fredag 29. april 2011

Bøkene jeg leste i april, del 3

11. TREKKOPPFUGLEN av Haruki Murakami ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Det ble påske og jeg tenkte at Trekkoppfuglen er det nærmeste krim jeg kommer til å komme, også tok jeg meg selv i det, hvordan kunne jeg tenke den tanken, jeg som hater krim, men elsker Murakami? Dog, ved nærmere ettertanke, syntes jeg ikke det var så rart. Murakami er jo jævla mystisk da. Alle de løse trådene som jeg etter å ha lest boka ut ikke klarte å samle helt sammen. Det fikk meg til å tenke litt på David Lynch. Kanskje også fordi jeg befant meg i en samtale om ham for ikke så lenge siden. Trekkoppfuglen fikk meg også til å tenke på Kafka på stranden, som var den første Haruki Murakami-boka jeg leste, kanskje tenkte jeg på den fordi katter har noe viktig å si i både denne og i Kafka på stranden. Og også kanskje selve bokens form. Jeg tenkte i hvertfall mye på Kafka på stranden mens jeg leste denne, jeg tenkte på guttejentabibliotekaren i Kafka på stranden og biblioteket hun/han jobber på og på den hytta han/hun forteller om, den hvor det er helt mørkt og ingen sjel i mils omkrets og Murakamis lange og intense beskrivelse av akkurat det. Fantastisk bok. Denne likte jeg også kjempegodt, men ikke like mye som Kafka på stranden altså. Forresten fikk jeg et nytt syn på det å gifte seg etter å ha lest Trekkoppfuglen. Jeg fikk nesten lyst til å fri til kjæresten min, men ved nøyere ettertanke, hva spiller det for noen rolle, vi skal jo uansett være sammen hele livet, akkurat som Simone og Jean-Paul, da gjør det ikke noe om man er gift eller ei.

12. INNSIRKLING av Carl Frode Tiller ¤ ¤ ¤ ¤
Carl Frode Tiller tar ting på kornet og jeg ler inni meg. Av Jon som liksom truer med selvmord hele tiden (vi hadde en slik karakter på folkehøyskolen, hun endte riktignok med å sette fyr på skolen, så noe klarte hun jo å gjøre), men som aldri ville gjort det på ekte, til Oddrun som ser ned på de som jobber på kafeteriaen på Domus, som om det å jobbe i kaféen på kulturhuset og selge teaterbilletter er så mye bedre, som drikker en flaske rødvin på tirsdags formiddag, for det er ok å være alkoholiker når man er kunster, ikke sant, til Silje og Egils teite krangel som jeg kjenner meg igjen i, for sånn er det vel å bo sammen med kjæresten. Jeg får sympati med menneskene hans, ikke minst med presten Arild, samtidig som jeg tenker på hvor patetiske de er, på hvor menneskelige de er, og jeg tenker om dem som jeg tenker om mennesker i den virkelige verden, inklusive meg selv. Jeg gleder meg til å lese Innsirkling 2, for den skal visst være enda bedre!

13. FOOTNOTES IN GAZA av Joe Sacco ¤ ¤ ¤ (¤)
Journalistikk i tegneserieformat. Joe Sacco reiser rundt og prøver å finne ut hva som skjedde i Rafah og Khan Younis i 1956, samtidig som han tegner hva som hender der i dag.

14. FØR JEG BRENNER NED av Gaute Heivoll ¤ ¤ ¤
Denne har jeg tenkt lenge på at jeg skal lese, og nå har jeg altså lest den. Den var helt ok, men ikke noe mer enn det. Jeg skjønner ikke hypen.

15. HARUKI OG JEG av Nils-Øivind Haagensen ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)

Fine diktene, spesielt når Haruki forteller om sitt nøkterne liv, og om hva man skal gjøre for å skrive romaner, selv om jeg tenker at forfatteren må ha lest Haruki Murakamis What I Talk About When I Talk About Running, og når Haruki snakker om kona si som spør om han er våken når han kanskje sover, og når forfatteren snakker om dama som han aldri kunne huske bursdagen til, og om barnet i Shinjuku som ikke kan være barnslig, for barn er bare barn de, de er bare det de er.

Simone og jeg

Jeg elskede at køre i tog.
-Fra Simone de Bauvoirs En velopdragen ung piges erindringer


Kilde: weheartit


PS: I dag tar jeg toget til Stavanger. Der har jeg ikke vært siden jeg bodde i Bergen og måtte bytte buss på vei til Kristiansand. Altså har jeg knapt vært der i det hele tatt og det er eksotisk.

onsdag 27. april 2011

Bøkene jeg leste i april, del 2

6. BUZZ ALDRIN, HVOR BLE DET AV DEG I ALT MYLDERET? av Johan Harstad ¤ ¤ (¤)
Å, herregud. Denne boka var så utrolig laaaaang. Nå leste jeg nylig Haruki Murakamis Trekkoppfuglen og den er omtrent like lang i antall sider (650 sider-ish), men den var ikke laaaaang. Fy faen så laaaaang Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? var. Hovedpersonen, som jeg ikke lenger kan huske hva het, er en evig to'er. Og vi forstår det uten at forfatteren skal SI det om og om igjen. Jada. At livet er middelmådig og at noen synes det er helt greit, er ok. Men å stadig vekk si det, tyder ikke det på at man ikke synes det er greit? At man egentlig helst vil være en ener? Likevel holdt jeg stand. Jeg leste videre. Jeg leste videre fordi hovedpersonen drar til Færøyene og fordi jeg syntes at i hvertfall dét var litt interessant. Beskrivelsene av Færøyene. Det fikk meg til å tenke på Orknøyene. Det var i hvertfall Orknøyene jeg så for meg i hodet mitt. Et øde landskap med bare får og vind og hav rundt på alle kanter. Jeg tenkte litt at jeg hadde lyst til å flytte til Orknøyene/Færøyene. Vill vind som rusker i håret og rivende sjøluft i lungene er det beste jeg vet. Det syntes menneskene i boka også, helt til de bestemte seg for å lage en båt på egenhånd og seile med den til Karibien. Det blir en litt for enkel slutt for meg altså. Skolestilaktig. I samme sjanger som «bla bla bla bla også våknet han og det hele hadde bare vært en drøm.» Også er det så utrolig tydelig at det er en MANN som har skrevet denne boka. Jeg hater det når bøker får meg til å tenke «Det er så sykt en MANN/DAME som har skrevet denne.» Det er ingenting positivt i det, med mindre forfatteren heter Jens Bjørneboe og boka Uten en tråd.

