Bøkene jeg leste i desember

PROSA
1. BARK av Lorrie Moore
2. IMOT KUNSTEN av Tomas Espedal

POESI
3. THE WILD IRIS av Louise Glück
4. THE HOLLOW OF THE HAND av PJ Harvey og Seamus Murphy

SAKPROSA
5. BIOPHILIA av Edward O. Wilson

Den aller beste boka jeg leste var uten tvil The Wild Iris av Louise Glück, en poet som jeg oppdaget tidligere denne måneden. Nydelig. Her er et av diktene:

CLEAR MORNING

I’ve watched you long enough,

I can speak to you any way I like–

I’ve submitted to your preferences, observing patiently
the things you love, speaking

through vehicles only, in
details of earth, as you prefer,

tendrils
of blue clematis, light,

of early evening–
you would never accept

a voice like mine, indifferent
to the objects you busily name,

your mouths
smal circles of awe–

All this time
I indulged your limitation, thinking

you would cast it aside yourselves sooner or later,
thinking matter could not absorb your gaze forever–

obstacle of the clematis painting
blue flowers on the porch window–

I cannot go on
restricting myself to images

because you think it is your right
to dispute my meaning:

I am prepared now to force
clarity upon you.

Tanzania

Inne på vaksinekontoret forteller jeg helsepersonalet at jeg skal ta et kurs i statistikk istedet for å dra til Tanzania. Jeg er der for å få min andre dose av en vaksine som jeg egentlig skulle ta fordi jeg skulle til Afrika. Jeg skulle egentlig ta to til, men det blir det ikke noe av, for universitetet har avlyst feltkurset. Jeg er enormt skuffet, det er en skuffelse som jeg ikke har følt siden jeg var et barn. Når noe som blir avlyst er helt utenfor min kontroll, når noe som skal skje ikke skal skje likevel, uten at det er min skyld i det hele tatt. En ren skuffelse. Det er ingenting jeg kan gjøre, ingenting jeg kan si, for å endre på det. Sånn er det bare, har universitetet sagt. De er lei seg for det, men det må bare bli sånn.

Hjemme har vi gledet oss, N og jeg. Vi har lest og lest til eksamener i ukevis, og snakket om hvor det gøy det blir etterpå, alt vi skal. Først er det juleferie, først skal vi dra hjem til jul, så skal vi til Tanzania! Vi leser og leser og leser og tenker at etterpå, i en overskuelig fremtid, da skal vi til Tanzania. Jeg skal se akasietrær og løver og sjiraffer og gaseller i sitt naturlige habitat. Jeg bekymrer meg litt for varmen, jeg er ikke så god til å takle varme, men vet at i Tanzania er varmen ihvertfall tørrere enn i Indonesia, selv om det er like varmt. Jeg tenker på at dette har jeg alltid drømt om, om å dra ut i verden på feltkurs. Å reise er så mye bedre når man skal noe spesielt. Å reise bare for å være på ferie er ikke det samme. Jeg kommer aldri til å dra til Tanzania uten å skulle noe spesielt. Jeg ville stå opp halv syv hver dag, traske rundt i nasjonalparker og støv og skrive rapporter i glosteika hver uke. Nå skal jeg ikke det likevel. Jeg skal være hjemme og ta et intensivkurs i regresjonsanalyse. Jeg skjønner så godt at du er skuffet, sier kvinnen på vaksinekontoret, som jeg ikke vet helt om er helsesøster eller lege. Hun spør om jeg allerede har hentet malariatablettene som hun skrev ut en resept til meg for en måned siden. Nei, sa jeg, det hadde jeg ikke gjort ennå. Det er en av fordelene med å være et menneske som gjør alle slike praktiske ting helt på slutten. Jeg har egentlig ikke tenkt så mye på at jeg skal til Tanzania, ikke praktisk sett. Jeg har bare lest til eksamen. Mens rommene har blitt støvete, badet har blitt skittent, og kjøkkenbenken fylles av brødsmuler og løkskall og skitne gryter og panner. Alt forfaller rundt oss når det snart er eksamen. Posten vokser i en haug. En dag spiser jeg tilogmed pasta med smeltet ost til middag. Men etter den siste drar jeg hjem og drikker et glass bar rom med isbiter mens jeg vasker og rydder hele leiligheten og hører på guilty pleasures. Mer enn at jeg feirer at eksamen er over, feirer jeg at jeg er et semester klokere. Alt hva jeg vet nå som jeg ikke visste for et halvt år siden.

