Litteratur i juni

De av Helle Helle og den evinnelige couscoussalaten med revne gulrøtter. 

SAKPROSA
1. KOLLAPS av Peter Bjerregaard og Kyrre Kverndokk (red.)
2. IMOT DØDEN av Bernhard Ellefsen

PROSA
3. OUR SPOONS CAME FROM WOOLWORTHS av Barbara Comyns
4. NULLINGEN AV PAUL ABEL av Bjørn Vatne
5. DE av Helle Helle
6. FEBERDRØM av Samantha Schweblin
7. THE DYING ANIMAL av Philip Roth


Har ikke lest så mange bøker her på Svalbard, som jeg har skrevet før, er feltarbeidet så slitsomt at jeg helst bare vil se på serier når jeg kommer hjem. (Har sett nesten to sesonger av Sex and the City siden jeg kom hit. Går aldri lei.) Men ikke alltid! Dro på ekskursjon med en flere kg tung ryggsekk, men det stoppet meg ikke fra å også ta med lesebrettet. Etter en dags hardt arbeid lå jeg inni soveposen med hodelykt og leste slutten av Philip Roths The Dying Animal. Jeg leste at feministen og forfatteren Carmen Callil meldte seg ut av juryen da Philip Roth ble tildelt den internasjonale Man Booker-prisen i 2011, fordi han (i følge henne) skriver om det samme om og om igjen. Det skjønner ikke jeg, for The Dying Animal er noe helt annet enn alt annet jeg har lest av Roth før. Men, haters gonna hate, antar jeg.

Ellers var det fint å lese Our Spoons Came from Woolworths. Nå har jeg lest alle bøkene av Comyns som er mulig å laste ned på nettbrett, så nå venter jeg på at et par trykte skal komme i posten. Det er ting jeg ser fram til her, at det skal komme noe fint i posten. Medstudentene mine flyr ut på tur i tide og utide, men jeg vil helst bare la turklærne ligge og lese i en bok når det er lørdag. Jeg forstår ikke denne trangen til å ville være ute i villmarken. Jeg er bare her for å få noen data å skrive masteroppgave om, og ser på det å være ute i felt som et nødvendig onde. Det er veldig klart for meg her på Svalbard, som er fryktelig ugjestmildt.

I dag er det faktisk lørdag og jeg har fri for en gangs skyld. Har en mild hodepine etter å ha drukket seks glass vin i går kveld, da jeg kom hjem fra ekskursjon. (Og spist ti pizzastykker, to pannekaker, etterfulgt av sjokolade, nøtter og tørka mango. Var som et sluk etter ekskursjonen.) Feltassistenten som var med, har (selvsagt) allerede dratt ut på tur igjen. Jeg skal skal bare drikke Pepsi Max, lese Berge av Kjærstad, og skrive brev til en venn.

God sommer da! Lite av den her.

Podcastarbeid

Samlebåndsarbeid. 

Har de siste dagene preparert 144 små plastposer med merkelapper, spikre, enda en plastpose oppi der igjen (med en liten bit fuktet kaffefilter, for at planteprøvene ikke skal tørke ut), en beholder med silikagel for DNA-prøver, og sikkert noe mer som jeg har glemt i skrivende stund. Repetitivt arbeid som ikke krever noe særlig tankekraft, og som ledet tankene mine til en roman av Michel Houellebecq, hvor han harselerer over forskere. For det kan kanskje virke mer spennende enn det faktisk er, det de driver med, disse DNA-analysene og bioteknologien, men egentlig er det samlebåndsarbeid akkurat som på et hvilket som helst fastfoodkjøkken.