7. INGEN MÅ VITE av Aina Basso ¤ ¤ (¤)
Ungdomsroman hvor handlingen er lagt til 1734. Why? For å enkelt gjøre den enkle historien litt mer «avansert»? Eller for å lære ungdommen litt om 1734 på en interessant måte? Jeg satser en knapp på førsnevnte teori. For jeg skjønner ikke poenget. Det er som å lese Unni Lindells Annas barn, bare at handlingen er lagt til 1734 i stedenfor nåtiden. Uten sammenligning forøvrig, for Annas barn er så meget bedre. Ingen må vite er altfor poetisk og uaktuell. Nei, les heller Annas barn på nytt.

8. MUSIQUES DE SCÈNES av
Franҫoise Sagan
Denne har jeg ikke satt noen stjerner på, for jeg leste den på fransk og jeg kan jo ikke fransk. Eller dvs. at jeg holder på å lære meg fransk, og dette var den første boka (novellesamling) jeg noensinne leste på fransk, så jeg gikk selvsagt glipp av mange språklige finesser. Det er jo såvidt jeg får med meg språklige finurligheter når jeg leser engelsk. Jeg fikk vel grovt med meg hva som hendte. Men jeg har jo lest mye Franҫoise Sagan før og jeg vet jo at jeg liker henne, så hadde jeg kunnet fransk bedre hadde jeg nok likt denne også. Snart skal jeg lese Franҫoise Sagans Hjertets livvagt og jeg gleder meg. Den har ligget i skatollet siden jeg tok den med meg hjem fra København hovedbiblioteks bruktboksalg i fjor sommer og ventet på at det skal bli vår. Å lese Franҫoise Sagan er nemlig vårstemning for meg!


9. LITTLE GIRL BLUE: THE LIFE OF KAREN CARPENTER av Randy L. Schmidt ¤ ¤ ¤

Dette er den nyeste biografien om Karen Carpenter. Jeg synes den handlet mer om The Carpenters enn personen Karen Carpenter. Litt for mye musikkbransje, litt for lite Karen. For min smak. Jeg har forøvrig skrevet litt mer om denne boka her.

10. VILHELMS VÆRELSE av Tove Ditlevsen ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Tove Ditlevsen. Nordens svar på Sylvia Plath. Og da må Vilhelms værelse være Tove Ditlevsens svar på The Bell Jar, for også hun tok selvmord kort tid etter utgivelsen av sin siste bok (som hos begge damene handler om selvmord, eller i hvertfall forsøk på det). Men det er kanskje ikke så snilt å si det på den måten, for det får Ditlevsen til å framstå som en kopi, og det er hun jo ikke. Jeg liker Tove Ditlevsen helt på egen hånd. Vilhelms værelse er sterk og jeg får tak i alle de forskjellige karakterene. Jeg ser for meg leiligheten til Lise/Tove, ja, jeg får sågår fornemmelsen av å kunne lukte den og høre lydene fra Københavns gater gjennom de åpne vinduene. Jeg satt forøvrig med en notatbok mens jeg leste denne, hvor jeg skrev ned hele avsnitt fra boken som jeg bare var nødt til å ha med meg videre. Denne kommer jeg til å lese igjen, akkurat som jeg har lest The Bell Jar mer enn én gang.

tirsdag 26. april 2011

Tell me about it!

Eg løftar det eine augebrynet litt opp på panna, eg prøver å sjå konsentrert ut, stirar ned i boka og er liksom opptatt med å lese, men Eilert tar ikkje signalet denne gongen heller, eg hører korleis han kremtar og renskar halsen, korleis han førebur seg på å seie noko igjen, han er av den typen som rett og slett ikkje kan fatte at nokon kan velje å lese framfor å snakke, og han trur nok at han gjer meg ei teneste kvar bidige gong han forstyrrar meg, han trur eg les fordi eg kjeder meg og ikkje har noko anna å gjere, og så skal han liksom redde meg ved å vere sosial [...]
-Fra Carl Frode Tillers Innsirkling

Ting som jeg tenker som bare jeg får vite, men som jeg har glemt i det jeg ankommer stasjonen

Hver gang jeg sitter på toget tenker jeg at jeg vil skrive om det å sitte på toget, jeg vil skrive en hyllest til det å ta toget og om livet slik jeg ser det derfra, men straks jeg er gått ut av toget har jeg glemt det, jeg glemmer alt det jeg tenker på toget, glemmer alle de store tankene jeg tenker på toget, og det er synd, for det er bare på toget jeg får følelsen av å tenke de store tankene, glemmer at jeg har tenkt på dem i det hele tatt, glemmer at de finns, det er som om livet er mindre straks jeg ankommer stasjonen, livet innskrenker seg på en måte, ikke at det blir noe verre, jeg får bare mindre oversikt, det er så mye annet igjen, andre ting, livet i sin alminnelighet, livet som bare skjer.

Så prøver jeg å huske det jeg tenker på toget når jeg sitter på et kjøkken, når jeg går, når jeg tar oppvasken eller når jeg tar bussen, men kan ikke huske hva det var jeg tenkte. Så skriver jeg og det blir om de små tingene i stedet, og det er ikke så verst det heller, de er ikke mindre viktige, bare mindre i seg selv, og kanskje er det sånn det er, kanskje det ikke er meningen at det som tenkes på toget skal skrives ned, for hvis jeg virkelig hadde ønsket å skrive dem ned, hvorfor dro jeg ikke opp pc-en mens jeg satt der, hvorfor fortsatte jeg bare å se ut av vinduet, hvorfor grep jeg dem ikke der og da? Det må vel bety at jeg egentlig ikke vil skrive dem, at jeg egentlig bare ville tenke dem, la dem eksistere bare i de timene togturen varte, kun da, siden ikke huske dem som noe annet enn et vagt minne fra en reise fra et sted til et annet, et mellomrom, som den tomme plassen mellom to ord i en tekst, eller et avsnitt; bare en pause mellom det ene som er og det andre som er.

mandag 25. april 2011

[livet]

Jeg gikk forbi et loppemarked her forleden, men i hodet mitt var så mange andre tanker at jeg bare gikk forbi, fikk ikke med meg hva som ble solgt, gikk bare og tenkte på kjæresten min, jeg tenker ofte på ham, ikke på at det er noe spesielt, ikke på at jeg savner ham sånn og nå er det vondt (noe jeg aldri har opplevd, jeg klarer meg alldeles strålende uten ham), ikke på at det er noe jeg må informere ham om, ikke på at jeg er redd for noe; jeg tenker bare på ham og blir litt varm inni meg, det tenkte jeg på, og så tenkte jeg på hva jeg kunne skrive, det tenker jeg på hele tiden, jeg tenker nesten konstant på det, og vet dere hva jeg leste, jeg leste at Nikolaj Frobenius sa at han hadde skrevet hver dag siden har var 20, og jeg fikk ikke med meg hvor gammel han var, men jeg tenkte Er det noe da? Er det å skrive hver dag noen kunst, pft!, det gjør jo jeg også, jeg har skrevet hver eneste dag siden jeg var nitten, jeg! Også tenkte jeg, blant det som må ha vært kasser med bøker og messing og lp-plater og pyntegjenstander og klær, på at det er noe jeg tenker på bak i der som jeg vil og ha ut og at den eneste måten å gjøre det på, er å skrive det og at det er derfor jeg skriver, jeg bare skrive helt til det kommer seg ut derfra, der inne, det som jeg bare har en vag anelse om hva er, men jo lengre tid det tar og jo mer jeg skriver på veien, jo mer forstår jeg hva det det er, men jeg er altså langt fra å få det helt ut ennå og nå, tenkte jeg, nå kanskje, snart, kanskje, kanskje snart skriver jeg det jeg skal skrive. Og det er kanskje ikke så rart at jeg ikke fikk med meg hva som var rundt meg, når jeg tenkte på så viktige ting.

