Slippfest

Neste uke, onsdag kveld klokken 19, skal jeg ha slippfest for Grunnleggende plantediversitet på Ås stasjon. Det blir en innledning av botaniker Charlotte Sletten Bjorå fra UiO, opplesninger, boksalg og bar. Kom, kom!

Om det er slik at du bor i Oslo og tenker at Ås er langt unna: Ås er bare en 25 minutter lang togtur fra Oslo S, det er kortere enn å ta t-banen fra Mortensrud til Oslo S, eller kortere enn å ta trikken fra Jernbanetorget til Vigelandsparken. Ingen grunn til å holde seg hjemme med andre ord, Ås er ikke så langt unna.

Velkommen!

Her er arrangementet på Facebook: https://www.facebook.com/events/1683658661692159/

Gjennom snøværet

I går kavet jeg meg gjennom Østlandets snøkaos til forlaget for å holde debutboka mi for aller første gang. Det var fint, tenk nå finnes den! Snart kan den også kjøpes og leses.

Jeg er glad og spent, men også litt bekymret - hva vil folk synes? Men mest tenker jeg kanskje på det nye jeg skriver, nå må jeg skrive noe annet, og også det må jeg få til.

Tvi, tvi til min egen bok, nå seiler den sin egen sjø.

Bøker lest i desember + godt nytt år!

PROSA
1. TANTE ULRIKKES VEI av Zeshan Shakar
2. THE HILLS av Matias Faldbakken
3. HENDELSER UTEN NAVN av Marie Landmark
4. LA MEG BLI MED DEG av Rita Paramalingan
5. SAVING AGNES av Rachel Cusk
6. NEI OG ATTER NEI av Nina Lykke
7. SOL HELE NATTA av Rebecca Dinerstein
8. ARLINGTON PARK av Rachel Cusk

ANNET
9. SÅ MYE LENGSEL PÅ SÅ LITEN FLATE av Karl Ove Knausgård
10. A LIFE'S WORK: ON BECOMING A MOTHER av Rachel Cusk
11. SNAKKES TIL UKA av Ellen Sofie Lauritzen

Befinner meg for tiden i England hvor dagene tilbringes med lesing og turer på stranden/i landlige omgivelser. Jeg har allerede vært her i snart to uker, og fikk dermed lest mye på tampen av 2017. Vred meg over Snakkes til uka, fordi dens beskrivelser av singellivet var gjenkjennelige. Fikk kjeft fra en singel venn om at jeg beskrev det altfor svart/hvitt, hun hadde vært i et forhold som fikk henne til å føle seg helt jævlig, det var mye verre enn noen følelse hun hadde hatt som singel. Samme her, sa jeg.

Flere av bøkene var gode/fornøyelige å lese, det var en god siste innspurt. Den kjipeste boka var Sol hele natta, det var rett og slett en dårlig og klisjéfylt roman om noen newyorkere i Lofoten.

Hjemme glemte jeg Therese Bohmans Den andra kvinnan på stuebordet, i tumultene da vi skulle dra før jul. Før nyttårsaften begynte jeg på Philip Roths The Plot Against America (!). Neste uke får jeg forhåpentligvis holde debutromanen min i hånda for første gang, det gleder jeg VELDIG til! 2017 var et av de beste årene i mitt liv; flytta sammen med mannen i mitt liv, fikk oss hund, fullførte en universitetsgrad, og ble altså antatt. Det var helt fantastisk å skrive i året som gikk. Håper det fortsetter dette året. Nå skal vi gå en tur. Ser ut til at livet hvor jeg er fyllesyk første nyttårsdag er over. (I det minste spiste vi middag på puben, for et år siden var det bare kjæresten min og jeg for oss selv.) Godt nytt år!

