Bøker lest i januar

SAKPROSA

1. GLEDEN MED SKJEDEN av Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl 

2. WE SHOULD ALL BE FEMINISTS av Chimamanda Ngozi Adichie

PROSA
3. MENSEN - antologi på Gyldendal
4. I LOVE DICK av Chris Kraus 

Dro på LA - A Fiction-utstillingen på Astrup Fearnley fordi jeg simpelthen elsker Los Angeles, nettopp på grunn av all litteraturen og mytene som spinnes rundt byen, men ble skuffet da det viste seg at forfatterne som var bidragene i utstillingen bare var samlet i en liten bok som man var nødt til å kjøpe separat. (Francesca Lia Block, Charles Bukowski, Bret Easton Ellis, John Fante, James Frey, Chris Kraus, Donna Tartt, bl.a.) Drakk dermed litt for mange dyre drinker med sake og handlet bøker i museumsbutikken i stedet, bl.a. Chris Kraus' I Love Dick. Det ble den beste skjønnlitterære boka jeg leste i januar, mens Gleden med skjeden ble den beste sakprosaboka jeg leste.

Forresten rakk jeg å lese ganske langt i Bret Easton Ellis' Glamorama før halve skjermen på lesebrettet mitt ble defekt. 

Mensen-boka var fornøyelig og We should all be feminists en fin liten bok om hva feminisme er. 

Nå som eksamen i januarblokka er unnagjort, skal jeg prøve å lese litt flere bøker, men vi får se. Dette semesteret er jo mitt siste på dette bachelor-studiet. Jeg skal blant annet lære meg fysiologi og skrive en økologisk fordypningsoppgave, det er ikke bare bare. Har også blitt frivillig i Røde Kors, joinet en en redaksjon og begynt å skrive mer for meg selv igjen. Var sågar én uke i Barcelona for å skrive i begynnelsen av måneden. (Men altså, én bok i uka bør jo være et minimum, ærlig talt.)

Tvi, tvi til meg selv! 

GLEDEN MED SKJEDEN av Nina Brochmann og Ellen Dahl

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 17. januar 2017. 

---

Folkeopplysning på sitt beste

Velskrevet og vittig om kvinners seksualitet

”Vi er like glad i uttrykket seksualmoral som Jens Bjørneboe. Altså liker vi det ikke i det hele tatt,” skriver medisinstudentene Ellen Dahl og Nina Brochmann i ”Gleden med skjeden”, en uttalelse underskrivende helhjertet kan føye seg til. Derfor er det en glede å lese boken de har skrevet om et av menneskets mest myteomspennende organer. Dahl og Brochmann knuser myte på myte, alt i et språk som både er saklig, lett forståelig, engasjerende, oppløftende og vittig på en gang – dette er rett og slett helt brilliant. Jeg ble rett og slett glad av å lese denne boka, til tross for beskrivelsene av sykdommer, kjønnslemlestelse og den urett som er begått mot kvinner i den tro at det finnes noen såkalt ”jomfruhinne.” Grunnen: En så vennligsinnet og uklein bok om kvinners liv og seksualitet, helt fullstendig blottet for moralsk fordømmelse skal man lete lenger etter. For så lenge alle parter vil, så er jo sex et av livets goder. ”[M]ennesket er den eneste dyrearten som skammer seg over å ha sex,” skriver forfatterne, og slik trenger det jo ikke å være. Det samme gjelder kropp generelt. Jeg spør: Vil noen sørge for at denne boka blir pensum på ungdomsskolen? Og selv om forfatterne skriver i forordet (kalt ”forspill”) at boken er skrevet for kvinner, både de usikre og de som bare vil vite mer om sitt eget underliv, hadde det ikke gjort noe om gutter og menn også leste den – heller tvert i mot.

Når det er sagt, er det ikke bare ungdommer som kan få noe ut av denne boka. Det er nok mange i ulike aldre som kan lære noe nytt, så godt oppdatert som den er på ny forskning. Følelsen av aha! kommer mer enn én gang. Når den er lest, kan den etterpå godt brukes som oppslagsverk – gjerne i mer oppdaterte versjoner siden, alt ettersom ny forskning blir publisert. Jeg håper virkelig at mange vil ta seg bryet med å lese denne boka, for dette er folkeopplysning på sitt beste!