Jeg åpner posten. Jeg betaler regninger. Jeg leser romanene som har ligget i vinduskarmen i et halvt år, kanskje lengre. Jeg løper ut i skogen. Jeg drikker masse rødvin. Jeg leser om trekenguruer og blir glad for at de finnes, men lei meg for at de kanskje snart ikke finnes. Jeg skal ihvertfall hjem til jul. Jeg ligger i senga og stirrer tiltaksløs inn i garderoben, jeg blir matt av å tenke på hva jeg skal pakke med, hva jeg skal ha på meg på alle julefestene. Ligger du bare der, sier N når hun tar seg en pause, hun har ennå ikke hatt siste eksamen. Ja, jeg vet ikke hva jeg skal ha på meg. Jeg ser alle de hvite bomull- og linskjortene mine henge i skapet, klærne jeg skulle ha med til Tanzania. Jaja, sier jeg, det er bare én ting å gjøre: Bli forsker og reise på sabbatsår!

I det minste kommer jeg aldri til å få kolera, og kanskje får jeg litt mer vinter likevel.

Pausefisk, dikt.

Persephone the Wanderer

Louise Glück, 1943

In the first version, Persephone
is taken from her mother
and the goddess of the earth
punishes the earth—this is
consistent with what we know of human behavior,

that human beings take profound satisfaction
in doing harm, particularly
unconscious harm:

we may call this
negative creation.

Persephone's initial
sojourn in hell continues to be
pawed over by scholars who dispute
the sensations of the virgin:

did she cooperate in her rape,
or was she drugged, violated against her will,
as happens so often now to modern girls.

As is well known, the return of the beloved
does not correct
the loss of the beloved: Persephone

returns home
stained with red juice like
a character in Hawthorne—

I am not certain I will
keep this word: is earth
"home" to Persephone? Is she at home, conceivably,
in the bed of the god? Is she
at home nowhere? Is she
a born wanderer, in other words
an existential
replica of her own mother, less
hamstrung by ideas of causality?

You are allowed to like
no one, you know. The characters
are not people.
They are aspects of a dilemma or conflict.

Three parts: just as the soul is divided,
ego, superego, id. Likewise

the three levels of the known world,
a kind of diagram that separates
heaven from earth from hell.

You must ask yourself:
where is it snowing?

White of forgetfulness,
of desecration—

It is snowing on earth; the cold wind says

Persephone is having sex in hell.
Unlike the rest of us, she doesn't know
what winter is, only that
she is what causes it.

She is lying in the bed of Hades.
What is in her mind?
Is she afraid? Has something
blotted out the idea
of mind?

She does know the earth
is run by mothers, this much
is certain. She also knows
she is not what is called
a girl any longer. Regarding
incarceration, she believes

she has been a prisoner since she has been a daughter.

The terrible reunions in store for her
will take up the rest of her life.
When the passion for expiation
is chronic, fierce, you do not choose
the way you live. You do not live;
you are not allowed to die.

You drift between earth and death
which seem, finally,
strangely alike. Scholars tell us

that there is no point in knowing what you want
when the forces contending over you
could kill you.

White of forgetfulness,
white of safety—

They say
there is a rift in the human soul
which was not constructed to belong
entirely to life. Earth

asks us to deny this rift, a threat
disguised as suggestion—
as we have seen
in the tale of Persephone
which should be read

as an argument between the mother and the lover—
the daughter is just meat.

When death confronts her, she has never seen
the meadow without the daisies.
Suddenly she is no longer
singing her maidenly songs
about her mother's
beauty and fecundity. Where
the rift is, the break is.

Song of the earth,
song of the mythic vision of eternal life—

My soul
shattered with the strain
of trying to belong to earth—

What will you do,
when it is your turn in the field with the god?

