BROR DIN PÅ PRÆRIEN av Edvard Hoem

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 17.11.15

Nordmenn på prærien
Romaner om nybyggerlivet i Amerika finnes det allerede mange av, men Bror din på prærien er likevel en leseverdig roman om temaet. Samtidig som vi får lese om Eilert Knutsen som jobber seg fram i Amerika, får vi også lese om de som ble igjen i gamlelandet; om Eilerts familie hjemme på Vestlandet. I Amerika ligger mulighetene åpne, og mens Eilert får sin egen gård tidlig i livet, får hans far ikke kjøpt gården han har drevet hele livet før han er sytti og alle hans barn har dratt sine veier. Likevel blir ting bedre også i Norge, f.eks. dobler dagslønnen seg i løpet av årene romanen beskriver.

Slike detaljer er romanen fylt av, både når det gjelder nybyggerlivet og samfunnet i Norge i tiårene rundt 1900. Om det går an å si det om romaner, er det rett og slett et godt håndverk Hoem har gjort. Det er detaljene og det historiske bakteppet som først og fremst gjør denne romanen. Det er beskrivelsen av byer og samfunn som blir til som er det interessante, ikke så mye hvordan unge Eilert blir voksen i det nye landet, som, til tross for å inneha flere muligheter, krever like mye arbeid for å lykkes i som hjemme. Drivkraften til hovedpersonene er bejaende og flott, men beskriver nybyggere i Amerika slik en har lest om dem før. Intet nytt under solen; de er hardtarbeidende, lykkes til tross for vanskeligheter, gifter seg og får barn som siden kan drive gården videre. Noen av dem lurer på om de fortsatt kan stole på Gud, i disse «moderne tider», spesielt gjelder dette Gjertine, Eilerts tante, som han får bo hos når han kommer til Amerika. Når han ankommer Gjertine og Oles hjem, lider hun av «præriesyken». Eilert overtaler Ole til å la henne bli med på jakt, og det friskner henne til. Det er ute på jakt at tvilen hennes kommer fram, ute i det store øde. Hun tilhører en av de mest interessante personene i romanen.

Romanen er en rørende fortelling om slekt over generasjoner og hav. Til tider er det vemodig å lese om foreldre hvis barn drar ut i verden, men samtidig kan det vel ikke finnes noe bedre enn å vite at de lykkes og at det går godt for dem der de er, uansett hvor det måtte være, og uansett i hvilken tid man lever i.

Ouroboros

På vei til Berlin leser jeg Om høsten av Knausgård. I den skriver han om tingene, hvert avsnitt er om en ting i verden. Solen, skumringen, vepsen, løvet, sengen, jorden, hermetikkboksene, en plastpose i havet, smerten, stillheten, trommer, manetene, gummistøvler. Han skriver til et barn som er på vei til verden, og han skriver: Er det følelsen av å trykke ned håndtaket og skyve døren opp, kjenne hvordan den svinger innover eller utover på gjengene, alltid lett og villig, og komme inn i et nytt rom? Ja, døren slå opp som en vinge, og bare det gjør livet verdt å leve. Og så videre, til sin ufødte datter: Jeg vil vise deg verdenen vår, slik den er nå: døren, gulvet, kranen og utslagsvasken, hagestolen inntil muren under kjøkkenvinduet, solen, vannet, trærne. Du kommer til å se den på din egen måte, du kommer til å gjøre deg dine egne erfaringer og leve ditt eget liv, så det er selvsagt først og fremst for min egen skyld jeg gjør det: å vise deg verden, lille du, gjør livet mitt verdt å leve. 

På flyet leser jeg om en ting til en annen. Jeg er på vei til en venn. Jeg kan ikke huske forrige gang jeg traff henne, men det var kanskje i desember. Forrige gang jeg var i Berlin hadde jeg en kjæreste, vi bodde hos noen venner av oss med barn. Jeg hadde på forespørsel fra barnet høytopplesning. Da vi var kommet gjennom alle bøkene, ville han begynne på nytt igjen. Det var riktig hyggelig og jeg leste for ham med glede.

