Umiddelbare tanker i Tirana

På postkontoret i Tirana for å kjøpe frimerker og sende et brev om Albania hjem til oss selv, til hytta vår i Aremark, snakker pappa norsk med kvinnene på postkontoret og jeg blir irritert over det jeg tenker på som tafatthet, at han snakker som om de kommer til å forstå det han sier. Jeg begynner å snakke engelsk med dem og si at vi bare vil ha frimerker, vi vil ikke sende brevet med en gang fordi vi ikke har skrevet det ferdig, og den ene kvinnen spør hvilke frimerker vi vil ha og jeg peker på et som er svart og hvitt, I want that one, og vi får det og et med en skilpadde på som hun klistrer på den røde konvolutten som vi kjøpte i en kontorbutikk. Jeg har revet ut en dagbokside som vi skriver på. Vi skriver at på Balkan kan visst alle tysk, oftere tysk enn engelsk, og jeg kommer på da jeg var liten og vi reiste rundt i Tyskland at pappa snakket tysk med folk, men at de av og til da slo over i engelsk, og jeg har tidligere på dagen tenkt at jeg skulle ønske jeg kunne tysk, for da kunne jeg ha lest alle mine favorittfilosofer på originalspråket, og jeg forteller at da jeg studerte i Bergen var det en av foreleserne som hadde tatt et friår fra universitetet for å dra til Frankrike og lære seg fransk bare for å kunne lese Gustavé Flaubert på originalspråket. Han pleide å lese opp de tyske forfatterne på tysk, for det kunne han. Jeg tenker at jeg kastet bort tysktimene på videregående på å være trøtt og ung, giddeløs og rastløs, at jeg kanskje har brukt litt for mye av livet på å være rastløs og giddeløs, men også redd, på at jeg aldri mer vil være så redd lenger. Jeg tenker på at jeg kanskje vil gå tilbake til humaniora, litt mindre redd denne gangen, at det er en kjærlighet som jeg lot gå fra meg fordi jeg var redd og tilbakeholden, samtidig som jeg elsker å studere biologi, men at jeg kanskje gjør det fordi det ikke gjør meg like redd og at det kanskje er en av grunnene til at jeg liker det. Jeg tenker på at jeg må get my shit together og slutte å sove hele tiden. Jeg tenker på at jeg må bestemme meg, slutte å vingle sånn. Jeg sier at jeg skulle ønske jeg hadde flere liv. Jeg skulle ønske jeg hadde vært mer i utlandet. Jeg skulle ønske jeg hadde gått mer rundt alene i verden, sånn som jeg vet at jeg faktisk liker, selv om det samtidig gjør meg redd. Jeg tenker på at en av tankene jeg tenkte da jeg slo opp med eksen min var at jeg ikke lenger ville være sammen med noen, men møte flere mennesker, mange mennesker, at jeg ikke hadde lyst til å sitte så mye stille lenger. Jeg tenker at jeg var en redd nittenåring, og at jeg også har vært en ganske redd tjueseksåring, men at jeg ikke lenger vil være det. Jeg tenker at jeg det kommer til å komme mange sorger igjen, men at det er bedre enn å gå rundt og ikke føle noen ting. Jeg tenker at jeg ikke har skrevet så mye som nå, etter at han som ikke ville ha meg likevel og ganske brutalt gjorde slutt på noe som ennå ikke hadde begynt, har fått meg til å tenke på at livet ikke trenger å være på ett nivå hele tiden. En venn som har lest det jeg skriver sier til meg at hun skulle ønske hun også hadde hjertesorg. En annen venn forteller at moren hennes alltid har sagt at hun lengter etter den sommeren hun hadde kjærlighetssorg, for hun hadde aldri følt så mye som da. Jeg tenker at jeg skulle ønske denne mannen heller hadde villet være sammen med meg, men at det er bedre at det vi traff hverandre enn aldri, og at ingenting er så galt at det ikke er godt for noe, for det er nå jeg skriver, og egentlig er det jo dét som betyr noe. 