Ikke alle veier hjem er like lange

På toget på vei hjem fra Trondheim sitter jeg i en av setene som har sete mot seg, i en av lukene med plass til fire i. Jeg vil helst ikke sitte i slike seter, de er forbeholdt familier eller vennegjenger, denne gangen reiser jeg alene, det er kanskje det jeg som oftest gjør. Et par setter seg på setene ovenfor meg, det er et kjærestepar, og de er nyforelska viser det seg, sitter og kosesnakker og tar på hverandre under hele reisen. Hun er så forelska at hun gjør seg underdanig. Når han kritiserer henne finner hun seg bare i det. Han forteller i detalj hva hun gjorde feil under en tilstelning, hun var altfor full og mistet et glass på gulvet. Og jeg gjentar, i detalj forteller han det til henne mens hun lytter. Hun er ikke ydmyk, men ydmykes. Når de er uenige om hvordan de skal tilbringe julen, de har begge sin familie og sine barn på hver sin kant, og hun kommer med et forslag som han synes er dårlig, sier han: Hører du hva du sier, det er dumt, det forslaget ditt. Og han gjentar det. Hennes forslag er dumt, og hun sier ham ikke i mot, hun finner seg i alt han sier, for hun er forelsket og vil ikke lage bråk. Det kan hende jeg tar feil, men jeg har vært i denne situasjonen selv, og jeg gjorde akkurat det samme. Jeg lot min forhenværende kjæreste ha rett fordi jeg ikke ville lage bråk, alle gangene jeg aldri motsa ham. Jeg lot ham fortelle i detalj om hendelser jeg var med i som jeg helst bare ville glemme, ikke bli gjenfortalt i detalj. Alle ydmykelsene lot jeg akkumulerte opp i sjela og det gjorde meg liten. Jeg ble bitter, sint og usympatisk. Jeg mistet troen på folk. Jeg kjente at jeg hatet. 

Det tok år før det løsnet opp igjen.

Men jeg var noen og tyve. Kvinnen som sitter vis-a-vis meg på toget er noen og førti. Vet hun ikke bedre, tenker jeg og later som om jeg ikke legger merke til dem der jeg sitter og leser på forelesningsnotater om moser og lav. Hun legger beina sine oppå fanget hans og leser i en bok i to minutter om gangen før hun rastløs gjør noe annet. Flytter på seg, titter på mobilen, ett eller annet. Hun er så forelska at hun ikke klarer å lese. Det har jeg også opplevd å være, men da var jeg nitten. Det er ikke sånn nå lenger. Selv om jeg kan bli rastløs når jeg tenker på at jeg skal gjøre noe gøy noe og jeg nesten ikke klarer å vente. Det er ikke alltid rett tid til å lese, men på toget er det alltid det. Det var to grunner til at jeg bestemte meg for å dra til Trondheim. Jeg ville besøke en venn, og jeg ville ta toget. Jeg ville reise med toget fordi det var så lenge siden sist. Jeg ville lese på toget og se ut av vinduene og høre på musikk og spise matpakken min på toget. På toget tenker jeg på alt i livet som gjør det verdt det å leve. Kanskje gjør jeg ikke alltid det på toget, men ofte, og særlig når livet er godt. Jeg tenkte kanskje ikke på alt som gjør livet verdt å leve den gangen jeg ellers ikke brydde meg om jeg var levende eller død. Men jeg kan ikke huske hva jeg tenkte på alle de gangene jeg reiste over fjellet fra Bergen til Oslo og tilbake igjen. Jeg kan huske noen av bøkene jeg leste. Jeg kan huske at jeg var trist når jeg forlot Oslo på kvelden og tok nattoget til Bergen, men også lettet, lettet over at jeg snart skulle være for meg selv igjen, alene.

Kanskje var det på toget jeg tenkte at sånn som dette skal det ikke være.

Det var antagelig på toget jeg tenkte akkurat det. Verden og tilværelsen åpner seg på toget, alt blir så stort. Ting blir tydelig. På vei fra et sted til et annet. Etterpå, når turen er over, er ikke ting like tydelig lenger. Det er samme greia oppe på fjellet. Når man kommer ned igjen er ikke ting like tydelig. Det man bestemmer seg for på toget kan dermed altså ta litt tid.

I Trondheim drar vi på en gudstjeneste i Nidarosdomen. Jeg vil se kirken innenfra og høre på orgel. Jeg ser nattverden for aller første gang, før har jeg bare hørt om det. Min venn hvisker til meg at det er så mange som bare tar i mot uten å tenke på hva de er med på. Ja, sier jeg, men sånn er det med mange ting. I løpet av gudstjenesten blir jeg mange ganger rastløs, den er altfor lang og det er altfor lite orgel. Jeg lengter etter himmelen utenfor. I kirken kan man ikke se verden utenfor, sånn som man gjør i sine hjem. Det er ingen vinduer som viser verden utenfor. Er det derfor jeg føler meg slik. Rastløs. Her inne er det ingenting. Her inne er vi skjermet fra naturen.

