Bøkene som ble liggende, del 7/10

Her kan dere se hvor jeg sluttet å lese for seks år siden. Den ene flappen har til nå beskyttet halvparten av boka fra vær og vind (eller hva det nå er som gjør sidene mørkere når den nesten bare har ligget i en kasse eller i en bokhylle?).

Våren 2019 var jeg på Cambridge Literary Festival. Foruten blant annet Ali Smith og Helen Oyeyemi, overvar jeg også en litterær samtale med forfatteren Daisy Johnson. Hun hadde nettopp gitt ut sin debutroman Everything Under, som jeg begynte å lese på omtrent samme tidspunkt. Jeg husker Johnson sa at boka var en slags omvendt Demeter og Persefone-fortelling, men det til tross syntes jeg den var så kjedelig at jeg sluttet å lese i den omtrent halvveis. Siden har den vært med på flere flyttelass, til den nå ble med i kofferten til Berlin. Litt fordi jeg tenkte "Hvilke bøker kan jeg ta med som det er greit at jeg leser ut og bare lar ligge igjen i tilfelle jeg skaffer meg nye bøker og det blir for tungt å ta med alt hjem?" Nå har jeg lest Everything Under ferdig og jeg tror jeg skjønner hvorfor jeg synes den er så kjedelig: Det er flinkis-litteratur på engelsk. Jeg kjenner flinkis-litteratur best fra norske forhold, men her er et eksempel på engelskspråklig flinkis-litteratur. Det er tydeligvis godt nok til å havne på kortlista til Man Booker-prisen, men ikke for at jeg skal like den. Jeg kan også konkludere med at det ikke var noen spesielt elegant "omvendt Demeter og Persefone"-fortelling. Hva var det omvendte, egentlig? Jeg sier som Ariana Grande: thank u, next. 

Bokfrokost cxxi

Start og mål for Hasenheide parkrun i Berlin. 

kaffe. 

granola med jordbæryoghurt og bjørnebær. 

Eichmann in Jerusalem av Hannah Arendt. 

I går var jeg på det jødiske museet og ble bokstavelig talt svimmel av arkitekturen og kunstverkene. Var først litt usikker på om jeg skulle ta turen, men nå er jeg glad for at jeg dro. Etterpå satt jeg i parken og leste Arendt. Fortsatte å lese Arendt i dag morges før jeg syklet av gårde til min aller første parkrun, i Volkspark Hasenheide. Det var gøy og varmt, jeg løp min nest raskeste 5 km noensinne (!), noe som var overraskende, for jeg følte ikke at jeg pushet meg selv så veldig, men jeg løper tydeligvis mye fortere i løp når jeg kan henge meg på andre. Skal definitvt løpe flere parkrun-løp! 

Mer Mann i monitor 2.7

Jeg har selvfølgelig fått med meg at det er Thomas Mann-år i år, så da jeg skulle pakke kofferten til  Berlin, grep jeg anledningen til å ta med meg Døden i Venedig. Det angrer jeg absolutt ikke på. Jeg leste i en anmeldelse at det er årets sommerbok*, og det kan jeg gå med på. En sommerbok full av uhygge!

*Riktignok en anmeldelse av en ny, nynorsk oversettelse av boka, men jeg mener det gjelder også denne gamle oversettelsen utgitt i 1992. 

Bokfrokost cxx

kaffe. 
grapefruktjuice. 
jordbæryoghurt med bringebær og müsli. 
Farewell to the Horse av Ulrich Raulff. 

Det er gått ni år siden forrige bokfrokost, jøss. Den gang foretrakk jeg kaffen svart, det gjør jeg ikke nå lenger. Min kjærlighet til å lese og spise vil forøvrig alltid bestå. En liten ting til, boka jeg leser heter på originalspråket Die alte Welt der Pferde, er ikke det fint? Nydelige titler på både engelsk og tysk. 