Bøkene jeg leste i april, del 1

Det som slo meg da jeg skrev om alle bøkene jeg leste i april, var at jeg ikke ble så veldig irritert. Grunnen til det er at jeg rett og slett for det meste leste gode bøker denne måneden! Og de få som ikke var så veldig bra, var i hvertfall ikke rævva. Hallelujah!

1. EN KORT HISTORIE OM TRAKTOREN I UKRAINA av Marina Lewycka ¤ ¤ ¤

En helt ok bok om to døtre med en far som gifter seg på nytt med ei altfor ung dame som tror at alle i Vesten er sykt rike og har råd til minst én Jaguar og én Rolls Royce. Den yngste dattera er fortelleren, og jeg stusser ofte over hvor mye hun vet. Hun sier hele tiden at søsteren hennes forteller alt, eller faren, på telefonen, men det at dét må sies hele tiden gjør det bare enda mer unaturlig. Jeg skjønner heller ikke alt dette med traktorhistorien til faren. Hele boken kunne vært uten den traktoren. Det er som om bihistorien om traktorens historie bare er tatt med i boka for at forfatteren skulle få kunne bruke denne fengende tittelen. Ellers, til tider en morsom bok - jeg må le av faren av og til -, men i det store og hele for platt og overfladisk for min del.

2. EN VELOPDRAGEN UNG PIGES ERINDRINGER II av Simone de Beauvoir ¤ ¤ ¤ ¤

Dette er fortsettelsen på En velopdragen ung piges erindringer I som jeg leste i høst. De skal vel heller leses rett etter hverandre, for jeg merket jeg hadde glemt litt av Simone de Beauvoir liv siden sist; jeg måtte lese ganske mange sider før jeg kom inn i livet hennes igjen. Uansett, det hele er min feil. Neste gang jeg er i Paris skal jeg også sitte og lese bøker i Luxembourgparken (og folkens, det er ikke lenge til, for jeg har nemlig en flybillett dit i juni!). Det gjør nemlig Simone. Hun leser og hun leser og hun leser og hun drikker gin frizz og blir drita sammen med søsteren sin og er sykt forelska i en mann hun ikke får, men gjør det noe, for vi vet jo alle at Sartre skal bli hennes mann, verdenshistoriens mest romantiske kjærlighetsfohold, eller det er i hvertfall det jeg har trodd siden jeg leste om Simone og Jean-Paul i religion- og etikkboka fra videregående, egentlig vet jeg ikke. Alt jeg vet er at de var kjærester hele livet og er begravd sammen i den berømte kirkegården i Paris hvor jeg ikke har vært, og heller ikke har planer om å besøke, for jeg synes det virker rart å gå rundt der og lete etter graven til f.eks. Jim Morrison eller Oscar Wilde, eller nettopp de Beauvoir og Sartre, det blir for (av)gudsdyrking-ish for min del. Anyways, at de bare var kjærester hele livet, uten giftemål og barn, dét er så sykt romantisk. Det er noe av det mest romatiske jeg vet om. Tenk, det går faktisk ann å elske noen uten biologiske baktanker. Uansett, det står ikke særlig mye om de to i denne boken. Simone skriver om en vennegjeng på tre gutter på universitetet hun studerer ved som er en smule arrogante og holder seg for seg selv. Likevel blir hun venn med den ene av dem. Det er ikke Sartre, men en annen. Sartre er derimot en av de to andre i vennegjengen og han sender et brev til henne om at han vil treffe henne, men Simone gidder ikke, så hun sender lillesøstera si til å møte ham i stedet. Så er boka snart slutt og jeg må lese de Beauvoirs Samliv med Sartre i stedet. Jeg tenker da at jeg kanskje ikke lenger kommer til å synes at de er så fryktelig romantiske, men jeg kan leve i troen inntil da.

3. CHARLOTTE ISABEL HANSEN av Tore Renberg ¤ ¤ ¤ ¤

Denne leste jeg ganske middelmådige anmeldelser av da den var ny. Jeg tenkte jeg skulle lese den likevel fordi jeg hadde lyst til å lese noe litt lett og fordi jeg fra før av hadde lest Kompani Orheim og Mannen som elsket Yngve. Kompani Orheim var den første boka jeg leste om Jarle Klepp og den likte jeg kjempegodt. Mannen som elsket Yngve likte jeg (hold dere fast!) heller dårlig. For en tullebok. Like ubrukelig som filmen. Charlotte Isabel Hansen, derimot, likte jeg mye bedre! Boka er søt og jeg humrer når jeg leser om Jarle Klepp som har flytta til Bergen og er hodestups forelska i akademia, mer nøyaktig sagt litteraturvitenskap og Marcel Proust. Tore Renberg beskriver ham som en arrogant høykultursnobb, men jeg blir likevel aldri irritert, jeg bare ler inni meg av denne litt halvpatetiske unge mannen og beskrivelsene som treffer spikeren på hodet. Denne boka er søt akkurat på det nivået noe skal være søtt, jeg koste meg da jeg leste denne. Jeg vil likevel påpeke noe negativt, eller nei, det er jo noe helt på slutten, så det kan jeg ikke si. Det spoiler jo. Uansett, det er noe på slutten der som jeg synes er skikkelig KLEINT. Men det gjør ikke så mye, les den likevel. Nå skal jeg se filmen.

4. DEN FREMMEDE av Albert Camus ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Jeg fikk en helt merkelig stemning i «sjela» etter å ha lest denne. Jeg tenkte også på den lenge etterpå, ble gående og tenke på forskjellige avsnitt. Det er gått uker siden jeg leste den, men jeg tenker fortsatt stadig vekk på denne. Noen bøker setter seg så fast i meg at jeg går rundt og snakker om dem hele tiden, denne satt seg fast på en annen måte: jeg går nemlig bare rundt og tenker på den. Jeg må lese mer Camus og finne ut av hva dette er for noe.