Ås, 17. januar 2017

Vi har sovet over hos hverandre åtte netter på rad. I blant lurer jeg på når en av oss kommer til å bli lei, når skal vi sove i hver vår seng? Det er ikke det at jeg vil det, jeg er ikke lei, men det er uvant. Jeg har ofte en trang til å være alene, men mer enn å være alene liker jeg å være sammen med dette mennesket. Det har alle fordelene ved å være alene, bare bedre. Vi sitter i timevis og leser. Jeg til og med skriver i hans tilstedeværelse, ligger i senga og noterer noe til et essay som jeg har hatt i bakhodet i to år. Forteller ham at jeg har prøvd å skrive det, men jeg ville for mye, skrev for mye om alt i ett essay. Det ble ikke noe bra, men det blir kanskje bra nå, jeg har tenkt på det lenge. Men det gjør ikke noe at ting tar tid, for det blir gjort, det tar bare den tiden det tar.

Noen ganger våkner vi hjemme hos ham, andre ganger hos meg. I blant må vi skyndte oss, jeg skal på forelesning, han skal rekke et tog. Andre ganger ikke. En morgen blir jeg liggende, jeg var på fest dagen før. Smøg meg ut fra min egen fest, tok kåpa over de tynne klærne, det hadde blitt minusgrader ute, det er ikke så langt å gå. En dag er det snø på bakken, endelig har det blitt snø. Men jeg har ikke rukket å lengte etter den, som om det som skjer rundt meg ikke affekterer meg som før. Jeg bryr meg, men jeg er ikke så sint.

En ettermiddag sitter jeg i Tårnbygningen og skriver om mutasjoner hos domestisert katt. Fire ulike mutasjoner gir kattene lang pels. Norsk skogskatt har en mutasjon som ingen av de andre langhåra kattene har. Jeg lurer på om jeg skal fordype meg i genetikk til høsten, det er flere ting jeg vil, men jeg klarer ikke å bestemme meg. På vei hjem kjøper jeg kaffe og appelsinsjokolade, køen er lang, folk er sikkert på vei hjem fra jobb. Det har ennå ikke begynt å snø, men når som helst nå, tenker jeg. Jeg bare føler det på meg. Sølepyttene har frosset for lenge siden, en dag mens K og jeg venter på at O skal finne frem sykkelen står vi og knuser is under føttene, isen ser ut som glassflak. Dere, sier O. Det er lenge siden det har vært kaldt.

Selv om det er kaldt skinner solen. Hver dag tar jeg et bilde av lyset som trenger seg inn. Den første dagen er lyset blått tidlig om morgenen. Hele stua er knallblå. Den andre dagen tar jeg et bilde av lyset inne på rommet hans, fra vinduet over skrivepulten og plantene. Ute i hagen er alt dekket av frost. Han er ute og handler til middag, jeg er fyllesyk og hører på radio. Det handler om syriske musikere i Tyskland, det har vært en krangel om noe, et orkester har kranglet med et annet, men jeg skjønner ikke hva krangelen handler om.

Den tredje dagen drar jeg hjem, jeg tar et bilde av lyset i stuen. Girlanderne henger i taket ennå, jeg må bære de ekstra stolene ned i boden. Jeg vasker over bordene og feier gulvet, det ligger papirrester fra innholdet i en piñata. Det blir lysere for hver dag nå, jeg innbiller meg at jeg kan merke det. 

Den fjerde dagen tar jeg et bilde av lyset som skinner inn i et klasserom, jeg har hele rommet for meg selv. Det er tomt her nå, i januar. På lesesalen sitter det bare tre andre. I fjor på denne tiden av året tok jeg et kurs i statistikk. Det var nitten minusgrader og krystaller i trærne. Vi skulle egentlig ha vært i Tanzania, vaksinene var allerede tatt. Jeg har vaksine for gulfeber, det er en sykdom som nesten ikke finnes noen steder. Hjemme hos oss bodde det to katter. Dagens Næringsliv var på besøk i leiligheten og jeg gjorde en nervøs opptreden på Dagsnytt atten. Etter eksamen dro jeg til Førdefjorden for å lenke meg til en boremaskin. Jeg ble hekta på statistikk og tenkte at jeg ville studere bioinformatikk, det kan jeg uansett holde på med hvis jeg studerer genetikk. Se, det er ikke en grille, sier jeg til meg selv, det holder seg interessant, jeg vil egentlig det samme hele tiden, det tar bare ny form. 