Den samme dagen som jeg drar til Berlin, får jeg øye på en mann jeg ikke har sett på lenge. Jeg ser ham femti meter unna, med ryggen til. Han har antagelig vært i det bygget jeg skal inn i. Jeg har hørt rykter om at han pleier å være der på dette tidspunktet, og jeg har derfor hatt en slags nervøsitet hver gang jeg drar til dette stedet på dette tidspunktet, som er uunngåelig. Jeg har ikke noe valg, jeg er nødt til å være på dette stedet kvart over ti akkurat denne dagen i uka. Jeg pleier alltid å skyndte meg å låse sykkelen og forsvinne inn i det klasserommet jeg skal være i. Akkurat denne dagen kommer jeg sent nok til at jeg bare ser ryggen hans mens han er på vei vekk. Om jeg hadde syklet hjemmefra litt tidligere hadde vi antagelig truffet hverandre på trappen. Hva skulle vi sagt da, hvem liker å møte hverandre tilfeldig slik, ihvertfall ikke jeg.

Mens jeg leser skriver jeg i margen. Jeg skriver også på en av de blanke sidene, noe jeg kommer på mens jeg leser. Når flyet lander er jeg nesten gjennom boka, men ikke helt. Det er litt igjen. Jeg har fryktelig dårlig samvittighet for å fly, men bestemte meg for å gjøre det likevel. Min venn har bodd så mange steder etter at vi sluttet på videregående, men jeg har aldri besøkt henne før nå. Ikke besøkte jeg henne i Paris, ikke besøkte jeg henne i Skottland (jeg kan ikke huske hvilken by det var), ikke besøkte jeg henne i Amsterdam, ikke besøkte jeg henne i Stavanger. Noen steder har vi begge bodd, men aldri på samme tidspunkt. Jeg har muligens ikke besøkt henne før fordi jeg har vært så blakk. Jeg har muligens prioritert å reise sammen med noen jeg ikke lenger reiser med. Jeg har kanskje hatt livet fullt akkurat der hvor jeg var. Kanskje hadde jeg ikke noe behov for å treffe noen, det har også hendt. Jeg sier til meg selv at det var en illusjon, man trenger alltid noen, men akkurat da føltes det ikke slik. Jeg ville bare gå rundt alene. Hele tiden.

Jeg leser ferdig Om høsten en morgen min venn ikke har stått opp ennå. Jeg låner rommet til en som har dratt til Reykjavik, sengen er bare en madrass på gulvet, lakenene hvite. Jeg forteller min venn at mannen jeg traff i våres unnskyldte seg for sin madrass på gulvet, som om jeg var et menneske som ikke var vant til slikt. Min tidligere kjæreste og jeg sov i flere år på madrasser som lå rett på gulvet, også da vi bodde sammen. Jeg fortalte det til ham, men jeg vet ikke om han trodde noe på det. Han trodde jeg var bourgeois. Det er nå ikke så rart, sier min venn i Berlin. Men jeg har altså sovet på madrasser rett på gulvet før, sier jeg. Vi sitter i sengen hennes og drikker kirsebærøl. Vi skal snart dra og spise middag på en vegansk restaurant, treffe en amerikaner som er på rundtur i Europa mens hun er på utveksling i Italia. Hun har blitt frastjålet mobiltelefonen sin, har latt den ligge fritt i lommen. Det er ganske overraskende, vet hun ikke bedre, hun er tross alt fra New York. Hun spør hvorfor vi ville på denne restauranten, ingen av oss er veganere. Jeg sier at det er for miljøets skyld, grønnsaker er dessuten godt. 

Etterpå kjøper vi noen øl i en kiosk og drar til noen venner av min vert. Alle i Berlin ser ut til å bo i høye og luftige leiligheter, det er høyt opp til taket og kan noen ganger føles overveldende. Kjøkkenet er ferskenfarget, der sitter gjestene og røyker. Jeg forteller om mannen med madrassene på gulvet til min verts søster. Bortsett fra at jeg ikke forteller om madrassene, jeg forteller om andre ting. Fordelen med å ikke ha truffet noen på en stund, er at det er mye som har skjedd siden sist som man kan snakke om. Man gjentar ikke seg selv for de andre, bare for en selv.

Når jeg noen dager senere drar hjem fylles jeg ikke med vemod. Jeg vet ikke hvorfor det å reise hjem ved tidligere anledninger så ofte har gitt meg denne følelsen, for det er helt klart at mesteparten av det beste som har hendt meg her i livet har skjedd hjemme. 