5. 101 DIKT OM GLEDE av Finn Jor (red.) ¤ ¤ ¤

Dette er en diktantologi. Tittelen sier sitt. Sitter jeg her og leser hundreogén dikt om glede, så har jeg bare meg selv å takke hvis jeg synes det blir for kleint til tider. For det blir det. Det blir for mye glede. Men på en annen side, hvorfor skal man bare lese om tragedie og tristesse og folk i vill desperasjon etter å finne et annet liv? Lykke-diktet til Inger Hagerup er jo et av av diktene inni denne, og det diktet er jo kjempefint. Jeg tenker på da jeg var tretten år. Det er en evighet siden og i morgen får jeg grått hår, sann mine ord.

søndag 24. april 2011

[...] jeg kom til å tenke på at jeg engang hadde meldt meg inn i det kommunistiske parti, fordi en venninne av meg hadde fortalt at i Russland kunne man kjøre gratis på trikken.
-Fra Tove Ditlevsens Vilhelms værelse

fredag 22. april 2011

Skriveøvelser #13

[...] I en blokkleilighet hvor det bor to mennesker som elsker hverandre er jeg på besøk, sittende på en stol på kjøkkenet mens jeg trekker inn luften av vaffler og tygger på en bit brunost. Raisa står ved vaffelhjernet og steker vaffel på vaffel til det ligger en stabel på en tallerken. Vi snakker om smått, snakker om bringebærsyltetøy og sist vi spiste vaffler, som for oss begge var på et loppemarked: hun i en kirke full av gale, middelaldrende damer, jeg i en bakgård i København, i det det ringer på. Ring ring ring. Tar du den, sier hun og jeg går ut i ganga og løfter av røret: hallo, hallo, det er oss, trykker på knappen slik at de kommer seg inn de der nede. Etterhvert som det kommer flere folk inn i leiligheten blir lukten av vaffler mindre markant. Det er som om den forsvinner blant alle kroppsluktene og parfymeluktene og lukten av røyk som sitter på noens jakker og gensere, vitnende om timer og samtaler under en varmelampe. Noen har med seg en rømmeboks og legger den på kjøkkenbenken ved siden av syltetøyglass og brunost, noen har med seg en krukke syltetøy av en eller annen sort og legger den på benken ved siden av rømmeboksen, syltetøyglassene som allerede står der og brunosten, noen har med seg øl og legger fem stykk inn i kjøleskapet og åpner den sjette og jeg får med meg den karakteristiske lyden av en ølboks som åpnes blant mylderet og praten. Noen finner frem tallerkener og legger dem på bordet i stua. Svupp og klirr klirr. Noen forteller meg om en konsert de var på i helgen som jeg burde ha vært på og jeg sier at det hadde jeg, hadde det bare ikke vært for at jeg var i Oslo da. Vel, du må bli med neste gang. Ja, sier jeg, det skal jeg absolutt. Og så spør de om det går fint med Martine, om det går fint med Suzanne og om jeg hadde det fint, og jeg sier ja, alle har det fint.
 
Noen kysser, noen ler og noen tar med seg rømmeboksen og brunosten inn i stua. Noen tar fram en boks vin og noen klirrer med vinglass og spør om også jeg vil ha et glass vin. Rødvin. Noen sier at til vaffler må man drikke enten saft eller melk, men jeg sier ja, jeg vil gjerne ha litt vin. Det har jeg ikke drukket på lenge, og det smaker av så mye jeg egentlig ikke orker å tenke på akkurat nå, så jeg sier til Torill hvor har du kjøpt kjolen din, så fin der er, og hun sier hun kjøpte den for noen uker siden da hun var i Stockholm, og jeg sier har du vært der, var det fint ellers? Og hun forteller om Stockholm og jeg nikker og tenker litt på da jeg var i Stokholm sist, da var jeg barn, og jeg sier at kanskje burde jeg ta meg en tur dit, og så spør noen andre om Torill har vært der og der og jeg drikker mere rødvin og hører på to mennesker som snakker om Stockholm og jeg husker ikke lenger hva det var jeg ikke orket å tenke på, og nå ligger det også syltetøyglass på stuebordet og jeg hører lyden av bestikk fra kjøkkenet; av kniver, av at noen samler dem i en bukett i hånda og tar dem med i stua. Noen tar med seg skjeer og alle forsyner seg av vaffler og rømme og syltetøy og brunost og tilogmed strøsukker og vi gumler og gumler og gumler og snakker om en som flere av oss kjenner som er blitt portrettert i avisen og noen spør om Pål har avisen fra den dagen for noen har ikke sett det, men vil se det, og ja, den har han, han har selvfølgelig spart på den, den ligger mellom skolebøker i en bladkurv på gulvet ved siden av peisen hvor noen sitter og har det varmere enn oss andre, ikke mye, men litt, og noen sier noe jeg ler av og jeg tenker at nå er sikkert leppene mine lilla.
    
Jeg spiser det siste vaffelhjertet på tallerken min og går inn på badet og speiler meg for å se. Slikker meg der hvor vinen har satt sine spor.
    
 Jeg går ut i gangen og tar på meg kåpen min, sjekker lommene om pakken med sigaretter ligger der, om lighteren ligger der. Noen spør meg om jeg skal ut og ta en røyk, jeg sier ja og noen spør om de kan bli med. Ja, selvfølgelig, svarer jeg.
 
Vi står ute på verandaen, det snør litt, men det er ly. Glassvegger helt rundt oss.

torsdag 21. april 2011

Jeg skulle gjerne ha forklart ham på en vennlig, ja, nesten vennskapelig måte at jeg aldri noen gang virkelig hadde angret på noe. Jeg var alltid opptatt av det som kom til å skje, i dag eller i morgen.
-Fra Albert Camus's Den fremmede

