REGN I NOVEMBER av Auður Ava Ólafsdóttir

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 18. januar 2016

Underlig og fin roman fra Island

Regn i november begynner med at hovedpersonen kjører på en gås. Gåsen dør og hun tar den med seg hjem, det må da kunne gå an å lage middag av den. Nesten før hun aner det kommer det en slik anledning; hennes mann bestemmer seg for å gå fra henne og hun inviterer ham på en siste middag sammen. Beskrivelsene av forholdene hovedpersonen har, er vare, til tider rare, men fullt ut realistiske. Det som skjer, det skjer. Alt som tapes, føles ikke som tap. Når man mister noe i livet, blir det rom til noe annet. Mangelen på beskrivelse av sorg kunne gjort en roman usympatisk og kald, men her blir det ikke slik i det hele tatt. Tvert i mot er dette en varm historie om mennesker som får lov til å være akkurat som de vil, fordi de selv tillater seg å være det. At sorgen ikke beskrives eksplisitt, betyr dessuten ikke at den ikke er der.

Omtrent samtidig som hovedpersonen blir forlatt av sin mann, får hun ansvaret for en venns fire år gamle døve gutt. Det forandrer ikke på planene hennes om å reise avgårde, hun tar ham bare med. Også forholdet mellom dem, en ung kvinne og et barn, utbroderes i romanen, gjennom deres reise i det forblåste landskapet og gjennom møtene de har på veien, mange av dem svært merkelige. Ansvaret som hovedpersonen får er uvant, men ikke uoverkommelig. Friheten innskrenkes, men heller ikke den føles som noe tap. Akkurat som at en roadtrip på en øy først kan synes ganske kjedelig; det er ikke akkurat uendeligheten man ser foran seg når man begynner å kjøre, men man får nå opplevd store ting likevel.

Regn i november er en underlig roman, man vet ikke alltid hva menneskene vil foreta seg. Betraktningene kan være spesielle, likevel slående og naturlige. Hvordan skulle ting elles vært, kan det hende man tenker. At ikke denne fine romanen er blitt oversatt til norsk før nå, over ti år etter at den ble skrevet, er omtrent like merkelig som romanen i seg selv. 

DEN SJETTE UTRYDDELSEN av Elizabeth Kolbert

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 5. januar 2016:

Fortjent pulitzerprisvinner om jordens sjette masseutryddelse.
For cirka 65 millioner år siden opplevde jorden den forrige masseutryddelsen. Dinosaurene forsvant og åpnet opp for pattedyrenes dominans. For første gang i jordas historie inntraff en masseutryddelse av arter forårsaket av én enkelt art,Homo sapiens. Denne masseutryddelsen foregår akkurat her og nå, i antropocen - menneskets tidsalder. Det er bare å ta en kikk på den nylig oppdaterte Rødlista, hvor både ulv, gaupe, rype, brunbjørn, jerv og flere sjøfugler har status som truede dyrearter. Arter i vårt eget land, et land som ikke er spesielt høyt befolket.

Kolbert har reist verden rundt og snakket med prominente forskere om tilstanden til noen av verdens arter. Ispedd beskrivelser av natur og historier om arter som nylig levde, men som nå ikke lenger finnes, har hun skrevet en interessant og spennende populærvitenskapelig bok om det som kanskje er denne jordens største tragedie.

Det er klart at arter dør og arter oppstår, slik er naturens gang, men det som er så spesielt nå er mengden utryddelser og farten det foregår i. Vi skal altså så langt bak i tid som 65 millioner år før vi finner en utryddelselsrate så høy som den som er i dag. Hvorfor tilstandene er slik de er, skriver Kolbert også godt og forståelig for menigmann om. Hun tar for seg bl.a. havforsuring, karbonsyklusen, hogst av skog, turisme og overdreven jakt. Dette skriver hun om uten å bli tørr og kjedelig, iblander det med personlige opplevelser, uten at det blir for mye. I så måte er den bedre enn Naomi Kleins Dette forandrer alt, også en bokom jorden og miljøets tilstand, men som hadde en i overkant personlig og følelsesladet stil.

Interessant er også at Kolbert har skrevet om arter i nær slekt av oss selv, både utryddete og nålevende. I et kapittel om neandertaleren besøker Kolbert Neanderdalen i Tyskland, hvor det i 1986 ble funnet knokler av vår nære slektning, og hvor det nå ligger en paleontologisk fornøyelsespark. Hvem får ikke lyst til å dra dit neste gang man befinner seg i nærheten av Köln?