---

(Tilbake i min egen leilighet, når jeg pakker ut, ser jeg at Knausgård har skrevet et avsnitt om løvet i Om høsten. Jeg tenker på min venn i Berlin som plukket opp blader mens vi gikk. Hun festet dem rundt lyspærene på en lysslynge og hang den på sengegavlen mot veggen. Hun var glad fordi hun hadde glemt at høsten kunne være så fin, hun hadde likesom oppdaget den på nytt. Jeg fikk også lyst til å lage en slik slynge, men antagelig ville det ikke være så mange blader igjen når jeg kom hjem. I forrige uke var vi i skogen og samlet inn moseprøver, vi måtte lete under bladene som hadde falt. Etter noen timer ute kjente jeg at jeg frøs på tærne i joggeskoene. Da jeg kom hjem tok jeg på meg raggsokker og satt med pledd over bena mens jeg spiste middag. Etterpå la jeg meg i senga for å sove litt og bli varm. Det er ikke alltid godt å si hva som kom først, kulden eller trøttheten, i dette tilfellet forsterket de hverandre. Ikke før jeg hadde sovet en times tid var det igjen mulig å gjøre noe fornuftig.)

Bøkene jeg leste i oktober

1. Meg i bakgården til Bertolt Brecht og Helene Weigels hus i Berlin. Den grønne døra bak meg er til garasjen. Selv kommunister elsker å kjøre i sin egen bil. 2. Om høsten av Karl-Ove Knausgård. 


I oktober leste jeg bare bra bøker. Jeg leste min første bok fra Island som ikke var en saga. (Fin!) Jeg tenkte mye på slutten av Innsirkling-serien. (Antiklimaks!) Jeg var på Litteraturhuset og hørte Karl-Ove Knausgård i samtale med Ane Farsethås. Jeg var også på Kolon forlags 20 års-bursdag og så noen gode opplesninger og noen dårlige. Bakfull dro jeg til Berlin mens jeg leste Om høsten. (Reisen var kort.) I Berlin besøkte jeg Brecht-Haus, av en eller annen grunn gjorde jeg ikke det forrige jeg var der. Det var skikkelig fint! 


PROSA
1. KLOKKEN OG SENGEN av Eline Lund Fjæren

2. HERETTER ER JEG INGEN av Hanne-Vibeke Holst
3. INNSIRKLING 3 av Carl Frode Tiller
4. REGN I NOVEMBER av Auður Ava Ólafsdóttir

SAKPROSA
5. OM HØSTEN av Karl-Ove Knausgård
6. BLÅSTRØMPER av Karen Thue og Victoria Wæthing

HERETTER ER JEG INGEN av Hanne-Vibeke Holst

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 27.10.2015

Vittig og rørende farsportrett

Den danske suksessforfatteren Hanne-Vibeke Holst har skrevet en roman om sin far. I følge henne selv har alle de andre romanene hun har skrevet vært øvelser i å skrive før hun endelig kunne skrive denne. Hun har øvd godt, for Heretter er jeg ingen er et nydelig, sympatisk portrett av modernisten Knud Holst. Gjennom å lese brev og å snakke med sin fars venner og bekjente, har Holst skrevet en roman om et menneskes stigning og fall. Samtidig som hun ikke skyver noe under teppet, skriver hun med en stor kjærlighet. I motsetning til mange andre romaner om fedre, handler ikke denne romanen om Holsts relasjon til sin far, det handler faktisk om ham. Det handler ikke om å bære nag til en barndom med en far som tar stor plass. I så måte kan den ligne litt på Meg eier ingen av Åsa Linderborg, et annen velskrevet portrett om en far, selv om denne riktignok var skrevet fra datterens ståsted og hvis handling var lagt til arbeiderklassen, et sted Knud Holst reiser fra allerede som barn, når han får legen til å gi ham papirer for fritak fra gymtimer og annen fysisk aktivitet. Han skal ikke jobbe med kyr eller på fabrikk, som sin far, nei, han skal bli forfatter og «vitenskapsmann med mikroskop og laboratorium»!

I grunnen er den norske oversettelsen av tittelen ganske misvisende. Tittelen leder en kanskje til å tro at romanen er mer deprimerende enn den egentlig er. Knud Holst er nemlig langt i fra ingen. Han verken er eller blir det. På dansk er tittelen Knud, den store, og med det må menes alle positive konnotasjoner.

Foruten Holsts imponerende evne til å forlate seg selv og skrive seg inn i et annet menneskes liv, er hun vittig og smart. Det er ofte morsomt å lese Heretter er jeg ingen. Slik romaner bør være – alvorlige og morsomme om hverandre. Livet er nemlig sjeldent bare én av delene.