Jeg tok bussen hjem alene, gjennom fjord og fjell. I sekken hadde jeg et brev fra politiet, ti tusen kroner skulle jeg betale i bot. Jeg har fortsatt ikke betalt den, det vil jeg ikke. Senere samme år fikk jeg en fartsbot, en nokså stor en, den har jeg betalt for lengst. (Den fortjente jeg, jeg gjorde noe galt, jeg var ubetenksom.) Vi var på vei hjem fra Hadeland. Det var sommer, vi hadde kjøpt glass, jeg leste til virveldyreksamen; brukte all min tid på fugler, glemte at det også fantes fisk og gnagere. Mange arter fisk og mange arter gnagere. På glassene mine var det dompaper, jeg tok dem fram for å drikke Mintu, litt for mange glass med Mintu. Det er som å drikke After-Eight. Jeg kunne lukte alkohol da du gikk forbi, sier P når jeg kommer gående fra min egen fest. Med vinduene lukket?, sier jeg, det kan ikke være sant. (Kanskje?)

Selv om det blir lysere hender det ofte at det er mørkt når jeg drar hjem fra universitetet, uten at jeg er der spesielt lenge, eller i hvert fall føles det ikke slik, tiden bare renner fra meg, før jeg vet ordet av det er det ettermiddag og kveld igjen. Om mindre enn et halvt år er det sommer igjen, når det skjer kommer dette til å føles som i forrige uke. 

La Barceloneta, 6. januar 2017

Våkner langt ut på dag i Dramatikerforbundets leilighet i Barcelona etter flere mugger sangria og nattbad i sjøen. Spiser tørre skiver med spansk ost og feier opp sanden i dusjen. S sier at jeg var pysete, du stod på land og okket deg, jeg som i sommer løp ut i det arktiske hav i Longyearbyen, og til tross for varmerekord - det var fortsatt kaldere på Svalbard i juli enn det er i Barcelona i januar. (Men jeg gikk uti til slutt, det var mest bølgenes størrelse som bekymret meg.) Meksikaneren vi treffer utenfor Bar Jai-ca fryser og sier vi er gærne. Inne spiser vi katalanske tomatbrød, crochettas, oliven, mandler og et fat med saueost, mugger med sangria de vino, før vi forflytter oss langs stranden og palmene som ser ut som gull i skinnet fra gatelyktene. 

S er mer fyllesyk enn meg og går og legger seg igjen. Jeg leser nyhetene og mailer med folk som har lest annonsen min på finn. N skal flytte, jeg leter etter en ny en som ikke kommer til å bry seg dersom jeg slenger en bok her og en avis der. Jeg må skuffe en som er ute etter et vegetarisk kollektiv, det hender jeg lager chilli con carne og det vil jeg gjøre i fred, orker ikke andres moralske blikk når jeg allerede har en hemmende samvittighet på egenhånd. Den henger over meg og er slettes ikke i sync med alt jeg har lyst til. 

Andre ganger gjør jeg bare det jeg har lyst til. Når jeg blir liggende i sengen til langt over klokken ti (det er vanskelig å stå opp når den man er forelsket i ligger i samme seng) til tross for at det er eksamenstid og det er så mye å lese, så fryktelig mye å gjøre. Så mange artikler om blonde beach mice i Florida, domestiseringen av hvete og det biologiske mangfoldet i Amazonas. (Men mitt mantra er jo (antagelig til irritasjon hos noen av mine medstudenter): Det finnes viktigere ting enn eksamen. Som f.eks. å lese noe for lærdommen i seg selv. Eller rett og slett en forelskelse, for hvor ofte skjer det? Hvor ofte er den gjengjeldt og tenk om han ikke er der i morgen? Tenk om verden på et eller annet finurlig/brutalt vis tar han fra meg.) 