Bøkene jeg leste i desember

PROSA
1. BARK av Lorrie Moore
2. IMOT KUNSTEN av Tomas Espedal

POESI
3. THE WILD IRIS av Louise Glück
4. THE HOLLOW OF THE HAND av PJ Harvey og Seamus Murphy

SAKPROSA
5. BIOPHILIA av Edward O. Wilson

Den aller beste boka jeg leste var uten tvil The Wild Iris av Louise Glück, en poet som jeg oppdaget tidligere denne måneden. Nydelig. Her er et av diktene:

CLEAR MORNING

I’ve watched you long enough,

I can speak to you any way I like–

I’ve submitted to your preferences, observing patiently
the things you love, speaking

through vehicles only, in
details of earth, as you prefer,

tendrils
of blue clematis, light,

of early evening–
you would never accept

a voice like mine, indifferent
to the objects you busily name,

your mouths
smal circles of awe–

All this time
I indulged your limitation, thinking

you would cast it aside yourselves sooner or later,
thinking matter could not absorb your gaze forever–

obstacle of the clematis painting
blue flowers on the porch window–

I cannot go on
restricting myself to images

because you think it is your right
to dispute my meaning:

I am prepared now to force
clarity upon you.

Tanzania

Inne på vaksinekontoret forteller jeg helsepersonalet at jeg skal ta et kurs i statistikk istedet for å dra til Tanzania. Jeg er der for å få min andre dose av en vaksine som jeg egentlig skulle ta fordi jeg skulle til Afrika. Jeg skulle egentlig ta to til, men det blir det ikke noe av, for universitetet har avlyst feltkurset. Jeg er enormt skuffet, det er en skuffelse som jeg ikke har følt siden jeg var et barn. Når noe som blir avlyst er helt utenfor min kontroll, når noe som skal skje ikke skal skje likevel, uten at det er min skyld i det hele tatt. En ren skuffelse. Det er ingenting jeg kan gjøre, ingenting jeg kan si, for å endre på det. Sånn er det bare, har universitetet sagt. De er lei seg for det, men det må bare bli sånn.

Hjemme har vi gledet oss, N og jeg. Vi har lest og lest til eksamener i ukevis, og snakket om hvor det gøy det blir etterpå, alt vi skal. Først er det juleferie, først skal vi dra hjem til jul, så skal vi til Tanzania! Vi leser og leser og leser og tenker at etterpå, i en overskuelig fremtid, da skal vi til Tanzania. Jeg skal se akasietrær og løver og sjiraffer og gaseller i sitt naturlige habitat. Jeg bekymrer meg litt for varmen, jeg er ikke så god til å takle varme, men vet at i Tanzania er varmen ihvertfall tørrere enn i Indonesia, selv om det er like varmt. Jeg tenker på at dette har jeg alltid drømt om, om å dra ut i verden på feltkurs. Å reise er så mye bedre når man skal noe spesielt. Å reise bare for å være på ferie er ikke det samme. Jeg kommer aldri til å dra til Tanzania uten å skulle noe spesielt. Jeg ville stå opp halv syv hver dag, traske rundt i nasjonalparker og støv og skrive rapporter i glosteika hver uke. Nå skal jeg ikke det likevel. Jeg skal være hjemme og ta et intensivkurs i regresjonsanalyse. Jeg skjønner så godt at du er skuffet, sier kvinnen på vaksinekontoret, som jeg ikke vet helt om er helsesøster eller lege. Hun spør om jeg allerede har hentet malariatablettene som hun skrev ut en resept til meg for en måned siden. Nei, sa jeg, det hadde jeg ikke gjort ennå. Det er en av fordelene med å være et menneske som gjør alle slike praktiske ting helt på slutten. Jeg har egentlig ikke tenkt så mye på at jeg skal til Tanzania, ikke praktisk sett. Jeg har bare lest til eksamen. Mens rommene har blitt støvete, badet har blitt skittent, og kjøkkenbenken fylles av brødsmuler og løkskall og skitne gryter og panner. Alt forfaller rundt oss når det snart er eksamen. Posten vokser i en haug. En dag spiser jeg tilogmed pasta med smeltet ost til middag. Men etter den siste drar jeg hjem og drikker et glass bar rom med isbiter mens jeg vasker og rydder hele leiligheten og hører på guilty pleasures. Mer enn at jeg feirer at eksamen er over, feirer jeg at jeg er et semester klokere. Alt hva jeg vet nå som jeg ikke visste for et halvt år siden.

