Bokfrokost lx

christmas


kaffe.
Bokmagasinet.
gresk yoghurt, bringebær, superfood-frokostblanding og svisker.

OG VÆRET SKIFTET OG DET BLE SOMMER OG SÅ VIDERE av Pedro Carmona-Alvarez

Jeg fikk høre om en ny bok av Pedro Carmona-Alvarez, Og været skiftet og det ble sommer og så videre, og jeg gledet meg, fikk den i hende og gledet meg visst så mye at jeg begynte på den før eksamen var ferdig. Etter å ha lest den vet jeg ikke hvorfor jeg gledet meg til den i utgangspunktet. Jeg sitter igjen med en følelse av at jeg har lest dette før, at det er veldig Pedro Carmona-Alvarez, at det er sånn Rust må ha vært, og så spør jeg meg selv: Hva var det med Rust egentlig? Nå kan jeg jo nesten ikke huske den. Jeg husker et band, et familiedrama og Chile, og at boka var veldig tykk, og at det derfor må ha vært mye mer, for hvordan kan en så tykk bok være så lite? Et band, et familiedrama jeg ikke husker noe av, og noe som hendte i Chile, men jeg husker ikke hva dét var heller. I Og været skiftet og det ble sommer og så videre handler det om Johnny fra New Jersey og Kari - Carrie!- fra Norge som gifter seg og får to barn. Så dør barna og været skifter og livet går videre for de som er igjen, og de flytter til Oslo, til Norge, hvor det er kaldt og mye mindre og alle ser ned i bakken og Johnny hører på Bruce Springsteen, og de får en ny datter, som jeg hele tiden tenker spøker for dem som en skygge av deres egentlige barn, som er borte, men som aldri riktig helt spøker for foreldrene som jeg vil det skal spøke for dem. Jeg venter hele tiden på å komme nærmere relasjonene i romanen, jeg føler nå, nå snart kommer jeg til å fatte hva de føler for hverandre, noe, men jeg finner det aldri. Det glipper. Personene er der, og jeg blir litt kjent med dem, men ikke nok. Jeg bryr meg ikke nok. De blir ikke ekte. De forblir personer i en roman. De er skrevet, det synes så godt at de er skrevet.

Jeg tenker tilbake på Rust og tenker at det samme gjelder der. Jeg husker et vagt jeg og at dette jeg-et hadde narrasjonen i den ene delen av boka, mens den andre hadde en annen narrasjon, men that's it. Jeg mistenker at jeg kommer til å glemme også denne boken, og må selvsagt spørre meg selv hvorfor jeg gledet meg sånn til den i utgangspunktet når Rust tydeligvis ikke var noe den heller. Jeg må ha likt å lese den i øyeblikkene jeg leste den, og så rost den umiddelbart etterpå og så har jeg tenkt hele tiden at jeg likte Pedro Carmona-Alvarez veldig godt, og så har dét levd som en myte i meg siden da, og nå som jeg har lest Og været skiftet og det ble sommer og så videre vet jeg at det er nettopp dét det er, en myte. Jeg liker simpelthen ikke det Pedro Carmona-Alvarez skriver. Ikke at jeg hater det heller, det bare gir meg ikke noe særlig. Og når jeg tenker på det vet jeg hvorfor jeg har trodd at jeg liker det han skriver, det er fordi jeg liker det han sier. Jeg har vært på flere forfattersamtaler med ham her i Bergen, og jeg digger å høre på ham fordi han er så flink til å snakke, og på en eller annen måte har dette viklet seg sammen med det andre jeg tenker på når jeg tenker på denne forfatteren, som naturligvis er litteraturen han skriver, og sammen har det blitt til en myte om at jeg liker bøkene hans veldig godt. Og derfor gledet jeg meg til Og været skiftet og det ble sommer og så videre. Jeg føler meg lurt av meg selv.

