Men det eneste stedet du kan se på uten at det virker som du glor, er munnen hennes når hun snakker. Du ser på munnen hennes ved enhver anledning., dagen lang. Og når du legger deg om natten [...] tenker du på noe så dumt som kjærlighetens vesen, og du må innrømme at dette vesenet er rimelig opphengt i trangen til å besitte. Det vil råde over den munnen, på samme måte som små barn i en periode har lyst til å sette hver eneste skapning de ser i fangenskap. Kan vi ha en sånn, vææær så snill? Nei, en elefant blir litt mye. 
- Fra De håpefulle av Nicolai Houm

Kanskje verdens fineste cover

Jeg har sett det før. Tror det var i en artikkel i Vinduet eller noe som handlet om en mann som hadde lagd covere til kjempemange bra bøker. Det var jobben hans. Så kom jeg plutselig over coveret på nett da jeg satt og scrollet meg tilbake i bøker som skal leses-lista mi på bokelskere.no, jeg lette etter en bok jeg ikke kunne huske navnet på. Og da så jeg dette coveret igjen. 

Fonten, bildet, hestene, den gule sanden, solskinnet og det man bare vet om Cormac McCarthy uten å ha lest akkurat denne boka.

CAMILLAS LANGE NETTER av Mona Høvring

I fjor var det Stemmerettsjubileet, men det eneste jeg fikk med meg som var relatert til det, var at Wergelandsselskapet snakket om Camilla Collett istedenfor Henrik da jeg møtte opp ved statuen av sistnevnte på 17.mai. Rett og slett fordi kvinnekampens historie aldri har interessert meg. Etterpå, da vi tuslet avgårde under paraplyer til skalldyrlunsj, tenkte jeg på at jeg aldri har lest noe av Camilla Collett. Ikke annet enn utdrag fra norskboka på videregående. Denne tanken gav ikke noe utslag i at jeg endelig leste noe av Camilla Collett, for jeg har i skrivende stund fortsatt ikke lest henne.

Camillas lange netter er en roman basert på Camilla Colletts I de lange Nætter fra 1862, en erindrningsbok. Romanen består av korte avsnitt, ofte ikke mer enn én side lange. Her er et av dem:

Pappa og naturen
Pappa mente at naturen ikke skulle temmes. Han hogde ikke et eneste tre, var imot beskjæring og kultivering. I en hage skulle det herske en vill og vakker uorden. Han ville ikke engang rydde eller rake. "Se på mosen", sa han, full av beundring. Og jeg så på mosen og skjønte hva han mente. 

Andre avsnitt har titler som Henrik og engelskmannen, Henrik og pappa og Kjære bror, og det er de som interesserer meg mest, det er kanskje synd å si det. Høvring beskriver Camillas beskrivelser av Henrik akkurat sånn som jeg forestiller meg Henrik, og jeg gjenkjenner ting jeg har hørt om før, lest om andre steder. F.eks. avsnittet om Mellbye og det franske kjøkken:

En annen figur Henrik satte stor pris på, var Mellbye. Mellbye likte alt som var fransk, og særskilt var han begeistra for Det franske kjøkken. Men mat hadde han ikke greie på. En gang inviterte Henrik Mellbye høytidelig på "souper à la française". Måltidet besto av kråkefrikassé, løvetannsalat, kompott av en eller annen sopp, champagne av bjørkesaft og dessert av et humlebol. Etter bevertninga uttrykte Mellbye at han var henrykt over det delikate måltidet. Han var virkelig ei enkel sjel, et godmodig fjols. En annen gang, i fylla, fikk Henrik og Mellbye for seg at de ville duellere. Henrik trudde han hadde kontroll med både kuler og krutt og scenegrafi, for pistolene hadde jo ikke vært ladd siden 1814. Men et skudd gikk likevel av, og Mellbye var nær ved å drepe Henrik den kvelden.

