Nord-Korea, novellekunst og bøker på svensk: Bøkene jeg leste i juni

PROSA
1. THE ORPHAN MASTER'S SON av Adam Johnson
2. PARADIS ULTRA LIGHT av Rosa Liksom
3. WAYS OF GOING HOME av Alejandro Zambra
4. DEN AMERIKANSKA FLICKAN av Monika Fagerholm
5. FIFTY SHADES OF GREY av E.L. James
6. THE BOOK OF SALT av Monique Truong
7. BIPAVILJONGEN av Leena Krohn 
8. DET HUN VISSTE av Lydia Davis 
9. SAMTALE VENTAR av Marit Eikemo
10. THE SERIALIST av David Gordon 

ANNET
11. NJÅLS SAGA

---

DEN BESTE BOKA
Det hun visste av Lydia Davis. Novellekunst av ypperste kvalitet! 

DEN KJIPESTE BOKA
Fifty shades herregud. Men det er opplagt. Bortsett fra det synes jeg Njåls saga var dritkjedelig, bare en masse oppramsing av lover og tretter. Sagaen om laxdølene, som jeg leste i fjor vår, var mye gøyere! 

Näkemiin Suomi!

Hadet, Finland! 

I dag drar jeg tilbake til Norge. De siste dagene har vi vært på tur i Vasa i Österbotten. Der var det nærmest midnattssol, og apropos midnattssol, i Österbotten traff vi på de verste myggene jeg noensinne har møtt, verre enn de vi møtte ved Grense Jakobselv sommeren i 1999. (Traumatisk.) Det var da vi var på tur i Kvarken, noe som ellers (til tross for myggen) kanskje har vært en av de beste opplevelsene under dette oppholdet i Finland. Det skal jeg imidlertid fortelle mer om siden. Nå er det tid for å handle lakris og pakke kofferten!

På friluftsmuseet Stundars i Vasa. 

Bokfrokost xcvii

Hotellfrokost i Vasa:
smörgåser av rugbrød med ost, kaldrøkt laks, friske grønnsaker og sylteagurk.
vann.
kaffe.
Ways of Going Home av Alejandro Zambra.

Bokfrokost xcvi

Hotellfrokost i Vasa:
grapefrukt.
rugrundstykke med et utvalg pålegg: cottage cheese, kaldrøkt laks, oster, agurk.
kaffe.
fruktbrød.
The Serialist av David Gordon.

Ungdom:
hunger
eller en trötthet som
dansar?




Et dikt av Henry Parland, fra samlingen Idealrealisation

Hva ville jeg bli?

6 år:
Forfatter.

7 år:
Forfatter.

8 år:
Forfatter og marinebiolog.

9 år:
Forfatter og kaféarbeider på en eller annen kafé i London eller Paris.

10 år:
Forfatter og motedesigner.

11 år:
Forfatter.

12 år:
Forfatter og profesjonell sprangrytter.

13 år:
Forfatter og berider.

14 år:
Forfatter og rasehestavler.

15 år:
Forfatter og skuespiller.

16 år:
Forfatter og pianist.

17 år:
Forfatter og rockestjerne.

18 år:
Forfatter og kaféarbeider på en eller anne kafé hvorsomhelst.

19 år:
Forfatter og reisende.

20 år:
Forfatter og hvilkensomhelst jobb.

21 år:
Forfatter.

22 år:
Forfatter og litteraturstudent.

23 år:
Forfatter og litteraturkritiker.

24 år:
Forfatter og ...?