Samlebåndsarbeid var det Houellebecq som skrev. Fastfoodkjøkken var det jeg som tenkte på, siden jeg har jobbet på et. Der hadde vi en sjef som hang over oss hele tiden samtidig som hun mente at hun visste bedre hvordan tingene skulle gjøres (selv jobbet hun aldri på kjøkkenet, hun hadde null idé om hvordan det var). Nå sitter jeg i fred og hører på podcasts dagen lang. Foruten flere episoder av The New Yorker Fiction Podcast, hørte jeg siste episode av Åpen bok på P2, om barnebøker. Det var helt fantastisk å høre på Vigdis Hjorth snakke om Jørgen + Anne = sant. Jeg lo for meg selv. I samme episode snakket de om dødens tilstedeværelse i barnelitteratur, og de syv dødssynder, noe som ledet meg til å tenke på hvilken dødssynd som er min. Det var minst fem kandidater (muligens seks)*, men da jeg var kommet hjem hadde jeg landet på sjalusi. Ingenting får fram verre ting i meg enn sjalusi. (Det kan dere f.eks. lese litt mer om her: Svartsjuke og andre ord.) Kjæresten min var helt enig. Jeg ledet ham ikke en gang til å synes det. Først spurte jeg ham om vrede var min dødssynd, men han avfeide det og foreslo sjalusi i stedet. Jeg kunne bare komme på én dødssynd som ville passet ham.

Deretter leste jeg om de syv hellige dyder**, og da hadde jeg bare én kandidat til meg selv (til gjengjeld en meget klar kandidat): Innsatsvilje. Eller diligence, som det heter på engelsk, og som jeg synes beskriver det bedre. Så tenkte jeg på hvilken dyd som ville vært kjæresten min sin, men klarte ikke å velge bare én, jeg stod med fem kandidater som alle beskriver ham like godt.

Med andre ord tenkte jeg på hvor til kort jeg kommer i forhold til mannen i mitt liv. (Uten at jeg fikk noen dårlig selvfølelse av den grunn, jeg tenkte mest på hvor heldig jeg er. Og at jeg forhåpentligvis selv blir et litt bedre menneske av å være sammen med ham.)

I dag har jeg imidlertid pakket og gjort oss klare til de neste dagenes feltarbeid. Vi skal nemlig til Foxdalen og bo på en hytte mens vi merker, samler inn prøver og kartlegger noen av de siste plottene. Krysser fingra for at det ikke regner. Jeg har nå lest alle bøkene jeg tok med meg fra fastlandet, men det er ingen grunn til å fortvile: jeg har med lesebrettet og har begynt på The Dying Animal av Philip Roth. Denne hovedpersonens dødssynd er garantert begjær. Dessuten har jeg vært på Bruktikken, hvor alt er gratis, og tatt med meg A Little Life av Hanya Yanagihara hjem, en murstein på over syvhundre sider. Får se om jeg orker å begynne på den, det er så mye annet jeg også gjerne skulle ha lest i sommer.

Nå er det jo snart juli allerede.



*De syv dødssynder er, for dere som ikke har oversikt: Begjær, hovmod, fråtseri, gjerrighet, vrede, sjalusi og latskap. 
**De syv hellige dyder er: Kyskhet, måtehold, barmhjertighet, innsatsvilje, tålmodighet, velvilje og ydmykhet. 

Sankthansaften

Skal du ut i felt nå igjen? sier T på felleskjøkkenet lørdag morgen. Ja, sier jeg, dette er den femte dagen ut denne uka. Plantene blomstrer når de blomstrer, det er ikke noe å gjøre med det. Nå har vi merket over halvparten, og det er bare fem plot igjen. Vi trenger ikke å gå så langt denne gangen, vi parkerer bilen ved Gruve 6 som er falleferdig, man skal ikke nærme seg gruven, den kan dette ned over hodene våre. Det er satt opp varselskilt og sperringer. Men vi sitter i skråningen et stykke unna, det er en slags elv mellom oss og gruven. Vi sitter og merker planter, samler inn DNA og jordprøver. Jeg hører på Lykke Lis nyeste album, so sad so sexy, tre ganger før vi blir ferdige. Etterpå er det jonsokbål nede på stranden. Jeg kjøper to pølser i brød med en gang, fordi jeg er så sulten. Man blir så sulten av å være ute. Vi hjelper til med å bære paller over på bålet. Vi drikker øl og drar på puben for å se Tyskland mot Sverige. Det er flere bord med svensker inne på puben, men jeg sitter med fire tyskere og en østerriker. Vi snakker norsk og engelsk, men etterhvert slår de over til tysk. Jeg skjønner litt, og hva er det uansett å skjønne, vi ser jo på fotball, så det går bra. Tyskland vinner! Etterpå går vi ned til jonsokbålet igjen, det er helt lyst. Natta er helt lys. På vei hjem hører jeg på so sad so sexy igjen og det føles ikke som midnatt, men som om klokken er seks eller noe, det er så lyst. Det slutter liksom ikke å fascinere.