Bøkene som ble liggende, del 6/10

Det er en stund siden jeg begynte å lese i Hannah Arendts Makt og vold, og det vet jeg med sikkerhet fordi jeg siterte henne i De jordbunde, hvis utgivelse det allerede er gått halvannet år siden. Jeg tror jeg trengte tid for å klare å konsentrere meg om den, hvilket jeg tydeligvis ikke har hatt så mye av, men altså hadde i dag, her i forfatterforeningens leilighet i Berlin. Jeg leste hennes teori om at makt og vold er motsatte av hverandre med stor interesse og begeistring her jeg satt med vinduene åpne og hørte (og luktet) på bylivet, det var til og med en brannbil som stoppet med blinkende lys i krysset like ved  en stund. Jeg vet ikke hva som skjedde, men nå har den kjørt, og jeg har lest ferdig Arendt. Hør her: "Makt og vold er motsetninger; der den ene hersker absolutt, er den andre fraværende. [...] Dette innebærer at det ikke er riktig å tenke om det motsatte av vold som ikkevold; å snakke om ikkevoldelig makt er faktisk overflødig. Vold kan ødelegge makt; den er fullstendig ute av stand til å skape den." 

Og i morgen sykler jeg til Topographie des Terrors, hvor jeg til tross for flere Berlin-besøk, aldri før har vært. 

Mer mann i monitor 2.6

I går reiste jeg på dagstur til Lillehammer for å løpe Birken, og siden jeg ankom startområdet i god tid, fikk jeg lest ferdig Embrace Fearlessly the Burning World. Essaysamlingen er sortert i flere deler, hvor den ene delen, Sky, inneholder fire essays om California, den kaliforniske naturen og det kaliforniske landskapet, de tamme duene Barry snekrer et hønsehus til som barn, men også om overgrepene han i flere år ble utsatt for før moren giftet seg på ny og hele familien flyttet til New York. Jeg orker ikke å lese om dette, tenkte jeg først, men så tok jeg meg i det, disse tingene skjer jo mot barn nettopp fordi voksne mennesker vender seg bort, de orker ikke å ta inn over seg det grusomme, akkurat som i Arv og miljø, som jeg så tidligere denne uka, og som med Christoffer, som ble funnet død i sin egen seng, åtte år gammel, jeg leste Jeg tenker nok du skjønner det sjøl tidligere denne måneden. I alle historiene er det voksne mennesker som vender seg bort. Jeg syntes også det var interessant hvordan menneskene Lopez fortalte om saken til da han ble eldre, forsøkte å dysse ned alvorlighetsgraden, ved å fortelle ham at det hadde jo tross alt gått ganske bra med ham i livet, da gjorde det kanskje ikke noe om overgriperen ikke fikk sin straff? Eller hun som jobbet sammen med overgriperen på et rehabiliteringssenter for alkoholikere, som sa at overgriperen hadde gjort utrolig mye for samfunnet i sin stilling der, og at alkoholisme jo var et større problem enn seksuelle overgrep mot barn, og derfor kunne hun ikke fordømme ham helt, akkurat som naboene til familien til Neige Sinno i Trist tiger, som når de får vite at stefaren forgrep seg på henne i en årrekke, omtrent hele barndommen, sa at stefaren for dem bare var en hyggelig nabo, de ville derfor ikke ta avstand fra ham. Jeg synes det virker som om unnvikelse er normalen mer enn den ikke er det. Volden jeg selv opplevde som barn ble senere unnskyldt ved at gjerningspersonen ble fremstilt som et menneske uten ansvar, "det var bare sånn hun var", at volden ikke kunne være så ille, at det ligger i fortiden, hvorfor dvele ved det, eller til og med det at jeg selv (et barn) var like mye delaktig som den voksne i det som hendte med meg, så det er en trist gjenkjennelse. 

Anyways, sist jeg løp Birken var for elleve år siden, og denne gangen løp jeg fjorten minutter fortere. Til min store glede fant jeg også ut at sluttiden var så god at jeg burde ha løpt i en raskere pulje. Ganske fornøyd med meg selv kunne jeg sette meg på toget til Oslo S med en ny bok (ikke en mann) og en podcast-episode av Dannet uten piano (ikke menn). I morgen reiser jeg til Berlin, og jeg skal nok både få løpt og lest litt der også. 

Mer mann i monitor 2.5

Det er tolvte juni og jeg har lest den tjueandre boka skrevet av en mannlig forfatter i år. Det, i tillegg til at dette innlegget er mitt sjette om saken, betyr at jeg har nådd halvparten av målet mitt i tide, og enda er det over to uker igjen til halve året har gått. Hurra for meg. 