Umiddelbare tanker i Ohrid

Sovner til lyden av paringsklare frosker i innsjøen, lydene vi aller først tror er ender, men som kommer fra under vann noen ganger, og som altså ikke kan være ender, noe vi finner ut av mens vi spaserer langs Ohrid på kvelden, innsjøen som er to hundre meter dyp og som ikke eutrofieres fordi alt vannet som sendes ned i den blir filtrert før det kommer. Byen som ligger ved siden av og bærer det samme navnet minner meg om flere andre byer, bortsett fra kvekkingen. Navnet får meg til å tenke på en gresk gud, men jeg kommer ikke på hvem og når jeg etterpå googler litt vet jeg hvem jeg tenker på, jeg tenker på den romerske poeten Ovid som levde på samme tid som den kanskje mer kjente Vergil, hvis epos handler om Aenas som får i oppdrag av gudene å samle Romerriket. Derfor må han forlate Dido som han treffer på sin vei, han har dessverre viktigere ting å gjøre enn kjærligheten, en scene som av en av litteraturprofessorene i Bergen fortalte med en voldsom innlevelse var det tristeste ever, men som jeg ikke helt klarte å leve meg inn i, for epos er epos og jeg er et moderne menneske som helst leser romaner, ikke lange vers på rim om mennesker og halvguder som levde for evigheter siden, de kjærlighetsforholdene jeg leser om skjer i små rom. De skjer på festivaler, de skjer på fest, på noens kjøkken, det er ikke nødvendigvis så mye gråt, men mange venninner; man har som regel ikke noe viktig å gjøre annet enn å leve livet med en viss mengde anstendighet, hvilket i seg selv faktisk er viktig, og når jeg snakker om anstendighet er jeg langt i fra ting som har med skikk og bruk å gjøre, det jeg mener er et liv hvor man har respekt for seg selv og sin integritet, et liv man lever med verdighet, et liv som man ikke lever med skam og anger, hvor man likevel har en passe mengde ydmykhet og er klar til å si unnskyld når man har gjort noe galt, men hvor man ikke sier unnskyld for seg selv hele tiden. Et liv hvor man prøver å bli en litt større og bedre person hele tiden, et liv hvor man hele tiden prøver å kvitte seg med smålighet, sjalusi og det som verre er, dersom det ikke passer seg (noe det sjeldent gjør), å alltid hele tiden gjøre det riktige, noe som ikke alltid er lett, faktisk ganske vanskelig, det er en kunst jeg noen ganger får til, og andre ganger ikke.

Umiddelbare tanker i Bitola

Jeg glemmer skjorta mi i taxien mellom togstasjonen og hotellet, den hvite skjorta jeg fikk ev eksen min da jeg var tyve. Her, sa han, denne kan du bruke på servitørjobber. Jeg fikk aldri brukt den, for jeg var en dårlig servitør, og når mamma ser den på meg og jeg forteller hvordan jeg fikk den sier hun at jeg sannsynligvis hadde fått sparken før jobben var i gang uansett. Hun synes jeg bør eie et strykejern, men jeg synes det er en én ting for mye, som jeg synes om nesten alle ting.

Vi reiser gjennom slettene i Makedonia med tog og ser gjetere, storker og bundete hester. Hver eneste hest jeg ser står alene og jeg har nettopp skrevet noe om at hester ikke kan stå alene, for de er flokkdyr og jeg tenker at jeg kommer fra et land hvor vi bare har hester for gøy. Jeg tenker på at hver gang jeg sa til P at jeg skulle bruke ettermiddagen på å ri, kalte han meg alltid rich girl.

Jeg ser også en mengde planter jeg ikke vet hva er, blant annet et type tre som jeg prøver å ta bilde av i fart fordi jeg vil finne ut hva slags tre det er når jeg kommer hjem igjen. De er merkelige og avlange, ser ut som et trær som har blitt stelt i en park, kunstige, men de kan ikke være kunstige for jeg ser dem spredt rundt tilfeldig på slettene i Makedonia, blant ville planter og blant det sparsommelige jordbruket. Hvilket tre er det, tenker jeg. Jeg skriver også ned ting i notatboka mens jeg hører på Susanne Sundfør som jeg skriver videre på om kvelden. Jeg tegner streker fra ord til ord i en rotete assosiasjonsrekke og håper at ting skal bli klarere av å skrive, samtidig som jeg er redd for at jeg skal slutte å føle så mye av å skrive. Jeg er redd for at det å skrive har gjort meg hardhjertet og kynisk. Hvis noe er kjipt i livet, bare skriv. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Skal det være så enkelt å kvitte seg med en sorg, tenker jeg. Kan man bare skrive, så er det godt igjen? Jeg vet ikke en gang om det jeg skriver er bra.

Jeg er livredd for at det jeg skriver ikke er bra.

En gang var jeg så redd at jeg sluttet, og det var det tristeste i mitt liv. Det sier jeg til S en dag jeg er hjemme hos henne. Jeg sier at det var tristere enn den hjertesorgen jeg har nå. Hun sier at det ikke er rart, da kom problemet innenfra, nå kommer den utenfra. En sorg som kommer fra en selv er mye, mye, mye verre.

Evig barnefri

Evig barnefri. Historier om frivillig barnløshet, redigert av Heidi Helene Sveen, kommer til salgs på nett og på Litteraturhuset i Oslo den 10. august, og jeg har i godt selskap skrevet én av disse tekstene. Min tekst tar for seg barnløshet fra et miljøperspektiv. Jeg har rett og slett fått skrive om et av mine favorittemaer, nemlig verdens overbefolkning og hvorfor det er br for miljøet og naturen å ikke lage barn. Den 26. august er det slipparrangement på Litteraturhuset, og jeg håper selvsagt at flest mulig folk har har lyst til å lese!