Jeg åpner posten. Jeg betaler regninger. Jeg leser romanene som har ligget i vinduskarmen i et halvt år, kanskje lengre. Jeg løper ut i skogen. Jeg drikker masse rødvin. Jeg leser om trekenguruer og blir glad for at de finnes, men lei meg for at de kanskje snart ikke finnes. Jeg skal ihvertfall hjem til jul. Jeg ligger i senga og stirrer tiltaksløs inn i garderoben, jeg blir matt av å tenke på hva jeg skal pakke med, hva jeg skal ha på meg på alle julefestene. Ligger du bare der, sier N når hun tar seg en pause, hun har ennå ikke hatt siste eksamen. Ja, jeg vet ikke hva jeg skal ha på meg. Jeg ser alle de hvite bomull- og linskjortene mine henge i skapet, klærne jeg skulle ha med til Tanzania. Jaja, sier jeg, det er bare én ting å gjøre: Bli forsker og reise på sabbatsår!

I det minste kommer jeg aldri til å få kolera, og kanskje får jeg litt mer vinter likevel.

Pausefisk, dikt.

Persephone the Wanderer

Louise Glück, 1943

In the first version, Persephone
is taken from her mother
and the goddess of the earth
punishes the earth—this is
consistent with what we know of human behavior,

that human beings take profound satisfaction
in doing harm, particularly
unconscious harm:

we may call this
negative creation.

Persephone's initial
sojourn in hell continues to be
pawed over by scholars who dispute
the sensations of the virgin:

did she cooperate in her rape,
or was she drugged, violated against her will,
as happens so often now to modern girls.

As is well known, the return of the beloved
does not correct
the loss of the beloved: Persephone

returns home
stained with red juice like
a character in Hawthorne—

I am not certain I will
keep this word: is earth
"home" to Persephone? Is she at home, conceivably,
in the bed of the god? Is she
at home nowhere? Is she
a born wanderer, in other words
an existential
replica of her own mother, less
hamstrung by ideas of causality?

You are allowed to like
no one, you know. The characters
are not people.
They are aspects of a dilemma or conflict.

Three parts: just as the soul is divided,
ego, superego, id. Likewise

the three levels of the known world,
a kind of diagram that separates
heaven from earth from hell.

You must ask yourself:
where is it snowing?

White of forgetfulness,
of desecration—

It is snowing on earth; the cold wind says

Persephone is having sex in hell.
Unlike the rest of us, she doesn't know
what winter is, only that
she is what causes it.

She is lying in the bed of Hades.
What is in her mind?
Is she afraid? Has something
blotted out the idea
of mind?

She does know the earth
is run by mothers, this much
is certain. She also knows
she is not what is called
a girl any longer. Regarding
incarceration, she believes

she has been a prisoner since she has been a daughter.

The terrible reunions in store for her
will take up the rest of her life.
When the passion for expiation
is chronic, fierce, you do not choose
the way you live. You do not live;
you are not allowed to die.

You drift between earth and death
which seem, finally,
strangely alike. Scholars tell us

that there is no point in knowing what you want
when the forces contending over you
could kill you.

White of forgetfulness,
white of safety—

They say
there is a rift in the human soul
which was not constructed to belong
entirely to life. Earth

asks us to deny this rift, a threat
disguised as suggestion—
as we have seen
in the tale of Persephone
which should be read

as an argument between the mother and the lover—
the daughter is just meat.

When death confronts her, she has never seen
the meadow without the daisies.
Suddenly she is no longer
singing her maidenly songs
about her mother's
beauty and fecundity. Where
the rift is, the break is.

Song of the earth,
song of the mythic vision of eternal life—

My soul
shattered with the strain
of trying to belong to earth—

What will you do,
when it is your turn in the field with the god?