At jeg synes disse avsnittene er mest interessante sier sikkert mer om meg enn om romanen (jeg er veldig glad i Wergeland), samtidig som jeg ikke har noen knagger å henge romankarakteren Camilla på. Når jeg leser føler jeg at jeg burde ha lest noe av Camilla Collett før jeg leser en bok om henne, selv om Camillas lange netter ifølge forlaget er en roman. Men roman? Hadde den funket alene, uten at man visste at den var basert på den historiske forfatteren Camilla Collett? Det tror jeg ikke. Til det føles den for fragmentert. Det er for mye man må fylle inn selv.

Funker den som en slags introduksjon da? Jeg vet ikke. Jeg fikk ikke mer lyst til å lese Camilla Collett etter å ha lest Camillas lange netter. Det er rett og slett, i det store og hele, for uinteressant for min del, selv om det enkelte steder kommer fram betraktninger som er interessante, f.eks. der hvor jeg-et (som er Camilla) beskriver livet hjemme som avsondret, og at de lengter etter det farlige landskapet der ute som om det er utilgjengelig for dem, like etter at hun beskriver hva de gjør ute -- i skogen, på elva, i båten; hvor dumdristige de er og vi kan skimte hvor galt det kan gå, men sånn er barn. Hvorfor lengselen etter det de har? Hvorfor lengter man etter noe man allerede har? Et spørsmål jeg synes blir stilt flere ganger i romanen, uten at det blir utdypet noe særlig eller forsøkt svart på. Det må man nok lete etter andre steder.

Kvantesprang (Sotsji 5)

Fysikklæreren synes folk bruker uttrykket kvantesprang feil, de sier det som om noe stort har skjedd, sier han, men kvantefysikk er jo så lite, det handler om elektroner i atomer, noe av det minste vi kjenner til og vi har egentlig aldri sett dem, men snakker om dem likevel. Etterpå tenker jeg på at jeg ikke synes folk bruker ordet kvantesprang feil, for et kvantesprang er jo et hopp, et hopp fra et energinivå til et annet energinivå, når et elektron spretter fra et skall til det neste, fremfor å liksom gå hele avstanden i mellom. Det går liksom i trappetrinn istedenfor bakke. Når folk bruker ordet kvantesprang handler det ikke om størrelse, men måten man beveger seg på. Når noen gjør et et kvantesprang har de liksom gjort revolusjon fremfor evolusjon, stupt ut i havet istedenfor å gå ned i vannet fra stranden. Det er sånt vi står og diskuterer om sommeren, skal vi bade eller ikke, skal vi bade eller ikke, og innerst i sjela vet vi jo at vi vil bade fordi vi elsker å bade, og vi vet vi kommer til å gjøre det, men blir likevel stående en stund på land og se på havet, er det varmt nok, er det ikke sykt kaldt, ser du noen brennmaneter, er det tang der?, uæh, tør jeg, tør jeg ikke, ok, en to tre og så hopper vi, lover du å hoppe samtidig? Ja, lover. Noen ganger bruker vi dritlang tid på å gå ned i vannet, først leggene, så låra, rompa; blir stående der med høye skuldre og armene over brystet, brr, å, nei, ikke noe mer nå, jo, går litt til, litt til, og så: overkroppen, endelig i vannet, dukker under, blir våte i håret også, får saltvann i øynene. Men å komme syklende, rive av seg klærne og bare løpe rett ut, det er kvantespranget.

Eller, som jeg hører etterpå, det er som om jeg hører ordet kvantesprang hele tiden etter fysikktimen. Plutselig bruker alle det. Bjørn Dæhlie sier i en episode av Sirkus Northug at Petter Northug brakte langrennsporten et kvantesprang frem. Før var folk gode på ski og så spiste de grøt. Men Petter, han er så mye mer enn det. 

Og snart skal han gå femmila og jeg sier nei til å jobbe på lørdag for jeg skal se tremila, men det er ikke helt sant, for jeg skal studere kvantefysikk også, regne hvor mye energi det er i fotonene som atomene sender ut når elektronene gjør kvantesprang; har en innleveringsoppgave som skal leveres før jeg setter meg på toget med skiene og tar vinterferie.