Hval og ekorn

Sometimes you can see whales, tror jeg han sier der vi går langs stranden og sanddynene i Formby utenfor Liverpool, men det er Wales han mener. Det går an å se Wales på en klar dag, der ute i horisonten. I dag er en grå dag, tidevannet er lavt, man kan gå langt, langt ut på sanden, til vadefuglene. Kråker er det også. I England er de svarte, ikke grå som hjemme. Kanskje er det derfor de ser større ut, eller kanskje de bare ser større ut fordi jeg tenker de er finere enn de grå, på en måte mer synlige fordi de er annerledes, og derfor større? En helt svart kråke. De går for seg selv på stranden, flyr opp, i blant høres et kra. Jeg spør P om han har sett The Birds. Nei, han har ikke det. Det er lenge siden jeg så den.

De vokser gress på sanddynene, lenger vekk fra stranden vokser furutrær. Det bor ekorn i trærne, red squirrel, den som også bor hjemme, helt alminnelig ekorn. I England har bestanden av ekorn sunket drastisk på grunn av konkurranse fra det mye større grey squirrel, gråekornet. Gråekorn tilhører Amerika, og er en invaderende art i Europa. Den hører ikke hjemme her. Ikke bare er den en konkurrent, men den bærer også med seg sykdommer som smitter over på de røde. Vi ser ett ekorn, i toppen av en furu. I motlys ser vi ikke om det er rødt eller grått, jeg håper det er rødt.

På vei hjem går vi innom en pub og drikker romtemperert øl. Jeg bestemmer meg for at nyttårsforsettet mitt skal være å skrive dagbok, det burde ikke være så vanskelig, i og med at jeg pleide å gjøre det i mange år da jeg var liten. Hele barndommen og store deler av tenårene skrev jeg dagbok. Kanskje sluttet jeg fordi jeg mistet interessen, eller ble rastløs, det var vanskelig å sette seg ned, vanskelig nok å holde på vaner som det var. Nå har jeg hund og livet er enda større grad bygd rundt vaner, nå burde det gå.

Man kan alltid bli et bedre menneske, kanskje hvis jeg skriver dagbok vil jeg holde kjeft om mine små problemer. Ikke ha et slikt behov for å strukturere tankene ved å snakke, når tankene allerede er strukturert på papiret. Det hender jeg ser meg selv utenfra og tenker dette her er så kjedelig, si noe annet! 

I vesken la jeg en skrivebok, jeg har ikke åpnet den siden vi dro. Jeg har hatt den lenge. Det ser ut til at jeg en liten stund i begynnelsen av tjueårene skrev i den, det er første del. Innimellom er notater fra et feltkurs. Det er mange blanke sider igjen, der skulle jeg ha skrevet noe nå, uten at det er gjort. På omslaget er det ugler, jeg fikk den i gave en gang.

Fra en gresstust flyr det opp en fasan, jeg skvetter når jeg hører den, lyden er uvant. Rundt oss er det tåke, det er ikke i dag vi skal få øye på Wales.

Boka

Dette har jeg sett for meg siden jeg var 6 år og leste min første roman, at jeg skulle bli forfatter. Nå skjer det, debutboka kommer ut i slutten av januar! På Forlaget Oktober. Gleder meg så innmari. Som jeg sa til redaktørene mine: juleferien kommer til å gå kjempesakte. Herregud, jeg er så glad for at jeg endelig fikk det til. Håper folk vil lese den!

Bøker lest i november

Begynte på vinneren av Nordisk råds litteraturpris, Kirsten Thorups "Erindring
om kærligheden", men ble ikke ferdig før måneden var omme. 

POESI
1. A VILLAGE LIFE av Louise Glück

PROSA
2. JEG NEKTER Å TENKE av Lotta Elstad

ANNET
3. LITERALLY ME av Julie Houts

---

November var en fin lesemåned, til tross for denne lille listen. Den var fin fordi det var så mange dager hvor jeg bare ville hjem å lese om kvelden. Det ble kanskje ikke alltid sånn, nå i eksamenstiden, men jeg gleder meg veldig til siste eksamen er over og kan lese noe annet enn bare populasjonsgenetikk*. Jeg har skrevet en liste over alt jeg vil lese. Tenk, dette er siste gang jeg leser til eksamen i førjulstiden. Neste år kommer jeg bare til å skrive på masteroppgaven.
Ikke leste jeg noe kjipt i november heller. Literally Me var litt skuffende, men det tok ikke så lang tid å lese den, så det gjorde meg ikke så mye. A Village Life var forresten ikke den eneste diktsamlingen av Glück jeg leste. Jeg leste en del i The Wild Iris, som jeg allerede har lest og som ligger i bokhylla mi. Leste og leste de samme delene om og om igjen i noen dager før jeg dro i bokhandelen og brukte et gavekort på A Village Life. Fin, men ikke like fin som The Wild Iris.