For å peke på boka er det flere ting jeg kan si at jeg ikke liker. F.eks. når Johnny treffer Marty og de hører og diskuterer all denne musikken. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om alle disse referansene. Og alt dette snakket om Bruce Springsteen etter at Johnny får plater i posten av Billy. (Og hør, så sykt amerikanske navnene skulle være; Billy, Johnny, Marty, som om det nesten skulle vært en parodi.) Jeg tenker at jeg ikke bryr meg om dette, disse sangene sier meg ingenting. Jeg vet ikke hva det betyr når Marita sier at hun liker den sangen best og Johnny må snu seg bort for å smile. Jeg får ikke lyst til å finne sangen på youtube og høre på den sånn at jeg skal forstå referansen, som ikke en gang er skjult, men opplagt, uten at den er opplagt for meg. Det funker bare ikke.

Det er flere ting som ikke funker for meg ved denne romanen. Carmona-Alvarez prøver å kontrastrere det gigantiske USA med bittelille Norge, verdens ende, som Johnny sier, men jeg får det ikke med meg. Det er bare ord. Jeg ser ikke Norge og jeg ser ikke USA når jeg leser. Det blir tamt og meningsløst. Det ligner noe referataktig - på en negativ måte. Dog kjenner jeg det klamme ved beskrivelsen av Bergen og regnet, og når Marita blir beskrevet som en av disse: Tynne jentunger med Converse-sko, som skalv. Som tenkte på sjela si hele ettermiddagen. Men for det meste sier ikke boka meg noen ting. Og jeg ble ferdig med å lese og jeg glemte den og det kom en ny bok og så videre. 

Post-eksamen 4

I dag er dagen jeg fikk 400 følgere på Instagram og hadde semesterets siste eksamen! Det feiret vi med fiskeboller i hvit saus! Eller det vil si at jeg gjorde det, kjæresten min har ikke hatt noen eksamener ennå. Uheldiggris. Jeg leste i Bergens studentavis Studvest her en dag en kronikk av en fyr som ønsket seg lengre semestere. Hva skulle man med to måneder lang juleferie uten å ikke gjøre noe. Han lurte på om grunnen til at humaniora- og samfunnsvitenskapsstudenter hadde eksamen så tidlig var at studiene våre var mindreverdige? For det er de nemlig ikke, mente han. Han mente i tillegg at vi neppe hadde mindre å lese enn de på jus og de på legestudiet. Jeg bare: Hva faen er det denne fyren snakker om, SEFF har de på juss og legestudiet mer å lese enn oss. Og ja, vi går faktisk på loserstudier (de fleste får jo ikke en relatert jobb etterpå), og nei, snakk for deg selv, jeg har masse å gjøre på to måneder før neste semester begynner. Man har ikke mer moro enn man finner på selv. Eventuelt: Man er ikke mer produktiv enn man tar ansvar for å være selv. Eller noe. Jeg er i hvertfall veldig glad for å ikke ha eksamenspresset hengende over meg lenger, og at det nå er desember, min favorittmåned av alle!

Og ps, i morra svarer jeg på denne, kanskje noen vil spørre om noe mer!

Bøkene jeg leste i november

PROSA
1. THE BLUEST EYE av Toni Morrison
2. BLODMERIDIANEN av Cormac McCarthy
3. BARE UKEDAGER av Cecilie Aurstad
4. EN PANTER I KJELLEREN av Amos Oz
5. GUDER UTEN MENNESKER av Hari Kunzru
6. HÆRVERK av Tom Kristensen
7. MARTIN BIRCKS UNGDOM av Hjalmar Söderberg
8. SVALENE I KABUL avYasmina Khadra
9. BARABBAS av Pär Lagerkvist

TEGNESERIE
10. ATHOS I AMERIKA av Jason

--

DEN BESTE BOKA
Debutboka til Toni Morrison var definitivt den beste. Blodmeridianen noe av det voldeligste jeg har lest. Og apropos så jeg No Country for Old Men denne måneden, basert på en bok av Cormac McCarthy som jeg ikke har lest, men fikk veldig lyst til å lese for filmen var så JÆVLIG bra. Må bare si det, selv om jeg er hundre år etter og folk flest allerede vet det. Likte forresten også den lille boka til Amos Oz også. Klok og nyansert om "begynnelsen" på Midtøsten-konflikten. yo