V skriver på facebook at karakteren i genetikk ligger ute, og jeg går inn på Studentweb. Forbereder meg på D (forventer man det verste blir man aldri skuffet i livet), men får en A, svart på hvitt står det på skjermen. Det til tross for konsentrasjonsproblemer hele høsten gjennom (det er det som skjer når jeg er forelsket), jeg feirer det med en slurk vann, klokken er to på ettermiddagen i Barcelona, men jeg er fortsatt sliten etter i går. Jeg som var sånn i tvil, går dette bra eller ikke, men det gikk bra. Det gikk bra. 

Bøker lest i desember

Èn av bokhyllene mine (+ hund). 

Hadde siste eksamen ganske sent, og etter det har jeg stort sett vært på fylla. Alle unnskyldningene. I 2017 skal jeg lese flere bøker enn jeg har gjort i år. Jeg skal også lyst-lese litt mer. 

Mengele Zoo var den beste skjønnlitterære boka jeg leste. Jeg leste Nygårdshaugs Chimera i sommer og kan ikke fatte at disse to er skrevet av samme forfatter. Bortsett fra at temaet er det samme (øko-fascisme/-terrorisme) er kvaliteten på bøkene ekstremt forskjellig, skulle tro de var skrevet av to ulike forfattere. 

Ellers anbefaler jeg også Sapiens. 

Godt nyttår og godt nytt år!

SAKPROSA
1. SAPIENS. EN KORT HISTORIE OM MENNESKEHETEN av Yuval Noah Harari

2. THE MEANING OF HUMAN EXISTENCE av Edward O. Wilson

PROSA
3. ANNIHILATION av Jeff VanderMeer

4. MENGELE ZOO av Gert Nygårdshaug

POESI

5. HVORFOR ER JEG SÅ TRIST NÅR JEG ER SÅ SØT av Ingvild Lothe

Bøker lest i november

Til tross for masse å gjøre, at Svalbard på et tidspunkt var varmest i landet, at USA valgte en president som ikke tror på menneskeskapte klimaendringer, semesteroppgaver som skal leveres inn og eksamenslesing, har november vært en sykt fin måned for min del. November har flydd forbi. Er forelska, teit, glad og driver snart vennene mine fra vettet. Livet altså, det kan være sånn som dette. Og snart er det studiefri, da skal jeg skrive. Fyttikatta, som jeg lengter etter det. Enn så lenge gjenstår det å lese en del Høyesterettsdommer og vitenskapelige artikler om polyploidy hos hvete.

Leste ikke noen dårlige bøker denne måneden, så jeg nøyer meg med å si at den beste leseopplevelsen var Hillbilly Elegy. Meget god og interessant bok om Rustbeltet i USA, om dem som mange av oss middelklasseeuropeere arrogant liker å avfeie som 'white trash'. Hadde faktisk problemer med å legge den fra meg.


PROSA
1. LAND INGEN HAR SETT av Edvard Hoem

SAKPROSA
2. LANDSKAP I ENDRING av Dag O. Hessen
3. HILLBILLY ELEGY: A MEMOIR OF A FAMILY AND CULTURE IN CRISIS av J.D. Vance

Nordlyset

Når kommer du hjem fra villmarken, spør han. Snart, sier jeg. Jeg sitter på toget hjem. I bagen min over setene ligger svett ullundertøy og avgiftsfri vodka. De siste dagene har jeg tilbragt på Svalbard. Jeg har sett nordlys og opplevd mørketiden for første gang. Nordlyset kunne vært grønnere, månen tittet fram og overlyste det hele, men jeg så det. Jeg så hvordan det beveget seg. Øyeblikket var noe jeg hadde forestilt meg i årevis. På rommet mitt ligger det en post it-lapp hvor jeg har skrevet ned de viktige tingene her i livet, hva er det som er viktig å gjøre her i livet, og på et av punktene stod det: Se nordlyset. Listen er kort, det er ikke mange punkter på den. De andre er: Skrive en roman, ta en mastergrad, kjøpe en hest, fortsette å gjøre alt jeg kan for å redde verdens biologiske mangfold. Jeg skrev lappen i en periode hvor jeg følte at ting hadde begynt å skli ut, jeg følte jeg hadde mistet fokus. Det var plutselig blitt så mye annet, uviktige ting tok altfor stor plass. Kort og presist måtte jeg minne meg selv på hva livet egentlig dreier seg om, hva jeg selv har valgt at det skal dreie seg om.