Hvordan noen kan føle storhet uten at natur er innblandet, er nok noe jeg aldri får vite.

Bøkene jeg leste i november

Utdrag fra Om vinteren. 

I oktober leste jeg Om høsten. I november, nøyaktig en måned etter, leste jeg Om vinteren på toget på vei til Trondheim. Å reise med toget gjør verden større, åpnere. Å lese Om vinteren gjør også det. Å gjøre begge deler samtidig var fantastisk. Kanskje forsterket de hverandre. Jeg rakk ikke å lese hele før jeg nådde fram, så de siste kapitlene leste jeg mens jeg satt stille i verden. Da var det som om teksten ikke lenger var viktig, som om jeg bare bladde forbi uten at noe rørte i meg, men jeg tenker egentlig at det var tilfeldig, at den siste fjerdedelen bare ikke var like god som de tre første. At jeg ville ha merket det på toget også, at forfatteren begynte å gjenta seg selv, eller at hans betraktninger over naturfenomener var banale, for det er de for en som kjenner disse tingene bedre enn en som hovedsaklig bare er litterat. (Hvitt er  ikke fravær av farge. Hvitt er alle farger.)

Dét til tross, Om vinteren var den fineste boka jeg leste i november.

Den sjette utryddelsen den viktigste. 

Og Spikrar frå fallande plankar den kjedeligste og dårligste.

---

PROSA
1. TIGER LILY av Jodi Lynn Anderson
2. SPIKRAR FRÅ FALLANDE PLANKAR av Eirik Ingebrigtsen
3. BROR DIN PÅ PRÆRIEN av Edvard Hoem

POESI
4. HAN av Atle Håland

SAKPROSA
5. OM VINTEREN av Karl-Ove Knausgård
6. DEN SJETTE UTRYDDELSEN av Elizabeth Kolbert

BROR DIN PÅ PRÆRIEN av Edvard Hoem

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 17.11.15

Nordmenn på prærien
Romaner om nybyggerlivet i Amerika finnes det allerede mange av, men Bror din på prærien er likevel en leseverdig roman om temaet. Samtidig som vi får lese om Eilert Knutsen som jobber seg fram i Amerika, får vi også lese om de som ble igjen i gamlelandet; om Eilerts familie hjemme på Vestlandet. I Amerika ligger mulighetene åpne, og mens Eilert får sin egen gård tidlig i livet, får hans far ikke kjøpt gården han har drevet hele livet før han er sytti og alle hans barn har dratt sine veier. Likevel blir ting bedre også i Norge, f.eks. dobler dagslønnen seg i løpet av årene romanen beskriver.

Slike detaljer er romanen fylt av, både når det gjelder nybyggerlivet og samfunnet i Norge i tiårene rundt 1900. Om det går an å si det om romaner, er det rett og slett et godt håndverk Hoem har gjort. Det er detaljene og det historiske bakteppet som først og fremst gjør denne romanen. Det er beskrivelsen av byer og samfunn som blir til som er det interessante, ikke så mye hvordan unge Eilert blir voksen i det nye landet, som, til tross for å inneha flere muligheter, krever like mye arbeid for å lykkes i som hjemme. Drivkraften til hovedpersonene er bejaende og flott, men beskriver nybyggere i Amerika slik en har lest om dem før. Intet nytt under solen; de er hardtarbeidende, lykkes til tross for vanskeligheter, gifter seg og får barn som siden kan drive gården videre. Noen av dem lurer på om de fortsatt kan stole på Gud, i disse «moderne tider», spesielt gjelder dette Gjertine, Eilerts tante, som han får bo hos når han kommer til Amerika. Når han ankommer Gjertine og Oles hjem, lider hun av «præriesyken». Eilert overtaler Ole til å la henne bli med på jakt, og det friskner henne til. Det er ute på jakt at tvilen hennes kommer fram, ute i det store øde. Hun tilhører en av de mest interessante personene i romanen.

Romanen er en rørende fortelling om slekt over generasjoner og hav. Til tider er det vemodig å lese om foreldre hvis barn drar ut i verden, men samtidig kan det vel ikke finnes noe bedre enn å vite at de lykkes og at det går godt for dem der de er, uansett hvor det måtte være, og uansett i hvilken tid man lever i.