DEN KJIPESTE BOKA
Hærverk av Tom Kristensen. Makan! En dekadent firehundresiders bok om en fyllik som stadig vekk finner på unnskyldninger til å ta seg en dram. SYKT kjedelig. Egentlig bare en dårlig kamuflert nøkkelroman om alle som jobbet i Politiken på 30-tallet. Æsj. Det beste med boka var fanbrevet fra Knut Hamsun(!) til Tom Kristensen på baksiden av omslaget, som Hamsun skrev etter å ha lest boka. Forstå det den som kan. Jeg gjør ikke. 

BARE UKEDAGER av Cecilie Aurstad

Når jeg først begynner å lese i Bare ukedager av Cecilie Aurstad, tenker jeg at den høres ut som en bok fra Flamme Forlag, jeg tenker: herregud, den er typisk Flamme, en bok om unge, pene (middelklasse)jenter i tyveårsalderen som farter rundt i Oslo, driver med noe kreativt og er forelska, forelska, av og til lykkelige, av og til med kjærlighetssorg, men aldri uten gode venner, litt Oslo 31.august light og i jenteversjon, og ikke minst som i bøkene til Flamme-forfatteren Linn Strømsborg. Bokas hovedperson, et jeg, beskriver det tilogmed selv: Lørdag Jeg har nyvaska hår og strykejern i skapet, bøker i hylla og ting organisert i mapper på Macen, penger på kontoen, kulturell kapital i kofferten, nye sko fra Isabel Marant og sengetøy det lukter tøymykner av, 400 venner på Facebook og 60 000 på BSU, grønnsaker i kjøleskapet og medlemskap på Sats, blomster i vinduskarmen og guttevenner som liker meg, planer for helga og pynteputer på senga, stearinlys i skapet, deltidsjobb i butikk og 5,2 i snitt, ullundertøy og skiutstyr og noen å dra hjem til, et variert kosthold og nybarberte legger, blader i bunker og regninger som er betalt, en lys framtid og mange planer og ting jeg gleder meg til, ok musikksmak og vip-kort på Fisk og Vilt og orden i sakene og bilder på veggen [...] Jeg tenker at det er tåpelig, som om forfatteren har fulgt en oppskrift for å havne i denne, tja, kategorien av litteratur som har blitt utgitt i løpet av de siste årene, men jeg blir etterhvert blidere stemt. Tanken på at dette bare er enda en sånn bok forfølger meg gjennom hele lesningen av Bare ukedager, men samtidig lar jeg meg forføres og underholdes av beskrivelsen av min generasjon. For bokas jeg er nitten år, hun er nitten år og driver med det samme som jeg gjorde da jeg var nitten år, som også venninnene mine gjorde da vi var nitten år, og som sikkert tusenvis av andre nittenårige har gjort og fremdeles gjør. Men ikke bare er det der gjengjennelsesfaktoren ligger, bokas jeg er nemlig forelska i en fyr, de har et forhold uten navn, et jeg og et du, hele boka er bygd opp over et jeg og et du, som gjør ting sammen, men aldri snakker sammen, og jeg er så forelska, forelska, hun tenker på ham hele tiden når han ikke er der, og hun ønsker hele tiden å nå ham, lurer på hvor han er, vil være med ham, men gjør aldri noe med det. I stedet venter hun bare, det går bra, hun prøver å være tålmodig. Eller hun går ut på byen fordi hun da kanskje kan komme til å møte på ham, i stedet for å bare spørre ham: Skal vi sees?  Hun er så forelska at det nesten er destruktivt, men bare for henne selv, ikke for noen andre. Samtidig er hun et selvstendig menneske, hun er ikke needy forelska på noen måte, hun trenger ingen mann, hun er bare forelska i akkurat dette spesifikke individet, dette du-et. For som hun selv skriver: Lørdag Regina Spektor sutrer fra høyttaleren, jeg ber henne skjerpe seg og slutte å være så dramatisk. Jesus, alt handler ikke om gutter, og noen kommer til å elske deg til slutt, du er altfor bra og kul til å ende opp aleine. Dessuten er du kjendis (det samme som jeg pleide å tenke om Maria Mena) og når hun liksom hvisker ut svarene til en kjendis i et blad hun leser og svarer på spørsmålene selv, i dette tilfellet "Om du var et dyr, hvilket dyr ville du vært?": Definitivt en pusekatt, de trives godt alene, men er glad i kos og selskap likevel.