Sommerferie, del 2

Jeg proklamerte sommereferie for to uker siden, men det var ikke helt sant. Dagen etter at bachelorgraden var i boks, dro jeg jo til Finland for å delta på kurs i finlandssvensk på Universitetet i Helsingfors. NÅ er det derimot virkelig sommerferie. I dag hadde vi nemlig tenta, som de sier på svensk. Jeg fikk skrive om bl.a. Edith Södergran og Gunnar Björling. Til tross for en bachelorgrad i litteraturvitenskap, har jeg ikke tolket dikt i en (skriftlig) eksamensbesvarelse siden jeg hadde engelsk eksamen i første klasse på videregående, hvor jeg analyserte to sangtekster av Tupac.* Jeg har hatt sjansen, men liksom alltid valgt bort dikttolkningen til fordel for oppgaver om andre typer tekster. Jeg har skrevet om sjangre, om noveller, om romaner og jeg vet ikke hvor mange teaterstykker, men aldri tolket dikt på universitetsnivå. Kanskje fordi jeg har følt at jeg ville ha kommet til kort? At jeg ikke ville klare å si nok. I dag derimot gjorde jeg det og jeg synes det gikk kjempebra.

Etterpå tok jeg meg en tur i torvhallen et stenkast unna universitetet.

Det er tross alt bare mandag.

Jeg kjøpte en pose med syltet agurk i løsvekt og trasket hjem i sommerværet.

I morgen setter vi oss på toget til Vasa i Österbotten. Det gleder jeg meg til. Forøvrig leste jeg Den amerikanska flickan av Monika Fagerholm for et par uker siden og trodde i ettertid lenge at jeg hadde lest en bok om folk i Österbotten, men det viste seg at jeg tok feil. Må ha forvekslet Nyland med Österbotten, hvordan aner jeg ikke. Eller, jo, jeg leste den jo før jeg dro til Finland og da var Finland mye mer blurry for meg enn det er nå. Nyland, Österbotten, samma det. (Eller kanskje det skyldes artikkelen jeg leste akkurat da jeg kom hit, som het 'Dialekter fra Nyland til Österbotten' og så stokket det seg helt til i hodet mitt.)

Uansett, jeg skjønner ikke helt greia med Monika Fagerholm. Hvorfor er hun blitt så poppis? Kanskje jeg må lese Diva for å skjønne det?

På toget derimot, skal jeg ta med meg Samtale ventar av Marit Eikemo, som jeg plukket med meg fra det nordiske instituttet forrige uke. Til nå riktig underholdende!

Ha en fin mandag!




*Dette var forøvrig en viktig hendelse for det som senere skulle bli en (stor) interesse for både hip-hop og poesi. Jeg var henrykt over Tupac, som jeg aldri hadde hørt på før, men som jeg nå hadde lest; jeg var henrykt over meningen jeg klarte å finne fram i en så sparsommelig tekst (min poesilesning til da begrenset seg stort sett til André Bjerke og Edgar Allan Poe), og jeg var henrykt over denne edle meningen som kunne finnes i en sjanger jeg tidligere bare hadde trodd handlet om damer og cash. God karakter fikk jeg også. 

BIPAVILJONGEN av Leena Krohn

Bipaviljongen åpner med et kapittel som beskriver en gammel bygning i en by med få gamle bygninger. Bygningen har tidligere bl.a. vært et hus for de själlsjuka. Nå er det en kafé der, og lokale til en rekke ulike foreninger, bl.a. for de frivillige fattige og for de som ikke er mennesker. Det er med andre ord et oppholdssted for mange merkelige mennesker, og disse er det romanen handler om.