Hjemme spiser jeg opp resten av brødet, vel vitende om at det ikke er noe brød å kjøpe på søndag, og at jeg dermed ikke får laget noen skikkelig matpakke på mandag. Man må tenke så langt frem her. Jeg er ikke vant til å dra et sted hver dag med matpakke i sekken. Hjemme gjør det ikke noe å ikke ha med matpakke, det finnes kantiner. På universitetssenteret i Longyearbyen er det ingen som driver kantinen for øyeblikket. Det går altså ikke an å glemme å lage kaffe, å glemme å kjøpe inn filterkaffe, eller brød. I blant, etter en dag på universitetssenteret, kunne jeg tenke meg å sette meg på en kafé og lese litt på vei hjem, men alle kaféene stenger så tidlig at jeg ikke rekker det. Rett hjem! Nordpolet stenger også tidlig, i blant rekker jeg ikke det heller. Det er ikke noe annet sted som selger øl. Da er det lurt å ha et lite lager, men det er slitsomt å gå i oppoverbakke i en halvtime med tung sekk. Det er slitsomt fra før av. Jeg burde heller sette meg på puben og lese, ja, det er mye bedre, men jeg har likevel ikke gjort det. Kanskje vil jeg noen ganger bare hjem likevel, å være et sted uten fremmede.

Argentina og årets lengste dag

I dag er det årets lengste dag, sier veilederen når vi er ute i felt. På vei ut i felt sluknet alle lampene i bilen hennes, og speedometeret viste 0 km/t. Da vi parkerte var bilen kaputt. Hun fikk ikke startet den igjen, men sorgene kunne vi ta senere. Vi gikk oppover rasfeltet på fjellet mellom Todalen og Endalen, samlet inn prøver mens vi unngikk å løsne stein. Dette er Habitat 3, kode H3, det verste habitatet. Det aller beste habitatet å gjøre feltarbeid i, er Habitat 1, kode H1. Det er langs elveleiet nede i dalen, og man slipper å være redd for løse steiner. Man slipper å klatre, man slipper å deale med høydeskrekken, man kan bare sitte på bakken. En av gangene vi hentet prøver fra et Habitat 1, kom en praktærfugl forbi. Den vasset i elva like ved. Den var så nærme. Jeg hadde aldri sett en praktærfugl så nærme før. I Habitat 3 ser man oftere svalbardrypa. Den flyr så rart, som om den er altfor tung, som om den egentlig ikke er ment til å fly. J kaller den en høne, en arktisk høne. Det er i det hele tatt en rar fugl. Her er jeg, en høne, og jeg skal bo her i Arktis. Gjemme meg i snøen og lage disse rare lydene. For den høres rar ut, svalbardryp, den gjør det.

Det er den lengste dagen i dag, men i Arktis går solen aldri ned, så hva spiller det noen rolle. Jeg begynner å venne meg til det, at solen aldri går ned. Nå sover jeg godt hver natt. Våkner jeg midt på natten og ser lyset glippe inn mellom sprekkene i gardinene, sovner jeg straks igjen. Jeg våkner ikke lenger midt på natten og tror at det er blitt langt på dag og at jeg har forsovet meg.