mandag 18. april 2011

Mandag etter palmesøndag

Jeg er i Oslo, jeg har så vondt i halsen, er det alle helgens sigaretter eller det åpne vinduet i soverommet jeg låner, kunne jo ikke lukke det når jeg elsker lyden av trikken utenfor og når det er så fint vær som det er her; det er sommer, vi har hatt årets første grill, i Sofienbergparken hvor alle barna løp omkring (eller syklet eller sparket på sparkesykkel), ørret i folie og potetsalat. Eller er det all alkoholen; fylla fire dager på rad, skrubbsår på haka som jeg ikke vet hvor kommer fra og tomme shotteglass på stuebordet hvor et tynt lag med fernet har størkna på bunnen? Eller, burde jeg ikke egentlig ta meg et glass fernet nå for å renske i halsen, eller er det bare vodka og whisky som får det til, eller jägermeister, men det drikker jeg ikke, ikke jägermeister, det får meg til å tenke på en gjeng gutter som ikke ennå er fylt tyve som drikker i en tom stue i kollektivet til noen (tomt, utenom en hylle med dvd-er av typen Fear and Loathing in Las Vegas og The Big Lebowski), hvor det er om å gjøre å bli mest mulig drita før det blir tid til å stikke til byen, så noen foreslår å spille en drikkelek med kortstokken, fullstendig hjernedødt spør du meg, hvorfor skal man satse på å bli mest mulig drita, hva er kult med å spy over en doskål, og dette tenker jeg når jeg ser en flaske med jägermeister, og det er nok grunner for min del til ikke å drikke det, denne vonde halsen skal heller få te med honning og halspastiller og alkohol- og sigarettfri helt til neste uke, for i dag drar jeg fra Oslo; jeg drar til en hytte i skogen og blir der hele påska over, blir der med semesteroppgaven i etikk og Haruki Murakamis Trekkoppfuglen og Carl Frode Tillers Innsirkling og mine nyarvede tursko som jeg må gå inn før jeg skal gå 3 mil over de syv fjell i slutten av mai, jeg sprekingen, tenk jeg skal gå 3 mil, jeg som nettopp har vært på fylla fire dager på rad, men også gått helt fra Grünerløkka til Maridalen og tilbake igjen, og på Tøyen og sett på bilder av Munch og også lest diktene hans, jeg visste ikke at han skrev dikt før i går, og jeg ble helt fullstendig forelska i noen av bildene hans at jeg måtte kjøpe noen postkort av dem etterpå sånn at jeg kan henge dem opp på veggen og se på dem, og det er rart, ikke noe som pleier å skje med meg, jeg blir sjeldent rørt av billedkunst, jeg har aldri helt blitt grepet av det før, ikke på samme måte som andre kunstformer gjør meg. Men det var likevel min idé å gå å se på Munch i utgangspunktet, det hadde seg nemlig slik at jeg var på en litteraturfestival i København i sommer, som happened to be på et kunstmuseum som viste en utstilling med Andy Warhol, og flere av bildene var tilfeligvis versjoner av Munch, hengt opp ved siden av Munch, og akkurat da jeg var der holdt jeg på å lese Sara Stridsbergs Drömfakulteten, hvor Andy Warhol blir framstilt som en person vi ikke skal like, og der jeg gikk blant kunsten i mellom et forfatterintervju med Knausgård (som forøvrig nettopp også hadde lest opp et kapittel fra en av bøkene sine som handlet om det å se på kunst) og et forfatterintervju med Günther Grass, tenkte Fuck Warhol, Munch sine originaler er jo mye kulere, og ikke før denne helgen kom jeg på at jeg jo bare kunne ta en liten rusletur gjennom den derre universitetsparken for å se på enda flere Munch-bilder, så jeg gjorde det og ble helt rent forelsket, og nå må jeg pakke sammen alle tingene mine, for snart skal jeg ta toget.

onsdag 13. april 2011

Vi må ha gått forbi de to menneskene en mengde ganger uten å se dem, for vi så jo bare den delen av verden som vi hadde bruk for, liksom vi heller ikke så annet hos hverandre.
-Fra Tove Ditlevsens Vilhelms værelse

tirsdag 12. april 2011

De 5 siste bøkene bøkene jeg kjøpte

1. STORE STYGGE DIKT av Ruth Lillegraven
Denne fant jeg på bibliotekets bruktsalg - enda denne ikke er brukt i det hele tatt. Helt ny er den, ikke noe biblioteksmerke, ikke noe biblioteksomslag. Jeg har lest den før, men kunne simpelthen ikke la den ligge, så jeg punget ut 5 kr for å ta den med meg hjem likevel. Snart er det noen jeg kjenner som får eie denne fine boka.

2. S.C.U.M. MANIFESTO av Valerie Solanas
Jeg leste Sara Stridsbergs Drömfakulteten for en liten tid tilbake, og hovedpersonen hennes heter Valerie Solanas, akkurat som den ekte Valerie Solanas, som skrev S.C.U.M. Manifesto og skjøt Andy Warhol. Og siden jeg likte Stridsbergs bok veldig godt (LES DEN!!!) og også ble nysgjerrig på den ekte Valerie Solanas, tenkte jeg det var på tide å få lest S.C.U.M. Manifesto (hvor S.C.U.M. forresten står for Society for Cutting Up Men).

3. POMEGRANATE SOUP av Marsha Mehran
Denne putta jeg bare oppi handlekurven på Amazon-butikken mens jeg satt der og skulle bestille noen mer gjennomtenkte bøker. Denne var ikke gjennomtenkt, jeg leste nemlig en bokblogg samtidig som jeg var på amazon.com og leste om denne boken og at hvert kapittel startet med en oppskrift, og jeg tenkte hm, Pomegranate Soup, det betyr sikkert at det er en sånn midtøstenmatoppskrifter og det er jo verdens beste mat (nest etter det indonesiske kjøkken), jeg kjøper denne også, dollaren er jo sykt lav og det er ingen avgifter på bøker til Norge, jeg kan kjøpe så mange bøker jeg vil. Det nærmeste jeg noensinne kommer til å komme shoppingrus.

4. THE HISTORY OF LOVE av Nicole Krauss
Denne kjøpte jeg pga. tittelen.

5. BARNDOMMENS GATE av Tove Ditlevsen
Denne kjøpte jeg i en bruktbutikk i Lillesand. Og noen uker etterpå kjøpte jeg den samme boka igjen i det jeg la den oppi en pose med bøker som kjæresten min skulle kjøpe for 50 spenn (posesalg!). Jeg eier altså to stykk av denne. Forhåpentligvis kommer jeg til å like den så godt at jeg gjerne gir begge to bort etterpå. Og det lover godt til nettopp det, for jeg har nettopp lest Tove Ditlevsens Vilhelms værelse, og den likte jeg godt.

mandag 11. april 2011

Når man først skal dø, er det klart at det ikke har noen betydning når og hvordan det skjer.
-Fra Albert Camus' Den fremmede