Ikke alle veier hjem er like lange

På toget på vei hjem fra Trondheim sitter jeg i en av setene som har sete mot seg, i en av lukene med plass til fire i. Jeg vil helst ikke sitte i slike seter, de er forbeholdt familier eller vennegjenger, denne gangen reiser jeg alene, det er kanskje det jeg som oftest gjør. Et par setter seg på setene ovenfor meg, det er et kjærestepar, og de er nyforelska viser det seg, sitter og kosesnakker og tar på hverandre under hele reisen. Hun er så forelska at hun gjør seg underdanig. Når han kritiserer henne finner hun seg bare i det. Han forteller i detalj hva hun gjorde feil under en tilstelning, hun var altfor full og mistet et glass på gulvet. Og jeg gjentar, i detalj forteller han det til henne mens hun lytter. Hun er ikke ydmyk, men ydmykes. Når de er uenige om hvordan de skal tilbringe julen, de har begge sin familie og sine barn på hver sin kant, og hun kommer med et forslag som han synes er dårlig, sier han: Hører du hva du sier, det er dumt, det forslaget ditt. Og han gjentar det. Hennes forslag er dumt, og hun sier ham ikke i mot, hun finner seg i alt han sier, for hun er forelsket og vil ikke lage bråk. Det kan hende jeg tar feil, men jeg har vært i denne situasjonen selv, og jeg gjorde akkurat det samme. Jeg lot min forhenværende kjæreste ha rett fordi jeg ikke ville lage bråk, alle gangene jeg aldri motsa ham. Jeg lot ham fortelle i detalj om hendelser jeg var med i som jeg helst bare ville glemme, ikke bli gjenfortalt i detalj. Alle ydmykelsene lot jeg akkumulerte opp i sjela og det gjorde meg liten. Jeg ble bitter, sint og usympatisk. Jeg mistet troen på folk. Jeg kjente at jeg hatet. 

Det tok år før det løsnet opp igjen.

Men jeg var noen og tyve. Kvinnen som sitter vis-a-vis meg på toget er noen og førti. Vet hun ikke bedre, tenker jeg og later som om jeg ikke legger merke til dem der jeg sitter og leser på forelesningsnotater om moser og lav. Hun legger beina sine oppå fanget hans og leser i en bok i to minutter om gangen før hun rastløs gjør noe annet. Flytter på seg, titter på mobilen, ett eller annet. Hun er så forelska at hun ikke klarer å lese. Det har jeg også opplevd å være, men da var jeg nitten. Det er ikke sånn nå lenger. Selv om jeg kan bli rastløs når jeg tenker på at jeg skal gjøre noe gøy noe og jeg nesten ikke klarer å vente. Det er ikke alltid rett tid til å lese, men på toget er det alltid det. Det var to grunner til at jeg bestemte meg for å dra til Trondheim. Jeg ville besøke en venn, og jeg ville ta toget. Jeg ville reise med toget fordi det var så lenge siden sist. Jeg ville lese på toget og se ut av vinduene og høre på musikk og spise matpakken min på toget. På toget tenker jeg på alt i livet som gjør det verdt det å leve. Kanskje gjør jeg ikke alltid det på toget, men ofte, og særlig når livet er godt. Jeg tenkte kanskje ikke på alt som gjør livet verdt å leve den gangen jeg ellers ikke brydde meg om jeg var levende eller død. Men jeg kan ikke huske hva jeg tenkte på alle de gangene jeg reiste over fjellet fra Bergen til Oslo og tilbake igjen. Jeg kan huske noen av bøkene jeg leste. Jeg kan huske at jeg var trist når jeg forlot Oslo på kvelden og tok nattoget til Bergen, men også lettet, lettet over at jeg snart skulle være for meg selv igjen, alene.

Kanskje var det på toget jeg tenkte at sånn som dette skal det ikke være.

Det var antagelig på toget jeg tenkte akkurat det. Verden og tilværelsen åpner seg på toget, alt blir så stort. Ting blir tydelig. På vei fra et sted til et annet. Etterpå, når turen er over, er ikke ting like tydelig lenger. Det er samme greia oppe på fjellet. Når man kommer ned igjen er ikke ting like tydelig. Det man bestemmer seg for på toget kan dermed altså ta litt tid.

I Trondheim drar vi på en gudstjeneste i Nidarosdomen. Jeg vil se kirken innenfra og høre på orgel. Jeg ser nattverden for aller første gang, før har jeg bare hørt om det. Min venn hvisker til meg at det er så mange som bare tar i mot uten å tenke på hva de er med på. Ja, sier jeg, men sånn er det med mange ting. I løpet av gudstjenesten blir jeg mange ganger rastløs, den er altfor lang og det er altfor lite orgel. Jeg lengter etter himmelen utenfor. I kirken kan man ikke se verden utenfor, sånn som man gjør i sine hjem. Det er ingen vinduer som viser verden utenfor. Er det derfor jeg føler meg slik. Rastløs. Her inne er det ingenting. Her inne er vi skjermet fra naturen.