At det er årets lengste dag, betyr at det er et halvt år siden årets korteste dag. For et halvt år siden, på årets korteste dag, var kjæresten min og jeg i Liverpool, hjemme hos familien hans. Det føles veldig lenge siden, et halvt år. Den tiden det har tatt å komme seg hit fra dit, er den samme mengden tid jeg skal tilbringe på Svalbard. Når jeg tenker på det på den måten, tenker jeg at det er veldig lenge. Jeg tenker ikke nødvendigvis på at det vil føles lenge, men på at det vil rekke å skje mye i løpet av den tiden, for det har det nemlig gjort det siste halve året. Det siste halve året har det skjedd mye, det er ingen grunn til å tro at det kommer til å skje lite det neste halve året. Det skremmer meg liksom litt, for hva er alle disse tingene som skal skje? Man vet ikke hva disse tingene kommer til å være. Og når disse tingene har skjedd, vil jeg være en annen, og alle jeg kjenner vil også være en annen enn den de var, og tanken på det er skremmende. Jeg har nemlig nylig lest at når hjernen forandrer seg, altså fysisk, er det noe annet som blir borte. Det vil si at når noe nytt skjer, er det noe gammelt som forsvinner. Det skriver nemlig Catherine Malabou. Det er en tanke som gjør meg redd. 

På en annen side er det jo fint at ting forandrer seg. Det vil jo verden gjøre uansett, uavhengig om jeg liker det eller ikke. Eller, det handler ikke så mye om å like det eller ikke like det, det handler mer om at jeg er redd. Jeg er mye reddere for det enn for høyden på fjellet, på det å falle når vi går nedover, skli på en stein. Jeg tror jeg er mye reddere for det som forandrer seg. Men likevel må jo ting forandre seg, og jeg hadde det ikke dårlig det foregående halvåret. Noen ganger, men ikke hele tiden. Det gikk veldig fort, selv om det var langt. 

For fire år siden var det fotball-VM, akkurat som nå. Da var det like før jeg flyttet til Ås. Det var fryktelig mye som ennå ikke hadde skjedd. Ikke ante jeg at det vokste en valmue på Svalbard. Ikke ante jeg at jeg skulle treffe mannen i mitt liv. Jeg hadde ennå ikke fått meg hund, og jeg hadde ennå ikke fått utgitt noen roman. Jeg husker at jeg bekymret meg veldig for den romanen, at jeg aldri kom til å klare det, og at jeg sa det til pappa, som så sa at han ikke var bekymret, det kom til å skje at jeg skulle skrive den romanen. Vi var på hytta den sommeren, flere uker, fordi vi skulle legge ny shingel på taket, og det tok sin tid. Det var Tyskland mot Argentina i VM-finalen. Det gikk ikke bra med Argentina. På årets lyseste dag (idag) gikk det heller ikke noe særlig bra med Argentina. Tre-null mot Kroatia. Jeg tapte tjue kroner på tippinga. I ryggsekken ligger flere ark med data etter dagens feltarbeid, men jeg har ennå ikke lagt dem inn på et Excel-ark. Det kan vente til en annen dag. 

Svalbardvalmue

For noen år siden fant forskerne ut at det man tidligere trodde bare var én art Svalbardvalmue (eller polarvalmue), egentlig består av to arter: Papaver cornwallisense og Papaver dahlianum. De to kan skilles blant annet på antall pollenbærere og på hvordan frukten er formet. P. cornwallisense har færre pollenbærere enn P. dahlianum, i tillegg til en mer kuleformet frukt. For noen dager siden, da vi lette etter plot i Todalen, så vi en valmue som ikke hadde begynt å blomstre. Etterpå tenkte jeg at jeg gledet meg til å se den i blomst siden valmuer må være noe av det fineste som finnes. Og i dag så vi den! På denne solskinnsdagen på vei hjem fra Foxdalen etter å ha sett oss ut et tre plot der. Valmuen vi så var antagelig Papaver cornwallisense. Fin!