Jeg nekter å tenke leste jeg på en kveld. Det var en fornøyelse! Tilfeldighetene skulle forresten ha det til at jeg før jeg leste boka, leste om alle de manglende rettighetene man har som gravid frilanser, og de forholdene gjør meg i grunnen forbanna. 

Neste gang jeg skriver denne "spalta" er det kanskje et nytt år. Det gleder jeg meg veldig til. Skal bare bestå tre eksamener, jobbe, og korrekturlese det ene og det andre først.








*Tja, noen av bøkene på leselista mi er herfra. Evolusjonen slutter ikke å være spennende bare fordi det er juleferie. 

BLÅ av Maja Lunde

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen tidligere i høst. 

--

Vår avhengighet av naturen
Blå er bok nummer to i noe som kanskje skal bli en klimakvartett fra Maja Lunde. Den forrige, Bienes historie, ble en stor suksess og er nå solgt til mange land. I Blå er det ikke bier det handler om, men vann. Det er noe misvisende å legge merkelappen ”klimakvartett” på disse bøkene, synes jeg, for det er ikke bare klimaet som truer naturen og det biologiske mangfoldet, og det er et faktum som vises godt i denne romanen. Her følger vi både naturverneren Signe i nåtid og David som er klimaflyktning i Frankrike i år 2041. Førstnevnte har et brennende engasjement for elva i bygda si, som er hjem til elvemuslingen og fossekallen. Disse trues ikke av menneskeskapte klimaendringer, men av utbygging. Signe og de andre naturvernerne vil ikke at fossen skal legges i rør. I Davids historie er det riktignok klimaet som er trusselen. Han og datteren Lou har flyktet fra hjemmet sitt sør i Frankrike, hvor det har vært fem år med tørke. Land som ligger i nord blir nevnt, der er det vann, livsnødvendig vann.

Vann er det overordnede temaet her, men hva som er linken mellom de to parallelle historiene er ikke helt klart for meg. Det er mange gode grunner til å ikke legge en foss i rør, men at den legges i rør betyr ikke at vannet forsvinner. Det betyr bare at den ikke er tilgjengelig for andre arter enn oss selv. Forsvinner vannet på grunn av klimaendringer, forsvinner den for alle. Det er altså to helt forskjellige problemstillinger og følger som presenteres i denne romanen. Signe selv understreker dette når hun sier til innbyggerne i dalen at det ikke er for deres skyld de aksjonerer mot utbygging. Kanskje holder det likevel at det handler om vannet generelt, at vi burde sette pris på den både for vår egen skyld og for fossekallens skyld. Blå er spennende, godt skrevet og Maja Lunde har fakta på plass, det er dermed liten grunn til å tro at denne romanen ikke også blir en suksess.

Bøker lest i oktober

Fra en hyttetur i oktober. 

PROSA
1. BLÅ av Maja Lunde
2. STIKLINGEN av Audur Ava Olafsdottir

SAKPROSA
3. SKAMLØS av Amina Bile, Nancy Herz og Sofia Nesrine Srour

---


Leste nesten ingenting denne måneden. Det har sine gode grunner, jeg måtte skrive i stedet.

Ellers skuffet over nobelprisvinneren i litteratur, jeg synes Kazuo Ishiguro er en helt middelmådig forfatter. Never let me go er fin, men det andre? Nja.

Jeg får neppe lest noe særlig i november heller, men mens vi er inne på lesing: fredag den 10. november skal jeg lese en tekst på slippfesten til det nye nummeret av VOKS tidsskrift, på Ugla Bar i Oslo. Kom, kom!