alene eller sammen med noen, men når jeg er alene får jeg tid til å tenke over hvor trist det er. Hver gang jeg reiser hjem alene tenker jeg at dette er det ikke verdt, denne tristheten, jeg burde slutte å reise. Men jeg glemmer det og drar igjen.

Men det aller verste, når det er umulig å være alene, er når det har skjedd noe devastating, noe som egentlig ikke trengs å snakkes om, men som det ikke går ann å tenke på. Noe som ikke skal knuges på, noe som ikke skal innhente deg gang på gang når du er alene, noe som er helt forferdelig trist, noe som er helt forjævlig. Det er ikke det at du trenger å snakke om akkurat det, men du trenger å ikke tenke på det. Når det du trenger ikke er noe, men noen. Da går det ikke ann å være alene. Da er det verste i verden å være alene.

I've had what I wanted, and, when all is said and done, what one wanted was always something else.
- Simone de Beauvoir

A SUPERMARKET IN CALIFORNIA
av Allen Ginsberg


     What thoughts I have of you tonight, Walt Whitman, for I walked down the sidestreets
under the trees with a headache self-concious looking at the full moon.
     In my hungry fatigue, and shopping for images, I went into the neon fruit supermarket,
dreaming of your enumerations!
     What peaches and what penumbras! Whole families shopping at night! Aisles full of
husbands! Wives in the avocadoes, babies in the tomatoes!-and you, Garcia Lorca, what
were you doing down by the watermelons?


     I saw you, Walt Whitman, childless, lonely old grubber, poking among the meats in the
refrigerator and eyeing the grocery boys.
     I heard you asking questions of each: Who killed the pork chops? What price bananas?
Are you my Angel?
     I wandered in and out of the brilliant stacks of cans following you, and followed in my
imagination by the store detective.
     We strode down the open corridors together in our solitary fancy tasting antichokes,
possessing every frozen delicacy, and never passing the cashier.


     Where are we going, Walt Whitman? The doors close in an hour. Which way does your
beard point tonight?
     (I touch your book and dream of our odyssey in the supermarket and feel absurd.)
     Will we walk all night through solitary streets? The trees add shade to shade,
lights out in the houses, we'll both be lonely..
     Will we stroll dreaming of the lost America of love past blue automobiles in driveways,
home to our silent cottage?
     Ah, dear father, graybeard, lonely old courage-teacher, what America did you have
when Charon quit poling his ferry and you got out on a smoking bank and stood watching
the boat disappear on the black waters of Lethe?

Om å studere litteraturvitenskap

Satt på lesesalen og tok en smugkikk på omgivelsene, som jeg ofte pleier å gjøre på dette stedet siden jentene der er de peneste og fineste i byen (tenkte litt på Philip som finner Kari på lesesalen på Blindern i Joachim Triers Reprise, det er toppen av romantikk); så i stedet på haugen av bøker som lå på pulten til gutten ved siden av meg i blå skjorte og som snakket engelsk til ei jente, ble nysgjerrig og så at den tjukkeste het American Litterature og ble misunnelig på hvilket fag han nå enn studerte mens jeg satt og leste franske kjendisakademikeres språkfilosofi og mulige svar på hva er egentlig poesi? og tenkte at dette er døden og har jeg egentlig valgt riktig her i livet?, ønsket meg hjem til min private bokhylle, men tok en kopp med espresso og leste videre. Fikk en middelmådig karakter (selv om jeg fikk snakke om Adorno og nymarxismen vs. Lukács), dro til Amerika og tenkte på Walt Whitmans dikt 'I Hear America Singing', følte meg som et sandkorn i verden, leste Lorrie Moores novelle 'Community Life' på en trettitimers togreise gjennom den golde ørkenen og bestemte meg for å bli bibliotekar i stedet, akkurat som Olena. Olena som egentlig vil bli lærer i engelsk litteratur, men må gi opp fordi hun ikke skjønner noe av [the graduate study's] french-fried theories. Ikke jeg heller.

Så Miranda Julys The Future om et kjærestepar i tredveårene som bestemmer seg for å gjøre noe med deres kjedelige og triste liv; det første jenta gjør er å si opp internettabonnementet deres, det første gutten gjør er å melde seg som pengeinnsamler for en miljøorganisasjon bestående av bare én person. Etter at de har sagt opp jobbene sine, selvsagt.

Nå er det bare resten av livet.

Selvransakelsen ved midnatt
(L'examen de minuit)
av Charles Baudelaire, gjendiktet av Kjell Nilsen

Det er midnatt. En klokke slår tolv,
og det er som om den oss beordrer
til å tenke oss om. Ja, den fordrer
at vi fører en slags protokoll:
- Vel, i dag, når vi nu tenker etter,
denne fredag den trettende, har
vi til tross for hvor hyklersk det var,
ført et liv som en skikkelig kjetter.

Vi har spottet vår Herre, vår Jesus,
som blant Guder mest tiltro blir gitt!
Og til bords, lik en feig parasitt,
hos en rik og avskyelig Krøsus,
har vi så for å smigre en bølle,
en Demon eller dennes vasall,
svertet én som vi vet har et kall,
rost en annen vi helst vil forfølge.