søndag 10. april 2011

En liten kabal om bl.a. Sonic Youth

Nylig leste jeg den nyeste biografien om Karen Carpenter, Little Girl Blue av Randy Schmidt, og mens jeg leste den kom jeg til å tenke på en sang dedikert til Karen som jeg først trodde K's Choice hadde, men etter et raskt søk viste det seg at jeg hadde forvekslet Sonic Youths Tunic (Song for Karen) med K's Choice Song for Catherine, og jeg tenkte selvfølgelig, Sonic Youth er det jo, og så hørte jeg på Tunic (Song for Karen) og tenkte at dette bandet har jeg helt glemt, Sonic Youth har jeg helt glemt, dette bandet som jeg begynte å høre på etter å ha lest Charles R. Cross' biografi om Kurt Cobain (Heavier Than Heaven heter den) da jeg var femten år og nyforelsket i musikk og de var nevnt flere ganger og jeg tenkte at de må jeg sjekke ut, de og the Melvins og Soundgarden og Babes in Toyland og Hole, og at jeg etter å ha hørt litt på dem alle sammen, ikke gadd å høre på dem mer, bortsett fra Sonic Youth, som jeg hørte masse på. Inn på Platekompaniet gikk jeg og kjøpte Daydream Nation uten å ha hørt en eneste sang av dem på forhånd, dette var før Youtube, før Spotify, før det ble vanlig å kjøpe musikk på iTunes, dette var da man gikk og kjøpte musikk i butikken, dette var da man gikk og bladde gjennom cd-ene for å finne den plata man skulle ha, og jeg visste ingenting om Sonic Youth annet enn at Kurt Cobain digga dem og at Nirvana var inspirert av dem og også hang litt med dem, kanskje hadde jeg hørt Daydream Nation nevnt et eller annet sted, eller lest, ikke husker jeg hvorfor jeg valgte akkurat Daydream Nation der i butikken, kanskje var det den eneste Sonic Youth-plata de hadde inne, anyways, jeg kjøpte den og hørte den og jeg likte den og siden kjøpte jeg Wasching Machine, Murray Street og Goo, hvor Tunic (Song for Karen) er, og før jeg hørte den visste jeg ikke hvem Karen Carpenter var, jeg hadde bare en liten anelse om hvem Carpenters var, jeg kjente dem igjen på bandlogoen og sangene, som jeg hadde hørt før uten at jeg kunne koble dem til hva bandet het, og nå har jeg altså lest Little Girl Blue og kabalen går opp; plutselig forstod jeg mer av Tunic (Song for Karen), hvorfor det er akkurat is-te hun drikker og hvorfor hun er glad for at hun får spille trommer igjen, og etter en litt nærmere undersøkelse så jeg også at Sonic Youth har covret Carpenters Superstar, som opprinnelig het Groupie, men som ikke fikk hete det likevel, for det var litt for sterk kost for de amerikanske fansa. Jeg leste også om filmen The Karen Carpenter Story, som jeg ikke har sett, men som jeg leste om i en annen bok en gang, i en skjønnlitterær bok hvor hovedpersonen så på denne filmen hele tiden, jeg tror det må ha vært enten Frognerfitter elller MILF (begge skrevet av Alexia Bohwim), to ganske ræva bøker, men likevel ganske underholdende, og jeg husker jeg noterte meg The Karen Carpenter Story bak øret, tenkte jeg måtte se den, men glemte det helt vekk, akkurat som jeg noterte meg bak øret Gus Van Sants Last Days, en portrettfilm om Kurt Cobain, som jeg har veldig lyst til å se fordi det er Gus Van Sant som har lagd den og filmene hans gir meg alltid gåsehud, men samtidig har jeg ikke lyst til å se den fordi det er Michael Pitt som spiller Kurt Cobain, og jeg kan ikke fordra trynet på Michael Pitt av en eller annen grunn som sannsynligvis er filmen The Dreamers. En fryktelig overvurdert film som ikke var langt på nær så sjokkerende som ryktet ville ha det til, store forventninger hadde jeg og så ble jeg skuffet. Og forresten så leste jeg en notis om Kurt Cobain i Klassekampen her en dag forleden, den femte april nærmere bestemt, dagen man antar han begikk selvmord, og apropos det igjen så fikk jeg nettopp Suicide Notes av Michael Thomas Ford i posten, en bok jeg egentlig ikke vet noenting om, annet enn tittelen, jeg bare bestilte den, av og til må man jo bare ta sjansen på noe random og se hva man får; se bare på hvor godt jeg endte med å like Sonic Youth, så godt at jeg i dag, syv år etter at jeg stod i platebutikken og plukket med meg Daydream Nation, lå utstrakt på sofaen med vinduene åpne, med en aprilkveld nesten lik en sommerkveld utenfor, og hørte den igjen.

lørdag 9. april 2011

Enda et av mine yndlingsdikt

LYKKE
av Inger Hagerup

Hva lykke er?
- Gå på en gressgrodd setervei
i tynne, tynne sommerklær,
klø sine ferske myggestikk
med doven ettertenksomhet
og være ung og meget rik
på uopplevet kjærlighet.
Å få et florlett spindelvev
som kjærtegn over munn og kinn
og tenke litt på vær og vind.
Be prestekravene om råd
og kanskje ja - og kanskje nei -
han elsker - elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.

fredag 8. april 2011

torsdag 7. april 2011

Om å slette seg fra Facebook

Jeg har slettet meg fra Facebook. Eller, nei, det er ikke noe som heter å slette seg fra Facebook, det går faktisk ikke ann å slette seg derfra, man kan bare deaktivere kontoen, og dét er det jeg har gjort. Først slettet jeg alt jeg har skrevet, alle bildene og alle meldingene, så slettet jeg hver eneste venn, én etter én slettet jeg dem, til jeg hadde null og Facebook skrev Velkommen til Facebook, som om jeg akkurat hadde meldt meg inn, deretter deaktiverte jeg kontoen. Jeg skal ikke si at jeg aldri kommer tilbake, det vet jeg ikke, en gang i tiden slettet jeg meg fra Blink, men kom tilbake likevel, det er kjempelenge siden, husker dere Blink, liksom, det var lenge før Facebook, og jeg meldte meg inn i Facebook for fire år siden. Fire år siden, herregud, er det ikke nok nå, nok tid kastet bort på kleine statuser og snoking i andres liv; jeg liker ikke dette, hvordan jeg vet så mye om andre uten at de selv har fortalt meg det, jeg liker denne idéen om å lure på oi, hvordan gikk det med han i livet egentlig, eller møte noen tilfeldig på gaten uten at jeg på forhånd vet at vedkommende har blitt gift siden sist. Er det ikke mye mer spennende slik, det tror jeg, og det får meg til å tenke på den tiden vi ennå ikke hadde mobiltelefoner, da vi gikk til folk og banket på dørene for å se om de var hjemme eller ikke, vi visste det ikke på forhånd, med mindre vi hadde ringt og avtalt å møtes (over hustelefonen); og da vi avtaltes og treffes der og der akkurat da og da, og ingen var forsinket, for klokken 12 ved biblioteket betydde virekelig klokken 12 ved biblioteket, det betydde ikke ring ring Hei, hvor er du? Snart ved biblioteket, måtte bare en tur i banken først. Åja, jeg er på busstoppet ennå, tok litt tid å drikke den kaffen. Og ring ring Hallo, hvor er du nå? Jeg er i andre etasje på biblioteket, måtte bare låne noe. Åja, jeg står utenfor, kommer du bare ned hit når du er ferdig? førti minutter senere. Det blir liksom mer spennende slik, det kan skje noe uventet, kanskje vedkommende ikke dukker opp, men så er man jo der, hva skal man finne på da, kanskje sette seg i parken og se om det dukker opp noen andre kjente, eller kanskje det kommer noen fremmede og sier Ta en øl med oss, eller du kjeder deg og sier Hei, kan jeg ta en øl med dere, eller?, sånn som man gjør på Roskilde når mobiltelefonen er tom for strøm eller det norske kontantkortet ditt er tomt og du vet at å lete etter vennene dine i dette mylderet er som å lete etter nåla i høystakken, skikkelig x-faktor; hvilke mennesker kommer du til å henge med nå, hva kommer dere til å snakke om, sannsynligvis har de noe helt nytt å si, nye anekdoter du kanskje kommer til å le av, eller kanskje blir det bare kleint, det vet du ikke, du vet ingenting på forhånd, det bare skjer, det bare skjer og det kan være bra eller dårlig, du vet ikke, og sånt skjer bare når man ikke har mobiltelefon. Mobiltelefon bare sperrer veien. Facebook også. En kan ikke lenger si Ja, hva har skjedd siden sist, da? til en gammel venn, for det vet du jo, du vet jo at hun har flyttet til Bergen og studerer filosofi, du vet jo at hun var på Trænafestivalen sist uke, du så jo alle bildene derfra, de poppet opp på wallen din og du vet tilogmed at teltet hun bodde i var vinrødt og at noen skrev en kommentar under det ene bildet som hintet til at din venn tok med seg et nattbesøk i teltet som hun angret på dagen etter, for det leste du ut av kommentarene under, og sånn er Facebook, alle vet alt, og hva betyr egentlig 203 venner, jeg har jo ikke så mange venner, forteller jeg alt om livet mitt til 203 forskjellige mennesker i den virkelige verden, nei, så hvorfor er det greit på Facebook? Det er ikke greit, det er absurd og nå er det over. Hadet. Gleder meg til å bruke den daglige Facebook-halvtimen på andre ting fra nå av.

