onsdag 30. november 2016

Bøker lest i november




Til tross for masse å gjøre, at Svalbard på et tidspunkt var varmest i landet, at USA valgte en president som ikke tror på menneskeskapte klimaendringer, semesteroppgaver som skal leveres inn og eksamenslesing, har november vært en sykt fin måned for min del. November har flydd forbi. Er forelska, teit, glad og driver snart vennene mine fra vettet. Livet altså, det kan være sånn som dette. Og snart er det studiefri, da skal jeg skrive. Fyttikatta, som jeg lengter etter det. Enn så lenge gjenstår det å lese en del Høyesterettsdommer og vitenskapelige artikler om polyploidy hos hvete.

Leste ikke noen dårlige bøker denne måneden, så jeg nøyer meg med å si at den beste leseopplevelsen var Hillbilly Elegy. Meget god og interessant bok om Rustbeltet i USA, om dem som mange av oss middelklasseeuropeere arrogant liker å avfeie som 'white trash'. Hadde faktisk problemer med å legge den fra meg.


PROSA
1. LAND INGEN HAR SETT av Edvard Hoem

SAKPROSA
2. LANDSKAP I ENDRING av Dag O. Hessen
3. HILLBILLY ELEGY: A MEMOIR OF A FAMILY AND CULTURE IN CRISIS av J.D. Vance

fredag 18. november 2016

Nordlyset

Når kommer du hjem fra villmarken, spør han. Snart, sier jeg. Jeg sitter på toget hjem. I bagen min over setene ligger svett ullundertøy og avgiftsfri vodka. De siste dagene har jeg tilbragt på Svalbard. Jeg har sett nordlys og opplevd mørketiden for første gang. Nordlyset kunne vært grønnere, månen tittet fram og overlyste det hele, men jeg så det. Jeg så hvordan det beveget seg. Øyeblikket var noe jeg hadde forestilt meg i årevis. På rommet mitt ligger det en post it-lapp hvor jeg har skrevet ned de viktige tingene her i livet, hva er det som er viktig å gjøre her i livet, og på et av punktene stod det: Se nordlyset. Listen er kort, det er ikke mange punkter på den. De andre er: Skrive en roman, ta en mastergrad, kjøpe en hest, fortsette å gjøre alt jeg kan for å redde verdens biologiske mangfold. Jeg skrev lappen i en periode hvor jeg følte at ting hadde begynt å skli ut, jeg følte jeg hadde mistet fokus. Det var plutselig blitt så mye annet, uviktige ting tok altfor stor plass. Kort og presist måtte jeg minne meg selv på hva livet egentlig dreier seg om, hva jeg selv har valgt at det skal dreie seg om.

Betydningen av nordlyset kan diskuteres. Nå har jeg sett det, uten å bli en ny person. I overført betydning representerer kanskje ønsket om å se nordlyset at den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Nordlyset har jeg villet se siden jeg var ungdom, minst, nå er jeg snart tretti. Slik er det med mange ting. Man får ikke alt man vil med en gang, men det kommer. Det er en tid for alt, så å si.

Mannen jeg tilbragte fem år med klagde ofte på hvordan jeg alltid sa jeg skulle ting, uten at det ble noe av. Det er ikke sant. Mye av alt jeg har villet har skjedd, det har bare tatt tid. Fem år er ikke en lang nok observasjon. Mange av tingene jeg ennå ikke har oppnådd, bekymrer jeg meg ikke over. Det kommer til å skje, tenker jeg, det tar bare tid.

Jeg spør vennene mine hva de ville ha sagt til sitt 16-årige jeg, hvilket råd ville de gitt. Mange svarer at de skulle sagt at det var ikke så viktig å bry seg om hva andre mener. Et godt råd, for de fleste gir jo faen. Akkurat dét er det beste med alderen - jo eldre man blir, jo mindre bryr man seg om hva andre synes. Jeg ville sagt til mitt 16-årige jeg: Slapp av, alt ordner seg - på en eller annen måte.

onsdag 2. november 2016

Rus

En ettermiddag sitter jeg og skriver, jeg har en middagsavtale med en venn som jeg kommer for sent til. Når jeg ankommer sier jeg unnskyld, selv om forsinkelsen ikke var så stor, for noe av det verste jeg vet er når folk kommer for sent eller ikke holder avtaler. Han sier at det ikke gjør noe, et kvarter slingringsmonn må man vel regne med. Ikke hos meg, sier jeg.