En dag sitter jeg på biblioteket, de har fått nye pulter og stoler der, en av de ansatte spør meg hva jeg synes om de nye bordene; smale, oransje bord langs vinduene, utsikt mot domkirka og nedre torv, synes jeg ikke de er litt små, jeg kan jo ikke strø bøkene utover sånn som på de store pultene, og jeg sier ja, nettopp, er akkurat det jeg synes også, men greit hvis man bare sitter der med pc da. Ja, nettopp, sier hun. Jeg har fysikkbøkene oppslått, titter av og til ut på snøen som daler, snøen har kommet tilbake for en dag og jeg er glad, de siste dagene med vårfølelse har ikke vært velkomne, jeg er kanskje den eneste i verden som synes vårfølelsen er trist, får en følelse av at nå har hele verden det fantastisk bortsett fra meg, sånn er det vårfølelsen føles; den får meg til å føle meg utenfor, som å være ungdom og vite at "alle" andre er på en fest som ikke jeg er på, selv om jeg vet at festen sikkert er dritkjedelig og jeg ikke en gang liker halvparten av folka som er der, men likevel liksom. Tenk om. Jeg går sikkert ikke glipp av noe, men tenk om jeg gjør det. Sånn er vårfølelsen og sånn har det alltid vært. Noen ganger klarer jeg å holde den i sjakk, andre ganger er det verre. 

To bord bortenfor sitter det to og prater lavmælt, jeg gjetter på at den ene er frivillig samtalevenn i Røde Kors eller noe lignende, mens den andre er ny i Norge og ikke kan norsk så godt ennå; de har på seg ytterjakker, har ikke giddet å ta dem av, snakker om trivielle ting, liksom mest bare for å si noe, og hun som er norsk, jeg gjetter at hun er student på universitetet, sier: Vi liker heller ikke at det er kaldt, det er fælt med vinter. Å, tenker jeg. Hvem er er vi. Mener hun nordmenn, tenker jeg. Eller kanskje hun og alle vennene hennes. Hun sier at alle klager over at de fryser, men selv om det er kaldt trenger man vel ikke å ha det kaldt, kan man ikke bare ta på seg klær, det er jo ikke femti minus vi snakker om, det er ikke så kaldt at vi ikke kan leve, ikke så kaldt at ikke ullundertøy kan fikse på det. Og hvor fin hadde egentlig sommeren vært uten vinter. (Det slår meg at det er kanskje er en vanskelig påstand, funker egentlig mest allegorisk, det er fryktelig mange mennesker i verden som lever uten vinter.) 

For ikke så lenge siden leste jeg en tekst om noen som delte verdens mennesker i to kategorier. De som gjør pliktene sine først og hviler etterpå vs. de som tar fornøyelsen først og tar det kjipe sist. De diskuterte hva som var mest fornuftig. Ville det ikke være best for selvfølelsen å ta pliktene først og belønningen etterpå? Men hva om man tok pliktene først, og så ville det ikke bli noen belønning etterpå, for den ville være borte, tatt vekk av en eller annen grunn, ikke lenger en mulighet, en mulighet som forsvant mens man brukte tid på pliktene. Jeg husker det vagt, kan ikke huske hvor jeg leste om det, var det i en novelle, kanskje. Når jeg tenker på det er det som om enda en brikke i puslespillet kommer på plass, det er som jeg vet hvorfor det gikk skeis med ekskjæresten, en av oss var den ene sorten menneske, den andre av oss den andre sorten, vi tilhørte hver vår kategori. Jeg så på det å skyve bort plikter til fordel for fornøyelser som latskap, dumhet, nærmest moralsk forkastelig; han så på min trang til å gjøre alt på listen før man endelig kunne gjøre noe gøy som streng, besteborgelig, nærmest fascistisk. Og jo mer han klagde, jo mer besatt ble jeg av å gjøre ting slik jeg mente var riktig, til det egentlig ikke var det jeg mente var riktig lenger, men en slags monstrøs versjon av det. Som en slags voksen trass. Ikke spesielt voksent, men følt av en voksen. 