Hvordan noen kan føle storhet uten at natur er innblandet, er nok noe jeg aldri får vite.

Bøkene jeg leste i november

Utdrag fra Om vinteren. 

I oktober leste jeg Om høsten. I november, nøyaktig en måned etter, leste jeg Om vinteren på toget på vei til Trondheim. Å reise med toget gjør verden større, åpnere. Å lese Om vinteren gjør også det. Å gjøre begge deler samtidig var fantastisk. Kanskje forsterket de hverandre. Jeg rakk ikke å lese hele før jeg nådde fram, så de siste kapitlene leste jeg mens jeg satt stille i verden. Da var det som om teksten ikke lenger var viktig, som om jeg bare bladde forbi uten at noe rørte i meg, men jeg tenker egentlig at det var tilfeldig, at den siste fjerdedelen bare ikke var like god som de tre første. At jeg ville ha merket det på toget også, at forfatteren begynte å gjenta seg selv, eller at hans betraktninger over naturfenomener var banale, for det er de for en som kjenner disse tingene bedre enn en som hovedsaklig bare er litterat. (Hvitt er  ikke fravær av farge. Hvitt er alle farger.)

Dét til tross, Om vinteren var den fineste boka jeg leste i november.

Den sjette utryddelsen den viktigste. 

Og Spikrar frå fallande plankar den kjedeligste og dårligste.

---

PROSA
1. TIGER LILY av Jodi Lynn Anderson
2. SPIKRAR FRÅ FALLANDE PLANKAR av Eirik Ingebrigtsen
3. BROR DIN PÅ PRÆRIEN av Edvard Hoem

POESI
4. HAN av Atle Håland

SAKPROSA
5. OM VINTEREN av Karl-Ove Knausgård
6. DEN SJETTE UTRYDDELSEN av Elizabeth Kolbert

BROR DIN PÅ PRÆRIEN av Edvard Hoem

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 17.11.15

Nordmenn på prærien
Romaner om nybyggerlivet i Amerika finnes det allerede mange av, men Bror din på prærien er likevel en leseverdig roman om temaet. Samtidig som vi får lese om Eilert Knutsen som jobber seg fram i Amerika, får vi også lese om de som ble igjen i gamlelandet; om Eilerts familie hjemme på Vestlandet. I Amerika ligger mulighetene åpne, og mens Eilert får sin egen gård tidlig i livet, får hans far ikke kjøpt gården han har drevet hele livet før han er sytti og alle hans barn har dratt sine veier. Likevel blir ting bedre også i Norge, f.eks. dobler dagslønnen seg i løpet av årene romanen beskriver.

Slike detaljer er romanen fylt av, både når det gjelder nybyggerlivet og samfunnet i Norge i tiårene rundt 1900. Om det går an å si det om romaner, er det rett og slett et godt håndverk Hoem har gjort. Det er detaljene og det historiske bakteppet som først og fremst gjør denne romanen. Det er beskrivelsen av byer og samfunn som blir til som er det interessante, ikke så mye hvordan unge Eilert blir voksen i det nye landet, som, til tross for å inneha flere muligheter, krever like mye arbeid for å lykkes i som hjemme. Drivkraften til hovedpersonene er bejaende og flott, men beskriver nybyggere i Amerika slik en har lest om dem før. Intet nytt under solen; de er hardtarbeidende, lykkes til tross for vanskeligheter, gifter seg og får barn som siden kan drive gården videre. Noen av dem lurer på om de fortsatt kan stole på Gud, i disse «moderne tider», spesielt gjelder dette Gjertine, Eilerts tante, som han får bo hos når han kommer til Amerika. Når han ankommer Gjertine og Oles hjem, lider hun av «præriesyken». Eilert overtaler Ole til å la henne bli med på jakt, og det friskner henne til. Det er ute på jakt at tvilen hennes kommer fram, ute i det store øde. Hun tilhører en av de mest interessante personene i romanen.

Romanen er en rørende fortelling om slekt over generasjoner og hav. Til tider er det vemodig å lese om foreldre hvis barn drar ut i verden, men samtidig kan det vel ikke finnes noe bedre enn å vite at de lykkes og at det går godt for dem der de er, uansett hvor det måtte være, og uansett i hvilken tid man lever i.