Hører det kjent ut? Jeg kan ikke la være å tenke på Frode Gryttens Bikubesong, også den handler jo om en bygning og dens beboere, en biesverm av mennesker. Riktignok bor ikke menneskene i Bipaviljongen i den omtalte bygningen, noe som skulle tilsi at de er løsere sammenknyttet, men det er de ikke. En av karakterene f.eks., døvstumme Lahja, jobber som vaskekone hos menneskene i romanen. Hun får vitne litt av hvert der hun forflytter seg fra hjem til hjem. Kapitlene i Bikubesong er dessuten løsere adskilt fra hverandre, hvert kapittel en novelle som kunne leses for seg. Helt slik er det ikke i Bipaviljongen, en kan ikke lese om Fotlös lenger bak i boka uten å ha lest det første kapittelet hvor han dukker opp. Dessuten er det en slags hovedsynsvinkel, et jeg, som styrer i mange av kapitlene; hun (eller han?) er forfatter og frekventerer bygningen i et forsøk på feltstudie, men ikke minst også fordi det er så hyggelig stemning der, og det ikke ser ut til å gjøre noe at hun forflytter seg fra forening til forening, hun er velkommen, både hos de frivillige fattige og i foreningen for de som har opplevd noe mystisk og uforklarlig. Det er der forfatteren får høre om Simeon som har klart å mane fram en tulpa, et vesen som ser ut som et menneske, som han har skapt bare ved hjelp av tankene. Han ser henne med jevne mellomrom; på trikken, på gata, aldri lenge om gangen. Akkurat som hver episode i Bipaviljongen ikke varer lenge om gangen, når man leser forflyttes man stadig vekk fra det ene til det andre, fra et rom til et annet, fra en person til en annen, fra en familie til en annen familie. Ikke alltid er dette jeg-et til stede, det er noen steder hun ikke kan være, f.eks. hjemme hos den døende professoren. At hun skal ha blitt fortalt hva som har skjedd der, virker unaturlig, men likevel vet hun hva som skjer hjemme hos folk, fortelleren er altså en aktør selv, men synes allvitende der hun ikke selv er til stede, noe som gjør meg usikker. Hvem er det som egentlig vet hva som foregår?

Også i tiden beveger romanen seg; vi får kapitler som handler om stedets tidligere beboere, de sjelssyke. Om hvordan de ble behandlet på institusjonen, hvordan de havnet der, hvordan de forlot stedet og hva det ble med dem siden, av de som kom ut igjen, vel og merke, eller ikke ble sendt videre til stedet hvor de virkelig sinnssyke befant seg. Men ikke bare handler det om pasientene, også om en sykepleier som en gang jobbet der, som i dag, i romanens nåtid, er noens mormor. Til hvem? Og til hvem forteller hun? Det er uklart, det er så mye i denne romanen som fortelles til noen som forteller det videre igjen, til det havner hos meg, leseren, som igjen ser alt sammen gjennom en uklar forteller, jeg-et; det blir litt som hviskeleken, og det gir romanen et slags mystisk preg. Passende, når man tenker på foreningen Föränderlig verklighet. Også her er det en forskjell fra Bikubesong jeg vil påpeke. Mens karakterene som svermer rundt mursteinsbygningen i Odda såvisst kan være rare og merkelige, er karakterene som beveger seg rundt bipaviljongen (i en eller annen finsk by?) mer av den mystiske og gale sorten, selv om jeg godt kunne forestilt meg en person som Fotlös opptre i en av novellene til Grytten. Når det er sagt, vet jeg jo at det naturligvis er mange bøker som er komponert på denne måten, rundt et felles sted. F.eks. novellesamlingen Ville veier av Annie Proulx, hvor alle er innbyggere et sted i staten Wyoming og ofte frekventerer en felles stampub (eller ihvertfall vet om den); eller rett og slett den boka jeg leste ut like før jeg begynte på Bipaviljongen, en bok av en annen finsk forfatter, Paradis Ultra Light av Rosa Liksom, hvor alle novellene i første del handler om folk i Helsinki, noe som riktignok er mye mer åpent, løsere; Helsinki er jo et større rom enn en enkelt bygning, men forskjellen ligger jo i størrelsen, og stort sett tilhørte alle disse karakterene samme miljø, en slags undergrunnsverden kan man kanskje kalle det, og jeg kunne godt forestille meg at de kjente (til) hverandre, selv om forfatteren ikke skrev det like direkte der som i Bipaviljongen. Og det som man da kan spørre seg, helt til sist, er jo selvsagt om dette er en meningsfull sammenligning overhodet, i den grad vi jo alle befinner oss i samme rom, på samme planet, men det er en tanke jeg ikke skal forfølge videre her.