Til slutt har jeg gjort alle fysikkoppgavene jeg på forhånd bestemte meg for å gjøre; leksene og ti ekstra oppgaver. Jeg har lagt en bok på bordet som jeg tok mens jeg stod ved kaffemaskinen, puttet på ti kroner og ventet på kaffe med melk, tok den med tilbake til pulten fordi jeg på et tidspunkt tidligere i livet tenkte at jeg ville lese den, men fikk aldri gjort det. Og så stod jeg der og så den, til låns, tenkte der er den jo, den må jeg lese, men etter å ha tenkt på andre ting noen timer og jeg igjen ser at boka ligger der og jeg pakker sekken og tar på skjerf, tenker jeg at jeg ikke har lyst til å lese den lenger; det der fra den gangen, det jeg tenkte den gangen, gjelder ikke lenger. 

Sørlandets litteraturpris 2014

sør

I dag var jeg på biblioteket og stemte på hvem jeg synes bør vinne Sørlandets litteraturpris 2014. Den deles ut i to kategorier, en for skjønnlitteratur og en for sakprosa. Jeg har ikke lest noen av de nominerte til sakprosakategorien, og kommer ikke til å gjøre det heller, så jeg stemte bare i kategorien for skjønnlitteratur.

De nominerte til kategorien for skjønnlitteratur er:
1. Teori om det eneste av Nils Chr. Moe-Repstad
2. Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang 
3. Dinglen og Ramona av Cathrine Evelid

Jeg stemte på diktene til Nils Chr. Moe-Repstad, og her er forøvrig det jeg synes om dem. Et lett valg, spør du meg, selv om Å holde pusten var en god debut av Kaupang. Den har jeg skrevet om her. Dinglen og Ramona har jeg ikke lest, men jeg leste den forrige boka til Cathrine Evelid (fra 2012), Mamma er en countrysang, og det er noe av det verste jeg har lest i hele mitt liv. Skikkelig søppel. Tenk at noen sitter og jobber i forlag og sier ja til sånne bøker. Hvis jeg måtte velge mellom Dagbladet og Dinglen og Ramona hadde jeg heller valgt Dagbladet ass.

Nei, nå skal jeg stoppe min eder og galle. Hvis det skulle være interessant å lese mer av det, så har jeg skrevet om Mamma er en counrtysang her.

Forøvrig husker jeg alle gangene jeg har stemt på Knausgård til denne prisen, og hvorfor er ikke essaysamlingen hans nominert i sakprosakategorien? Sikkert fordi Knausgård uansett ikke hadde dukket opp for å motta prisen. Neida, det var kynisk sagt av meg. Veldig unorsk og lite jordnært. Tar det tilbake. Sikkert for å gi noen andre sjansen også. Litt som om hvis nederlendernes skøyteløpere hadde blitt utestengt fra OL. Da kunne andre land utøvere endelig fått sjansen til å komme på pallen.

Sotsji 4

Noen har bare Swix-app på iPhonen som smøreteam.

(Forøvrig begynte jeg på De håpefulle av Nicolai Houm etter skituren i går. Dette var første setning: "Så var det på tide å dra hjem og finne Fredrik i kjellerboden der han sikkert gjorde noe kjedelig med et par langrennsski [...]").

Spørsmålsrunde 3

Noen ganger får jeg spørsmål fra blogglesere under innlegg som ikke har noe å gjøre med spørsmålet. Andre ganger får jeg spørsmål som har med gamle innlegg fra for lenge siden å gjøre. Noen husker noe jeg skrev om før og spør: Hva med nå da, hvordan gikk det egentlig? Mange av spørsmålene har med studier og litteratur å gjøre, så hvorfor ikke ha en spørsmålsrunde nummer tre? Så kan jeg f.eks. svare på hvilke bøker som har fått meg til å grine. Eller hvilken biografi jeg liker best. Eller hvilken bok som gir meg frysninger. Eller hvem som er min favorittanmelder. Eller hvorfor jeg skriver så mye om snø. Eller om jeg noensinne har prøvd isbreklatring. Eller noe. 

(Jeg har forresten aldri prøvd isbreklatring, men har lyst.)

Jeg svarer om en ukes tid, kanskje neste helg, bare fyr løs. 

husky

Bildet er herfra. 

[...] Muligheden er for Selvet hvad Suurstoffet er for Aanderættet. 
- Kierkegaard