tirsdag 5. april 2011

Når noe hender meg, foretrekker jeg å være til stede.
-Fra Albert Camus' Den fremmede

lørdag 2. april 2011

Andre april totusenogelleve

Sitter og røyker og drikker en øl på kjøkkenet på en lørdagskveld alene, prøver å lese en av avisene, men det er ikke hodet klart nok til. Orker heller ikke å begynne på en bok av Camus jeg har tenkt til å lese, som ligger øverst i en stabel sammen med det nyeste nummeret av Vinduet, et kompendium, Göran Sonnevis gigastore diktbok Oceanen og enda flere aviser. Ble ferdig med Tore Renbergs Charlotte Isabel Hansen tidligere i dag og måtte le av Jarle Klepp som er så forelsket i akademia, som moren hans Sara tenker om ham når hun besøker ham (og hans syv år gamle datter som han ikke visste at han hadde før for noen dager siden) i Bergen, litt fordi jeg selv begynte på universitetet i år og ble helt forelska i akademia og ser for meg mange fremtidige år innen litteraturvitenskap (men kanskje ikke med Proust). Surfer rundt på bokelskere.no og frustrerer meg over at ingen synes coveret til Sofi Oksanens Baby Jane er like kult som jeg synes det er ('kvalmenes', 'jentebok', 'skrikende' skriver de, jeg, derimot, tenker på verdens feteste intro i en film: introen til Enter the Void, og 'fet kveld ute på byen med masse digg elektronikamusikk og støl kropp dagen derpå pga. for mye dansing'), men ikke like mye som jeg frustrerer meg over at noen kan si at noen bøker (eventuelt omslag) er 'jentete', for hva er egentlig jentete? Jeg hater det uttrykket, men bruker det selv likevel. Alltid i en negativ setting, som om jentete er noe jeg absolutt ikke er, hvilket er teit, for jeg er jo jente og følgelig er vel alt jeg gjør jentete? Men nei. Når jeg hører ordet jentete tenker jeg på jenteklikker og -gjenger og da jeg gikk på barneskolen og verken hadde Miss Sixty-bukser eller gadd å finne meg i at alt noen få personer (jenter) sa var lov, hvilket endte med at jeg ikke hadde særlig med venner og at det kanskje var derfor jeg fikk lest så mange bøker, akkurat som nå, historien gjentar seg, story of my life. Av og til lurer jeg på om jeg kanskje er litt for arrogant, litt for uenig, kanskje jeg burde lære meg å lyve litt mer. Ok, kanskje jeg burde lære meg å si den kjolen kler henne, selv om jeg synes den ser helt forferdelig ut. Det er bare det at det er så utrolig vanskelig, og hvis jeg lyver, så ser alle at jeg lyver (man trenger ikke kjenne meg så veldig godt for å forstå det), jeg har ikke pokeransikt whatsoever, bare når jeg faktisk spiller poker, noe jeg ikke har gjort på flere år fordi jeg alltid glemmer hvordan man spiller det tre dager etterpå. Tenker at jeg kanskje ikke burde poste dette på bloggen, men helvete heller.

Et av mine yndlinsdikt

DU SKAL VÆRE TRO
av André Bjerke

Du skal være tro.
Men ikke mot mennesker
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.
Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt...

når var du tro?

Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder? Var du tro
når dine handlinger overdøvet
lyden av ditt hjertesalg?

Var du tro
når du ikke bedrog
den du ikke elsket?

Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det som rører ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg
da var du tro!

fredag 1. april 2011

Bøkene jeg leste i mars, del 2

MIN KAMP 2 av Karl Ove Knausgård ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
Denne leste jeg ferdig i midten av mars, og helt siden da har en god del av setningen mine startet slik: "Knausgård skriver at..." Knausgård, Knausgård, Kanusgård. Jeg holder ikke kjeft. Jeg må bare fortelle hvem jeg enn er sammen med om det Knausgård gjorde da og da, eller hva han syntes om det og det og bla bla Knausgård Knausgård Kanusgård. Akkurat som en god del andre av Norges befolkning allerede har gjort. Men er det noe rart, da? Han skriver om ting som du aldri har lest om før, men som du opplever hele tiden selv, du bare visste ikke at noen andre også tenker sånn - og i hvertfall ikke at det gikk ann å skrive om det! Det er denne observasjonsevnen hans, den er fantastisk. Jeg kjenner meg igjen i så mye. Jeg tenker hele tiden Sånn er det, akkurat sånn er det. Og det beste av alt er at jeg bare har lest Min kamp 1 og 2 ennå! Ah! Knausgård ♥

GHOST WORLD av Daniel Clowes
¤ ¤ ¤ ¤
Filmen liker jeg så godt at jeg har sett den flere ganger. Den er lol, men også trist, på en sånn rar måte. Og det samme er denne tegneserieromanen som filmen er basert på. Det er den samme kjipheten, selv om de har endret ganske mye på selve fortellingen. F.eks. plakaten Enid finner i filmen og stiller ut slik at det blir ramaskrik. Det er ikke med i tegneserieromanen.