Umiddelbare tanker i Skopje

Etter en å ha overlevd en forfriskende unorsk busstur fra Kosovo til Makedonia, ankommer vi Skopje, svette og jævlige. Vi tar en taxi fra busstasjonen til hotellet, også nå litt for mange i én taxi, og sjåføren sier det koster 300 dinarer eller 5 Euro og jeg tenker på at det er ikke noe og tenk at verden er slik, og sjåføren gjetter på at vi er enten Norwegian or Swedish, rent ut av språket for ingen av oss er blonde og ser spesielt norske ut, bortsett fra pappa, solbrent og blåøyd, og taxisjåføren kjører oss rundt i sentrum og sier at her er statuen av Alexander den Store som er stor og ruvende og ganske ny og står på en glorete fontene med skiftende diskofarger i rødt, lilla og blått og jeg begynner å tenke på Eurovision Song Contest og mamma sier at hun trodde Alexander den Store var russisk og jeg er arrogant og frekk som vanlig og sier at alle dannede mennesker vet at han var fra Makedonia, uten å ta hensyn til at mamma er vokst opp på et helt annet kontinent enn det jeg har vokst opp i, som forøvrig er en evig kilde til kulturkræsj mellom oss, og jeg sier til mamma at jeg skulle ønske vi snakket samme språk for da hadde vi kanskje ikke misforstått hverandre hele tiden, da hadde det kanskje vært lettere å snakke sammen, kanskje vi ville vært mindre sinte, sure og sårede, og jeg har tenkt mye på det for tiden etter at jeg ble dumpet av en engelskmann, at det å ikke snakke samme hjertespråk er en stor kilde til miskommunikasjon, og med hjertespråk mener jeg det språket en kjenner best, det språket man tenker på og er klarest i, for jeg kan ikke bruke ordet morsmål, det har alltid vært helt feil for meg, mammas første språk er ikke mitt første språk og jeg tenker at jeg ikke kjenner noen andre som har det på samme måten, som ikke snakker det samme språket som sin egen mamma og når jeg tenker på det føler jeg at jeg er frastjålet noe veldig viktig og uerstattelig.

(Men selvsagt kan det hende at jeg tar feil. Kanskje er min mamma og jeg så forskjellige at det forsatt hadde vært som det er mellom oss. Det er selvsagt en stor mulighet for det.)

Umiddelbare tanker i Pristina

På flyplassen i Pristina blir vi stuet inn litt for mange i en taxi og landskapet vi kjører forbi interesserer meg umåtelig mye mer enn selve byen som vi siden skal komme til. Ved første øyekast minner den meg mest om et litt mindre trang by i Indonesia, og siden skal den også minne meg om det i det bønneropene brer seg utover, veldig høyt, jeg tror hotellet jeg sitter og skriver på er rett ved siden av en moské, så høyt er det, og det minner meg på at jeg ikke har vært i et muslimsk land under ramadan siden vi feiret Eid i Indonesia da jeg var liten og hele landskapet, byen, var fylt av folk som ba på teppene sine på likt, utendørs. Jeg husker det knapt, men husker det altså likevel, jeg var ganske ung og hadde ennå ikke funnet ut av dette med gud, jeg husker at mamma fortalte at gud var overalt og jeg så for meg gud som en gjennomsiktig moské som vandret rundt, så liten var jeg og min forestillingsevne ikke mer utviklet enn som så, over det ubegripelige hun fortalte som siden fortsatt skulle være ubegripelig fordi det ikke var noe å forstå, men som jeg altså så for meg der på en veranda hos slektninger i en by like utenfor Jakarta, Indonesia, med glatte mursteinsrøde fliser, mangotrær på gata og en varme som jeg aldri, aldri har klart, som jeg alltid blir enten syk eller sint og sur av, og jeg tenker at det er litt rart at jeg er blitt så glad i vinter og snø og is som jeg er blitt, jeg som er halvt indonesisk og nesten aldri blir solbrent, hvordan ble jeg så glad i kulde.