Vi har såret, vi grusomme dyr,
disse svake man gjerne forakter,
hilst ærbødig på Dumhetens fakter,
denne Dumhet med kropp som en tyr.
Vi har krysset den golde Materien
med den største, servile respekt
og velsignet det lyset som blekt
får alt liv til å visne på prærien.

For å drukne vår sjel i en rus
har vi derpå, vi yppersteprester
for den Lyre som lyder på fester,
og som vil med sitt storslagne brus
prise ting som er onde og mørke,
drukket, spist, uten tørst, uten sult! . . .
- Å, slukk lampene der på vår pult!
La oss gjemme oss inne i mørket!

Anbefalinger

Hei, alle mine lesere,

har dere noen gang lest bloggen min og tenkt at jeg burde lese den og den boka? Har dere noen gang lest at jeg har skrevet dårlig om en forfatter og tenkt at jeg heller burde ha lest en annen bok av vedkommende? Ramlet du kanskje tilfeldig inn på bloggen min nå mens du holder på å lese en bra bok og kan bruke to minutter på å fortelle meg om den? Har du peiling på krimsjangeren, som jeg har tenkt til å gi en ny sjanse? Har du anbefalinger til tegneserieromaner, noe jeg ikke er så kjent med, men gjerne vil bli kjent med?

Det er januar, nytt år, nye muligheter, og stabelen med bøker som jeg har tenkt til å lese er så liten som den aldri har vært før (det vil si at den består av bare sju-åtte bøker i motsetning til tjue). Anledningen er god, anbefal meg en bok!

Med vennlig hilsen,
Kathleen

My in-laws don't approve of the poems at all.
– Anne Sexton, amerikansk poet 1928-1974

El Paso

Jeg fortsetter å dele min reise over USA. Etter New Orleans tok vi toget i over 30 timer til El Paso, Texas. Alt jeg visste om El Paso fra før av hadde jeg fra tv-serien Breaking Bad. Det vil si at alt jeg visste om El Paso er at det er en krigssone i narkotikakrigen mellom ulike narkobander og regjeringen.

Jeg og Amtrak-toget på stasjonen i New Orleans.
h

Utsikt over ørkenen fra bakerst i toget. Jeg tenkte litt på alle westerfilmene jeg har sett.



Utsikt over El Paso og Ciudad Juáres, som er den meksikanske byen som ligger rett over grensa. Vi skulle se om vi kunne ta en svipptur over til Mexico.
h

Ved grensen. Den kaldeste dagen jeg har opplevd denne vinteren var ikke i Norge, men i El Paso. Det blåste noe jævlig.
h

El Paso er kjent som solbyen. De har sol 360 dager i året eller noe. Vel, ikke denne dagen.
h

På hotellrommet viste jeg fram kunnskap jeg hadde lært fra en Dan Brown-bok. (Ja, dere kan bare le dere, men jeg synes faktisk det er veldig spennende med Dan Brown. Det er en av mine guilty pleasures.)
h

Ikke alt i Texas er stort.
h

Selv om det snødde i El Paso, var det palmer der.



Huttetu!
h

Etter mye nøling og undring på om vi ville klare å komme tilbake til USA etter en eventuell svipptur til Mexico - og etter å ha spurt en grensevakt om han visste sånt (noe han ikke visste; han visste heller ikke at det fantes et land som het Norway, selv ikke da jeg sa at det ligger rett ved siden av Sweden.), bestemte vi oss for å prøve å gå over grensen likevel.
h

Grensebro USA/Mexico.
h

Men så lå Silva's rett ved siden av, så vi gikk dit i stedet.
h

Jeg måtte posere med melkekanner, for det er så gangstah yo.
hh

I Amerikas frie marked var det ikke smørkrise.

(Nei, unnskyld. Jeg er ikke for fri marked. Jeg boikotter Synnøve Finden. Tine er et co-operativ. Alle bøndene får lov til å være med. Det er bra. Heia bøndene!)
jj

Tommel opp for barbequesmak.

w

Jeg må posere litt med lønnesirupen. Elsker lønnesirup!
med pannekaker

Elsker peanøttsmør også.
ristet brød

Vanskelig å telle fremmed valuta.
dollar

Elsker vending machines. Vi fikk dessverre ikke prøvd pizza vending-machinen.
tr

Bail Bond-firma. Det er ulovlig i de fleste andre land enn USA. Du kan lese mer om det her hvis du er interessert. Sykt Breaking Bad!
break

h

Jeg later som jeg er helt gul, ikke bare halvt.
as

I El Paso har de gratis buss. Hvordan de får til det i en by som ikke har inntektsskatt er ikke lett å forstå.

hska

Vi dro ikke over til Mexico, så jeg poserte foran noen meksikanske skilt i El Paso slik at jeg i hvertfall kunne late som at jeg hadde vært der.
taco

Deretter dro vi videre til Phoenix med Greyhound-buss. (Nei. For det viste seg at snøstormen hadde tatt så av dagen før, at dagens busser var nødt til å prioritere de som ikke fikk tatt bussen da det var snøstorm, som var lille julaften, så vi måtte leie bil i stedet.)