TALISMAN/FORVANDLINGER av Yoko Tawada
¤ ¤ ¤ ¤
For en stund siden ble jeg sittende på lesesalen på biblioteket og lese i Vagant, og her var det jeg leste Yoko Tawadas observasjoner av språket for første gang, noe som var meget fint og som fikk meg til å ville lære meg et nytt språk (hvilket jeg endte med å gjøre, så nå lærer jeg meg fransk) og til å dra på interrail og våkne opp i en sovekupé til lyden av samtaler på fremmede språk utenfor døren. Senere lånte jeg altså denne, som er en bok (Talisman) og tre foredrag (Forvandlinger) smekket sammen til én bok, hvor hun hovedsaklig skriver om japansk og tysk. Hun skriver bl.a. om hvor rart det var for henne å lære seg tysk, et språk hvor substantivene har kjønn (akkurat som i norsk), noe ordene ikke har på japansk, og at for å lære seg kjønnene til de forskjellige substantivene så hun for seg tingene som levende vesener som danset foran henne på skrivebordet. En masse blyantmenn (ein Bleistift) og en skrivemaskinkvinne (eine Schreibmaschine)! Det er så fint og fascinerende, alle forskjellene og likhetene i språkene, og jeg får bare lyst til å lære meg mer tysk og også japansk!

DUGNAD av Paal Bjelke Andersen
¤ ¤
En diktsamling som bare var slitsom å lese. Altfor mange oppramsinger. Av navn. Av folk. Og selv om det var en sammenheng og en mening bak alt sammen, så føltes det meningsløst ut da jeg leste den, og etterpå tenkte jeg at jeg hadde kastet bort tid.

GIRL, INTERRUPTED av Susanna Kaysen
¤ ¤ ¤ ¤
Filmen har jeg sett et tosifret antall ganger. Jeg elsker den og blir aldri lei og jeg har ofte tenkt at jeg har villet lese boka, men ikke før nå nylig tenkte jeg på å bestille den fra Amazon.

Susanna Kaysen skriver om sitt opphold på McLean Hospital på slutten av 1960-tallet, et "berømt" mentalsykehus hvor blant annet Sylvia Plath, James Taylor, Ray Charles  og matematikeren John Nash (potrettert i A Beautiful Mind) også har tilbragt tid i. Boka er ikke så veldig annerledes filmen, jeg får den samme stemningen; Susanna er Susanna og Lisa er Lisa. Filmen er stort sett tro mot boka, bortsett fra at den gjør noen finurligheter med historiene som Susanna skriver om, og den dropper noen enkeltepisoder, men det er bare bagateller og er vel det man må gjøre når man lager film. I boka får vi også vite hva som skjer med flere av karakterene etter at oppholdet på McLean (som heter Claymore i filmen) er over, og først ble jeg skuffet, men etter å ha tenkt over det var det greit likevel. Det fikk meg til å tenke over akkurat det jeg tror Susanne Kaysen vil at jeg skal tenke på når jeg har lest ferdig de siste kapitlene.

A SPOT OF BOTHER av Mark Haddon
¤ 
Mark Haddon skrev den supersjarmerende The Curious Incident of the Dog in the Night-Time som jeg leste sist sommer. En gang i januar så jeg A Spot of Bother på biblioteket og tenkte at jeg ikke kunne låne flere bøker nå, så jeg gikk derfra uten den. Følgelig ble jeg gående og lure på om jeg ved å ikke låne den kom til å gå glipp av en minst like "søt og morsom og underholdende og litt trist og veldig lærik bok" (for å sitere meg selv) og måtte derfor gå tilbake dagen etter for å låne den. Nå har jeg lest den og jeg kunne ha spart meg bryet. Allerede inn i to-tre kapitler aner jeg hvor håpløst dårlig denne boka kommer til å bli, men jeg fortsetter likevel, rett og slett fordi jeg ikke vil tro at en som har skrevet The Curious Incident of the Dog in the Night-Time kan skrive noe som er så dårlig som de to-tre kapitlene jeg har lest. Så jeg fortsetter i den tro at boka sikkert kommer til å ta seg opp. Men det skjer ikke. Og jeg leser litt til og enda mer og begynner å tenke at dette er faen meg noe makkverk. Og når jeg tror at den ikke kan bli verre, så blir den verre. Klisjéene kommer etter hverandre som perler på en snor, og når jeg er to tredjedeler inn i boka er det virkelig vanskelig å fortsette. For det er så jævlig kjedelig. Jeg merker at jeg heller har lyst til å se på tv enn å lese videre. kjedelig er det. Ja. jeg vil heller nedlate meg til å se på Paradise Hotel enn å lese ferdig denne boka. Men jeg gjør det likevel, og nå har jeg allerede glemt slutten på denne "a spot of bother"-boka (haha, jeg er VG), og jeg har alltid hatt en regel om å fullføre alle bøkene jeg begynner på, uansett hvor kjipe de er, og vet dere hva? DEN REGELEN ER DET SLUTT PÅ NÅ!

DYRENES FRIGJØRING av Peter Singer
¤ ¤ ¤ ¤
Denne har jeg lenge hatt lyst til å lese, men helt glemt bort. Helt til jeg begynte på ex.phil på universitetet nå i våres og dermed med etikk, hvor Peter Singer altså ble nevnt i pensum da jeg leste om utilitarismen, og jeg fant det som en god unnskyldning for å forlate pensum og gå på biblioteket og låne denne i stedet (men ikke misforstå: jeg synes etikk er kjempeinteressant!). Dyrenes frigjøring regnes som boka som revolusjonerte dyrerettighetsbevegelsen, og det skjønner jeg. For jeg har lest en del andre bøker om hvorfor man skal velge å bli vegetarianere/veganere, og det som er problemet med mange av dem er at de er så følelsesmessige. Det skinner i gjennom at forfatterne har hund og katt hjemme hos seg. Jeg er også glad i dyr personlig - elsker å leke med katten, jeg - men det er ikke derfor jeg ikke spiser kjøtt. Jeg har savnet en bok som tar opp fornuftige grunner til å ikke spise kjøtt, og med Dyrenes frigjøring fant jeg den. Singer er ikke bare opptatt av å skrive om hvor fælt det er i slakterhusene, men han skriver også om holdningene til folk flest (speciesisme), hvorfor de er gale, holdningene vi har hatt til ikke-menneskelige dyr opp i gjennom historien og så videre. Det er denne boka vi alle burde lese, ikke det mølet som er å lese i Jonathan Safran Foers Eating Animals. Hvilket bare inneholdt oppgulp av ting vi alle visste om dyr i produksjon fra før av. Eller vet folk egentlig ikke det, og det må en populærforfatter til for at folk skal gidde å lese om det og ta det inn på seg?