Det er en flue i leiligheten

En flue har surret rundt i leiligheten siden før helgen. Jeg våkner opp lørdag morgen og kjenner den krype rundt på føttene mine utenfor dyna. Jeg har sovet dårlig. I alkorus og med mareritt, et så fælt et at jeg husker det dager etterpå. Jeg blir likevel liggende å tenke på mulige rømninger fra det fryktelige scenarioet i drømmen, halvveis våken, halvveis i søvne. Jeg glemte å åpne vinduet før jeg la meg, men rullegardinen er dratt ned. Noen ganger glemmer jeg å rulle det opp etter at jeg har stått opp, slik at planten ved skrivebordet mitt ikke får lys mens jeg har dratt min vei for dagen og ikke legger merke til det før jeg er hjemme igjen på ettermiddagen og ruller det opp, det er fortsatt et par timer igjen med lys.

Men når jeg står opp er det med en anger, alle tingene jeg sa i går som jeg kunne ha latt være å si. De stadig gjentagelsene. Det verste er når de andre er så sindige. En halvdel sier pytt, pytt, en annen sier at jeg kan da bedre. De stiller omtrent likt. Og som oftest er jeg den jeg foretrekker, men alltid er det det dårlige som overskygger det gode. For hver gang man ytrer noe slemt eller gjør noe dårlig må man si noe hyggelig og gjøre noe snilt ti ganger. Jeg går i dusjen og snakker, nynner for meg selv, på den måten overdøver jeg mine egne tanker, en liten stund.

Den har vært her lenge, fluen. Setter seg noen ganger på hendene mine, halsen, ansiktet, når jeg ligger på sofaen og leser. Jeg kommer på fluefangerne i stallen, papir med klister som hang over spiltauene, hestene som rister på halen og på hele kroppen når det lander en flue på dem. Jeg lar smøret og osten stå på bordet etter frokost, synker dypere ned i sofaen, tidsnok må jeg komme meg opp igjen, men ikke ennå. Jeg leser om en reise på Island, vil bare fortsette med det. I stedet må jeg stå opp, gå på butikken og så tilbake. Gjøre meg klar til en foreningsfest, plutselig ble det så mange foreningsfester. Jeg kan jo ikke akkurat si nei, jeg er nestleder og økonomisk ansvarlig. Det kan være ubekvemt å tenke på økonomi, men slettes ikke vanskelig. Stort sett helt greit.

Snart dør den, sier jeg på søndag. Hvordan vet du det, sier min bror som er på middagsbesøk. Fordi den har vært inne så lenge og det er snart ikke mer næring å få. Men det er det jo, av skitne tallerkener som ikke blir lagt inn i oppvaskmaskinen med en gang. Ikke lenge, aldri særlig lenge. Jeg har et mye ryddigere hjem enn jeg trodde jeg kom til å ha når jeg ble voksen. Min bror og jeg er ikke sikre på om noen av oss kommer til å kjøpe oss hus når vi blir eldre, vi liker ikke å eie så mange ting. Et hus gir bare rom til flere ting. Også er det så mye å ordne, sier jeg, selv om jeg må vedkjenne at jeg liker å bruke høytrykksspyleren og male husvegger i solskinnet mens jeg hører på musikk.

Fluen er der når det blir mandag, men ikke like påtrengende mens jeg sitter i sofaen og flisespikker på en semesteroppgave om lav og forurensning. I morgen skal den leveres, og vi skal ut i skogen og se på mose. Lav vil være et tilbakelagt kapittel, nå skal vi over til mose. Nå som jeg endelig hadde begynt å få teken på lav, men slik er livet, man løper hele tiden, plutselig er det man holdt på med over. Jeg legger merke til det når jeg tidligere på dagen titter ut av vinduet på laboratoriet, de gule bladene har begynt å falle, grenene er mye mer nakne nå enn i forrige uke. Jeg skriver ferdig tre journaler mens jeg registrerer været utenfor og krangler med folk på twitter. Deretter går jeg ut, spiser brødskiver på vei til en øvingstime.

Noen ganger føles dagen kort, når den egentlig er lang og jeg er sliten når jeg kommer hjem. Etter middag titter jeg i skapene etter noe godt, selv om jeg vet at jeg ikke har noe, disse skapene er bare mine, jeg har ikke noe lager av søte ting. Det er likegreit finner jeg ut etterpå, jeg bare tror jeg vil ha det, mens jeg venter på at kroppen skal ta til seg middagen og heve blodsukkeret på en bedre måte.