Ouroboros

På vei til Berlin leser jeg Om høsten av Knausgård. I den skriver han om tingene, hvert avsnitt er om en ting i verden. Solen, skumringen, vepsen, løvet, sengen, jorden, hermetikkboksene, en plastpose i havet, smerten, stillheten, trommer, manetene, gummistøvler. Han skriver til et barn som er på vei til verden, og han skriver: Er det følelsen av å trykke ned håndtaket og skyve døren opp, kjenne hvordan den svinger innover eller utover på gjengene, alltid lett og villig, og komme inn i et nytt rom? Ja, døren slå opp som en vinge, og bare det gjør livet verdt å leve. Og så videre, til sin ufødte datter: Jeg vil vise deg verdenen vår, slik den er nå: døren, gulvet, kranen og utslagsvasken, hagestolen inntil muren under kjøkkenvinduet, solen, vannet, trærne. Du kommer til å se den på din egen måte, du kommer til å gjøre deg dine egne erfaringer og leve ditt eget liv, så det er selvsagt først og fremst for min egen skyld jeg gjør det: å vise deg verden, lille du, gjør livet mitt verdt å leve. 

På flyet leser jeg om en ting til en annen. Jeg er på vei til en venn. Jeg kan ikke huske forrige gang jeg traff henne, men det var kanskje i desember. Forrige gang jeg var i Berlin hadde jeg en kjæreste, vi bodde hos noen venner av oss med barn. Jeg hadde på forespørsel fra barnet høytopplesning. Da vi var kommet gjennom alle bøkene, ville han begynne på nytt igjen. Det var riktig hyggelig og jeg leste for ham med glede.

Den samme dagen som jeg drar til Berlin, får jeg øye på en mann jeg ikke har sett på lenge. Jeg ser ham femti meter unna, med ryggen til. Han har antagelig vært i det bygget jeg skal inn i. Jeg har hørt rykter om at han pleier å være der på dette tidspunktet, og jeg har derfor hatt en slags nervøsitet hver gang jeg drar til dette stedet på dette tidspunktet, som er uunngåelig. Jeg har ikke noe valg, jeg er nødt til å være på dette stedet kvart over ti akkurat denne dagen i uka. Jeg pleier alltid å skyndte meg å låse sykkelen og forsvinne inn i det klasserommet jeg skal være i. Akkurat denne dagen kommer jeg sent nok til at jeg bare ser ryggen hans mens han er på vei vekk. Om jeg hadde syklet hjemmefra litt tidligere hadde vi antagelig truffet hverandre på trappen. Hva skulle vi sagt da, hvem liker å møte hverandre tilfeldig slik, ihvertfall ikke jeg.

Mens jeg leser skriver jeg i margen. Jeg skriver også på en av de blanke sidene, noe jeg kommer på mens jeg leser. Når flyet lander er jeg nesten gjennom boka, men ikke helt. Det er litt igjen. Jeg har fryktelig dårlig samvittighet for å fly, men bestemte meg for å gjøre det likevel. Min venn har bodd så mange steder etter at vi sluttet på videregående, men jeg har aldri besøkt henne før nå. Ikke besøkte jeg henne i Paris, ikke besøkte jeg henne i Skottland (jeg kan ikke huske hvilken by det var), ikke besøkte jeg henne i Amsterdam, ikke besøkte jeg henne i Stavanger. Noen steder har vi begge bodd, men aldri på samme tidspunkt. Jeg har muligens ikke besøkt henne før fordi jeg har vært så blakk. Jeg har muligens prioritert å reise sammen med noen jeg ikke lenger reiser med. Jeg har kanskje hatt livet fullt akkurat der hvor jeg var. Kanskje hadde jeg ikke noe behov for å treffe noen, det har også hendt. Jeg sier til meg selv at det var en illusjon, man trenger alltid noen, men akkurat da føltes det ikke slik. Jeg ville bare gå rundt alene. Hele tiden.

