Bøkene jeg leste i november, del 5

Den femte delen av Bøkene jeg leste i november skal handle om en dårlig intertekstuell sammenligning, om Norge, om middelmådighet og om verdens beste bakverk.

18. SUMMER AND THE CITY av Candace Bushnell ¤ ¤ ¤ ¤
Dere kan jo bare le av at jeg leser dette, men jeg synes den var sjarmerende. Minst like sjarmerende som Carries dagbok, som den er en oppfølger til. DESSUTEN kan jeg være smart og si at Summer and the City har paralleller til Sylvia Plaths Glassklokken. F.eks. så handler jo begge to om to jenter fra distriktsamerika som drar til New York City for å være med på en skriveskole og slå seg opp. Begge to drikker en masse vodka. (Nå begynte jeg forresten å tenke på redaktøren til The Paris Review.) Begge to henger med mediamenn.

Ok. Jeg innser at det var en dårlig parallell, siden alle fortellinger som skjer i NYC jo handler om media- eller bokbransjen. Dessuten ender det langt i fra så galt med Carrie i Summer and the City som med Esther i Glassklokken. Selv om det ikke går helt smertefritt for Carrie heller. F.eks. mister hun manuskriptet sitt og den eneste andre versjonen av det befinner seg et sted langt utenfor NYC, hvilket betyr at hun må skrive et nytt et innen høytopplesningen hun skal ha om et par dager. Et manuskript som ikke er like bra som det forrige, og høytopplesningen blir ikke dårlig, bare middelmådig. Ting går ikke skeis i Summer and the City. Ting går så som så. Ting går middelmådig. Sånn som det går for de fleste av oss.

19. NORSK, IKKE SANT? av Jenny K. Blake ¤ ¤ ¤ (¤)
og
20. BROWN CHEESE, PLEASE av Jenny K. Blake ¤ ¤ ¤

To tegneserier av australeren Jenny K. Blake, om Norge sett utenfra. Mange klisjéer (som ikke gjør dem mindre sanne), men også noen skarpe observasjoner av nordmenn som jeg jo vet, men aldri har tenkt over. Bøkene er skrevet delvis på norsk og delvis på engelsk (hei!). Sjarmerende og lettleste. Ja til brunost, vafler, fjellturer og ullundertøy.

aaaaaaaaaaaaååå
21. FORFØREREN av Jan Kjærstad ¤ ¤ ¤ ¤
Den første boka i trilogien om Jonas Wergeland. Apropos middelmådighet, middelmådighet er noe Jonas Wergeland hater. Han frykter tanken på å være en del av massen. Jeg prøver å akseptere min middelmådighet ved å forestille meg selv som en fisk i en fiskestim. Det er skikkelig fascinerende med fiskestimer som beveger seg som om den var ett individ. Eller flokker av fugler som beveger seg som om de var ett individ.

Her er forresten et fint utdrag om frokosten og kjærligheten:
Det er kveld, vår, snart mørkt ute. Kristin ligger inne på rommet sitt og sover. Jonas gleder seg allerede til frokosten, til Margretes brød. For Jonas er dette det gode ekteskap: å glede seg til frokosten. Jonas opplevde mye stort og spennende i sitt liv, og allikevel, om han kunne velge, var det ingenting som kunne måle seg med frokosten sammen med Margrete, hennes brød med villbringebærsyltetøy og et glass melk.

Elsker avsnittene som beskriver hvor opptatt Margrete er av brød. Elsker at kjæresten min ikke lenge etter at jeg hadde lest disse avsnittene, foreslo om vi ikke skulle begynne å bake brød. (Selv om jeg svarte noe sånt som: Hæ? Bake? Vi kan jo bare kjøpe brød på butikken?)

PS: Jeg har forøvrig diskurtert Forføreren med Henrik her.