Betydningen av nordlyset kan diskuteres. Nå har jeg sett det, uten å bli en ny person. I overført betydning representerer kanskje ønsket om å se nordlyset at den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Nordlyset har jeg villet se siden jeg var ungdom, minst, nå er jeg snart tretti. Slik er det med mange ting. Man får ikke alt man vil med en gang, men det kommer. Det er en tid for alt, så å si.

Mannen jeg tilbragte fem år med klagde ofte på hvordan jeg alltid sa jeg skulle ting, uten at det ble noe av. Det er ikke sant. Mye av alt jeg har villet har skjedd, det har bare tatt tid. Fem år er ikke en lang nok observasjon. Mange av tingene jeg ennå ikke har oppnådd, bekymrer jeg meg ikke over. Det kommer til å skje, tenker jeg, det tar bare tid.

Jeg spør vennene mine hva de ville ha sagt til sitt 16-årige jeg, hvilket råd ville de gitt. Mange svarer at de skulle sagt at det var ikke så viktig å bry seg om hva andre mener. Et godt råd, for de fleste gir jo faen. Akkurat dét er det beste med alderen - jo eldre man blir, jo mindre bryr man seg om hva andre synes. Jeg ville sagt til mitt 16-årige jeg: Slapp av, alt ordner seg - på en eller annen måte.

Et forelsket menneske

Vi møtes på stasjonskaféen søndag kveld. Han er på vei hjem, har nettopp ankommet fra Oslo, jeg har vært på besøk hos en venn. Han sitter utenfor, enda han ikke røyker, ihvertfall ikke like ofte som før har jeg lagt merke til, men det er lenge siden før.

Jeg forteller ham om hva som har skjedd de siste dagene, han forteller om hva som har skjedd med ham de siste dagene. Det føles ut som mye, enda det ikke er mange morgener siden han spiste frokost hjemme hos meg før han måtte dra på jobb. Han skulle holde en slags forelesning, noe i mellom det og et seminar, studentene skulle lære seg å skrive bokanmeldelser, han spurte meg hva slags råd jeg ville gitt. Jeg ville lest boken, sa jeg, deretter gått en tur eller sovet på det, så ville resten gått av seg selv når man setter seg ned for å skrive. Et sånt råd kan jeg ikke gi, sa han og ristet bare på hodet av meg. Det er vanskelig å forklare noe som bare går av seg selv. Vi var ihvertfall begge enige om at mange har en tendens til å bare skrive en oppsummering av bokens handling, og at man for all del må unngå det. 

Mens jeg satt der følte jeg meg glad og utilstrekkelig på én gang. Jeg var glad for at han spiste frokost hos meg, samtidig kjente jeg på utilstrekkeligheten over at jeg følte han var så mye smartere enn meg. Det var en uvant følelse, det er sjeldent jeg føler at folk er smartere enn meg. Det pleier som regel å være en følelse som er forbeholdt mennesker jeg treffer på konferanser, forelesninger eller folk jeg bare korresponderer med over E-post. Det har aldri skjedd før at jeg har følt det overfor noen som har sovet i min seng. Det er ikke det at jeg ofte føler jeg selv er mye smartere enn andre heller, jeg har som oftest en følelse av å være på samme nivå med dem jeg omgir meg med til vanlig. Følelsen var sannsynligvis forsterket av at vi snakket sammen på et språk som ikke er mitt. Da jeg var yngre, og det hender fortsatt i enkelte situasjoner, snakket jeg mye mindre enn nå. Jeg var redd for å snakke, turte ikke. Å ta ordet var vanskelig. Så ble jeg likesom voksen, og det å snakke ble så mye lettere. Det løsnet. Men med ham faller jeg tilbake til et sted jeg var. Det går noen ganger for fort for meg, eller jeg klarer ikke helt å si det jeg egentlig mener på et språk som ikke er mitt. Det har ført til at jeg snakker mindre med ham enn jeg vanligvis pleier med folk som jeg treffer og inviterer inn i leiligheten. 