Vi sees på torsdag, sier K når øvingstimen er over. Du mener mandag, sier jeg, for det føles ut som om helgen snart er her, at det er torsdag i dag. Nei, det er bare mandag i dag, sier hun. Å, sier jeg.

The lady in the Rolls-Royce car is more damaging to morale than a fleet of Göring's bombing-planes.
- George Orwell

HISTORIA OM DET NYE NAMNET av Elena Ferrante

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 6/10 - 2015

Vakkert om vennskap og Napoli

Historia om det nye namnet er bok nummer to i Napoli-kvartetten til forfatteren som gjemmer seg bak pseudonymet Elena Ferrante. Romanen begynner der hvor den forrige sluttet; hovedpersonene er ikke lenger barn, men unge kvinner. Selv om livet ofte er kjipt, trått og vanskelig, beskriver Ferrante det med en livsbejaenhet som man sjeldent ser maken til nå til dags. Hovedpersonenes vilje til livet, nygjerrigheten og kunnskapstørsten deres er forfriskende. Romanen myldrer av liv. Jeg skrev det samme om bok nummer en, Mi briljante venninne, og det gjelder i denne også: Man kan levende se for seg Napoli og Ischia. Gatene, rommene, strendene, kjøttvarebutikkene. Når man begynner å lese er det som å trå på italiensk jord. Likevel er det ikke dét som er det beste med denne romanen, men skildringen av karakterene, relasjonene mellom dem og vennskapet mellom hovedpersonene. Også dette fortelles om med stor troverdighet og tyngde. Faktisk er både denne og Mi briljante venninne noe av det beste jeg har lest om vennskap mellom to mennesker. Her er et utdrag: «Men ho hadde merka det like frå den augeblinken eg stod framfor henne, og no risikerte ho bråk med arbeidskollegaer, og bøter, for å forklare meg at eg ikkje hadde vunne noko som helst, at i verda var det ingenting som skulle vinnast, at livet hennar var like fullt av varierte og tåpelege eventyr som mitt, og at tida ganske enkelt flaut av stad utan noka meining, og det var fint berre å sjå kvarandre no og då for å kjenne den vanvitige lyden av hjernen til den eine gi vanvitig gjenlyd i hjernen til den andre.»

En hører fra tid til annen de verste litteraturkritikerne si at ingen skriver store romaner lenger, men det er ikke sant. Elena Ferrante gjør det. Dette er vakkert, dette grunnen til at man leser, dette er det litteratur skal være.

Til sist vil jeg si noe som kanskje kan virke overflødig nå, men som jeg synes er verdt å nevne likevel: Kristin Sørsdal har gjort en svært god oversettelse til nynorsk. Språket flyter lett og fint, det er en fryd å lese.

Oktober

Tenker plutselig på det mens jeg sitter og regner statistikk, et kort blikk på kalkulatoren; jeg ser den hver dag, så godt som hver dag bruker jeg den, men akkurat denne dagen får den meg til å tenke på at jeg en gang hadde en annen kalkulator, av merket Texas, da jeg var søtten, og at jeg da solgte den til en i klassen under meg fordi jeg var helt sikker på at matematikk ikke lenger var noe jeg hadde tenkt til å befatte meg med i livet. Det var da jeg knapt brukte den. Da jeg solgte den var den så godt som ubrukt. Den jeg har nå har kaffeflekker på seg, og jeg har byttet batterier minst én gang. På søndag våknet jeg på noens sofa. Jeg tok toget hjem og hadde en flik fylleangst. Jeg bestemte meg for å bruke dagen på å regne matematikk, for å slippe å tenke på angsten. Det virket. Å regne matematikk var en befrielse. Jeg regna hele dagen til vennene mine kom for å lage middag. Snikende kom angsten igjen. Jeg følte meg svært truffet av enkelte kommentarer. Jeg tenkte at de var sanne, og at jeg sannsynligvis kunne ha godt av å skjerpe meg litt. Hovmod står for fall, og det er min verste synd. Det er det ingen tvil om. Dagen etter hadde jeg ikke lenger angst, bekymringen for at jeg noen ganger kanskje oppfører meg litt dårlig var dermed berettiget. Jeg lovde meg selv å tenke meg litt mer om, og bare generelt bli litt snillere. Jeg tenkte at jeg skulle unngå folk en ukes tid, til de glemmer hvor slem jeg kan være. Til da bare treffe dem jeg kjenner mindre, de som jeg konverserer høflig med, med en distanse som ikke lar seg være slem i, eller hvis tilfelle lar seg være slem i, er slik at jeg ikke merker det. I mens skulle jeg dykke ned i statistikken, så skulle jeg komme opp igjen med masse statistikk i hjernen, ta midtsemestereksamen og så treffe folk igjen. Muligens ikke rett etterpå, for å slippe å være det mennesket som snakker om midtsemestereksamen, hvilket er typisk meg og jeg vet at det er kjedelig. De fleste tenker at eksamen var eksamen, nå er det over. Jeg tenker masse på den og sjekker Fronter rett etterpå, er fasiten lagt ut ennå? Før jeg får resultatene tilbake har jeg allerede regnet ut sånn cirka hva det kommer til å være. Det ligner ikke meg som søttenåring. Da var jeg ikke slik. Da brydde jeg meg ingenting om slikt.

Under en labøvelse i mikrobiologi, kaster jeg et blikk over salen og de store vinduene. Det er tidlig formiddag og solen skinner på de store trærne utenfor. Vi er på høyde med trekronene. Det skinnende grønne føles i et øyeblikk overveldende, i kontrast med alle de hvitkledde menneskene surrende inne i laboratoriet. Alle glassene, kolbene, petriskålene med Escherichia coli. Snart kommer trærne utenfor til å bli gule og oransje. Det er helt annerledes å være her nå enn i våres. Mens kjemi fikk hodet mitt til å gå i kok, er mikrobiologien forståelig og klar. Mens jeg hele tiden var stresset og hadde en følelse av å være dum under øvelsene i kjemi, har jeg kontroll under øvelsene i mikrobiologi. Det henger seg ikke opp.

Er det bare slik at noen ting går bedre fordi det ligger mer naturlig for en, eller er noen ting lettere fordi man møter det med en annen ballast enn man møter andre ting med? Takler man ting forskjellig etter når man man er nødt til å takle dem, eller går det på interessen, kanskje, trolig, aller mest en kombinasjon av alt sammen.

Jeg blir overrasket over meg selv en formiddag jeg konverserer med flere mennesker jeg ikke kjenner særlig godt, uten å tenke over at det er vanskelig eller ubehagelig. Det bare går av seg selv. Jeg bare snakker og snakker. Andre dager blir jeg sliten av å snakke. En kveld drar jeg hjem etter to øl, tidligere enn alle de andre, fordi jeg er sliten av å snakke. Jeg blir sliten av å diskutere med en ung mann som bare diskuterer for å diskutere. Som ikke vil innrømme at han har tatt feil når jeg til slutt søker opp svaret på Wikipedia og får rett. Istedenfor å innrømme at han tar feil begynner han å gjøre narr av meg og den hangen han tror at jeg har til å alltid ha rett. Jeg liker å diskutere, jeg liker å snakke med mennesker som ikke er enig med meg, men han tar feil når han tror at jeg alltid må ha rett og at jeg aldri gir andre rett. Jeg kan endre meningene mine dersom jeg, ofte ved hjelp av andre, kommer fram til at det finnes et bedre alternativ enn den meningen jeg allerede har. Han har et feilaktig bilde av meg, og jeg orker ikke å gjøre noe med det. Jeg går nå, sier jeg til de andre. Jeg er sliten. Det er lov, sier N. Jeg går hjem og legger meg, våkner tidlig morgenen etter og sykler til universitetet. Det er kaldt på hendene klokken åtte om morgenen, og sykkelen min knirker. Den er altfor liten, jeg har arvet den fra min bror, som er yngre enn meg og som ikke har brukt den på lenge, så lenge at han hadde glemt at han hadde vokst fra den, og dermed også jeg. Den er altfor liten til noen av mine søsken og jeg. Den unge mannen som jeg blir sliten av å diskutere med hjalp meg med å pumpe opp dekkene på bensinstasjonen en annen kveld, vi ble stående utenfor kjempelenge, det var ingenting jeg kunne si mot staheten hans, av alt han sa hadde han bestemt seg for godt. Tingene var slik og slik, at tilnærmelsen til ting kunne forandre seg var ingen mulighet. Jeg må hjem, sa jeg til slutt og syklet hjem på de harde dekkene. Buksene mine var brettet opp over ankelen, det var fortsatt sommer. Han kommenterte det før jeg syklet avgårde, Det er ikke sommer lenger. Jeg svarte at jeg drømmer om Arktis og elsker å isbade, det er fortsatt varmt for meg.