Eller? Jeg kan nemlig ikke si at den tjueandre boka skrevet av en mannlig forfatter begeistret meg noe særlig. Jeg fattet interessen etter å ha hørt en av Litteraturhusets podcaster tidligere i år, en samtale mellom Vigdis Hjorth og Lars Ramslie, om foreldres tilstedeværelse i voksne barns liv. Ikke at Fjellet, geværet, vannet er mitt første møte med Ramslie, jeg har lest Fatso, men jeg hadde liksom glemt ham, til da. Jeg trenger ikke å lete lenge etter det riktige ordet for å beskrive denne leseopplevelsen, for det ordet som kommer til meg er ordet kjedelig. De stadige rockereferansene kjedet meg. De stadige årstallene kjedet meg. Bruken av ordet du kjedet meg. Noen partier interesserte meg, som for eksempel der jeg-et beskriver stemoren, sinnet hennes, og konkurransen i å være det beste foreldreparet, men stort kjedet romanen meg. 

(Tilfeldighetene skal ha det til at jeg samme uke, altså i forgårs, så Kjersti Horns oppsetting av Arv og miljø på Det norske teatret, hvilket helt klart ikke kan beskrives med ordet kjedelig, selv om stykket mer enn romanen, stilte seg mer sikker til Bergljots opplevelser, og at den kanskje drøyde litt lenge på slutten.) 

Likevel! Likevel vil jeg si at jeg gleder meg til å fortsette på dette prosjektet. Jeg vil få det til, og det finnes interessante og gode bøker skrevet av menn, jeg må bare finne de riktige. Jeg er f.eks. glad for å ha lest Utslettelse. Alt er ikke kjipt og kjedelig, selv om mye er det. 

Bøkene som ble liggende, del 5/10

 

I fjor, for over et år siden, etter nylig å ha lest Thomas Bernhards uforglemmelige essaysamling Mine priser, og før vi skulle reise til Østerrike og Ungarn, begynte jeg på Bernhards Utslettelse. Jeg ble ikke ferdig med boka før vi skulle reise, så jeg pakket med meg mursteinen i sekken, den ble med på ferja til Kiel, på toget til Hamburg og Wien, i bilen til den ungarske landsbygda, så gjennom Kroatia, Slovenia og tilbake til Østerrike, Salzburg nærmere bestemt, og så hjem igjen, uten at jeg fikk lest noe mer i romanen enn et par sider til. Da jeg kom hjem ble boka liggende og støve på kontorpulten, sommer, høst, vinter, vår, helt til jeg en dag i forrige uke skulle på en workshop med tematikken "siste side". Vi ble bedt om å ta med en bok, en bok vi liker, en bok vi leser, og siden Utslettelse lå lagelig til (jeg måtte bare flytte på noen andre bøker), tok jeg med den. Jeg vurderte å ta med en bok av Barbara Comyns som lå oppå, men siden jeg selv skriver på norsk og det var en skriveworkshop (i regi av tidsskriftet Forloren skilpadde, btw*), lot jeg være. Det ble Utslettelse, høytopplesning av siste side, om gården Wolfsegg som blir gitt bort til det mosaiske trossamfunnet i Wien. Det ble en omskriving av siste side, hvor jeg forestilte meg at Wolfseggs skjebne lå i søstrene til Franz-Josefs hender. Hva ville skje da? I en annen versjon la jeg til at Wolfsegg brant ned til grunnen. 

Etter workshopen var det ikke annet å gjøre enn å lese romanen ferdig. Jeg leste den på toget ned til Kristiansand, og på toget hjem igjen to dager senere leste jeg omsider, for ente gang, siste side om hvordan Wolfsegg overrekkes til det mosaiske trossamfunnet i Wien, men ikke før jeg leste om den verdensomspennende fordummelsesprosessen: 

Franz-Josef kan være glad for at han slapp å oppleve TikTok og folk som spør ChatGPT om å løse barnehagens påskerebus for dem. Forøvrig ble romanen utgitt i 1986, og på siste side skriver Franz-Joseph selv at han dør i 1983, i Roma. 

*Forloren skilpadde skal forresten lage et lite hefte med tekster som tar utgangspunkt i denne workshopen. Mer om det senere, først må jeg summe meg til å skrive ferdig og levere inn bidraget mitt!