Jeg forteller ham at jeg har tusen ting å gjøre i studiene, det er en semesteroppgave jeg såvidt har begynt på og en mindre oppgave om Darwins finker som skal leveres til over helga. Jeg skal dessuten arrangere en hyttetur til Naturvernforbundets hytte i helga, og på fredag er det en biologkonferanse. Dette er det tyngste semesteret noensinne, sier jeg til N. Det er ikke ofte man hører sånt fra deg, sier N. Jeg har ikke en gang løpt, sier jeg. Jeg har ikke løpt på nesten to uker, kanskje over to uker, jeg har mistet oversikten. Men jeg løper for å hindre rastløshet, og det har jeg ikke nå. 

Jeg forteller pappa i bilen på vei hjem fra en kort hyttetur: I januar skal jeg leie et hus i Hellas og skrive. Han sier: Hvis det var jeg som måtte skrive, så hadde jeg bare gjort det med en gang, ikke ventet til siden. Jeg vet ikke om det er godt råd, men det er det jeg allerede har gjort. Altfor ofte i høst har jeg skjøvet studiene bort og skrevet i stedet. 

Jeg kommer for sent til nesten alt. Til øvingstimene, til forelesningene, til avtaler med venner. Noen ganger er det min skyld, andre ganger har det vært togstreiken, utenfor min kontroll, men det jeg kanskje kunne ha gjort var å dra i god tid. Jeg gruer meg til jeg ikke lenger kan bruke sykkelen min. Det går mye fortere med den. 

S og jeg har kjøpt flybilletter til Barcelona. Vi skal sitte i en leilighet langt borte fra folk vi kjenner og skrive. Det klør i fingrene mine, i sjela, det er alt jeg vil. Jeg sier til P på en fest at det eneste jeg egentlig vil i livet er å skrive, selv om det ikke gjør meg lykkelig. Vi snakker om hvordan livet er. Hva er det som gjør oss fornøyde? 

Vi er hjemme hos meg, hver for oss, han i stua, jeg på rommet mitt ved skrivepulten. Vi skriver begge to. Jeg skriver en litteraturanmeldelse og blir ferdig. Jeg er ferdig, sier jeg. Føles det ikke godt, sier han. Jo, sier jeg, men det var ikke så langt. Det spiller vel ingen rolle, sier han, ingenting er som å bli ferdig med å skrive. Det er sant, sier jeg. Men det varer kortere og kortere for hver gang. Før kunne jeg være fornøyd lenge etterpå, nå blir jeg fort urolig igjen. 

Det jeg har slitt med i årevis er min mangel på strukturerende plott. Stort sett har jeg skrevet fra dag til dag, protagonistene har ikke gått fra A til B, alt har bare vært i en salig røre. Jeg har også vært splittet mellom to prosjekter, begge to har jeg tenkt på som to paralleller i årevis. Plutselig slo det meg hvordan jeg kunne fusjonere dem sammen, og plutselig fikk jeg plottet mitt. Begge deler skjedde samtidig. Da det skjedde følte jeg en stor glede og oppspilthet, jeg kunne ikke fatte hvorfor jeg ikke hadde tenkt på før. Det hadde vært rett foran nesen min hele tiden. Det var så enkelt, likevel ville det romme alt. Plutselig visste jeg hvordan jeg skulle få alle delene jeg har jobbet med siden jeg var nitten til å passe sammen. Plutselig skjønte jeg hvordan delene skulle settes sammen til et hele.  

Og er det ikke det som er poenget med å skrive, å strukturere alt man tenker på, å forsøke å skape orden av kaos? Det er alt jeg vil.