Man skulle tro at utilstrekkeligheten og følelsen av en barriere gjorde det vanskelig for meg å ha dette mennesket i min nærhet, at jeg skulle føle en slags lettelse hver gang vi skiltes, men det er ikke slik heller. Innen én uke har gått siden han blir med meg hjem den første gangen på halvannet år, sitter han i stua og jobber mens jeg sitter inne på rommet mitt og skriver. Innimellom kommer han inn på rommet mitt for å si noe. Han åpner skapene og tar seg bare noe å spise. Han går og dusjer. Han bruker tannbørsten min. Han etterlater seg hunden sin hos meg mens han er på universitetet og jeg er hjemme og leser. Både når han er hjemme hos meg og når han ikke er det, skriver jeg. Jeg skriver mer og oftere enn ellers. Jeg skriver og skriver. Jeg leser også mer.  

En av dagene står han opp klokken 4 for å lese noe ferdig før han skal på jobb. Klokken 7 ringer alarmen min, jeg skrur den av og ligger i sengen en halvtime til før han åpner døra inn og spør om jeg ikke skal stå opp. Jo, jeg kommer nå, sier jeg. På kjøkkenet har han gjort et halvveis forsøk på å lage kaffe, det er vann i trakteren og han har tømt den for gårsdagens filter. Jeg kunne ikke finne kaffen, sier han. Hvor er den? Jeg viser han hvor den er, til neste gang, og lager kaffe til oss. Hva skal du i dag?, spør han. Jeg forteller ham at jeg skal på en forelesning i genetikk. Ordentlig vitenskap, sier han. Han er ikke helt ferdig, skriver ennå på noe. Jeg spiser opp frokosten min, setter meg på rommet mitt og begynner å forberede meg til ukas øvingstimer. Før han går kommer han innom og kysser meg på pannen. Jeg går nå, sier han. Han forteller meg når han kommer tilbake. 

Når han ikke er i min nærhet er jeg bekymret for at han ikke skal komme tilbake. Det har skjedd før. Vi er ikke kjærester, vi har ikke lovet hverandre noe som helst, han kan dra av gårde når han vil, forsvinne igjen like fort som han dukket opp. I halvannet år har jeg i blant tenkt på ham. De to første månedene etter at han dro fra meg forrige gang hadde jeg hjertesorg. S minner meg hele tiden på det. Hun skjønner ikke hvorfor jeg så lett har sluppet ham tilbake inn i livet mitt, har du glemt at du hadde hjertesorg en hel sommer da han dro fra deg?, sier hun. Hun synes jeg er veik, sier at jeg er en dårlig feminist. Du gjør det samme som tusen kvinner før deg, sier hun, problemene dine er kjedelige og vanlige. Hun blir sprø av unnskyldningene mine. Jeg klarer ikke å ta det inn over meg. Alt jeg klarer å tenke på er at denne mannen er alt jeg vil ha. 

Jeg sier det ikke til ham, han har nok å gjøre. Alt jeg sier er at skepsisen jeg har gitt uttrykk for skyldes det faktum at han forlot meg tidligere. Deretter sier jeg til ham at grunnen til at jeg likevel lar ham bli med meg hjem er at jeg rett og slett vil ha ham, intet mindre. Jeg sier at jeg fra nå av skal slutte å si ting som dette er ikke en god idé. Sorgen over at han forlot meg den første gangen handlet ikke om såret stolthet. Den handlet om at han ble borte for meg. Det er derfor jeg ikke bryr meg om spille stolt når han dukker opp igjen. Jeg sier det selvsagt ikke til ham, men jeg skriver det. Det er lettere å skrive, og han som også skriver mye, tilogmed mer enn meg, må forstå det. 

Det er en uvant følelse, denne forelskelsen. Jeg trodde det var over, det har gått en tid siden jeg forelsket meg i ham den første gangen, og både han og jeg er annerledes nå.