Litteratur i mai: Hester og blomster

SAKPROSA 
1. AMONG FLOWERS av Jamaica Kincaid 
2. FØDT TIL Å LØPE. TRENINGSGUIDEN av Christopher McDougall og Eric Orton 
3. WHAT MY BONES KNOW av Stephanie Foo 

POESI 
4. DET FRAMANDE LANDET av Carl Frode Tiller 

PROSA
5. DE FÅ UTVALGTE av Peter Høeg 
6. HESTENES KLAN av Live Bonnevie 
7. BERGVERKET av Ingvild Schade 
8. HERMENUTIKERENS HÅNDBOK TIL KJÆRLIGHETEN av Gina Tandberg 
9. LENNY av Helene V. Nortvedt 
10. TARANTELL av Eduardo Halfon

De beste bøkene jeg leste i mai var Among flowers og Tarantell. For en absurd reise menneskene i førstnevnte foretar seg, de drar til Nepal for å finne frø fra blomster som de har lyst til å dyrke i hagen sin, eller selge til folk som er villige til å betale. (For så vidt en absurd reise menneskene i Tarantell også foretar seg.) Voldelige maoister i fjellområdene? Nei, det er ikke noe å bry seg om. I hvert fall ikke nok til å la være å legge ut på den hasardiøse vandringen oppe i fjellene. Og så ble denne reiseskildringen skrevet, og heldige er vi som får lese den. 

Født til å løpe. Treningsguiden leste jeg med interesse, enda jeg ikke har lest Født til å løpe. Det burde jeg jo, den har stått på leselista mi i en liten evighet. Jeg lurer litt på om jeg skal løpe et tretti kilometersløp neste år, det må jeg vel klare, når alle disse menneskene løper femti, seksti, søtti, åtti, ja, enda lenger til og med, men jeg får se hvordan det blir å løpe halvmaraton om et par uker. Ellers var det gøy å lese både Hermenutikerens håndbok til kjærligheten og Hestenes klan, en hesteroman. Så gøy at jeg nå leser enda en hesteroman, nemlig Hest av Geraldine Brooks. Fra Island og islandshester til Kentucky og fullblodshester, altså. 

En annen höjdare var Ali Smith i samtale med Janne Stigen Drangsholt inne i Universitetets aula tidligere denne uka. Men noe jeg tenkte på, var at det er forferdelig kleint med all den klappinga og applausen, som om forfatteren liksom er en slags helt, guddommelighet, høyt hevet over oss andre. Jeg ble helt beklemt da applausen bare varte og varte. Er det bare meg, eller er det også noen andre som synes det? Det er jo tross alt ikke et verk man klapper for på et slikt arrangement, men selve personen, der på scenen, og det hun har sagt, som jo var både fint og interessant å høre på, men det er jo ikke verket, har egentlig ingenting med verket å gjøre, som er en roman, en bok som står på sine egne bein. Nei, den klappinga blir for forherligende for meg, og publikummet for mye av en personkult. 

Mer mann i monitor 2.4

Det er første juni og bare én måned igjen til jeg bør ha lest minst halvparten av de 44 bøkene skrevet av menn jeg har tenkt til å lese i år. I fjor klarte jeg ikke å nå 22 bøker før langt utpå høsten. I skrivende stund kan jeg med glede si at jeg er i rute, i og med at jeg allerede har lest atten bøker skrevet av menn. Jeg skal nok klare å lese fire til i løpet av en måned, særlig siden jeg allerede er halvveis i Barry Lopez' essaysamling Embrace Fearlessly the Burning World*, og godt i gang med PTSD-klassikeren The Body Keeps the Score av Bessel van der Kolk.

Den siste av bøkene jeg leste for å komme meg videre i oppnåelsen av målet, var Tarantell av Eduardo Halfon. Altså, mannete fortellerstemme til tross, jeg tror jeg er fan. Halfon skriver aldri noe kjedelig. Og hvor vilt er ikke premisset for boka, en reenactment av en konsentrasjonsleir på en sommerleir for jødiske barn? Herregud. Jeg noterer meg bak øret av jeg bare har lest tre av bøkene hans, og at jeg, dersom jeg skulle bli stående fast senere i år, kan plukke opp enda en av bøkene hans, så kommer jeg meg antagelig videre. 

*Apropos kvinner og menn, essaysamlingen har et forord av Rebecca Solnit.