Halv elleve på kvelden

Her sitter vi, sier R en sen kveld på laben når det bare er oss to igjen på hver vår store pult bestrødd av planter av alle mulige slag, elektronisk lupe og oppslåtte floraer. Vi er noen nerder, og jeg elsker det, sier R som har vendt seg mot meg i stolen der hun sitter to rader foran meg. Ja, det er nok av folk som ikke er interessert i noen ting, sier jeg og tar en slurk med øl. Halvparten av pulten min er blitt til en utstilling av ulike graminider, jeg har surret en papirbit rundt hvert eneste strå og skrevet artsnavn på. Hjertegras, hengeaks, søvbunke, gråstarr, kvass-starr, fingerstarr, harestarr, slåttestarr. Når folk kommer bort for å se kjenner jeg en liten stolthet, som jeg siden også skal føle når botanikkprofessoren på bussen hjem til Ås sier at vi nå er godt på vei til å bli skikkelige feltbiologer. Da jeg vokste opp og tenkte på at jeg skulle bli biolog når jeg ble stor, var det ikke først og fremst planter jeg tenkte på, men de store pattedyrene og gener som interesserte meg mest. Med tiden har det forandret seg, jeg ble etterhvert mer og mer interessert i planter, jeg vet ikke helt hvordan, det vokste seg en slags kjærlighet for de store trærne som bare stod der, stødige og gamle, mange av dem så mye eldre enn oss. Jeg lærte meg fotosyntesen grundig og by heart, jeg så tilogmed på fysikken bak, hva som skjer når et foton fra solen treffer et blad og et elektron eksiterer, og det var da jeg endelig forstod den, virkelig virkelig forstod den, fotosyntesen, kilden til alt liv på jorden, det var som en åpenbaring, som om verden åpnet seg for meg på nytt. Det ligger en trygghet i det for meg, å kjenne verden på denne måten. Når jeg kjenner den og vet hva som skjer, er det som om jeg eier den mer, jeg tar verden i besittelse, den er ikke lenger bare noe vagt jeg befinner meg i. Det er mer som om jeg faktisk er en del av den, jeg kjenner en større tilhørighet, blir liksom mindre ensom. For det som skjer i min kropp, det skjer også i andre organismer, og på hvilke måter det skjer, det vet jeg også.

R spør om det fortsatt er gymnospermene som er mine favorittplanter, og jeg sier joda, jeg er veldig glad i dem, men at graminidene har tatt helt over for øyeblikket. De har vokst på meg, jeg kjenner at jeg blir helt rørt over gresset, stråene som står der i vinden, gresset som vi har tatt i bruk og som blir til brødet vårt, maten vår. Gresset som vi ligger på en sommerdag, som omgir oss beskjedent og som folk flest ikke tenker så mye på, men som likevel er blitt så viktig for oss.

Jeg spør R hva det er hun liker best, og hun svarer at hun synes frukt er veldig gøy, og det sier jeg meg enig i, det er også ganske gøy. Da vi hadde om det på forelesning tidligere i våres kunne jeg ikke handle noe fra grøntdisken på butikken uten å tenke på hva slags frukt de ulike varene jeg kjøpte var. Paprika f.eks. er et bær, og den er ganske spesiell siden den har et så stort tomrom inni seg hvor det ikke er noen ting. Er ikke sånn som tomaten, som ellers også har det til felles med paprikaen at den er et bær. Det er fascinerende hvordan de ulike fruktene kan være, også det som flyr avgårde med løvetannen er jo en frukt. Ja, sier jeg, og kornet er jo også frukt.

Vi kommer til å bli ganske irriterende, sier R og ler. Ja, det tror jeg også, sier jeg.

Lids flora

Har nylig tilbragt fem dager med Lids flora, som av botanikere regnes som hovedfloraen. Det har vært mye frustrasjon, jammer og øl, for den er ikke spesielt lett å bruke, men jeg tror likevel jeg er blitt frelst. Man skal ikke kimse av planter, det er finnes knapt noe mer spennende.

Å gå på tur ute kommer aldri til å være det samme igjen. Der jeg tidligere bare så en grønn masse, ser jeg nå et flertalls ulike arter. Det gjør meg ganske glad å kjenne verden slik.

Som tilleggsinformasjon kan jeg nevne at Lids flora er på nynorsk. Før forfatterne Lid og Lid, som ikke bare var botanikere, men også opptatt av nynorsksaken, døde, sa de at floraen kunne fortsette å trykkes, men kun på nynorsk. Til tider ekstra frustrerende for en gjeng østlendinger, men det viser bare hvor viktig det er at det også undervises i sidemål på skolen.

Botanikkprofessoren kunne forøvrig fortelle at Sigrid Undset ikke bare var forfatter og nobelprisvinnner, men også botaniker, og at hun har en fantastisk passasje et sted hvor hun beskriver bregner til den minste detalj, og hvorfor jeg ikke da spurte ham hvilken roman dette var i, aner jeg ikke. Jeg var kanskje overveldet og oppslukt av begeistring for en taggbregne jeg aldri hadde sett før, ihvertfall aldri lagt merke til før på den måten jeg nå har lært meg å se på planter på.

Nå er det forøvrig studiefri helt til nye feltkurs i august, og i morgen drar jeg til Balkan. Men jeg er klar til å bla opp i floraen igjen når jeg kommer hjem.

God sommer!