Jeg leser ferdig Om høsten en morgen min venn ikke har stått opp ennå. Jeg låner rommet til en som har dratt til Reykjavik, sengen er bare en madrass på gulvet, lakenene hvite. Jeg forteller min venn at mannen jeg traff i våres unnskyldte seg for sin madrass på gulvet, som om jeg var et menneske som ikke var vant til slikt. Min tidligere kjæreste og jeg sov i flere år på madrasser som lå rett på gulvet, også da vi bodde sammen. Jeg fortalte det til ham, men jeg vet ikke om han trodde noe på det. Han trodde jeg var bourgeois. Det er nå ikke så rart, sier min venn i Berlin. Men jeg har altså sovet på madrasser rett på gulvet før, sier jeg. Vi sitter i sengen hennes og drikker kirsebærøl. Vi skal snart dra og spise middag på en vegansk restaurant, treffe en amerikaner som er på rundtur i Europa mens hun er på utveksling i Italia. Hun har blitt frastjålet mobiltelefonen sin, har latt den ligge fritt i lommen. Det er ganske overraskende, vet hun ikke bedre, hun er tross alt fra New York. Hun spør hvorfor vi ville på denne restauranten, ingen av oss er veganere. Jeg sier at det er for miljøets skyld, grønnsaker er dessuten godt. 

Etterpå kjøper vi noen øl i en kiosk og drar til noen venner av min vert. Alle i Berlin ser ut til å bo i høye og luftige leiligheter, det er høyt opp til taket og kan noen ganger føles overveldende. Kjøkkenet er ferskenfarget, der sitter gjestene og røyker. Jeg forteller om mannen med madrassene på gulvet til min verts søster. Bortsett fra at jeg ikke forteller om madrassene, jeg forteller om andre ting. Fordelen med å ikke ha truffet noen på en stund, er at det er mye som har skjedd siden sist som man kan snakke om. Man gjentar ikke seg selv for de andre, bare for en selv.

Når jeg noen dager senere drar hjem fylles jeg ikke med vemod. Jeg vet ikke hvorfor det å reise hjem ved tidligere anledninger så ofte har gitt meg denne følelsen, for det er helt klart at mesteparten av det beste som har hendt meg her i livet har skjedd hjemme. 

---

(Tilbake i min egen leilighet, når jeg pakker ut, ser jeg at Knausgård har skrevet et avsnitt om løvet i Om høsten. Jeg tenker på min venn i Berlin som plukket opp blader mens vi gikk. Hun festet dem rundt lyspærene på en lysslynge og hang den på sengegavlen mot veggen. Hun var glad fordi hun hadde glemt at høsten kunne være så fin, hun hadde likesom oppdaget den på nytt. Jeg fikk også lyst til å lage en slik slynge, men antagelig ville det ikke være så mange blader igjen når jeg kom hjem. I forrige uke var vi i skogen og samlet inn moseprøver, vi måtte lete under bladene som hadde falt. Etter noen timer ute kjente jeg at jeg frøs på tærne i joggeskoene. Da jeg kom hjem tok jeg på meg raggsokker og satt med pledd over bena mens jeg spiste middag. Etterpå la jeg meg i senga for å sove litt og bli varm. Det er ikke alltid godt å si hva som kom først, kulden eller trøttheten, i dette tilfellet forsterket de hverandre. Ikke før jeg hadde sovet en times tid var det igjen mulig å gjøre noe fornuftig.)

Bøkene jeg leste i oktober

1. Meg i bakgården til Bertolt Brecht og Helene Weigels hus i Berlin. Den grønne døra bak meg er til garasjen. Selv kommunister elsker å kjøre i sin egen bil. 2. Om høsten av Karl-Ove Knausgård. 


I oktober leste jeg bare bra bøker. Jeg leste min første bok fra Island som ikke var en saga. (Fin!) Jeg tenkte mye på slutten av Innsirkling-serien. (Antiklimaks!) Jeg var på Litteraturhuset og hørte Karl-Ove Knausgård i samtale med Ane Farsethås. Jeg var også på Kolon forlags 20 års-bursdag og så noen gode opplesninger og noen dårlige. Bakfull dro jeg til Berlin mens jeg leste Om høsten. (Reisen var kort.) I Berlin besøkte jeg Brecht-Haus, av en eller annen grunn gjorde jeg ikke det forrige jeg var der. Det var skikkelig fint! 


PROSA
1. KLOKKEN OG SENGEN av Eline Lund Fjæren

2. HERETTER ER JEG INGEN av Hanne-Vibeke Holst
3. INNSIRKLING 3 av Carl Frode Tiller
4. REGN I NOVEMBER av Auður Ava Ólafsdóttir

SAKPROSA
5. OM HØSTEN av Karl-Ove Knausgård
6. BLÅSTRØMPER av Karen Thue og Victoria Wæthing