Jeg-et er heller ikke forelsket i et bilde, for verken du-et eller forholdet mellom jeg-et og du-et er perfekt. I Ildfuglen av Hedda R. Robertsen, en annen bok om unge tyve-ish-noe jenter som bor i Oslo og som også ble utgitt i høst, har ei av jentene et forhold til foreleseren sin på universitetet, som riktignok er så godt som gift med en annen, men bortsett fra det, dvs. forholdet dem i mellom, er perfekt. Amalie, som denne jenta heter, tviler aldri på ham på egenhånd, det er som om tvilen på dette forholdet hun befinner seg i kommer utenfra, fra venninnen hun bor med som kommenterer forholdet. Det er venninnen som maser på Amalie at hun må gjøre det slutt; det må bli slutt på dette forholdet deres som består av champagne, hotellrom og pent undertøy btw. Jeg-et i Bare ukedager reflekterer i større grad selv over forholdet, selv om også hun har en bestevenn som hun drikker kaffe og spiser pizza med på søndager mens de ser på TV3. Denne personen er imidlertid svært vag, som alle de andre personene i romanen. Alle bortsett fra jeg-et og du-et befinner seg i en slags skygge utenfor det hele. De griper ikke inn når jeg-et stadig må bli med du-et på legevakten i fylla, som jeg aldri helt skjønner hvorfor: Gjør han noe dumt i fylla, er det fylla som har skylda for at han skader seg? Eller har en eller annen form for angst? Kanskje begge deler. Anyways: Lørdag Driter i hva jeg gjør så lenge vi ender opp sammen senere. 

Verdt å kommentere er også de bitende kommentarene om "de andre", f.eks.: Jeg tror hun prøver å bli venner, men vi har ikke noe til felles, hun spiller fotball og handler klær på Vero Moda, så jeg sa jeg fikk besøk selv om det ikke var sant og De jentene som klina først og leia hender og farga håret selv og la på seg i puberteten og glemte å utvikle personlighet og flytta sammen med kjæresten etter videregående og kun kjøpte klær på kjedebutikker, Zara for det mest, og lager album på Facebook og drar på ferie til Syden og henger med gamle venner [...] ville aldri falt for en som deg. Det er de jentene som har kids nå når vi ikke lenger er nitten, men tjuefire. Jeg lurer imidelertid på om Cecilie Aurstad ikke er litt arrogant, men jeg bryr meg ikke, det er ikke meg det går utover. Og det er nettopp det som gjør at jeg også tenker at dette må være en ganske snever bok. Hva med de andre? Alle som ikke er nitten år og henger på Grünerløkka? Generelt sier boka noe om forelskelse, og det kjenner de fleste til, men er det nok? Nei. Utvalget bøker om dette emnet er stort. Jeg ler og underholdes av boka, jeg ville kanskje anbefalt den som en underholdende bok til jenter på min egen alder, fint som noe lett å lese rett etter eksamen (som jeg gjorde), men jeg ville definitivt ikke satset på denne som julegave til eldre, litteraturinteresserte mennesker, og med eldre, da mener jeg omtrent alle over tretti. 

Post-eksamen 3

Feirer to vel overståtte eksamener, påfølgende god selvtillit og tanken seff skal du ta master, Kathleen, dette er jo dritlett!, med druer, lakris-te og å lese hvilkensomhelst bok jeg vil, og det ble Bare ukedager av Cecilie Aurstad. Å lese den er som å lese om meg selv da jeg var nitten år og om hvordan kjæresten min og jeg ble sammen. Litt hyggelig, litt stress, litt slitsomt, uromantisk/romantisk, og lettelse over at den forelskelsen er over. Jeg har én eksamen igjen, etter det skal jeg begynne å blogge skikkelig igjen. I mellomtiden: spørsmålsrunde!