PS:
For dere som synes det blir litt for mye planter, Svalbard og masteroppgave for tiden, så slenger jeg ut at jeg nylig leste ut antologien Kollaps. På randen av fremtiden av Peter Bjerregaard og Kyrre Kverndokk (red.). Dette er en antologi hvor ulike folk fra akademia, særlig humanistiske fag (men også naturvitenskapsmann Dag O. Hessen), har skrevet om den økologiske krisen vi nå befinner oss i. Det er akkurat ting som dette jeg savnet da jeg selv studerte humaniora - hvor er bevisstheten om den økologiske endetiden vi befinner oss i? Som noen kanskje har lest, så slutta jeg jo å studere humaniora nettopp fordi økologi og klima var så fraværende. Nå som jeg studerer naturvitenskap, vet jeg jo at verden ikke blir noe bedre av den grunn. Som en av bidragsyterne, botanikeren Magnus Popp ved Naturhistorisk museum (Universitetet i Oslo), skriver i sitt essay: "Det som slo beina under meg, var at møtet ble åpnet av en kunnskapsminister som ga uttrykk for å være imponert over alt det vi, forskerne, fikk til, og som var overbevist om at vi ville klare å løse klimakrisen. Jeg ble helt knust. Forskere løser ikke klimakriser. Forskere redder ikke samfunn. Alt vi gjør er å beskrive, med stigende presisjon, hvordan alt går til helvete. Og imens kollapser samfunnet." I denne antologien viskes det løgnaktige skillet mellom natur og kultur ut. Anbefales, altså.

Alkekonger

Det er så bråkete på Svalbard. Været er så bråkete. Midt på natten våkner jeg av at vinden lager så mye lyd. Jeg lukker vinduene. Det er ikke bare været, men også fuglene. Flokker av alkekonger flyr over fjelltoppen like utenfor soveromsvinduet. I forgårs så jeg en fjellrev luntre oppover fjellet. Den var litt brun og litt hvit, vinterpelsen holdt å forsvinne. Det er fortsatt tidlig vår på Svalbard. Hjemme har syrinene blomstret ferdig for lenge siden, da jeg dro var syrinene i nabolaget visne og brune.

Hvitkinngjess går også langs fjellet mens de lager tutelydene sine. Jeg har også sett og hørt svalbardrypa, den dukket opp da jeg stod over rødsildra og tok bilder. Nesten to hundre individer av rødsildre har vi tatt bilde av. Alle bildene skal sorteres, men jeg har ikke fått meg til å gjøre det ennå. Det er andre ting som har kommet i veien, jeg har tilbragt hele helgen med å skrive og lese om menneskenes undergang. Jeg leser en essaysamling hvor ulike eksperter på hvert sitt område skriver om den økologiske krisen vi befinner oss i. Det er en meget interessant essaysamling, Kollaps, redigert av Peter Bjerregaard og Kyrre Kverndokk. Jeg har også tippet litt på fotball-VM: I dag vinner Brasil over Sveits. Hvis det skjer, vinner jeg en liten slant.

Fra Zadie Smiths "ten rules for writers"

Tell the truth through whichever veil comes to hand – but tell it. Resign yourself to the lifelong sadness that comes from never ­being satisfied.

Resten kan du lese her. 

Shit will happen to your fieldwork

I våres tok jeg et kurs i naturvitenskapelig metode, hvor det gjentatte ganger ble sagt: Shit will happen to your fieldwork. Det kommer til å gå galt. Et skrekkeksempel som ble brukt var om man skulle gjøre feltarbeid på Svalbard og trengte å dra til et sted med helikopter, noe som koster cirka 75 000 kr per tur. Drar man med helikopter for å samle prøver, er det best å få med seg alt på den ene turen og helst ikke glemme noe, slik at man unngår å måtte ta en helikoptertur til for å samle inn de resterende dataene. Fullt så uheldig er ikke jeg, men det går ikke akkurat knirkefritt heller. Hele helga jobbet vi (tre-fire personer) for å samle inn plantemateriale fra 192 individer av rødsildre, slik at de skulle klare å komme seg til Nederland før laben tar ferie.* Vi betalte til og med mer for å sende dem i ekspressfart. I dag fikk vi vite at Jetpak har sendt prøvene til feil land. Det betyr at innen prøvene kommer seg til riktig land, vil det være ferie, og innen ferien er over, vil plantematerialet være dødt, og vi må altså gjøre alt på nytt igjen. Ti dager inn i masteroppgaven, og dette skjer allerede. Ja, ja, sett fra den lyse siden: nå kan det vel ikke bli verre? (Bank i bordet.) Eller som noen kommenterte på Instagram: dette er jo en fin story til min neste bok. Aldri så galt at det ikke er godt for noe?

Drikker litt vin for å roe ned nervene. 

*Det er bare én person som jobber på laben.