Vi krangler ikke lenger om politikk. Før diskuterte vi politikk hele tiden, vi var uenige om så mye, kanskje var jeg mest uenig fordi jeg syntes det var mer interessant å diskutere når man ikke er enig, det var ikke nødvendigvis det jeg selv mente. Det har jeg sluttet med, jeg har heller begynt å høre etter. Vi går en tur mens vi snakker om Brexit, jeg har ikke så veldig sterke meninger om det, lytter mer enn jeg snakker, har ikke så mange innsigelser. Jeg snakker mer når jeg kan snakke om det jeg kan, jeg forteller ham dette med klimaendringene, artsutryddelsen og hvordan det henger sammen, at menneskenes fotavtrykk på jorden er langt mer enn bare utslipp av klimagasser. Jeg forteller ham hvorfor jeg mener man ikke burde få barn, samtidig som jeg tenker på de barna vi kunne hatt, i en parallell verden, jeg ser dem for meg med blå øyne og mørkt hår, vi drar på sommerferier til England; jeg tenker denne tanken samtidig som jeg tenker på hvor teit det er, det er akkurat dette jeg misliker andre kvinner for å tenke på, jeg avskyr denne bløtheten, samtidig som jeg blir helt myk og varm av å tenke på ham, det er en god følelse, alt jeg vil er at han skal ha det bra. 

En kveld ankommer jeg en restaurant hvor vennene mine allerede har satt seg ned. De har allerede drukket et glass vin og bestilt villkveite til meg. Det tok så lang tid å komme seg dit, jeg ble forsinket på grunn av lokførerstreiken, men nå er jeg der. Du er forelska, sier de, det er helt klart. Hvem er nå dette, sier H. Sist gang vi traff hverandre var det en annen, jeg hadde et forhold til en helt annen mann, det var noe helt annet. Det er ikke han du er forelsket i, sier H. Nei, sier jeg, jeg var aldri det. Han var aldri forelsket i meg heller, og nå er vi simpelthen venner. Jeg forteller tilogmed min venn om mannen jeg er forelsket i og han ler av meg, jeg som ellers er så rasjonell. Dette er nemlig ikke rasjonelt i det hele tatt, kanskje det mest irrasjonelle jeg har følt i hele mitt liv, men likevel: Jeg omfavner det, jeg elsker det, alt jeg ellers gjør når han er til stede i livet mitt er så fornuftig. Jeg skriver, jeg leser. Masse. Det er slik jeg skulle ønske det var hele tiden. Nærværet hans - og også tidligere fraværet hans, som følger av eller etter hans nærhet - setter likesom noe i gang. Jeg er i blant redd for at han skal avsløre meg, at han skal se at jeg slettes ikke er så produktiv til vanlig. At jeg oftere titter på Instagram eller at jeg ikke leser avisen like nøye. Det er ikke det at jeg gjør noe eller lar være å gjøre noe for at han skal se det, få et annet inntrykk av meg, det er mer det at det faller seg slik av seg selv. Som om noe av hans arbeidsmoral, intellekt, fornuft, jeg vet ikke hva, smitter over på meg. Jeg kvier meg fra å bruke ordet, det virker flåsete, men ja, som om det er noe inspirerende ved ham. (Jeg mistenker at noen her vil si: Slik snakker bare en forelsket kvinne, hun vet ikke hva hun sier og det er beklagelig. Se på henne, hun er helt tullerusk, hun er blitt helt koko, all fornuft har forsvunnet.) 

Han er den vakreste mannen jeg har vært borti. En gang var jeg sammen med en mann i fem år. Vi bodde sammen og levde et liv sammen, flyttet sammen, dro sammen til en ny by, men ikke en gang han hadde jeg så sterke følelser for. To timer etter at jeg hadde truffet den vakreste mannen for første gang, visste jeg at han var det. Forelskelsen i ham ligner de barnslige avstandsforelskelsene jeg hadde som ungdom, bortsett fra at denne mannen er ekte og nær. Han finnes, han går rundt i leiligheten min, han hører på hva jeg sier og han trekker meg inntil seg før han står opp. Det kommer ikke alltid til å være sånn, tenker jeg. En gang kommer vi ikke til å være sammen, en gang kommer han ikke til å være der lenger. Han har allerede forlatt meg en gang, han kommer til å gjøre det igjen, det vet jeg, men det gjør ikke noe. At jeg en gang traff ham for første gang kommer alltid til å være. At jeg i det hele tatt har følt dette er mer enn jeg noen gang har har trodd kom til å skje.