Metope 

av Olaf Bull, 1927.så

Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast!

Dig vil jeg dypt og blivende bevare

i digtets evige, unge alabast!

Du solbevægede sværmerske! Med panden

pikelig vendt mod kveldens bleke guld,

vender du mildt en himmel mot en annen,

likesaa lys og øm og løndomsfuld!

Gjerne ga jeg min verdens vers tilhope,

hadde jeg magt til ét: at hugge ind

i mindets trodsige sten en myk metope

over dit vare, omridsømme sind!

Vi vandrer i fugtig fjæresand! Du lytter

til sommersjøens luftige bølgesprut!

Vi føler det fromt, at kveldens stilhet flytter

sin tonende grændse altid længer ut!

Det kimer af falmet lyd, som glir tilbake

bak rødmende lunde, gyldne kirkespir -

og luftens lysende bølger synker svake,

som bækker af sol fra bjærgene, som blir!

Aaserne blaane. Stjernerne er nære!

De siste skyer skynder sig hjem tilkvelds!

Engen har andagt - op af luftens fjære

stiger Arcturus! Lindt, bag graastensgjærdet,

aander en vind i rugens sølvgraa pels!

Gjennem dit blik en varm og dyb beaandning -

midt i et mulm af blaat kan øiet faa

et drivende stænk, en fugtig glans af honning,

og stille spør jeg dig "Ven - hvad tænker du paa?"

"Jeg tænker paa kvelder som denne, jeg ikke faa lov til at leve -

paa modne marker, som bruser af korn, uten mig!

Paa rørende, lette smaating: Aks, som knækkes,

veier i sjøen, bleke seil derute,

bølger, som strømmer mot stranden uten mig!

Hverdagen, ven, som mildt blir ved bak graven,

tænker jeg paa, og alle de dype, blaa,

kommende kvelder her i sommerhaven,

uten mit sind mot dit, tænker jeg paa!

Det hele fylder mit øie som en taare,

jeg, ensom og angst og arm, skal graate snart!

Alle de ting, som nu ikveld er vore --

om faa, berusende aar staar stunden fore,

da taakerne glir, og øiet kan se klart!

Aa, elskede, se hvor dyb og sort en fjære!

Saa underlig stranden blev, da vandet faldt!

Mon rædslens kveld er fjærn, da vi skal være

en styggere strand end dén, forladt af alt?

Allikevel er det et sødt og saligt under,

at engene her, med korn og krat og trær,

og bjærgene bak, saa dybt som blikket bunder,

dugges saa sødt af vore smaa sekunder --

bare den bjærken dér, hvor vor den er!

Og skigarden da! Den gamle redskabsvognen

ligger i græsset støt og stadig staar

de svære hesjestængerne op i rognen,

og grøften er grøn som før, i alle aar!

Aa, ven, lot gravenes dyp sig vildt besværge,

vilde jeg bli til vangen her, med hø,

til bjærken dér, med stjerner i, og bjærget,

bare for slik, paa annen vis, at værge

den hellige haven vor, for dét: at dø -- !

Ta om mig, ven, og hold mig! Saan at trykkes

er snart det eneste glimt af haab, jeg vét -

den hastige, hete straalestund, det lykkes

at vække i mig en annen evighet!"

Og jeg, en levende mand, paa jorden hjemme,

en tydelig mand af kjød, fra taa til top,

kan, svimmel og sky, i favnen min fornemme

noget, som bare er blik og sind og stemme,

i smertelig angst og anelse løst op!

Du ensomme! Alt, jeg kan, er stumt at stryke

dit duftige haar, med haanden din i min -

og øie til øie saan, staar Pan og Psyke

foran et hav af korn, i stjerneskin!

Ønsker meg dette: